Rask til bens

hund mann ,req,hah undg deg på

engelsk: quick on one’s feet; tysk: schnell und wendig sein

Rask til bens sies om en som løper fort, er rask. Noen ganger om en eldre person som fortsatt er rørlig og fysisk frisk. Talemåten inneholder et såkalt frosset kasusuttrykk (genitiv), som finnes i en rekke tilsvarende preposisjonsuttrykk (til bords, til sjøs, til sinns, osv.), men de eldste eksemplene på bruken er derimot ikke slik:

I Tobiæ komedie (fra ca. 1600, s. 96) er de raske englene opptatt av at man ikke slår seg på tærne: «Sin engel sende hand, rasch paa been, / Gudz børn att vocte vden meen, / Att de ey støde fod paa steen». Hos Moth (ca. 1700) er det «rask pâ fodderne» som gjelder. Med stivnet kasus finner jeg det først i en interessant bok av H.F. Hiorthøy, Physisk og ekonomisk Beskrivelse over Gulbransdalens Provstie i Aggerhuus Stift i Norge (1785–1786). Den inneholder en liste med «Gulbransdalen Mundart. Bønderenes Mundart og uforstaaelige Talemaader» der ordet Futum på s. 150 er forklart som «Rask til Beens». Et eksempel fra hundre år senere er hos Thomas P. Krag, Ada Wilde (1896, s. 232): «I Grunden fejlede han ingenting nu. Han saa ganske godt ud. Vistnok var hans Haar blevet tyndere, og den blonde Kulør var meget fortrængt af den hvide; men han var endnu rask til Bens, og hans Latter var i grunden let som før.» Fra moderne tid i Alexander Brenning, Tiden til intet (1998, s. 139): «min gamle venn distriktsadministratoren, minst like gammel som den eddikkrukken av en landsmann jeg nylig hadde hadde møtt er ikke særlig rask til bens lenger».

Nærliggende former er hurtig til bens, skrevet «hurtig tilbeens» om en hest i en oversettelse av Onkel Toms Hytte fra 1853 (s. 68). Motsetningen er å være dårlig til bens. I Fausbølls Bidrag til en Ordbog over Gadesproget og saakaldt Daglig Tale fra 1866 (s. 14) er det forklart som «daarlig til at gaa». Først slik i en trist rapport om funnet av en død person utenfor Kristiansand i avisen Den Constitutionelle 19.8.1841. Mannen, som en lapp i hatten opplyste at kom fra Bygland, var nettopp skrevet ut fra amtssykehuset i Arendal, og tilkjent Skydspas, som må tilsvare datidens TT-kort: «Hvad der kan have bevæget ham, der var saa daarlig tilbeens, at han maatte bruke Krykke, til at foretrække at gaae paa sine Been fremfor den frie Befordring, der var ham tilstaaet, kunne vi naturligvis ikke vide, men det er vel ikke usandsynligt, at Frygten for senere hen at blive nødt til at refundere de ved hans Befordring paaløbne Omkostninger har foranlediget ham til at drage afsted tilfods».

I H.S. Hjorts Norsk Læsebog fra 1854 (s. 15) kan vi se kamelen omtalt som «let til Beens», en variant som også er en del brukt på 1800-tallet. Dette blir vel en mellomform til uttrykket lett på tå.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual
Rask til bens

Legg igjen en kommentar