Nesestyver

Hans Tvedt, , , , , , , Legg igjen en kommentar

thomas-rowlandson-beadle-and-barrow-women-1819

engelsk: a slap in the face; tysk: Nasenstüber

Å gi eller få en nesestyver er et (oftest lettere) slag på nesen. Det kan også brukes om en irettesettelse, skuffelse eller en lærepenge. ODS skriver det er av ukjent opprinnelse, men fører det til tysk, Nasenstüber, tilsvarende slektsforhold i Bokmålsordboka, sammen med opplysningen «egentlig ‘en som farer inn på nesen’», som for meg var litt uklart. Antageligvis er det en litt klønete gjengivelse av oppføringen i Ivar Trytis Språkets ville vekster (1985), der det hevdes at det «er dannet av verbet stieben = å fare, fyke, gyve. En nesestyver er egentlig noe som farer inn på nesen». På svensk finnes ifølge SAOB en forekomst fra 1642 (näsestyvert). SAOB nevner at det er av omstridt opphav, men sier ikke hva striden består i.

Tyske oppslagsverker, der vi kan lese at Nasenstüber typisk dreier seg om et knips på nesen, skriver at Nasenstieben er en noe eldre variant (DWDS, Grimm). Stieben kan bety fyke, som hos Schmitthenner (1837): auffahren, darwider fahren og i DWDS (1974): umherwirbeln. I sistnvnte spekuleres det på om meningen er spre, sprute (sprühen, som stieben også kan bety), altså om resultatet (snørr og neseblod) mer enn slaget. Grimms Deutsches Wörterbuch (1971) tidfester det til 1600-tallet. En stüber er en historisk småmynt fra Flandern, Nederland (stuiven) og Nordvest-Tyskland, men om det kan stamme fra dette er ikke klart. Man kan jo spekulere i at et lite klaps er en småpenge mens et kraftslag da må ha vært en hel gulden. Det hadde passet særs bra for betydningen lærepenge. Falk og Torp (1906) nevner mynten, men er avvisende: «imidlertid opfattes ordet nu som en spøgende anvendelse deraf».

Holberg bruker det i Melampe (1725): «Det var hans egen skyld, at hand gav sig ud for en Philosophus, hvilcket slags Folck har ingen visse Indkomster, men lever af extra, som er Ørfigen og Næsestiver.» Jeg synes det er interessant at den eldste forekomsten jeg finner, allerede er i overført betydning, og sannelig blir det ekstra morsomt hvis det spilles på pengekonotasjonen også. Kalkar siterer en eldre forekomst i sin ordbok, (Jørgen Sorterup fra 1714): «nu faar hans lige mand at ham en næsenstyfvers gave», men jeg skjønner ikke helt hva det betyr. Holberg bruker det også konkret i Det Lykkelige Skibbrudd (1735), hvor en sørgmodig Henrich utbryter «Forrige Maaned var ogsaa en frugtbar Maaned for mig, men paa Ørefigen, Næsestyver, Natpotter over Hoved; for min Herre paa Had, Avind og Suurseende, hvorpaa jeg ogsaa har en Liste, at man deraf kand see vore aarlige Indkomster.» I Moths ordbok fra ca. 1700 står det ikke oppført, men der finnes «Næse-stŷrt/en/Er mange slag i ansigtet med en knyttedt næve».

I Tore Hamsuns bok Knut Hamsun – min far (1952) fortelles det om en ung Hamsun som  nylig hadde fått noen dikt og fortellingen Frida refusert av Hegel på Gyldendal uten en kommentar. I København hadde han også presset seg på en vennlig, men uimponert Andreas Munch. Tilbake i Norge i desember 1879 bestemmer han seg for å oppsøke sitt forbilde Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad. Til Gausdal har han gått nesten hele veien fra Kristiania, blakk som han er, og da han sliten kommer frem, sklir han på en issvull og detter foran piken på tunet som oppfatter ham som full. Bjørnson får han ikke snakke med, han er meget opptatt, og Hamsun får beskjed om å komme tilbake dagen etter. Derpå følger det ydmykende møtet neste morgen, hvor dikterhøvdingen nevner at han ikke setter pris på fyll, blafrer gjennom manuskriptsidene og sier at det ikke er noe. «Nei, gi Dem ikke av med å skrive bøker!». Derimot anbefaler Bjørnson ham å bli skuespiller, han er jo så stor og vakker. Slukøret drar Hamsun tilbake til Kristiania, hvor han snart får seg leilighet og nytt pågangsmot: «Knut hadde fått tid til å summe seg efter Bjørnsons voldsomme nesestyver, nu tenkte han ikke et øyeblikk å gi opp.» Frida endte dog i vedovnen.

Fra nyere litteratur kan vi ta et eksempel der det har betydningen lærepenge, i Bergljot Hobæk Haffs Skammen (1996): «He-he-he-he, der fikk han seg en nesestyver, luringen borte på Kroken, som ikke hadde noen skam i livet, men sto i med det ene kvinnfolket etter det andre!»

Nesestyver er vel ikke allemannseie som ord lenger, men det klinger morsomt, og derfor forvinner det kanskje ikke helt ut av bruk med det første heller.

Illustrasjon: Thomas Rowlandson, Beadle and Barrow Women, 1819

.

 

Nesestyver

Smør på flesk

Hans Tvedt, , , , Legg igjen en kommentar

mat hood c a 1836

engelsk: gild the lily (butter your bacon); tysk: doppelt gemoppelt

Smør på flesk er et av læreeksemplene på pleonasmer sammen med den ridende rytter til hest og en norsk nordmann fra Norge. I motsetning til disse, hvor gjentagelsen bare er unødvendig og dårlig språk, er smør på flesk en slags moralsk pleonasme, den er ikke språklig unødvendig, den er faktisk og praktisk. Peder Laale er i ett av sine ordspråk fra 1300-tallet inne på noe lignende: «Han tencker swigh som isther eewen smør» (nr. 398 i PL A, 1506). Jeg tror det skal forstås som at den som gnir ister på smør har svikfulle intensjoner. Det ligner, men jeg kan ikke finne noen sammenhengende tråd til dagens uttrykk.

Professor i folkeminneforskning, Reidar Thoralf Christiansen, skriver i boken Gamle visdomsord (1928) at det stammer fra Gudbrandsdalen, i formen «Ein skal ikkje kline smør paa flesk», men oppgir ikke kilder. I bygdeboken Frosta i gammel og ny tid (1918) er «Han legg smør paa flesk» beskrevet blant «nogle av de mest brukelige paa Frosta». Eldste treff i Nasjonalbiblioteket er i tidsskriftet Norsk skoletidende (1895), som ikke er digitalt tilgjenglig. Først slik i Johan E. Flatsets Konkurrance-jordbruget fra 1905, der den siste utvikling innen gjødsel diskuteres: «Ingen forstandig og praktisk husmor vil finde paa at lægge smør paa flesk eller fladbrød paa kage; thi det er fornuftstridigt.»

Da kan vi jo lese hva den vanligvis forstandige Henriette Schønberg Erken skriver i Kjøkkenalmanakken for 1939: «Å nyte den gule, tykke rømme, søt fløte, det gule, faste smør og den herlige melk. Hvem liker ikke ørret, stekt i dette smør tilsatt rømme, og avkokt ørret servert i suppen med poteter i, og spist med koldt smør, fisk og poteter på flattbrødbiter, og suppen med gressløk i ved siden av. Eller frokost med smør, brød, blandsmør, pultost, gubbost og kokost med melk og kaffe til. Stekt egg og bacon virker nesten som smør på flesk sammen med ovennevnte retter.» Smør på rømme på smør på ost regnes tydeligvis ikke, men jeg må uansett si meg enig; egg og bacon virker overflødig. Det var leserne vel unt, året etter kom krigen til Norge, og uttrykket smør på flesk er nesten fraværende i skriftlige kilder i krigsårene som fulgte.

Senere ble det rikelig med smør på flesk igjen. Klisjeen benyttes i dag både om rent språklige gjentagelser av typen nesoddtangen (se Svein Nestor i Språknytt nr. 3/1996) og om fysisk unødvendige opphopninger, som i artikkelen Advarer mot rengjøringsspray 16. mai 2014 på nrk.no av Tor Risberg: «SINTEFs seniorforsker innen renhold og innemiljø, Steinar K. Nilsen, mener at rengjøringsmidler på sprayflaske er som smør på flesk. – Du trenger ikke kjemikalier til annet enn helt spesielle formål, som for eksempel fastbrent fett.»

Alt dette nevnt, jeg steker helst mitt bacon i litt olje eller smør, jeg. Det er ikke ren hedonisme, pleonasmer hjelper nemlig mot fastbrent flesk.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1832

 

.

Smør på flesk

Duvende bryster, vuggende hofter

Hans Tvedt, , , , , , Legg igjen en kommentar

the-umbrella-cruikshank-1820

engelsk: heaving breasts, swaying hips; tysk: schwankend Brüste, wiegenden Hüften

Så vidt jeg kan se, begynner klisjeen med duvende bryster hos Nils Kjær, Siste epistler (1924), i beskrivelsen av matronen donna Valerias kløft og bryster ved hjelp av et kostbart gullsmykke: «Denne kjæde av tykke guldringer laa paa en utstillingsmontre av en duvende barm, og dens mangfoldige lænker møttes midt i barmens begynnende schisma i et beskedent men tydelig guldhorn – en amulet til værn mot onde øine.» Det var tydeligvis ikke et vern mot forfatterens blikk.

Einar Schibbye, kringkastingsmannen kjent som onkel Einar i Barnetimen, og dessverre senere medlem av Nasjonal Samling, skrev også kriminalromaner. I Lugar nr. 36 fra 1946 kan vi lese «Fru With med gyngende skuldre, duvende bryst og vuggende hofter banet seg fram til oss.» Gustav Sandgren, Naken vind (1965): «Jenter han aldri hadde lagt merke til på gaten før, fikk nå plutselig duvende bryster og førte hoftene sine på en urovekkende måte.» I samme stil hos Carter Brown, Arving er arving verst (1972): «Hun reiste seg med vuggende hofter og duvende bryster, og kortet inn avstanden mellom oss.» Masterson/Hallbings Morgan Kane ser det samme i Møte i Tascosa (1975): «Og der kom hun – med vuggende hofter og duvende bryster, kledd i en praktfull drakt i sort og rødt og sølv.» En variant med byste er brukt av Knut Faldbakken i romanen Sin mors hus (1969): «Men synene av morens fulle, duvende byste (når han hjalp henne å strekke lakner) jôg i ham som forgiftede piler.» Vi får gi Faldbakken det at han ikke omtaler sin mors hofter i samme avsnitt.

Vuggende hofter ser nesten ut til følge de duvende brystene som en naturlov, men slike hofter er nevnt alt i en omtale av Gina Aas Ofelios fremføring av Carmen i Kristiania Intelligentssedler 10. september 1888: «Som hun plantede sine Øine hungrigt paa hver Mand, der kom indenfor hendes Rækkevidde, som hun lænede sig til dem, som hun dansede for dem med vuggende Hofter og udbredte Arme.» Det skulle altså gå en stund før de fikk følge av brystene, men siden har de vugget duvende sammen inn i solnedgangen.

Illustrasjon: The Umbrella, George Cruikshank, 1820
Duvende bryster, vuggende hofter

Ramaskrik

Hans Tvedt, , , , , , Legg igjen en kommentar

george-cruikshank-the-universal-songster-1828

engelsk: (public) outcry; tysk: Aufschrei, Protestwelle

Sterke protester, opphisset klaging og høylytt syting betegnes noen ganger (gjerne av den forårsakende eller utenforstående) som ramaskrik.

Rama opptrer flere steder i GT: I Josva 18,25 regnes den opp blant byene som tilfalt Benjamins stamme, i 19,29 og 19,36 beskrives den som en befestet by i Naftalis land på grensen til Asjer. Profeten Samuel ble antagelig født og gravlagt i en by kalt Rama (se Samuel 1,19, 2,11 og 25,1 osv.), men det dreier seg muligvis om forskjellige steder (se biblestudytools.com: «The name denotes height, from root rum, ‘to be high,’ and the towns to which it applied seem all to have stood on elevated sites»). Det Rama som har gitt oss skriket, er ifølge nevnte kilde en landsby ca. 8 km nord for Jerusalem, og som vi kan lese om i Jeremia 31,15:

Så sier Herren:
I Rama høres skrik,
klagesang og bitter gråt.
Rakel gråter over barna sine
og vil ikke la seg trøste.
For barna hennes er ikke mer.

I Bibelselskapets note til skriftstedet står det at «barna sine» viser til Josefs etterkommere som ble ført bort fra Nordriket i 722 fvt. I så fall er det tale om det assyriske fangenskapet. I NT siterer Matteus verset i 2,18 i forbindelse med at Herodes sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre: «Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia». Rakel har dessverre fått mange flere anledninger til å gråte over barna sine etter det. Ramaskrik skulle dermed være en utrøstelig mors sorg over sine tapte barn, men tiden har gitt det et trivielt og ofte nedsettende innhold.

Eksempel på det trivielle gir Opplands-Posten 10. september 2016: «Ingen ramaskrik blant lærerne – Så langt har ikke hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet i Larvik, Bjørge Riksfjord, fått tilbakemeldinger fra lærere som er negative til den digitale satsingen i kommunen.» Eksempel på det nedsettende leser man i Journalisten i et et intervju med Jahn Otto Johansen 3. september 2001: «Politikerne må tåle å bli gjenstand for sterke personkarakteristikker, blant annet i form av terningkast. Men når søkelyset rettes mot mediene selv, ja da blir det ramaskrik. I mediene er vi alle bitt av selvopptatthetens basill, ironiserer Johansen.»

Det eldste eksemplet som klisjé finner jeg i Frederik Høegh-Guldbergs Et Ord til sin Tid (1813): «… inden de faae de Halstarrige, hvis Tro ei kjøbes for Mad, Viin, og Lystreiser, til villigt, hurtigt og dog udholdende at istemme med dem Ramaskriget». Det er ikke så mange funn fra tidlig 1800-tall, men nok til at det må ha vært en relativ allmenn referanse. Jeg kan ikke se tilsvarende anvendelse på tysk, engelsk eller fransk, så det virker som en skandinavisk uttrykksmåte. I P.O. Brøndsteds Bidrag til den danske historie og til kundskab om Danmarks ældre politiske forhold (1817) oversetter han deler av normanneren Waces dikt om Hastings, Rollo (Gange-Rolv) og hertugene av Normandie, Roman de Rou (skrevet mellom 1160 og 1174): «Donc oifsiez paiens crier / Et efforcier de bien plorer» blir til «Her for alvor den hedenske Trop / En Graad og et Ramaskrig slog op». Min ellevehundretallsnormannisk er ganske rusten, men det ser ut til at Rama-referansen er Brønsteds egen. (Wace skrev for øvrig også et dikt om Englands historie, Roman de Brut (1155), hvor han er opphavsmannen til at bordet til ridderne av det runde bord er rundt, og der han ga navn til Arthursverdet: Excalibur.)

Welhaven benyttet ordet i sitt store angrep på Wergeland i 1832, Henr. Wergelands Digtekunst og Polemik: «Et maadeligt Theater med dansk Personale, og den hyppige Anvendelse af hine Characteristiske Malerier af det danske Folkeliv, forøgede Ramaskriget, og Sinclars Døds og Farcernes Forfatter [Wergeland] fik saaledes Anledning til at lægge Fuskerens hele Hovmod for Dagen.» To sider før, og som artig lesning, står det «I en noget rigere og kjernefuldere Literatur end vor, skulde en Poesie, som Hr. W–s, med al dens Slethed ansees som en lidet farlig Udvæxt, men hos os maa den nødvendig have en Betydning, der fordrer ganske andre Forholdsregler, end taus Ligegyldighed».

faroe_stamp_405_the_scream_form_ramahSom kuriosa nevnes at det fra 2011 er en skrekkfilmfestival som heter Ramaskrik i Oppdal, og at det på Færøyene i 2001 ble utgitt et frimerke med Matteus 2,18 som tema. Man kan jo gjette at det dreier seg om hendelser i konflikten mellom Israel og Palestina færøyingene ville lede oppmerksomheten mot, siden Rama befinner seg i det selvstyrte området på Vestbredden. Eller de ville bare minnes bernemordet i Betlehems omtrentlige 2000-årsjubileum.

Suffikset -orama, som i panorama, og i en del tilfeller med betydning som massevis, overdrivelse, skrevet -o-rama, som musikksamlingen Punk-O-Rama, kommer opprinnelig fra gresk, ὅρᾱμᾰ ‎(hórāma), «sight, spectacle, that which is seen» (etymonline.com), og er dermed ikke relatert, selv om noen nok synes nevnte Punk-O-Rama inneholder nok ramaskrik for sine sarte ører.

Illustrasjoner: Øverst: George Cruikshank, The Universal Songster, 1828; nederst: Føroyar frimerke #405, 2001

.

Ramaskrik

Sluke kameler

Hans Tvedt, , , , , , , , , Legg igjen en kommentar

the-attack-on-the-camel-by-the-lion-crow-wolf-and-jackal-folio-fra-kalila-wa-dimna-1700-tallet

engelsk: swallow one’s pride, make unpalatable compromises; tysk: Kröten schlucken

Å gå med på noe man egentlig er imot, særlig om man må gi opp en kjepphest og særlig innen politikken. Alternativt til å sluke, brukes selvfølgelig også å svelge kameler.

Matteus kap. 23 vers 23 og 24 lyder: «(23) Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes. (24) Blinde veiledere, som siler bort myggen, men sluker kamelen!» Versene sier altså at de prioriterer det enkle av de riktige handlingene og ikke det vanskelige og viktigste. På engelsk brukes strain at gnats and swallow camels typisk om å slå ned på små uregelmessigheter mens de store overtredelsene overses.

Moth (ca. 1700) har på oppslaget myg skrevet «Hand sier myggen og opslyger kamelen, it[em] Hand synker en kamèl og en myg bliver ham siddende i halsen.» Det tyder på at det var en klisjé allerede da. Betydningen har endret seg noe med tiden, men det er få gamle treff på dette som ikke er rene bibelsitater. Den 12. januar 1845 kan vi lese i Bergens Stiftstidende: «Man har afskaffet Lotterierne, forbudt Hazardspil, […] Alt af den Grund, at Staten ei bør berige sig af Borgernes Forfængelighed, Vindesyge og moralske Feil. Er nu ikke alt dette at sie Myg og sluge Kameler, saalænge Staten deler Rovet af Nationens Drikkelyst med Producenten og Værtshuusholderen.» I Fredriksstads Tilskuer 14. mai 1878 er en beskrivelse av jernbaneadministrasjonen som gjennomsyret av «Bureaukratisme i dens uheldigste Form … Vi kunde fremføre flere Exempler paa, hvorledes man har troet at kunne sluge Kameler medens man affsiler en hel Del Myg».

Etter avsløringen av predikanten og politikeren Lars Oftedals kvinnehistorier, holdt Christopher Bruun en flammende tale i Betahnia i Stavanger i 1891 der han fullstendig bannlyser sin tidligere venn og forbundsfelle. Han avslutter med «Man maa faa rense Hykleriet ud, og faa Folk til at lade være at afsile Myg, men sluge Kameler. Efter Afsløringen af det kolossale Hykleri, der har været drevet, vil det da kunde gro et sundere Kristenliv frem i Skinhellighedens sted». Det var en god tid for Oftedals erkefiende, Alexander Kielland.

I en budsjettdebatt i Stortinget 13. juni 1891 (temaet er jernbanen, som vanlig) bruker Sofus Arctander uttrykket svært kreativt, og det nærmer seg dagens innhold: «Jeg kan ikke være enig i, at det, at tale om dette, betegnes som Myggestik – eller, det var nok Myg Repræsentanten fra Moss sagde, og ikke Myggestik – det var da kanske i Modsætning til Kamelerne. Men naar ingen af os her vil være med paa at sluge Kameler – der viser sig jo den største Modbydelighed i Forsamlingen mod at sluge Kameler –, tror jeg ikke, han har Ret til at forekaste mig dette her, thi Myggen, denne Myg her, den kan være slem nok den ogsaa. Jeg skulde ønske, at Administrationen vilde ordne sig saaledes, at man fikk et passende Myggenet her.»

I avisen Kysten står en notis 8. august 1905 under overskriften Au!: «Mr. Lewis som forleden Dag paa Byen Chicagos Vegne skulde tale for 4000 Svensk-Amerikanere holdt et höistemt Foredrag om Leif Eriksens Efterkommere, som han berömmede i Sprogets stærkeste Udtryk. Svenskerne maatte af Höflighedshensyn sluge Kamelen og applaudere atpaa.» I dag ville vi vel sagt at de måtte bite det i seg eller bare svelge det. Tilsvarende er avaler des couleuvres (sluke en slange) oversatt i Skougaards Fransk-norsk ordbok (1921), både som «bite en ærgrelse i sig» og «sluke en kamel». Vi finner det dessuten allerede som oversettelsen av gober une bourde (svelge en tabbe) i Chr. F. Langes Fransk-norsk ordbog fra 1903.

Knytningen til hykleri gir vel en forklaring på skifte i betydningen, og det passer jo ganske godt som metafor på noe som ikke sklir lett ned, men har en tendens til å sette seg fast i halsen. Per Egil Hegge skriver i Aftenposten 21. juni 2004 at Jan P. Syse hadde «en oppskrift for å gjøre fortæringen lettere: ‘Vi strigler dem og sluker dem medhårs’». Hegge mener også at det «er et uttrykk som brukes galt» fordi folk ikke leser evangeliet nøye nok. Muligvis kan man synes det, men å endre hvordan vi bruker klisjeen i dag tilbake til dens opprinnelige betydning, tror jeg er like enkelt som å få en kamel gjennom et nåløye. 

* Illustrasjon: Løven, kråken, ulven og sjakalen spiser kamelen, Fra Kalila wa-Dimna, 1700-tallet, via www.metmuseum.org

 

–

Sluke kameler

I vilden sky

Hans Tvedt, , , , Legg igjen en kommentar

robert seymour London Carol Singers TK Herveys The book of Christamas 1836

engelsk: at the top of one’s voice; tysk: aus vollem Hals

Høyt og uhemmet, overalt. Vi roper, skriker og synger i vilden sky, og kanskje kan vi også bruke penger slik, som i Peder Mork, En Forelskelse (1901): «Brugt penger i vilden sky for at – behage hendes aller legemligste øine».

Denne vilden er en akkusativbøyning som sitter som rest i enkelte adjektiver «i stivnede uttrykk som gjerne har en utpreget poetisk klang», ifølge Riksmålsforbundets gramatikk 2014 pkt 4.3, og nevnt i Bokmålsordboken og tilsvarende forklart for dansk i SDL.

Ikke om skyene, men om bakken i en kontrakt mellom «Waranger Finner oc Normændene» fra 1591: «Dis heller maa forbemelte Finner lade deris Reener haffve underholdning paa vilden Marck …» Ikke om skyene, men om havet, dukker det opp i et bryllupsvers signert Peder Andersøn Kieb (1693): «Naar hand paa vilden Søe sig hafver gifvet ud, / Da slaar hand sin Tilliid paa dend trofaste Gud», og samme år i Jens Pedersen Munchs Mange Guds Børns i alle Stænder bedrøfvelige og dog salige Død i Hafs-Nød «Igjennem vilden Strand og dend blaa-grønne Bølge».

Frederik Høegh-Guldberg er den første jeg kan se knytte det til skyene i Et Ord til sin Tid (1813): «Men, og alle Tænder klappre, nu øines, nu høres han; nu skingrer Trompetens Seiersmarsch i vilden Sky». Videre et eksempel fra Det Norske Nationalblad 28. januar 1819: «Man kan ikke altid forklare sig, hvad der binder Mund og Tunge paa den, der tier, dertil kan være idetmindste ligesaa ædle Bevæggrunde som for den, der med Skoledrengens Kaadhed skriger i vilden Sky».

Jeg synes det er litt underlig at man ikke finner eldre og mange flere eksempler hvis det er et stivnet uttrykk; kasusbøyningene var stort sett borte rundt 1500 (se f.eks. Åse Wetås 2008). Frasen kan ikke dokumenteres før tidlig på 1800-tallet. Hvor har den vært i disse 300 årene? Mer trolig er det vel at andre villstyringer (i vilden sjø, i vilden mark osv.) som poetiske bilder har smittet over på skyene, og at uttrykket har kommet til som nygammelt senere.

Illustrasjon: Robert Seymour: London Carol Singers, fra T.K. Herveys The book of Christmas 1836

 

.

I vilden sky

Tvi, tvi

Hans Tvedt, , , , , , , , , , , , Legg igjen en kommentar

The English Dance of Death, Th. Rowlandson 1815 I list you

engelsk: break a leg, good luck; tysk: Hals- und Beinbruch

Tvi tvi er en lykkeønskning, noe tilsvarende hell og lykke. Tvi er opprinnelig et onomatopoetikon for lyden av å spytte, og i de fleste andre sammenhenger brukt som uttrykk for vemmelse, forakt, og alt annet enn en hyggelig lykkeønskning. Slik finnes det tilbake til norrøn tid, skriftlig i hvert fall i Sneglu-Halla þáttr (Tåtten om Snegle-Halle) slik denne er nedskrevet i Flateyjarbók (1394): «‘Tví, tví,’ segir konungur, ‘hann kemur aldrei í mína eigu að þessu’». Oftest vil tvi være en infam interjeksjon: «Tvi! Jeg maae spøtte af slig Zierat», sier Penelope i Holbergs Ulysses von Ithacia (1725). I Aasens Ordbog over det norske Folkesprog (1850) kan det også være et verb, tvia, «yttre Modbydelighed, sige ‘tvi’».

Moth  skriver i sin ordbok (ca. 1700): «Tvi! Er et foragte ôrd». Tvi, og gjerne gjentatt flere ganger, er brukt som «foraktord» og forbannelse, nok en gang, i Holbergs Ulysses von Ithacia: «Tvi tvi tvi for en Ulycke», Wergeland i Stockholmsfareren 2 (1837): «Tvi! tvi! tvi dig, Stockholmsfarare», Ibsen i Brand (1866): «Tvi, tvi, det Skarn!», Peter Chr. Asbjørnsen i eventyret De tre kongsdøtre i Berget det blaa (1887): «Tvi! tvi! Her lugter Kristenmands Blod og Ben i mit Hus». En eller annen gang ble det altså også et lykke til.

Antageligvis aner man forklaringen på dette i en annen tekst av Asbjørnsen, Den vilde jagt, om hva man skulle gjøre for å beskytte seg når Åsgårdsreien kom farende over en (Illustreret Nyhedsblad 1852): «Men hvorledes man bærer sig ad, enten man lægger sig eller bliver staaende. Saa spytter alle, som i færden er, paa en, den ene efter den anden; men naar de har gjort fra sig, spytter man bare igjen og siger: Tvi! tvi! tvi! efter færden, ‘saa nauer ikke det’». Man ser det også som en besvergelse i Arne Garborgs Hjaa ho Mor (1890): «‘Kors i Jesu Namn, Kors i Jesu Namn, Kors i Jesu namn …’—‘Tvi! Tvi! Rottur og Mus, Loppur og Lus.» Selv husker jeg min mormor sa hun skulle spytte over skulderen for meg da jeg skulle ta en eksamen ved universitetet. Jeg håpet at ingen så det.

Helt utvilsomt som kun en lykkeønskning er det først å finne i et intervju i Romsdals Amtstidende 12. juni 1911 med Aase Bruun, en skuespiller fra Molde som skulle holde opplesning i fødebyen. Det avsluttes slik: «‘Fuldt Hus skal det bli, Frøken. Adjø da og Lykke til’. ‘Nei si ikke Lykke til, men tvi, tvi, tvi!’ ‘Adjø og tusen Tak for Visitten.’»

Slike uttrykk med omvendt intensjon og rotfestet i overtro leder til det engelske break a leg, som man kanskje mest forbinder med scenearbeidere. Phrases.org gjengir mange spekulasjoner om opprinnelsen, men har ingen tidligere skriftlige kilder enn en spalte i The Charleston Gazette fra 1948 som nevner forskjellige overtroiske aspekter ved teateret. Den engelskspråklige frasen er også mye i bruk i Norge, og er slik omtalt i Ronald Grambos bok Svart katt over veien (1993): «Man lykkeønsker teaterfolk før en premiere med ordene ‘Break a leg’. Da har man verbalt tilkjennegjort mulige ulykker på forhånd, og dermed sikret seg at intet uhell skjer under forestillingen da så meget står på spill.»

Det er vel trolig at engelsk har lånt begrepet fra tysk, der det heter Hals- und Beinbruch, og som ifølge Duden 11 (2013) er et ordspill på jiddisch hazlóche un bróche: Velsignet lykke (C. Gutknecht i Jüdische Allgemeine 23. juli 2015 skriver at det er hebraisk). På tysk har det en lang historie, og allerede Grimmelshausen påpekte i Simplicissimus Teutsch fra 1668/69 det merklige ved uttrykket: «meine Mißgoͤnner von mir sagten; diese letztere wuͤnſchten mir ohn Zweiffel, daß ich Hals und Bein brechen solte, weil sie mirs nicht gleich thun konten.»

*  Illustrasjon: Thomas Rowlandson, fra Dance of Death 1815

 

–

Tvi, tvi