En pussig skrue

com an 1830 gentle and simple

engelsk: a weirdo; tysk: ein Spinner

En raring. Varianter er en underlig skrue, en snål skrue, mv. En spiker er nok mer rett frem enn en skrue, og snurres man rundt mange nok ganger er det ikke rart om en oppfører seg litt annerledes enn andre. Skrue som betegnelse på en snåling finnes relativt tilsvarende på engelsk, screwy (fra 1887), screwball (fra 1933). Også ordet weird og det norske vri stammer fra en protogermansk rot, wurthiz, fra proto-indo-europeisk wert-, «to turn, to wind», vri vende og snu (etymonline.com og de Caprona 2013).

Eldste treff i Nasjonalbiblioteket er i Lyder Sagens bearbeidelse Fabler for unge og gamle (1835), Løven og Ræven: «Nu, det er sandt! sagde Ræven for sig selv, det er ret en underlig Skrue, – jeg holder det ikke ud med ham …». En annen variant i den Constitutionelle 7. september 1846, En Tiurleg i Holleia: «Det var en rar Skrue, men Kar til at skyde.», og enda en i Bernt Lie, Justus Hjelm (1894): «Du er en snurrig Skrue, Just, men det kommer sig av de abnorme Omstændigheder!»

Det har også hatt andre betydninger som ikke lenger eller ytterst sjelden brukes. Sette sine ord på skruer var (gjerne med hensikt) å snakke tvetydig, vanskelig eller høytravende (slik hos Moth ca 1700: «Hanß tale var sat pâ skruer»), og flerfoldige ganger hos Holberg. Ufrivillig komisk (for en gangs skyld når det gjelder Holberg) synes jeg det er anvendt i Danmark og Norges Beskrivelse (1729): «Hvad sig anbelanger hans revocation, da dømmer Schlusselburg, som har oversatt den paa Tydsk, saaledes derom, at den var meget satt paa skruer, og saa eqvivoqve, at de Calvinister, saavelsom de Lutheraner, kunde trække den til deres meening». Å sette noe på skruer har også hatt annet innhold, som å sette press på noe, stramme til, se f.eks. holbergordbog med videre henvisninger.

Annen skruebruk kan spille på at noe er forvridd. Daniel Dykes Hiertets Selfbedragelse (1737): «Og giøre de endda værre heri, som ville forsvare saadanne Skrue-Løgn og subtilig omgierdede Rænker». Det kan også beskrive selve mennesket, at man er forskrudd eller bare skrudd, tilsvarende engelsk twisted og tysk verdreht. Se begge om tale, men også innhold som en overgang fra å sette på skruer, hos Kierkegaard i Gjentagelsen (1843) «Naar man derimod hører en Præst afdeklamere en velstuderet Præken, hvori han flere Gange i en kunstig skruet og forskruet Passus, […]». Forskrudd enda tidligere i et vittig, usignert innlegg i Bergens Adressecontoirs Efterretninger 24. desember 1814: «Min Hrrr Michel Suræble! der gaaer sa ret grausamt til her paa Jorden […] Ere de hertil forventende store Lærde af ligesaa forskruet og bagvendt Form, da Gud i Naade se til mig!». Vel før i Jens Baggesens Ungdomsarbeider (1791): «Ulykkelige Kierlighed! / Hvor kan du Hiernen ei paa Folk forskrue!»

Se ellers å ha en skrue løs, som er eldre, og som jeg tipper er talemåtens utgangspunkt, uten at jeg kan føre annet bevis enn alder, innholdsmessig slektskap og  at det er tale om skruer i begge tilfeller.

*  Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

En pussig skrue

Legge inn årene

com an 1830 arma virumque canoe

engelsk: cave in, kick the bucket; tysk: klein beigeben, den Löffel abgeben

Å legge inn årene, altså slutte å ro og ta årene inn i båten, er en vanlig eufemisme for å gi opp, avslutte, dø, eller bare å legge seg for natten.

Så vidt jeg kan se, er uttrykket særnorsk, uten lignende billedbruk i dansk eller svensk. Det er opplagt et maritimt uttrykk, men dukker skriftlig først opp i en stortingsdebatt i søk i Nasjonalbiblioteket, Storthingstidende, Forhandlinger for det 21. Storthing, 3. mai 1872, om bevilgninger til jernbaneanlegg (Sivert Christensen Strøm): «Det var Talerens Overbevisning, at hvis Fordringerne til Trondhjem endda forøgedes ved et Laan paa den norske Del af Banen, da maatte man lægge Aarerne ind.» Å legge inn årene betyr at man stopper fremdriften, men hvis det er for å sette seil i stedet, er det jo for å få farten opp. Begge kan vi lese hos representant Torkel H. Aschehoug gjengitt i Storthingstidende, Forhandlinger for 29. Storthing, 16.03.1880, i et innlegg mot parlamentarismen: «Den ene Del af vore Modstandere siger: Tag Aarene ind og heis op Seilene, saa gjør man paa alle andre Fartøier, som skal skyde Fart. En anden Fraktion af vore Modstandere siger: Der gaar for høi Sø; Radikalismen gaar for høit, tag ind Aarene; vi faar feile. Og vi svarer: Ja, men skaf os blot Ballast.» Den kreative bruken av metaforer til tross: parlamentarismen ble innført i Norge gradvis fra 1884.

Et par andre gode eksempler: Hans E. Kinck i novellen Miles Gloriosa eller Blodets røst (1903): «Dette var hende et tegn paa, at nu hadde han lagt aarerne ind for godt ogsaa i kærligheds-veien, og hun pusted for første gang rolig ud.» I Nordre Bergen Amtstidende kunne man 2. mars 1904 lese om gamle Høvig, som fratrådde sin stilling som poståpner i Askvoll etter 42 år: «Naar nu den gamle hædersmand lægger ind aarene og overgir i yngre hænder det sidste af de hverv, som han har ofret sin evne, kraft og kjærlighed».

Som eksempel på opphør, fra Altaposten 13. juni 2013: «Legger inn årene. Privatmegleren i Alta melder oppbud etter syv års drift.» I Halden Arbeiderblad 12. august 2014 dreier det seg om konkurs: «ByggIT må legge inn årene etter 13 år». Variant der det betyr å sove, kan vi se hos Emil Herje, Bygutt og sjøtroll (1956): «Eg hadde lagt inn årene og sov. De prøvde å vekke meg, men de fikk ikke liv i meg før langt utpå dagen.» Som eufemisme for død, kan vi lese Louis Masterson (Kjell Hallbing), Møte i Tascosa (1975): «Han fikk også vite at Panhandle Nan hadde lagt inn årene i Dodge, hun døde av tæring».

*  Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

 

Legge inn årene

Garvet

rowlandson The humorist Harrison 1831 man of business

engelsk: adept; tysk: geschickter

Å være garvet er beslektet med herdet og barket, selv om det brukes mer om noen med lang erfaring enn nødvendigvis en tøff eller hard type, men det kan ligge implisitt. Garving er egentlig å gjøre rå hud til slitesterkt og smidig lær, altså myk, ikke hard. Etymologisk kommer ordet fra lavtysk garwen, gerwen og skal bety gjøre ferdig, berede (de Caprona 2013).

Det har tidligere hatt betydningen å få pryl (Luthardt, Til Forsvar for Christendommens Grundsandhede 1866): «Et gammelt græsk Ordsprog siger: hvo der ikke bliver garvet (gjennempryglet), bliver ikke opdraget», noe Luthardt er helt enig i. Se også eksempler på ODS. Slik brukes det fortsatt på tysk: das Fell gerben.

Metaforisk og som en spire til dagens billedlige bruk kan man lese i L. Dietrichsons dikt Hvor er de gamle Sange vandret hen? (Kivle-Slaaten, 1879): «I søvne faa vi Ingenting forært, / Og udenfra blir Intet i os garvet», og i Kristofer Randers’ En stas-visit (Frie Ord, 1883): «Jeg haaber, som ‘Døl’ du har garvet dit skind, / Saa ei du tar anstød af tonen». Helt som nå tror jeg det første gang forekommer i Arne Garborgs Trætte Mænd (1891): «Saadan en liden gammel, komisk Kirke, hvor Barnetro og Barbarfantasi og enkle, stærke Følelser strutter ud af hver Form, og hvor Sagn, Spøgelsehistorier, Ligfærds-, Bryllups- og gammel Slægts- og Familijeromantik har Rede under hver Bjelke, det er dog endelig noenting. Selv en gammel, garvet Rationalist som jeg blir ordentlig rørt».

En klisjé på klisjeen er når det brukes om den erfarne journalisten, illustrert av Christian Christensen (kjent som Majoren og C.C., og selv ganske garvet) i boken Politisak (1984): «Bare minutter efter jeg hadde kastet jakken i det fasjonable hotell var Harstad Tidende på døren. En garvet journalist, en av de gode i norsk presse, rakte meg uten ord av en NTB-melding om politiets ransakning i Bygdø Allé aftenen før. Min forstand stod stille, som Jens Evensens ofte har gjort. Jeg hadde intet ytret, hvordan kunne telegrambyrået være orientert?». Det er jo morsomt skrevet, hvis du ikke er Jens Evensen.

*  Illustrasjon: Thomas Rowlandson, fra W.H. Harrisons The Humorist, 1831

 

.

Garvet

Litt av hvert

jacob cats trou-ringh Adam og Eva 1932 fra 17-hundretallsutg

engelsk: bit of everything, this and that; tysk: ein wenig von jedem, dieses und jenes

Fast ordpar som kan bety litt av alt, noe av hvert slag, eller mer uspesifisert som mye forskjellig, ditt og datt og kreti og pleti, etc. Eldste treff i NB er i betydningen lite av alt i J.N. Wilses Physisk, oeconomisk og statistisk Beskrivelse over Spydeberg (1779): «Af alt dette er her lidet af hvert, men af det første næsten intet». Som litt av alt i Jens Krafts beskrivelser av Valdres (1822): «Kunstfliden er ubetydelig; de fleste Forstaae lidt af hvert Haandverk, en Følge af Gaardenes adspredte Beliggenheed, og derfor sjelden noget til Fuldkommenhed», så, noe mer ukonkret i Morgenbladet i 14. september 1838: «Den vi kunne være tjent med, maa være en Mand, der kan taale lidt af hvert.» Som uspesifisert mye forskjellig i en sang av Erik Bøgh (1850):

Lidt af hvert jeg har studeret,
Græsk, Hebraisk og Latin;
Har i Jura prakticeret,
Ligesaa i Medicin.

*  Illustrasjon: Adam og Eva i Paradis, fra en 1700-tallsutgave av J. Cats Throu-Ring, etter originalen fra 1637. Ukjent kunstner
Litt av hvert

Den som ikke arbeider, skal heller ikke spise

com lat gr dekket bord 1890 John Leech

engelsk: He who does not work, neither shall he eat;
tysk: wer nicht arbeitet, soll auch nicht essen

Dette prinsipp sto nedfelt i den sovjetiske grunnloven fra både 1918 (artikkel 2, kapittel 5 punkt 18), og den fra 1936 (som Stalin fikk knesatt og som gjaldt til 1977), kapittel 1, artikkel 12: «In the U.S.S.R. work is a duty and a matter of honor for every able-bodied citizen, in accordance with the principle: ‘He who does not work, neither shall he eat.’»  (oversettelse til engelsk fra hhv. marxist.org og Bucknell University ved Robert Beard 1996). Lenin hadde da allerede i 1917 formulert parolen i sin bok Staten og revolusjonen: «Det sosialistiske prinsippet ‘den som ikke arbeider, skal heller ikke ete’, er allerede virkeliggjort, det andre sosialistiske prinsippet ‘en lik mengde produkter for en lik mengde arbeid’, er også allerede virkeliggjort. Men dette er ennå ikke kommunisme, og det avskaffer ennå ikke den ‘borgerlige rett’, som for ulike (virkelig ulike) mengder arbeid gir ulike individer samme mengde produkter» (sitert fra marxist.org).

Det var en gjennomtenkt omformulering av Marx’ prinsipp om at sosialismen i sin høyeste form var et samfunn der ingen skulle tvinges til å arbeide; det ville alle gjøre frivillig og med glede, etter evne og interesse. Men frem til man kom til dette stadiet, måtte samfunnet som en overgang fra det kapitalistiske system gjennom en mellomfase der man belønnet arbeid etter innsats, men hvor produksjonsmidlene tilhørte arbeideren slik at ingen andre kunne nyte innsatsløst av andres arbeid. Marx formulerte dette i et brev kalt Kritik des Gothaer Programms til Det tyske kommunistiske parti i 1875, der han kritiserte partiets program og utdypet sin kommunistiske filosofi. Her finnes også uttrykket yt etter evne, få etter behov.

Lenge før dette hadde John Smith, lederen for en engelsk setlerekspedisjon til Virginia i 1607, laget en slik lov i byen de grunnla, Jamestown, i 1609. Smith er vel i dag mest kjent fra Disney-filmen Pocahontas, hvor han har fått rollen som den engelske smukkasen (i virkeligheten giftet indianerprinsessen seg med en annen engelskmann som het John Rolfe), her sitert etter Dennis Montgomery i artikkelen Captain John Smith (1994): «you must obey this now for a Law, that he that will not work shall not eat (except by sickness he be disabled) for the labors of thirty or forty honest and industrious men shall not be consumed to maintain an hundred and fifty idle loiterers.»

Ideen kommer hverken fra Smith, Marx eller Lenin, men derimot fra Paulus andre brev til tessalonikerne kap. 3: «Vi arbeidet natt og dag, vi strevde og slet for ikke å bli til byrde for noen av dere. Vi har nok full rett til livsopphold, men vi ville gi dere et forbilde så dere kunne følge vårt eksempel. For da vi var hos dere, ga vi dere dette påbudet: Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise. Vi hører nemlig at noen blant dere ikke holder orden på livet sitt; de arbeider ikke, de bare går og driver.»

Det er godt å se at også gudløse kommunister kan forene seg med Den hellige ånd!

* Illustrasjon: John Leech,  fra The Comic Latin Grammer, 1890

 

 

Den som ikke arbeider, skal heller ikke spise

Herdet

the comic offering seymour 1832 sheridan 7

engelsk: hardy; tysk: abgehärtet

En hardfør og tøff person.

Å herde er å gjøre hard, fra norrønt herða, avledet av harðr, som også har gitt norsk hard (de Caprona 2013). Det brukes om prosessen for å øke hardheten i metall. Men bildet med å herde annet enn metall, f.eks. sinnet og hjertet, går tilbake til norrøn tid, eksempelvis i Odd Munks Óláfs saga Tryggvasonar (ca. 1200) kap. 73: «ok herða nú hugi sína». Forherdet brukt billedlig finner jeg eksempel på i sangen Mariæ Besøgelses Dag av Steen Wirtmand (Petter Dass svoger), trykket i Epistler og Evangelier fra 1723, men skrevet før 1700 (jf. D.A. Seip 1960):

Simpel siele giør han viis,
Stolthed straffer med rettens riis
Hver den siæl, som er forhærdet
Skal for sværdet, Slet forfærdet
Sig nedbukke med livs forliis.

Et nyere eksempel på bruk av herde ser vi i diktet Innvielsen av Anders Eidslott (1973): «Det var krig alt i min mors liv / og jeg ble en herdet soldat».

I motsetning til garving og og barking (begge har nær synonym anvendelse som metaforer, jf. respektive oppslag), som dreier seg om å behandling av overflater (hud eller seil), er herding en metode som endrer selve strukturen i metallet ved rask nedkjøling etter oppvarming. Det er også et godt bilde på hvordan å gjøre et hjerte hardt.

*  Illustrasjon: Robert Seymour, fra Louisa Henrietta Sheridans The Comic Offering, 1832

 

 

.

Herdet

Det springende punkt

com an 1838 hood lord how you made me jump

engelsk: the heart of a matter, the salient point; tysk: der springende Punkt

Et avgjørende punkt, en saks sentrale poeng. Fra nylatin: punctum saliens, altså det hoppende punkt.

Det dreier seg egentlig om et biologisk fenomen antatt av Aristoteles å være livets begynnelse: hjertets første livstegn. Det er å finne som en observasjon av et hønseegg i hans Dyrenes undersøkelse (Των περί τα ζώα ιστοριών ca. 340 fvt.) bok VI del 3 (oversatt her av D’Arcy Wentworth Thompson, History of Animals 1910): «With the common hen after three days and three nights there is the first indication of the embryo; […]. Meanwhile the yolk comes into being, rising towards the sharp end, where the primal element of the egg is situated, and where the egg gets hatched; and the heart appears, like a speck of blood, in the white of the egg. This point beats and moves as though endowed with life». Den fjerde dagen kunne man altså se en pulserende, rød flekk, som på latin, da Aristoteles ble oversatt i renessansen, ble til punctum saliens; det avgjørende sprang til liv, et slags magisk øyeblikk fra intet til levende.

Fenomenet skal ifølge Powers Chronologia medica (1923) først ha blitt beskrevet av Diokles av Karystos, en av Aristoteles’ samtidige (jf. også Needham, A History of Embyrology 1959). Uansett er det fra Aristoteles’ verk klisjeen stammer, selv om frasen nok må tilskrives oversetterne. Verket ble oversatt eller parafrasert av flere fra sen middelalder og fremover, men jeg har ikke klart å finne ordlyden i Michael Scots versjon basert på en arabisk oversettelse, eller i Albertus Magnus’ egne verker, begge fra 1200-tallet. I Theodorus Gazas utbredte oversettelse utgitt i 1476, som er den første trykte boken om biologi, er formuleringen punctú salit (side e 4 verso., lenket utgave fra 1492). Etter mitt skjønn er Gaza sannsynligvis opphavsmannen til begrepet. En av to kjente førsteutgaver av Gazas oversettelse dukket i 2015 opp i Tennessee, og ble i juni 2016 solgt på Bonhams Auctions for 941 000 US$, rundt 8 millioner norske kroner. På kjøpet fikk budvinneren også dermed en frasedebut.

Den engelske legen Wiliam Harvey, som først detaljert kartla og beskrev blodomløpet, utga mot slutten av sitt liv i 1651 et verk i embryologi, Exercitationes de Generatione Animalium, der formuleringen er helt innarbeidet og anvendt flere ganger, eksempelvis: «ideoque si punctum saliens, una cum sanguine & venis, tanquam unum idemque instrumentum, in primo fætus exordio conspicuum».

I Moths ordbok fra ca. 1700 er fenomenet ført opp som spring-prik («kaldes den første begyndelse til en kylling, som er hiertet, og først skabes i et eg, nâr hønen har ligget derpâ, og altid røres sâlenge egget er varmt»). Det eldste treff i Nasjonalbiblioteket er i Christopher Hammers Norsk Huusholdings-Kalender (1773). Her medtas et lengre tekstutdrag som, foruten å benytte uttrykket på norsk første gang (så vidt jeg kan finne), også på ganske underholdende vis illustrerer datidens innsikt i forplantningens mysterier:

«Den enstydige Avling kaldes saaledes, fordi der udtydes, at alle levende Ting avles av et Æg paa en og den samme Maade. Denne er to slags: Nogle, saasom Harvæus, paastaar: at alle Ting avles av Æg, og at det tilkommende Fosters første Grunde ligger udi Æggets springende Punkt ɔ: punctum saliens, men at Han-Sæden intet andet gjør, end at den først opvækker og opliver denne lille Grøde eller Spir. Den anden Sætting er Leuvenhoeks, der er stadfæstet av Hr: Boerhave, nemlig: at Sæd-Ormene svæmmer som Fisker i al Han-Sæd. Av en lykkelig Hendelse kan et av 600 Sæde-Dyr finde den lille Skramme i Ægget, komme derind og nyde der sin Forvandling. Ingen Avling kan skee uden Æg, og Ægget blier aldrig fruktbart uden Han-Sæd, ti dertil udfordres Sammenblandelsen av bægge Kjøn; Til denne Tiid, er troet: at Leuvenhoeks Sæde-Ormer ere levende Dyr i Han-Sæden, men nuomstunder troer nogle: at disse Ormer ere ikke oplivede eller organizerede Legemer, men blot nogle stumme Partikler, hvis Bevægelse kommer av Væskens Varme, saa de ere ikke Dyr begavede med en egen og frivillig Bevægelse, men de ere kuns nogle dovne Legemer svæmmende i den varme Han-Sæd, som nogle olieagtige Deele. Det samme tilstaar ogsaa Hr: Haller. Ved disse Sæde-Legemer blier dog Han-Sæden brugbar, men hvordan der gaar til, veed vi ikke.»

600 Sæde-Dyr, Sæde-Orme! Men Hammer nærmer seg sakens kjerne, det springende punkt, så og si. Leuvenhoek er formodentlig Anton van Leeuwenhoek (1632–1723) som sterkt forbedret mikroskopet og er kjent som mikrobiologiens far. Legg også merke til anvendelse av ordet Sætting, som man skulle tro var innarbeidet fra engelsk i løpet av de siste 30 år og ikke i bruk for 250 år siden.

Niels Treschow oversatte det med det hoppende punkt i sine filosofiforelesninger fra 1806–1807, utgitt i 1811: «Hvorledes er den Art af Skabninger bleven til, som vi kalde Mennesker? Jo højere forfra vi kan udlede dens Udspring, desto bedre kiende vi, hvilken Retning den har taget, hvorledes den hoppende Punkt (punctum salicus[sic]) efterhaanden har udvidet sig, desto sikkrere kan vi ogsaa fra det Forbigangne slutte til det Tilkommende.» Tilsvarende Gunder Langberg i Hvori bør Almuens Ungdom undervises i Skolerne (1813): «Man lære altsaa ogsaa Almuens Ungdom i Skolen at kjende dette hoppende Punct, som vi kalde Sjæl, Aand, Tænkekraft».

At springende vant igjennom fremfor hoppende, skyldes ganske sikkert at det slik var innarbeidet i tysk, og at det i noen grad er synonymt. Abstrahert fra sitt utgangspunkt, har jeg eldste funn med springende i Marcus Jacob Monrads Tale paa Universitetets Stiftelses-fest den 2den September 1858: «Og især for et Folk, som det norske, der […] fylder Ideen og den frie Aandscultur sin Tilværelse, et Folk, der strax ved sin Fremtræden i Staternes Række har hævet frihedens Banner, et Folk, der saa at sige er oprundet i dette, i Videnskabens Aarhundrede og i hvis Skjebne det laa, at det netop i et videnskabeligt Institut skulde finde den første Realisation af, det første ‘springende Punct’ til sit selvstændige Liv.» Ja, det svulmer i brystet, det er nok mitt springende punkt som rødmer.

 * Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1838

 

Det springende punkt