Bomber og granater!

com an 1832 a good action

engelsk: Blast and damnation!; tysk: Verflucht noch mal!

Fast ordpar som parodisk utbrudd ved overraskelse eller sinne. En granat er i og for seg en bombe, og selv om det kanskje er mulig å mene det ligger nyanser i begrepene, er det ikke lett å se i bruken av uttrykket. Kanskje føles sprengkraften voldsommere når man benytter to navn på en hylse eller et prosjektil som inneholder sprengstoff. I dag vil det også kunne benyttes parodisk som gammelmodig banning, men de eldste funnene jeg har, lar det være blodig og pleonastisk alvor. Først Holberg, Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729, s. 475): «Derpaa lagde de sig for fæstningen, hvilken de beængstigede saaledis med deres stykker, bomber og granater, at den Svenske Commendant Oberste Haar maatte overgive den med accord.»

Ikke mindre dramatisk i Drammens Tidende 30.3.1826, Nyeste Postefterretninger fra Udlandet: «Denne Gang forlyder ikke et Ord, hverken fra Tyrkiet eller Grækenland, naar undtages en Skrivelse fra Ithaka, i hvilken man udtrykker sin Bekymring for det betrængte Mesolongi og spørger. ‘hvad skal der blive af denne ulykkelige Plads, der indeslutter 13000 Flygtninge, Qvinder, Børn og Oldinge, saafremt den ikke faaer ny Undsætning? Kanonerne dundre uophørlig imod den, medens en Hagel af Bomber og Granater ødelægger dens Indre.’» Dette var midt i den greske frigjøringskrigen og byen Mesolongi var beleiret av tyrkiske styrker for tredje gang. Tre uker etter meldingen i Drammens Tidende, og tett på ett år etter beleiringens begynnelse, endte det hele i et spektakulært utbruddsforsøk hvorav nær hele befolkningen ble skutt, trampet ned, druknet, sprengt eller henrettet. Byen ble brent og tre tusen avhugde hoder satt opp på muren. Mesolongi var ellers byen hvor Lord Byron døde av en forkjølelse to år tidligere.

For en litt lystigere anvendelse, og der humoren tar over frasen, kan man vende seg til Henrik Wergelands skuespill Stockholmsfareren No. 2 (1837), hvor vi finner de svenske karakterene Baron Bombenundgranatenstråle og ikke minst hans kone, Baronesse Ursula Barbara von Bombenundgranatenstråle, «en høi, gammelagtig Pige med Ørnenæse og Anlæg til Knebelsbarter». Svensk snobb og adel får så hatten passer, men Studentersamfunnet våget ikke oppføre stykket etter all skandale som hadde kommet i kjølvannet av forløperen samme år. Wergeland meldte seg rasende ut av foreningen, og jeg håper han ropte nettopp «bomber og granater!» i prosessen.

Heretter levde tospannet parallelt som en generell beskrivelse av sprenglegemer og verdens uhumskheter, og et generelt interjeksjonsuttrykk, gjerne som en overdrivelse som i W.S. Dahl, Den politiske situation (1888, s. 11): «medens det paa den anden side hagler ganske eftertrykkeligt mod [regjeringen] med bomber og granater fra en stærk fylking inden dens eget tidligere parti». Ikke sjelden blir det lagt i munnen på en gammel militær, som i Glommendalen 19.6.1895: «Majoren spærrede Øinene vidt op. ‘Bomber og Granater!’ raabte han, min Herre, vil De sulte ihjæl?»; Ejnar Schroll, Kapergasten (1938 s. 46): «Bomber og granater, det var i grevens tid vi kom oss avsted»; Gunnar Øi, Signalet på odden (1975, s. 56): «‘Bomber og granater!’ stønnet Kommandøren. ‘Hva kan man stille opp mot slikt?’»

Jeg tviler på at noen i dag (hvis noen sinne) benytter uttrykket i virkelig tale, uten –kanskje – humoristisk. Likefullt gir det nær 9000 treff på frasesøk i Google.

 * Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1832

.

.

Reklamer
Bomber og granater!

En besnærende tanke

kittelsen 1896 lensmanden 2.PNG

engelsk: an alluring thought; tysk: ein verlockender Gedanke

Ordet besnære kommer av fange i snare, og er i seg selv dermed et bilde. Kalkar har eksempelet «besneries aff allehonde frestelser» fra Caspar Huberinus, Om Guds grumme straff oc wrede (1543). En tanke som oppfattes besnærende, fanger deg altså i en felle, men det brukes kun positivt. Det ligger sjelden noe mer i det enn at en tanken eller ideen virker forlokkende. Ordet fengslende ligner i så måte.

Kierkegaard er nær på uttrykkets innhold i Enten – Eller (1843, s. 220): «Lader os styrke vor Tanke, væbne den mod Ørets Besnærelse.» Mye er jo besnærende, som det som ble lansert som folkeforsikringen, her i avisen Kysten 5.8.1903: «Det er en besnærende Tanke dette at gjøre et Forsøg paa at skaffe alle dem, hvis Erhvervsevne svigter, en Pension, stor nok til nødtørftigt Underhold.» Det er lett å glemme at vi ikke alltid har hatt et sosialt nett i landet. Heldigvis ble det ikke med tanken.

Tanken på et konvensjonelt arbeidsliv er derimot ikke nødvendigvis besnærende, som for Peter Wessel Zapffe i Jørgen Haaves biografi Naken under kosmos (1999, s. 90): «Tenk om han kunne leve av den typen arbeid som han hadde nedlagt i forbindelse med hundreårsminnet for Henrik Ibsen … Det var en besnærende tanke.» Zapffe hadde fem år tidligere avlagt sin juridiske embedseksamen, men med tanke på at han hadde skrevet den på rim, var det ikke helt unaturlig at han så for seg et noe annerledes liv.

* Illustrasjon: Theodor Kittelsen, Lensmanden 1896

.

En besnærende tanke

Lykkens pamfilius

THE TRUMPET AND THE BASSOON Rowlandson 1796

engelsk: favourite of fortune, a lucky bird; tysk: Glückskind

En som har hellet med seg, begunstiget av lykken. Pámphilos er et mannsnavn som skal bety den som er elsket av alle, eller kanskje heller alles venn, av gresk pan, alt, alle og philein, venn. Det dukker opp i komedien Andria av Menander (død ca. 290 fvt.), som bare finnes som fragmenter (se T.B.L. Webster An Introduction to Menander s. 116). Vi kjenner bedre Andria av Terents (166 fvt., og oversatt av Mentz Rynning i 1755), en forviklingskomedie der den vakre og elskelige Pamphilus er en av hovedpersonene, som mot farens vilje til slutt får gifte seg med sin Glycerium, og man kan regne med at han følte seg som en heldiggris. Terents sier selv i fortalen at han har basert stykket på Menander (samt på Perinthia, et annet stykke av samme). I tillegg dukker navnet opp i Terents’ Hecyra og i den noe eldre Plautus’ Stichus, der det både er en Pamphilus og en Pamphila.

Pamfilius knyttet til lykkens, finnes i Axel Smiths Trysilds Beskrivelse (3. del i Jacob Rosted (red.), Topographisk Journal for Norge, 23. hefte, 1798, s. 140): «I 10 af disse 20 Aar lade vi nu först vor Bonde blive en Lykkens Pamphilius; thi han gjör i disse Aar den Fremgang med sit Brug og Handtering.» ODS har en henvisning til en enda eldre anvendelse i B.W. Luxdorphs oversettelse av Voltaire, Den ryggesløse eller forlorne Søn fra 1750/1776 (uttrykket står ikke i Voltaires original, L’Enfant prodigue). Mange funn er det dog ikke før rundt midten av 1800-tallet, da typisk som i Rolf Olsens skuespill, Salonen, eller Intrigen i Kræmmerhuset (1848, s. 7): «Villing: O, du Lykkens Pamfilius! / Wassermann: Ung, Smuk og Dannet, min Ven! Men det Sidste er Hovedsagen, thi Ungdom veed du er Tant, og Skjønhed skaffer bare Bryderi». Man kan anta at en dannet trysilbonde må ha hatt alt lagt til rette for et liv i syvende himmel.

Men i Moths ordbok fra ca. 1700 finner man noe helt annet: «Pamfilius eller pampert/en/Er klever knegt i kortspil og iblant alle fire knegte». Kortsammenhengen kan bekreftes på oppslaget Pamphilius i Johann L. Frisch’ Teutsch-Lateinischen Wörterbuch (1741): «in einer Art der Charten-Spiele, der vornehmste Trumph, folium ludi primarium». Også på engelsk knyttes navnet til kortspill. I Shipleys Dictionary of Early English (1955), på oppslaget pam: «French pamphile was the name of the card game, also the knave (Jack) of clubs, the highest card in the game … Thence the abbreviation pamphie, pawnie, pam», og en henvisning til lanterloo, som var det vanlige navnet på dette spillet. OED oppgir «Pam at Lanterloo» som kjent fra 1685. Vi finner spillreferansen videre hos Holberg i Epistler Tomus II, ep. 117 (1748, s. 159): «Pamphilius for Exempel er et Kort af stor Importance udi Lanter». Lanter kunne, som de fleste kortspill, ha pengeinnsats. Det er kanskje ikke så rart om kortet som trumfet alt var elsket av alle, og man følte seg som en lykkens pamfilius hvis man trakk det.

Det er et tredje spor for dette uttrykket, nemlig et latinsk skrift muligvis forfattet i England (eller Frankrike eller Spania, teoriene spriker) på 1100-tallet ved navn Pamphilus de amore, ev. Pamphilus, seu de Amore, en ganske ordinær kjærlighetsfortelling med lykkelig slutt. Den hadde enorm suksess, ble oversatt til de fleste europeiske språk, sågar til gammelnorsk som Pamphilus ok Galathea, antageligvis rundt 1250 i hoffet til Håkon Håkonsson (han som to birkebeinerne skal ha fraktet på ski over fjellet), jf. Ludvig Holm-Olsen 1940, s. 8: «Pamphilus ble i løpet av kort tid et kjent og populært verk. Alt i begynnelsen av 13. hå. var det så berømt at alle som vil gjelde for å være beleste, måtte ha kjennskap til det». Dette lille skriftet om kjærlighetens pamfilius har faktisk gitt opphav til ordet pamflett, først i engelsk fra slutten av 1300-tallet (Etymonline) som navn på alle småskrifter i løse permer, og mer hjemlig, nevnt i 1726 i Nye Tidender om lærde og curieuse Sager (Wielandt (red.), s. 780). Antageligvis var det ikke noe romantisk eller lykkelig innhold, men den ytre likheten, som kort skrift og løsblad, som knytter den politiske, polemiske eller satiriske pamfletten til kjærlighetsfortellingen fra middelalderen. Pamfilius har også gitt navn til en familie spinnveps (pamphiliidae), uten at det er opplagt hva som berettiger en slik lykke hos dem.

Det engelske oversetterforslaget lucky bird er forresten godt innarbeidet i norsk som lykkefugl, eller lukkefugl i Aasens Ordbog over det norske Folkesprog (1850), og igjen i Knud Knudsens Unorsk og norsk (1881), der han faktisk syntes vi trengte et avløserord for (Lykkens) Pamfilius. Lykkefugl er å se alt i Knud Leems hovedverk om samene fra 1767 (s. 504). I dag er det vel oftere grisen vi sammenligner den heldige med (heldiggris, griseflaks osv.) – uvisst hvorfor at det å ende som juleribbe skal være noen avløser for kortstokkens vinner, eller den som triumferer i kjærlighet.

lykkens pamfilius Kjempegevinsten fra WD's DD 1934-1999 s. 299.PNG

* Illustrasjoner: Thomas Rowlandson, The Trumpet and the Bassoon, 1796; nederst: uttrykket videreføres til nye brukere i Walt Disney’s Kjempegevinsten, Donald Duck 65 år 1934–1999 s. 299

.

Lykkens pamfilius

Adamseple

adam eva eple

engelsk: Adam’s apple; tysk: Adamsapfel

Skjoldbruskkjertelens to sideplater på strupehodet, som er langt mer utpreget på menn enn kvinner, kalles adamseplet, eller prominentia laryngea på medisinsk. De har primært en beskyttende funksjon, men gir også bidrag til mannens dype røst. En utbredt forestilling er at Adam i Edens hage skal ha satt en bit av eplet fra kunnskapens tre fast i halsen da han skjønte hva han var i ferd med å gjøre. Som barn syntes jeg denne fortellingen ga gutter en slags fordel i forhold til jenter: Adam hadde tross alt angret, nesten i tide.

Noen vil for alltid forbinde syndefall og svik med eplet, slik Anders Arrebo, Hexaemeron (1618, s. 31):

Natur oc Sind giør luter-purt,
Oc skenck os Siælsens føde.
Thi Adams Eble beeskt oc surt
Os dømte slet til Døde.

I Moths ordbok fra ca. 1700 er oppslaget Adams-Bid slik: «kaldes æbelet pâ struben, fordi gemên mand mener, at noget af det skadelige æble skulde bleven siddende der pâ Adam, da hand âd det, og effter ham, pâ ald Mandkøn». Gemen mann eller ei, navnet er knyttet til Adam på mange språk (fransk: pomme d’Adam; kroatisk: Adamova jabučica; nederlandsk: adamsappel; portugisisk: pomo de adão; spansk manzana de Adán, men her også nuez, mv.). Wikipedia hevder det kommer fra en talmudisk tradisjon, men det kan jeg ikke finne noen troverdige kilder som støtter opp om.

I Første Mosebok står det i og for seg ingenting om hvilken frukt kunnskapens tre bar (og ut fra navnet skulle man jo tro det var kunnskapsfrukter), men muligvis har en språklig misforståelse gjort det til epler, og dermed ble bildet mer håndfast og samtidig også mer forvirrende: Da Det gamle testamentet ble oversatt til latin med frasen «treet til kunnskap om godt og ondt» skal adjektivet malum (ondt) ha blitt forstått feil av noen som det identiske substantivet malum (eple). En annen utbredt forklaring på ordet adamseple er at det er en misforståelse av det hebraiske tapuach ha adam, som betyr noe sånt som mannlig klump.  Adam betyr selvfølgelig mann, men også jord, og tapuach, ordet for eple, betyr også å svelle, gjøre/være rund, eller altså klump (David Curwin, Balashon 2006).

Det er alltid pussig å se vitenskapelige tilnærminger på religiøse og allegoriske tekster. Man forholder seg kanskje til tekstens konkrete opplysninger (og dermed plasserer fortellingen om Adam og Eva seg til rundt 4000 år fvt.). Man kan også forholde seg til tekstens historiske proveniens – antatt å ha blitt skrevet ca. 800 år fvt., og man må selvfølgelig forholde seg til de faktiske eksemplarene av teksten man har for hånden (ruller og tavler), som er langt nyere avskrifter enn som så. Hvilke ord ble brukt, hva betød de når og vet vi egentlig så veldig mye om det? 

Det finnes en mengde litteratur med spekulasjoner om hvilken frukt dette (opplagt metaforiske) treet kan ha båret, og gjerne med utgangspunkt i at det i hvert fall ikke var noe epletre. Dette til tross for at det står videre at «Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden», som dermed burde inkludere epletrær. Shawna Dolansky påpeker på thetorah.com at det ikke vokste epletrær i oldtidens Midtøsten, og at fiken eller granateple er mer sannsynlig. Mot det kan man jo innvende at paradisets plassering kanskje ikke kan regnes som helt avklart. Elvene Tigris og Eufrat skal ifølge kapittel 2,13 og 14 ha sin kilde der, i så fall havner vi i dagens Tyrkia, forutsatt at elvene faktisk er de samme. Vokste det epler her i år 4000 eller 800 fvt.? Joan Alcock skriver i Food in the Ancient World (2006, s. 39) at eplet stammer fra Anatolia, og at Ramses II lot plante epletrær i nildeltaet på 1200-tallet fvt., til Hellas har frukten kommet på 700-tallet, og lenge før det til Transkaukasia og Anatolia. Så for alt jeg vet, var epler kjent i området da mosebøkene ble til.

Spørsmålet om det var sannsynlig at opphavspersonene bak Første Mosebok skulle kjenne til epler og også faktisk mene epler eller en annen konkret frukt der kunnskapens tre blir beskrevet, hopper enkelt bukk over det viktige faktum at ingen spesiell frukt nevnes overhode, og at det ikke kan være vesentlig for å forstå teksten i seg selv. Frukten av kunnskapens tre er kunnskap, ikke eplepai, men hva kunnskapsfrukter består av, er det heller ikke enighet om. At kunnskapens tre for noen må konkretiseres som et spesielt frukttre, er ikke mindre snodig av at det også skal billedliggjøres igjen. For det skal det: Eplet er ikke et eple, men en metafor. Adam og Eva blir med en gang oppmerksom på, og ille berørt av, sin nakenhet etter å ha spist, så en seksuell oppvåkning er ikke spesielt søkt å lese inn i det (fra dette stammer uttrykket i Adams/Evas drakt om nakenheten før syndefallet). Evas påfølgende graviditet indikerer jo det samme. Men også dette kan være et bilde for den rene, uskyldens tid, barnets uopplyste uskyldighet som korrumperes og ødelegges av viten, tvil eller andre ting som er som forbuden frukt.

* Illustrasjon: Marcantonio Raimondi (1480–1534), etter Albrecht Dürer

.

Adamseple

Oljeeventyret

kittelsen haredans (vintereventyr) ca 1900.PNG

Rundt år 2000 var Norge verdens tredje største eksportør av olje og gass, og i 2012 sto petroleumssektoren for 52 prosent av Norges samlede eksport (SNL). Det er ikke så rart, kanskje, at klisjeen oljeeventyret dukker hyppig opp når dette skal omtales.

Den første letebrønnen ble boret på norsk sokkel i Nordsjøen i 1966, og gjennombruddet regnes for å være påvisningen av olje på Ekofiskfeltet i 1969. Norge etablerte et prinsipp om langsomt utvinningstempo på 70-tallet for å motvirke hollandsk syke i den norske økonomien, men endret dette standpunktet ved opprettelsen av Oljefondet på 90-tallet, som man mente kunne ha samme funksjon.

Ved inngangen til 2018 var dette fondets markedsverdi på 8500 milliarder kroner, mer enn 1,6 millioner per snute (nbim.no). Inntektstoppen for staten i et enkeltår var ifølge norskpetroleum.no nær 264 mrd. i 2008. Totalt har det bidratt med over 12 000 mrd. til Norges BNP målt i dagens kroneverdi (mai 2016). I 2014 var det 240 000 (SSB) eller 330 000 (IRIS) mennesker sysselsatt direkte eller indirekte i næringen (litt ettersom man måler det), siden har dette falt en del.

Ordet oljeeventyret kan ses i Nasjonalbiblioteket fra 1950 (Thon: Oljens eventyr s. 66, og for så vidt i en oversettelse av oil venture i Mellom to verdener av Upton Sinclair fra 1949, s. 767) og fremover, men da om andre steder enn Norge. Det norske eventyret blir omtalt forsiktig i en billedtekst først av Erik Lunde i Pedersen (m.fl.) Verden i bilder (1969, b7, s. 307) i artikkelen «Olje i Nordsjøen», med den treffende undertittel «Vest-Norge – et nytt Klondyke»: «Det er ombord i slike kolosser oljen, som kanskje blir funnet i Nordsjøen, skal fraktes. Bildene viser to eksemplarer av en annen del av ‘oljeeventyret’ i Stavanger, nemlig skipsreder Sig. Bergesen d.y.’s store ekspansjon som tankskipsreder.» Oppsvinget i tankskipflåten er lett å glemme i all oljen. Tilsvarende stilles i NRK-programmet Med olje i tankene ved Finn Strømberg 16.11.1970 spørsmålet «Oljeeventyret – drøm eller virkelighet? Hva må gjøres for å utnytte oljeressursene på sokkelen?»

Som alle gode eventyr vandrer det fra landsdel til landsdel og blir en del av de andre norske folkeeventyrene. Tor Paus i Høyt spill om dype hull (1970, s. 8): «Oljeeventyret er på vei til Nord-Norge. Internasjonale oljeselskaper ville med sikkerhet satse flere hundre millioner kroner for å bore i dette farvann, hvis de fikk slippe til.» Slik er det vel fortsatt nær 50 år senere. Det er mange og varierende anslag på hvor mye olje (og gass) som er igjen på norsk sokkel, to tredjedeler av oppdagede ressurser var i 2015 produsert og solgt (under halvparten for gass), men Oljedirektoratet anslår at det nok er godt over halvparten igjen (at vi har tatt opp 39 av 89 mrd. fat i oljeekvivalenter (kilde: geo365.no i 2015). Dette til tross er lav pris og miljøspørsmål antagelig grunnen til at vi allerede lenge har lett etter den nye oljen, altså hva som skal bli det neste store som skal finansiere velferdsstaten.

* Illustrasjon: Theodor Kittelsen, Haredans (Vintereventyr) ca. 1900
Oljeeventyret

Følge slavisk

arent van bolten

engelsk: follow slavishly; Tysk: sklavisch folgen

Gjøre noe nøyaktig som oppgitt uten å tilføre noe eget, følge ordre og instrukser uten å stille spørsmål. Uten originalitet. Handle som en slave. Slavisk er antagelig vokst ut av forestillingen om slavens underdanige og lydige adferd. Moth (ca. 1700) konstaterer tørt: «Slavesk/Er det som trelle vedkommer». Forløpere til talemåten kommer til uttrykk f.eks. i Holbergs Natur- og Folke-Retten (1716, s. 267) som opp mot republikansk styreform syntes at: «det [er] ingenlunde Tegn til Slaviske Gemytter at give sig under en Eenevolds Regiering». Ingenlunde.

I mange eldre tekster brukes uttrykk om slavens frykt eller annet sørgelig forbundet med slaver; Jens Schielderup Sneedorffs Den patriotiske Tilskuer (1763, nr. 209): «Jeg vil ikke tale meget om Læremaaden og den slaviske Frygt, hvori den studerende Ungdom opdrages»; Glidende til viljeløst og smiskete i Christian Bastholm, Den geistlige Talekonst, (1775, s. 357): «Tilkommer det en slavisk Siel, der haver Roes og Lovtaler til fals, som den sælger til Meestbydende». Progressivt om kvinnenes undertrykkelse gjennom oppdragelsen i Bendix Prahl, Nemesis (1813, s. 125): «Qvindekjønnet (gemeenligen) opdrages paa en lav, indskrænket og slavisk Maneer; fra Ungdommen lærer man dem, og indprenter i deres Sind, at deres fornemste Maal er at stadse sig og at gifte sig med Mænd, som formaae at bringe dem iveiret, føde dem, gjøre dem til rige Koner.» Det var i 1813.

Helt som i dagens betydning ser vi det først i Abbed Millots Verdens-historie (b7, 1794 s. 94): «Han tiente under Ojeda, een af de […] som Columbus’s Exempel havde opmuntret til Efterlignelse, men som kun slavisk fulgte hans Spor.» På engelsk er eldste tilsvarende dokumenterbare bruk å finne i Caleb D’anvers (Nicholas Amhurst) The Craftsman 30.5.1730 (nr. 204, s. 183): «This is, indeed, the strongest Mark of a free Parliament; and we may certainly conclude it to be the Cafe, when the Members, who are in Office, do not constantly run in Herds, and slavishly follow a Minister in all his Proposals». Noe stortingspolitikerne burde bite seg merke i. På tysk kan det leses i H.A.O. Reichards kvartalsskrift Olla Potrida [i.e. råtten gryte] (1782, s. 79): «Werdet ihr euch nie schämen, sklavisch den Fußstapfen jener treulosen Führer zu folgen.» Ja, skam dere.

Ordet slave er i seg selv finurlig. Her i Norden var ordet for ufrie mennesker trell, (norr. þræll, engelsk thrall, jf. Falk og Torp 1906). På latin, slik de snakket i Romerriket, var ordet for dette servus, fra hvilken vi har fått servant, servere og service (et tankekors for folk i serviceyrker). Videre har det samme utgangspunkt som tysk schwer, og ordet svær, som på dansk fortsatt betyr vanskelig, og i noen sammenhenger også på norsk: besvær, det var da svært osv. Først langt ut i middelalderen fikk latin ordet sclavus fra de germanske erobrerne. Se Klein 1971, som særlig angir den første tysk-romerske keiser Otto Is kriger mot slaverne på 900-tallet som opphav til både uttrykket og årsaken til at folkeslaget på denne tid neppe hadde så gode vilkår.

Anders Arrebo bruker ordet som verb for arbeidet til dyrene i Paradis i Hexaemeron (skrevet 1631–1637, trykket i 1661, s. 238): «De skreckeligste Diur Liif-lystige sig gafve, / Hen under Adams Aag friivilligen at sclave». Slavedrivere har vel alltid hevdet at slavene lystig ga seg hen, bedre kunne de ikke ha det. Christen Ostersen Weile skriver om bøndenes variable ufrihet i sen- og høymiddelalderen utfra begrepet vornede (værende), og benytter både gammelt og nytt begrep i Glossarium juridicum danicum-norvegicum (1652, s. 848): «Hvor imod med Vornede i Sieland, Laaland, Falster oc Møen, er langt anderledes beskaffet, thi de ere gandske ufrj, oc som Trælle oc Slave at regne, de kand oc tvingis, imod deris villie, at bygge oc besidde, hvilcken øde sted oc pladß som Hosbonden dennem forelegger».

På slaviske språk betyr slav brukt som navn på folk muligvis (de som har) språk, altså et forståelig sådan (i motsetning til alle andre som bare sludrer babelsk tungemål), eller også kan det komme av betydningen opphøyd, berømmelse som jo er storveis når det opptrer i navn som Miroslav og lignende (Etymonline). Andre kilder mener et stedsnavn er ordets mulige utgangspunkt, men alt dette er usikkert.

Slaverne selv hadde også ufrie, som de naturlig nok ikke kalte slaver, men derimot rab, rob, o.l. På tsjekkisk er ordet for tvangsarbeid robota, slavearbeid (Klein 1971), som Karel Čapek i 1920 brukte i tittelen på skuespillet R.U.R.: Rossum’s Universal Robots/Rossumovi Univerzální Roboti, og derfra kommer opprinnelsen til ordet robot for våre mekaniske fremtidsslaver. Robotnik betyr i dag for øvrig rett og slett arbeider. Sammenhengen er så klar at noen språk ikke engang gidder å late som.

* Illustrasjon: Arent Van Bolten, før 1633.

.

Følge slavisk

Skudd for baugen

com an 1839 fizzyognomy

engelsk: a shot across the bow, a massive blow;
tysk: eninen Schuss vor den Bug, ein vernichtender schlag

Tilbakeslag, avgjørende knekk. Advarsel. Et skudd for baugen er egentlig et skarpt skudd foran et skip for å få det til å stanse eller vende. Det er en siste advarsel hvor det tilkjennegis at skipet er innen rekkevidde for kanonene på et fort eller annet skip. Eksempel på dette kan man lese i Norges Sjøfartstidende 26.8.1893, som omtaler en ny forskrift for fremmede skips adgang til  Østerrikes havnesteder: «Ethvert fremmed Krigsskib, som kommer indenfor en Befæstnings Skudvidde, skal vise Flagget. Udelades dette, gives først et løst og derefter et skarpt Skud foran Baugen. Hjælper denne Advarsel ikke, behandles Skibet som Fiende». Skuddene i Sarajevo 21 år senere, var et skudd for baugen for Østerrike som sjøfartsnasjon; et land som var fullstendig uten havner etter krigen.

Overført betyr det egentlig en hvilken som helst tydelig advarsel. Slik i Konrad Dahl, Løven (1877, s. 99): «Mon det ikke er et Skud for Baugen af denne uheldige, tilbagegaaende Slægt, et nyt og kraftig Varsko til den om at holde til paa sine egne Enemærker». Det ser ut til at det blir vanlig som metafor for varsku i norske aviser først på 1930-tallet. Bergens Tidende 7.9.1932 s. 3: «For regjeringen blev valgene det første kraftige skudd for baugen. Det borgerlige Danmark vender sig i stigende grad mot den klassepolitiske uteskning».

Man kan spekulere i om det med tiden er blitt sjeldnere å bruke for i betydningen foran blandet med mindre maritim kjennskap, og at det dermed er oppstått en misforståelse. I nyere tid blir det nemlig oftest benyttet som et figurativt fulltreff i skipssiden. Allerede på midten av 40-tallet får man inntrykk av at talemåten er på vei fra sitt opprinnelige innhold. Johannes Hanssen, Kommunale ungdomsnemnder (1946, s. 58): «Ærlighet og hederlighet fikk på grunn av den kynisme og korrupsjon som fulgte med ‘herrefolket’ og til dels av den nød som etter hvert tiltok, et skudd for baugen.» Rolf Døcker, Gabrielle (1945, s. 83): «Men Magritt skjøt et skudd for baugen. / – Gabriel er jo også her, sa hun. / Gabrielle ble rød. / – Ja … sa hun.» Det kan vel argumenteres for at det noen ganger også kan bety en kraftig vekker, men gjennomgående er det sjelden noe varsel igjen. Dag O. Hessen, Carl von Linné (2000, s. 100): «Linnés optimisme skulle få sitt alvorligste skudd for baugen av yndlingsdisippelen Pehr Löfling da han i sin Gemma arborum i 1749 konstaterte at tropiske trær ikke hadde overvintringsknopper.» Noen ganger brukes det om et kraftig tilbakeslag, slik Trond Berg Eriksen, Nietzsche og det moderne (2000, s. 23): «Erfaringene med historiens mest grusomme krig skulle fordøyes […] og det førte til at troen på menneskene, vitenskapen og fremskrittet fikk et skudd for baugen.»

Et skremmeskudd, som det jo er, er en opplagt metafor. Det benyttes overført om en advarsel også i engelsk og tysk (tilsynelatende ikke eldre enn det eldste norske eksempelet), men ikke i betydningen grunnskudd, så man må være varsom ved oversettelser. Med tiden er dermed disse idiomene i ferd med å bli det som gjerne kalles falske venner (faux amis), tilsynelatende direkte overførbare, uten å være det.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1839

.

Skudd for baugen