Sine meningers mot

Alfred Crowquill, The Pictorial Grammar 1876 the dog

engelsk: courage of one’s convictions; tysk: Zivilcourage

Den som har sine meningers mot, gir uttrykk for sine synspunkter selv om de er upopulære eller settes under press. På et vis virker formuleringen unorsk, som en litt direkte oversettelse. Er det meningene som har motet? Får man mot ut av meningene sine som en slags smitte fordi de er så vågale? Det er kanskje slett ikke noe dårlig begrep. Tilsynelatende er opphavet å finne i formuleringen «la République honorait tous les courages sans en excepter le courage de son opinion», skrevet av den franske journalisten og politikeren Émile de Girardin i teksten Anarchie! fra 1848 (Questions de mon temps, 1858, s. 378). Senere er dette omformulert i samlingen Pensées et maximes (1867, s. 159) som «N’avoir pas le courage de son opinion, c’est n’avoir pas d’opinion»; å ikke ha sine meningers mot, er å ikke ha noen mening. Jeg tror det er den slags bastante påstander som gjør at man litt oftere ønsker å møte den åpne varianten av mennesker som av og til evner å si kanskje og jeg vet ikke helt.

I Norge finner jeg det først i Fredriksstads Tilskuer 20.7.1895 (gjengitt fra en annen, usporbar kilde), satt i anførsel: «Og saa ogsaa til at ‘have sine Meningers Mod’; Mod til at gaa sine egne Veie». Disse veiene man skal gå, kan visst lede deg inn i regnskapsbransjen: I en stillingsannonse på Finn (kode: 106341706) der bemmaningsbyrået Manpower søker en regnskapsmedarbeider, etterlyser de blant annet kvalifikasjonene «flink i Excel / fordel om du behersker Uni Micro og Huldt & Lillevik» og ønskede egenskaper «Handlingsorientert og har meningers mot». KK skriver 8.3.2015 om en mammablogger: «Marte har meningers mot. […] Et eksempel på et innlegg som skapte stor debatt var hennes synspunkter om foreldre som konkurrerer om å hente tidligst mulig i barnehagen. Hun har også tatt til orde for at man kan gi brukte gaver til barn og at barn ikke bør skjermes fra å se andre familier reise på dyre ferier.» Meningers mot er dermed bare å ha anledning til å si hva man mener om ting.

Meningers mot er altså blitt et adelsmerke på de ytringsglade – kuriøst nok ofte preget på kunstnere av deres biografer: Blakstad/Munthe-Kaas, Arkitekt Ove Bang (1943, s. 14): «Han hadde sine meningers mot og gikk alltid inn for sine idealer fullt og helt.» Leif Østby, Erik Werenskiold (1966, s. 35): «han beundret all sin dag folk som innrettet livet etter sitt eget hode, som hadde mot til å være seg selv, liksom han selv i høy grad hadde sine meningers mot». Anne Wichstrøm, Kvinners bilder (1982, s. 9): «Det finnes unntak blant dem, Asta Hansteen, Kitty Kielland og Oda Krohg, sterke og ukonvensjonelle med sine meningers mot.» Galleri Steens katalog Torstein Torsteinson (1997, s. 6): «Han var en kunstner med meningers mot og gikk ikke av veien for å hevde disse.» Paul Grøtvedt, Karl Erik Harr (2000, s. 102): «Karl Erik Harr er heller ikke i bet for meninger, og han har meningers mot.» Det er sikkert fint alt sammen, så lenge det ikke bare handler om stivsinnet skråsikkerhet.

Jan Thowsen skriver i Galleri og manesje (1988, s. 73) noe som oppsummerer det fint: «Sine meningers mot får man av meninger, gjerne andres. Slik inntar nye berserker fluesopp og blir modige».

* Illustrasjon: Alfred Crowquill, The Pictorial Grammar 1876
Sine meningers mot

Legg igjen en kommentar