Svartemarje

portable-lockup-epsom-1843-illustrated-london-life-in-k-williams-1977

engelsk: Black Maria; tysk: grüne Minna

En politivogn med mulighet for transport av flere arrestanter i bakrommet. I Lånord og lønnord hos folk og fant av Ragnvald Iversen (1939) føres det opp som Svarte-Maria eller Svarte-Marja, «et såkalt omsetings-lån, idet Svarte-Ma(r)ia må være en overføring av det engelske ‘kjælenavnet’ på politibilen: Black Mary. Ventelig er det helst gjennom sjøfolk dette ordet er overført til norsk.» I Kringla Heimsins – Norsk konversasjonsleksikon fra 1933 står det på oppslaget skjulesprog: «… Det vanlige s. som våre forbrydere bruger, dannes ved omstilling og tilføielser til dagligtalens ordforråd, hvori dog inngår et sterkt element av lokal slang og av de eldre forbrydersprog. Eksempler på det første er ord som Sorgens trille, Taugbåten, Svarte-Marja = politiets patrollvogn».

Uttrykket har antagelig opprinnelse fra New York; den eldste sikre referansen er ifølge Michael Quinion (2004) i New York Transcript 24. desember 1835: «A man named Henry Stage […] contrived to make his escape on Saturday last while on his way from Bellevue prison to the city in the carriage generally known as ‘Black Maria’». I Joseph Clay Neals Peter Ploddy, and Other Oddities fra 1844 heter en av fortellingene The Prison Van; or, The Black Maria. I Europa dukker det opp i detektivromanen Monsieur Lecoq av Émile Gaboriau fra 1868. Oversatt til norsk som Lecoq – oppdagerkongen i 1908, muligvis etter å ha gått som føljetong i VG: «… at træde ind i Sorte Maria uden at betænke sig.» Det ser ut til å være første forekomst i norsk. Gaboriau regnes for øvrig som en viktig inspirasjon for Conan Doyle (Haining 1981).

Bakgrunnen til navnet Maria i denne sammenheng er ukjent. Det finnes fantasifulle fortellinger om veddeløpshester og staute vertshusbestyrerinner, men ingen som ser ut til å kunne tåle nærmere etterprøving. Frem til 1986/87 var norske politibiler svarte og hvite, men akkurat kassebilene som gikk under navnet svartemarja var faktisk mørkegrønne, slik også i Tyskland, der kallenavet er grønne Minna. Lengre tilbake var de nok svarte, mens dagens svartemarjer faktisk er hvite (se bilder på Wikipedia).

Sorgens trille var et kallenavn på arrest- og fangetransporten antagelig fra 1890-tallet. Det er ikke samtidige skriftelige kilder på dette, men i erindringsboken Fra vekterstuen til Møllergaten 19 av Redvald Larsen (1946) skriver han om 1890-tallet at det «var før bilens tid, da transporten foregikk med åpent hestekjøretøy. I denne ‘Sorgens trille’ som folkevittigheten fort døpte den, satt arrestanten til alminnelig beskuelse under transporten.» Uttrykket gikk ikke ut av bruk ved bilens komme, men levde side om side med svartemarje (og kanskje taubåten) i lang tid, som i de Lange (red.) Quisling-saken – samlet rettsreferat (1945): «Som kjent har det norske folk til hr. Quislings store beklagelse ikke hatt noen overdreven lyst til å se ham før, og det var heller ikke særlig mange mennesker samlet der hvor det var håp om å få et gløtt av ham eller ‘Svartemarja’ de minuttene det var grunn til å vente at han skulle starte sin kjøretur, ikke i sin pansrede tonntunge bil, men i ‘sorgens trille’». Frasen er oppført i Gleditsch’ slangordbok Det får’n si (1952), men fra 60-tallet er det overveiende i historiske fremstillinger uttrykket anvendes.

Illustrasjon: Portable lockup, Epsom, 1843, fra Illustrated London Life
Svartemarje

Legg igjen en kommentar