En hemsko

George Cruikshank The Deaf Postilion 1830

engelsk: a stumbling block, an obstacle; tysk: ein Hemmschuh

En hindring, noe som holder igjen. En hemsko, av tysk Hemmschuh, er en kileformet kloss som stopper et hjul fra å rulle, en brems i bakker eller under skinnegående hjul. Noe som hindrer hjulene i å gå rundt, både reelt og billedlig. Billedlig handler det både på tysk og norsk videre om en hindring, en ulempe.

I overført mening først funnet i oversettelsen av Charles Sealsfield, Vireien og Aristokraterne (1839, s. 139): «En stærkere Hemsko havde imidlertid denne Mands frygtelige Magt i sine egne Underbetjentes og Landsmænds sig krydsende Interesse og deres Fordærvelse». Ibsen skriver i et rimbrev til H.Ø. Blom (1859, l. 63 og 64), jeg tror det er humor: «Dansk Ordlag raader jo i hver en Linje, / Dansk Tænkesæt er Hemsko selv paa Vinje.» Jan Erik Volds essay «Glem ikke det grønne glasskåret!» (1965, Tydelig, 33, s. 296) er tilsynelatende alvorlig: «William Carlos Williams så aldri på sitt borgerlige yrke […] som noen hemsko for diktergjerningen». Williams var lege, hvorfor skulle han syntes det var en kloss under forfatterhjulet?

* Illustrasjon: George Cruikshank, The Deaf Postilion 1830

.

Reklamer
En hemsko

Kjeftament

sy igjen munnen T rowlandson 1813 the cobbler's cure for a scolding wife

Spøkefullt uttrykk for munn og mæle; ordet kjeft med fransk endelse. I Niels Nielsen Bergenske ord og vendinger (1979, s. 34) stavet kjeftamang. Ordet er på ingen måte særbergensk, men det passer godt på storkjefta folk.

Jeg finner ordet først i en oversettelse av Fritz Reuter, Paa landsbygden (1888, s. 37), om en fæl svigermor: «Og du, Karl, faar ikke ta dig nær af sligt et lidet Kjæftemang som dette her». Så en fin bruk i Mathias Skeibrok, Sandfærdige Skrøner og sligt noget fra 1891 (med illustrasjoner av Th. Kittelsen, s. 46): «Hans Ansigt, der udtrykte Hestehandlerbegavelse og Humor i hver Fold, bestod af et Par spillende Øine med Skjælm i hver Krog, en kraftig reiselysten Næse og en Mund, der indeholdt Materiale til 3–4 rimelige Kjæftamenter.» En hestehandler på den tiden hadde omtrent samme status som dagens bilselgere.

I Den Norske Studentersangforenings 50-Aarsjubileum er det trykket en vise av Øvre Richter Frich (antageligvis fra hans studentår 1891–92) kalt «En gemytlig vise til bestyrelsen» (s. 32): «Og vi er alle saa gla’ / at vi saa flink en formand ha’ / som bruge kan sit kjeftament saa bra’». Man kan nok mene mye om Richter Frich, men han fant nok sin rette hylle da han prioriterte kioskromaner fremfor viser og poesi.

Johan Bojer brukte uttrykket noe mer oppfinnsomt i Et folketog (1897, s. 355): «Ja, og kæftamentet blir presset ind paa en skinne, ja, og enten maa det gnides bestandig ellers ruster det fast. Mit er rustet fast, De hører vel, jeg snakker svært lidet i tinget nu.» Et nyere eksempel, om en som snakket mye i tinget, er Berit Waals beskrivelse av Gro Harlem Brundtland inntatt i Brundtlands bok Mitt liv (1997, s. 56): «Årsaken til at hun klarer å overtale både den ene og den andre er at hun har et fabelaktig kjeftament.» Vi får tro det var godt gnidd.

 * Illustrasjon: Thomas Rowlandson, The Cobbler’s Cure for a Scolding Wife, 1813

Kjeftament

Velge mellom pest og kolera

The English Dance of Death, Th. Rowlandson 1815 on with your dead

engelsk: (choose between) the devil and the deep blue sea;
tysk: Wahl zwischen Pest und Cholera

Brukes når man må velge mellom to like ubehagelige muligheter. Et umulig valg.

Kolera har vært navnet på sykdom lenge, men ble ikke forstått før John Snow i 1854 laget et epidemiologisk kart («the ghost map») over et utbrudd i London. Ved hjelp av dette klarte man å identifisere en konkret vannpumpe som var infisert med kloakk, og at sykdommen ikke skyldtes f.eks. miasme og annet mystisk som den gang var helt comme il faut (S. Johnson 2006). Dette kan hevdes at også var gjennombruddet for infografikk, ideen om at visuell gjengivelse av data kan synliggjøre større sammenhenger, og siden hatet av IKEA-kunder verden over. Med pest tenker de fleste på lunge- og byllepest fra bakterien yersinia pestis, som tok livet av kanskje halvparten av Europa i løpet av noen få år på midten av 1300-tallet, kjent som svartedauden, og som fortsatt faktisk dukker opp her og der (WHO publiserer for tiden pestrapporter fra Madagaskar med få dagers mellomrom, og lesningen er rystende).

I lang tid omtaltes pest og kolera i tospann som skumle sykdomsutbrudd uten ennå fastsatt årsak. Folk dør; og kanskje var symptomene noe like (dog ikke mer enn at det var smittsomt og man døde på ubehagelig vis). Men valget mellom dem er nok en utfordring ingen turte tøyse med før de begge var relativt perifere som realitet. Den eldste dokumenterbare norske anvendelsen er om presidentvalget i Frankrike i avisen Friheten 20.5.1969 s. 16: «Men for kommunistene blir det som å velge mellom pest og kolera, den ene er like gal som den andre, eller like ‘god’». Fire år før skriver Der Spiegel (nr. 26/1965), tilsynelatende det eldste belegg på tysk, og pussig nok også om valgkamp i Frankrike: «Die Poujadisten Le Pen und Dides schlossen sich Tixiers Stab an, und Chef Poujade […] diente dem Kandidaten mit dem Slogan, die Entscheidung zwischen de Gaulle und Defferre sei wie eine ‘Wahl zwischen Pest und Cholera’». Det er videre lett å finne eksempler på engelsk anvendelse, men det ser ikke ut til å være helt etablert og allment. Også på engelsk er det gjerne om fransk politikk; Libcom.org 7.5.2017: «Le Pen or Macron: plague or cholera for the working-class in France and Europe». Det er også påfallende at Le Pen (far og datter) tilsynelatende stadig er involvert.

Formodentlig, dermed, har uttrykket opphav og utbredelse i Frankrike, og derfra smittet når pressen tar utgangspunkt i franske nyhetssaker i sin hjemlige rapportering. Nettavisen/NA24 1.5.2012: «Det blir som å velge mellom pest eller kolera. Uansett hvem som trekker det lengste strået, ser utsiktene mørke ut for fransk økonomi». Uttrykket er slående, og man kan lett tilgi journalistene for å overføre det til eget språk når nyheter skal spres. I Georges Planelles (red.): Les 1001 expressions préférées des Français (2012) tidfestes uttrykket choisir entre la peste et le choléra til 1880-årene, og anekdotisk til folkemunne om to sykehus i Lyon med en viss rivalisering. En får tro de var spesialisert på hver sin sykdom, og at det ikke var særlig heldig å bli innlagt på noen av dem.

Svaret viser seg for øvrig å være kolera. I en artikkel publisert på forskning.no 13.11.2015 (oversatt fra videnskab.dk) spør Marie Barse forskerne på Copenhagen Center for disaster research hva man skal velge, og samtlige velger kolera. I sin tid har begge sykdommene drept utallige, kolera antagelig flest – og fortsatt mange i Asia, mens pesten har rammet hardest i Europa. Byllepest og lungepest kan behandles med antibiotika hvis det blir gitt i tide, men dødeligheten regnes til rundt 50 % om det ikke behandles raskt, og den rammer med store smerter og ofte med tilleggslidelser. Kolera dreper ved dehydrering på grunn av diaré, men behandles enkelt med å tilføre salt og like mye væske som man mister. Det er rett nok altså flere som dør av kolera i dag, men har du anledning til å velge og vet hva som feiler deg, er det både mindre farlig og enklere å helbrede.

* Illustrasjon: Thomas Rowlandson, The English Dance of Death, 1815

.

Velge mellom pest og kolera

Nesten river ingen mann av hesten

com an 1839 a mount carried over

engelsk: Close, but no cigar, a miss is as good as a mile;
tysk: knapp daneben ist auch vorbei!

Poengtering av at et forsøk, selv om det nesten fungerer, ikke er å lykkes. Kanskje bildet viser til den gang hester fortsatt var del av militær strid, eller, mer trolig, til ridderturneringenes dysting (som foregikk til hest, ofte med lanser).

Da Hans Hagerup i 1742 oversatte Niels Klims Reise under Jorden (som Holberg skrev på latin i 1741 for å tekkes det internasjonale markedet), valgte han å gi originalens «vanam sine viribus iram» (s. 333) ordlyden «Banden slaaer ingen af Hesten» (s. 306). I Peter Zeebergs oversettelse fra 2012 er dette mer ordriktig «vreden er spildt uden slagkraft» (s. 333). Holberg siterer fra Livius Ab Urbe Condita I, (ca. 20 fvt., 10,4), og det er nok ment som en innforstått vits i sin sammenheng. I vår sammenheng er det vesentlige ikke Hagerups ordvalg, som for så vidt innebærer omtrent det samme, men at lokaliseringen viser at det må ha vært en kjent frase allerede. Eldre eksempler finner jeg likevel ikke.

I Maus Dansk Ordsprogs-Skat (1879b) er det «Store Ord» som ikke river noen av hesten, som minner om Hagerups Holberg-versjon. I Grundtvigs Danske Ordsprog og Mundheld (1845, nr. 1988): «Nær ved slaar ingen Mand af Hesten». Det er omtrent uforståelig at ikke ordet nesten, som jo rimer på hesten, ikke er å finne før godt ut på 1800-tallet. Slik i Carl Bernhard (pseud. for A.N. de Saint-Aubain), Krøniker fra Kong Christian den Andens tid (1847, s. 312): «‘Jeg havde næsten min Regning opgjort, nu er det forstyrret.’ / ‘Havde I? Ja næsten vil ikke sige Stort,’ svarede Ole Skaaning, uden at lade sig skræmme af Skriverens sure Mine. ‘Næsten slaaer ingen Mand af Hesten, man æder ikke Haren før man har fanget ham. Raab ikke vundet, før Du est over Sundet, og roes ikke Fisken, før Du har den paa Disken, siger Gammelmands Viisdom.’» Her fikk vi noen gode varianter på kjøpet.

For den som forsøker å stige til hest første gang, er varianten nesten hjelper ingen mann på hesten gjenkjennelig. Hans og Bjørn Bruse (Arne Refs), Far og jeg, 14 år, morer oss (1933, s. 42): «Det var litt vrient å komme op på ryggen av den, for den var stor. / ‘Næsten hjelper ingen mann på hesten,’ sa far, da jeg datt av. ‘Og husk på ordsproget: Det er det samme, sa gutten, han steg op på dene siden av hesten og datt ned på den andre.’»

I langt de fleste bok- og avistreffene gjennom tidene slår man mannen av hesten, med en og annen skyter og lignende innimellom. Den formen som gir flest treff med frasesøk i Google, men som er av nyere dato og ikke har mange funn i Nasjonalbiblioteket, er at nesten river ingen mann av hesten. Her Stavanger Aftenblad 29.5.2013 fra en golfturnering: «Nesten river ingen mann av hesten. Det fikk Eirik Tage Johansen erfare lørdag.» Golf er vel så langt unna dysting man kommer innen idrett, og de eneste hestene man bruker, er apostlenes. Dem bør man helst ikke slå motspillere av.

 * Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1839

.

 

Nesten river ingen mann av hesten

Magen blir mett før øynene

 

j-h-wessels-vc3a6rke-flinch-1850.png

engelsk: The eyes are bigger than the belly; tysk: die Augen sind größer als der Magen

Uttrykk for at noe ser så godt ut at man vil spise mer enn man orker. Brukes gjerne når en forsyner seg for mye av maten. (Pussig nok er det knapt mulig å finne eksempler på det motsatte, at øynene blir mette før magen, som jo fort kan skje på en veikro i sommerferien.) Det brukes typisk i nettavisenes slanketips, eller som hos Ola Svinndal, Paa vidotta (1923, s. 10): «saa skulde kjerringa koke ein god gamaldags rjomgraut, lova ho. Ein graut som smøret taut utor, ja saa feit at magan vert mett føre auga, som ho mor sa». Videre Constance Wiel Schram, Truls og Inger og dyra deres (1940, s. 74): «Men det gikk som så ofte før at magen ble mett før øynene. Det siste lefsestykket gjemte Truls i venstre hånden, da han takket for maten.» Det er flere varianter av talemåten (øynene er større/videre enn magen), og den eksisterer på de fleste europeiske språk.

Allerede i Laale på 1300-tallet (en ordspråksamling laget som latinøvelser) finner vi det som: «Talmo quam stomacho satiari wlt prius ambro / Man scal fyllæ paa een skalk førre øwedh æn mawen» (Ghemen 1506, PL A nr. 1099). Pedersen kommenterer i sin utgave fra 1515 (PL B nr. 1097) at det i Laales tekst står at en «forslugen mand, som lever af røveri» vil mettes i øyet før magen fordi han ber om å få satt flere ting fremfor seg enn han kan fortære. Ambro betyr vel strengt tatt bare en fråtser, men som en av dødssyndene kan vel Pedersen (og Laale) ha lagt litt mer i det. Det gamle ordet skalk har hatt mange betydninger, men blir ofte forstått som skurk, slubbert, og defineres som niding, afskum av Kalkar. Hos Peder Syv (1682, l. 2692) er det formulert som «Øjet er videre end bugen. Mand kand før mætte bugen end øjnene», og på linjen før: «Øjet vilde vel, men bugen taal det ikke».

På 1500-tallet dukker lignende opp i tyske ordspråksamlinger, som Agricolas Drey hundert Gemeyner Sprichworter (1529, nr. 133): «Die augen sind weytter denn der bausch» og Andreas Gartners Proverbialia dicteria (1570, bl. 17): «Wann mann nur die Augen füllen kan, / So wirdt dem Bauch bald rath gethan». Jeg finner det ikke i Erasmus enorme Adagia, noe som er litt påfallende, men etter hvert er det påviselig i bruk også på nederlandsk, engelsk og fransk. På fransk heter det avoir les yeux plus gros que le ventre (og lignende), og det finnes i Michel de Montaignes essay Des Cannibales (1578–80, Livre I, chapitre 31†): «J’ay peur que nous ayons les yeux plus grands que le ventre, et plus de curiosité, que nous n’avons de capacité: Nous embrassons tout, mais nous n’estreignons que du vent», som blir omtrent (min oversettelse): Jeg er redd våre øyne er større enn våre mager, og vår nysgjerrighet større enn vi har evner. Vi omfavner alt, men griper kun vinden. Det er nydelig formulert. Og det handler selvfølgelig ikke om mat. Montaigne forteller om en husgjest som hadde tilbragt 10–12 år i Brasil (eller fransk Antarktis, som han kaller det), og essayet stiller europeerne subtilt opp mot de primitive menneskene i den nye verden (kannibalene), en sammenligning Europa ikke kommer så heldig ut av (og viser en pussig kulturrelativisme henimot kannibaler).

På engelsk er ordtaket The eye is bigger than the belly å finne i Ovtlandish Proverbs selected by Mr G.H. (1640, nr. 1011, s. 365, senere kjent som Jacula Prudentum og tilskrevet George Herbert, se Wright 1935), som altså i tittelen indikerer eldre og utenlandsk opprinnelse. Og visst er det å finne i John Florios oversettelse av Montaigne fra 1603 som «I feare me our eies be greater than our bellies». Men så vidt jeg kan se, er det først brukt i John Lylys Euphues and his England fra 1580: «But thou art like the Epicure, whose bellye is sooner filled then his eye: For he coveteth to have twentie dishes at his table, when hee can-not disgest one in his stomacke, and thou desirest manye reasons to bee brought, when one might serve thy turne».

Den europeiske frase- og ordspråkslitteraturen ser ut til å stoppe opp på 1600- og 1500-tallet mens det altså er en dansk forekomst som kan føres til 1300-tallet i Laales samling. Før det er det ganske tomt. Jeg har ikke funnet det i klassiske kilder (det hadde passet fint på romerske forhold). Men utenfor Europa, og i alle fall den tidligste forekomsten jeg har klart å oppdrive, er det brukt av den syriskkristne biskopen Filoxenos av Mabbug (Manbij) omkring år 490. I kapittelet «A Stomach Never Too Large» fra The Discourses of Philoxenos of Mabbug (oversatt av Kitchen 2013, s. 281) behandles grådighet og fråtseri: «However, [the glutton] was desiring that his stomach might become as large as his lust, and his stomach might become [as big] as his eye, so that he might be able to gather into his broken-down pantry everything he desires.» Budges oversettelse fra 1894 (s. 344) formulerer dette mindre likt dagens uttrykk, men likt nok til at meningen kan formodes å være i den gammelsyriske originalteksten: «but he wisheth that his belly were as capacious as his lust, and that his stomach were even as his eye». Kitchen forteller i innledningen til oversettelsen at Filoxenos var født i Tahel i det persiske riket, og vokste opp i yttergrensen av kristendommen. Han er noe kjent for sin oversettelse av Bibelen til gammelsyrisk, sin kompromissløse askese, og tilhørte en miafysittisk retning (vedrørende den ugjennomtrengelige konflikten om Kristus’ natur, som splittet kirken i en orientalsk ortodoks gren – koptiske, etiopiske, armenske og syriske kristne m.fl. – etter konsilet i Khalkedon i 451), og ble etter skiftende forhold derfor fradømt sitt embete og sendt i eksil i dagens Nord-Tyrkia. Han ble oversatt til etiopisk og arabisk, men man kan lure på hvor kjent hans skrifter kan ha vært i Europa. Kanskje det er eller var et persisk/annet orientalsk uttrykk som har funnet veien vestover på annet vis. Det finnes også en del brev fra Filoxenos, i det siste klager han over dårlig helse (han var over 80) og elendige boforhold med et rom beliggende over et kjøkken som plaget ham med røykos (og formodentlig matlukt). Kanskje han også tenkte på at magen blir mett før nesen da han sulten forlot verden i desember 523.

† Noen kilder – blant annet Florio nevnt nedenfor – nummererer denne som kap. 30.

* Illustrasjon: Andreas Flinch, J.H. Wessels Værke 1850

.

Magen blir mett før øynene

Der pepper’n gror

helvete er løs Robert Cruikshank the universal songster 1828

engelsk: go jump in the lake!, tysk: geh hin, wo der Pfeffer wächst!

Dra dit pepper’n gror er en mild profanitet med samme anvendelse som å ønske noen til helvete. Da en fransk forskergruppe brukte Xeroradiografi på hodeskallen til Ramses II i 1977, viste det seg at nesen hans var stappet med pepperkorn (Beckett, Paleoimaging 2010, s. 32). Kanskje balsamererne ville sikre seg hvor faraoen havnet i etterlivet, eller kanskje de bare mente pepper var egnet til å bygge opp nesen med.

Uttrykket ser ut til å komme fra tysk, der det er flere eldre eksempler. I von Grimmelshausens Simplicius Simplicissimus (1667, 3. bok, kap. 20) kan en se at uttrykket er blitt vanlig nok til å bli spilt på: «Bis du mit deinen Beweistümern fertig bist, so bin ich vielleicht wo der Pfeffer wächst». Det eldste jeg har funnet er i fransiskanermunken og satirikeren Thomas Murners Die Narrenbeschwörung (1512, s. 166 (55,21)): «Ach gott wer der im pfefferland, / Der das spil zûm ersten erfand!», Akk Gud var han i Pepperland som spillet først skapte. Omtrent på samme tid hadde Murner tatt en moderat posisjon i kontroversen mellom humanisten Johannes Reuchlin og en kristendøpt jøde, som var blitt rabiat antijudaist og mente at alle hebraiske bøker skulle brennes (E. Voss 1927). Denne striden, som etterhvert engasjerte de fleste humanister og deres motstandere i Europa, avstedkom noen anonyme skrifter til støtte for Reuchlin publisert som Epistolae obscurorum virorum; Mørke menns brev (ca. 1514, s. 66, XXV), hvor en linje lyder: «Utinam omnes poetae essent ibi ubi piber crescit», jeg ønsker alle poeter var der pepperen vokser. Denne utgivelsen besto av flere fiktive brev som latterliggjorde og angrep jødehateren og hans støttespillere, og er opprinnelsen til uttrykket mørkemann. Den nyfrelste mørkemannen selv het, av alle ting, Johannes Pfefferkorn.

Våre myndigheter i København hadde nok sine preferanser i saken, og nevnte humanistiers verker ble ikke utgitt her (det ble derimot Pfefferkorn), og ingen ble ønsket dit pepperen gror på dansk på en god stund.  I Moth (ca. 1700) finnes: «s. ond. gud give! du varst, som peber vokser», men jeg har ikke klart å finne annen anvendelse fra 1700-tallet. Det var nok vanligere å be folk dra til Blokksberg. Eldste funn deretter er i J. Storm Wang Skjebnen og mennesket (1. del, 1860, s. 246): «Jeg var tilfreds, at Donner und Blitz var, hvor Peberet gror, thi da havde jeg været befriet for at ty til dette Rede», og på 1860-tallet ser man flere former i avisene. Helt som vi bruker det i dag, er det i en oversettelse av tyske E. Marlitts (Eugenie John) Gjennem mørke til lys, eller Kjærlighetens seir (1870, s. 98): «Fru von Herbeck […] anbragte sig derpaa uforstyrret ved siden av de andre, uten hensyn til at de fremmede sikkert ønskede hende der hvor pepperen gror.»

Falk og Torp skriver i sin etymologiske ordbok (1906, s. 52) at pepperens land i talemåten viser til Guyana, og cayennepepperet derfra. Jeg ser ikke helt nødvendigheten av å knytte det til noe bestemt sted, men da uttrykket altså var i bruk før utnyttelsen av Sør-Amerika var kommet ordentlig i gang virker påstanden urimelig. Svart pepper (piper nigrum) har opphav i Sør-Asia, antageligvis India, men i dag produseres en tredel av all pepper i Vietnam (worldatlas.com). Pepper gror for øvrig fint på Madagaskar, i Brasil og andre tropiske land, men alltid langt vekk, som vel er poenget med talemåten; altså langtvekkistan. Eller Ytre Enebakk. Det må da gro pepper i Ytre Enebakk?

* Illustrasjon: Robert Cruikshank, The Universal Songster, 1828

Der pepper’n gror

Alle gode ting er tre

to friere Robert cruikshank the universal songster 1828

engelsk: third time lucky (every perfect thing is threefold); tysk: aller guten Dinge sind drei

En klisjé for at noe forekommende tre ganger eller ved den tredje anledning innebærer hell. Brukes gjerne før et tredje forsøk, så etterfulgt av på det fjerde skal det skje! og til slutt på det femte gjelder det! før man gir opp. Tallet tre er blant de mest brukte verdier i overtroens tallmagi, jf. folkeeventyrene, den hellige treenighet, trikotomien i filosofien, buddhismens tre juveler, skilsmisseformen talaq, tre ganger hurra!, osv.

Johan Herman Wessel utfordrer litt hvor godt det alltid er i Den fromme bekiender (1787): «Man skulde prygle ham, til han bekiendte. / Tre Gange dette Jørgen hændte, / Thi alle gode Ting er’ tre». I en fabel trykket i Tronhiems Adresse-Contoirs Efterretninger 20.8.1779 virker det helt kjent: «Alle gode Ting ere tre, tænkte Ulven, og kom til den tredie Hyrde. / Det gaaer mig meget nær, sagde han, at jeg blandt jer Hyrder er udraabt for det grusomste og uredeligste Dyr.» Det mener vel gjetere fortsatt om ulven.

I SNL står det om alle gode ting er tre: «Det har vært hevdet at uttrykket har gresk opprinnelse». Formen alle gode Gange er tre er for så vidt å finne (benevnt som ordspråk) i Græsk-Dansk Ordbog til Skolebrug av C. Berg fra 1864 (s. 1429) som forklaring på τὸ τρίτον τῷ Σωτῆρι. Dette er et (tilnærmet) et sitat fra Platons Charmides 167: τὸ τρίτον τῷ σωτῆρι, ὥσπερ ἐξ, (Burnet 1903). Her er det Sokrates som med sin sedvanlige tålmodighet nok en gang gyver løs på problemstillingen. B. Jowett oversatte dette i 1871 som «Now then, I said, making an offering of the third or last argument to Zeus the Saviour», mens det i den videreførte fjerde utgaven fra 1953 var blitt til «Now then, I said, since the third time brings luck, let us begin again». Senest i 2001 oversatte Clara Elisabet Bryld dette tekststedet til dansk med alle gode ting er tre. I Egil A. Wyllers oversettelse (1963) står det derimot «det tredje og det beste offer til frelseren Zeus», (jf. også «our third offering to the Saviour» hos Lamb 1955). Waterfield (2005) skriver i en sluttnote til sin versjon (s. 22) «‘Let’s make more or less a fresh start, then,’ I said, ‘with a third libation to Zeus the Saviour» (note på s. 150): «The phrase means more or less ‘Third time lucky’», men jeg synes det blir noe anakronistisk, og lokaliseringen til den norske (og respektivt engelske) frasen er trukket langt ved å benytte alle gode ting er tre som oversettelse her.

Ordspråket finnes hos Moth (ca. 1700) på oppslaget tre. Han oppgir som kilde Terents og Erasmus, dessverre uten å nevne hvor. I den andre prologen i Terents’ Hecyra, et skuespill kjent som det eneste der svigermor er en sympatisk figur, fortelles det om de uheldige to første forsøkene på å sette opp denne komedien. I året 165 fvt. var forestillingen så vidt i gang da nyheten om linedansere og boksere i området fikk publikum til å søke opp og ut umiddelbart. Fem år senere ble det satt opp igjen, og denne gangen var det et rykte etter første akt om en fremvisning av gladiatorer som fikk publikum på bena. Tredje gang gikk det heldigvis bra, men utsagnet er ikke å finne i teksten selv om det nok ble tenkt av de medvirkende. Det er uansett en morsom påminnelse om konkurranseforholdet mellom kultur og underholdning gjennom mer enn 2000 år.

Og så Erasmus: i Helies oversettelse av Institutio principis christiani; Een christelig oc nyttelig bog om kongers, fursters, riigis landtz oc stæders regemente (1522/1534, s. 151/Ixvij) står: «Effter thi att trenne gode ting findis som Aristoteles siger, som tilhøre sielin, kroppin, oc thet som mett løckin kommer wduortis til». Erasmus viser nok her til Aristoteles’ Politikk, bok 7 (1323a). Videre utlegges om dette at sjelens godhet er dyden, kroppens er «deylighed» og sunnhet, og denne utvortes lykken kommer med rikdom. Erasmus inkluderte i Adagia (nr. 1148) for øvrig også «Ignis, mare, mulier, tria mala», oversatt av Moth som «Îlds nǿd, vands nǿd, og en ond kvinde er tre onde ting».

I tysk fraselitteratur finner en ofte en helt annen forklaring, der uttrykket, som jo er ordrett som det norske, stammer fra middelalderens rett. Ifølge Redensarten-index var det nødvendig å stevne tiltalte for retten tre ganger før det kunne avsies en fraværsdom. P.F. Weber (1961, s. 31) hevder videre at ordet Dinge viser til ting som i norrønt þing, folkeforsamlingen der man løste rettsspørsmål i tidligere tider. Påstanden ser ut til å ha grunnlag i Röhrich’ Das grosse Lexikon der sprichwörtlichen redensarten, b1 (1991, s. 335), men treff i bøker fra før 1600-tallet finner jeg ikke. Röhrich er kilden som ofte blir vist til, men Jacob Grimm er nok årsaken til utbredelsen. I Deutsche Rechtsalterthümer (1828, s. 208 til 211) redegjør han for mangfoldige tilfeller av tretallets betydning i tysk middelalderrett, men selve frasen (Grimm nevner den parentetisk) har ikke noe opplagt opphav i jussen, annet enn ved tretallets allestedsnærværelse. Eldst på tysk er en underoverskrift i Heinrich Müllers Geistliche erquickstunden (ca. 1665, kap. XXI), som alt i 1667 ble oversatt som Aandelige Spare-Timer (og likeså er eldste hjemlige funn, hvor uttrykket gjør sin entré med en stygg skrivefeil: «Alle gode Ting tre tre», s. 44).

Også i Tyskland har noen trukket tråden tilbake til Platon, se note i C.E.C. Schneiders oversettelse Plato’s Staat (1850, s. 312). I Georg Von Gaals samling Sprüchwörterbuch (1830 s. 52), fører det derimot til det latinske omne trinum perfectum (varianter finnes med bonum), og Wilhelm Traugott Krug i Encyklopädisches Lexikon b5-2, (1838, s. 97) antar det knytter seg generelt til tretallets alminnelige hellighet, og trekker frem treenigheten og andre eksempler. Det oppgis så vidt jeg kan se ikke klassiske latinske forfattere på formuleringen i de vanlige sitatleksikonene, og den gir ingen treff i Perseus-basen, så jeg går ut fra at det er fra middelalderen eller nyere. Omne trinum perfectum er tittelen på en (ellers tyskspråklig og ytterst snodig) teologisk skjemautredning av Laurentius Ritter fra 1574. Der stopper sporene.

Oppsummeringsvis blir det 1) hevdet at Platon bruker et annet uttrykk med samme betydning, men ingen andre eksempler underbygger at det var en talemåte. Flere påstander om opphav i antikken (Terents, Aristoteles) viser seg å være helt alminnelige tretallsforekomster. 2) Opphav i tysk rettspraksis fra middelalderen ser heller ikke ut til å stemme, annet enn tretallets tendens til å dukke opp overalt, også i jussen. 3) Nettopp at tre kanskje er numerologiens vanligst forekommende tall, ikke minst i teologien, og helt sentralt i kristendommen med treenigheten, er det nærliggende å anta at talemåten har oppstått i sammenheng med tallmagien i middelalderen/renessansen basert på at mye viktig har tre som gjennomgangstema. Her skulle jeg helst hatt en tese, en antitese og så endt opp med en syntese, men ikke alle gode hypoteser er tre.

* Illustrasjon: Robert Cruikshank, The Universal Songster, 1828

.

 

Alle gode ting er tre