Hytt og vær

musikk-kaos-band-cruikshank-tca-for-1841

engelsk: all over the place, haphazardly; tysk: aufs Geratewohl

Planløst hit og dit, tilfeldig og spredt. Aasen 1850 skriver på oppslaget hitt «paa ein hitt: paa et Træf, paa Slump», og tilsvarende forklares hytt og høtt som slumpetreff, men hytt og vær nevnes ikke. Umiddelbart gir det liten mening. Vær i dette uttrykket kan vel være i betydning i luften, tilsvarende henda i været og lignende. Både frasen hyt og vejr og ordet hyt er oppført i danske ODS som lån fra norsk: «hytt, slumpetræf olgn., no. dial.»

I hytt og vær er i og for seg ikke så veldig gammelt. Et brev fra Alexander Kielland 6.6.1880 til onkelen Jacob Lange, som har rost ham for Garman & Worse, er det eldste jeg har funnet: «Se det har Ingen sagt mig før du. Kritikere og andre kloge Høns af Faget have galet i hyt og veir; men du skal have Takken, fordi du saa min Grundtanke» (Breve 1907, s. 91). Ellers benytter Kielland det i Else (1881, s. 29): «Han havde talt nogle almindelige Ord i hyt og Veir, forat sige noget», og siden flerfoldige ganger. Uttrykket ser ut til å ha tatt fart i løpet av 1880-tallet, med mange tilfeller i avisene og hos andre forfattere. Arne Garborg bruker det i Bondestudentar (1883, s. 149): «daa so Professoren gav seg til aa vera vrang, kom Daniel utav det med ein Gong. Han svarad burti Hytt og ver og stod stundom reint fast». Hamsun i Sult (1890, s. 91–92): «Jeg sad og glæded mig over dette Puds, gned mig henrykt i Hænderne og bandte storslagent i Hyt og Vejr». Det er treffende når noe erratisk og på måfå skal beskrives, som Solan Gundersen sier i Kjell Aukrusts En liten og en små (1995, s. 82): «Sommerfugler, denne slaskete papirfilla som flagra vimsete og formålsløst i hytt og vær over blomsterstelkan».

Hytt og pine

Betyr vanligvis det samme som hytt og vær. Det er nærmest et læreeksempel på språkkontaminasjon. Det er språkpuristens glansnummer å få lov til å irritere seg over alle som blander hytt og vær med død og pine, og det er språkrelativistens glede å kunne påpeke at usus trumfer det historiske. For uavhengig av feilbrukens opphav (som er ukjent) og hytt og værs opprinnelige form (som for de fleste nok oppfattes som ganske uklart), så er det tross alt hytt og pine som er gjengs i dag. Frasesøk på Google gir under 16 000 treff på hytt og vær mot nær 77 000 på hytt og pine. Det er etter hvert også en ganske solid årgang på dette. Hytt og pine er i hvert fall brukt siden Haugesunds Avis 7.6.1939 (s. 7): «Ballen gikk i hytt og pine over banen. Av og til traff den adressaten». Man kan jo se for seg at det var en pine å være tilskuer den gang, som dessverre ofte er tilfellet i norsk fotball. En som bruker hytt og pine ganske mye, er Ingvar Ambjørnsen, her i Døden på Oslo S (1988, s. 104): «De gangene jeg ble spurt om noe, svarte jeg helt i hytt og pine. Lærerne ble mørkerøde, og de andre i klassen fniste».

Hytt og vær er udiskutabelt eldst, men siden det virker like tøysete som hytt og pine er det vanskelig å forstå at det er veldig viktig å konservere talemåten. For fundamentalister og eksperter oppfattes det sikkert annerledes. Som det står i Tor Åge Bringsværds Gobi – Djevelens skinn og ben (1989, s. 391): «Antagelig er enkelte mennesker å ligne med dyr som krampaktig prøver å beskytte sine områder/små spesialfelt, og derfor ustanselig går med smekken åpen og skvetter omkring seg i hytt og pine. Og Gud nåde den som forviller seg innenfor et slikt menneskes piss.»

* Illustrasjon: George Cruikshank, The Comic Almanack 1841

Advertisements
Hytt og vær

Død og pine, pinadø

kittelsen tønne

engelsk: damn and blast; tysk: Donnerwetter

I dag er dette et utrop eller en ed – for det meste parodisk, men uansett som uttrykk for noe overraskende eller fælt. Det er en forkortet versjon av den opprinnelige form Guds død og pine, og varianter finnes, som Guds død! (Walter Scott, Woodstock, eller Ridderen (1827, s. 187): «Guds Død Ven! hvorledes skulde det være skeet?») og vor Herre Død, (Asbjørnsen, Norske Huldreeventyr og Folkesagn (1848, s. 187): «Da blev jeg sindt og tog vor Herre Død til at bande lidt», og videre Gud/Jesus/vor herres død og pine.

I folkeboken Jesu barndomsbog (utgitt av Ghemen, den første boktrykker i Danmark-Norge, 1508) er eksempelet jeg har funnet som eldst: «Jomfrw maria sagde mijn kære søn iegh kan ey wære vthen sorg nar ieg hører tale om thin død oc pine», men det er såpass utbredt i våre første trykte bøker, at det antageligvis er en del eldre. Videre slik f.eks. i Poul Ræffs oversettelse av Pfefferkorn Iudeorum secreta (1516 s. 16): «syn bittheræ død oc pynæ» (Ræff var for øvrig bror til Oslos siste katolske biskop og første lutherske superintendent Hans Rev); Hans Christensen Sthen, Christelige oc vdkaarne Bøner (1577 s. 64): «ved sin bittre Død oc Pine haffuer skaffet oss en euig Forløsning». Eksemplene fra 1500-tallet er altså mangfoldige, som en helt reell og hverken parodisk eller sarkastisk påminnelse om lidelsene påført Jesus (Gud er i treenighetsperspektiv å betrakte som Jesus i denne sammenhengen). Antageligvis har ordparet død og pine etterhvert blitt brukbart for alt forferdelig. Betydningsovergangen har nok skjedd gradvis, selv om det er vanskelig å peke på akkurat når det skjedde. Jeg synes vel Petter Dass’ anvendelse viser tendensen til utvanning i Over Cancellie Raad Albert Angell, 1705 (Samlede verker b1, s. 351): «At hand, som nu qvitteret har / Sit Huus og alle sine, / Og giort sin sidste Regning klar / Ved Jesu Død og Pine, / Nu leve skal een gieldfri Mand / Og aldrig kræves meere».

Som et rent utbrudd, en interjeksjon, måtte jeg lete hos Henrik Wergeland, som i farsen Ah! (1827) lar Depositurus si «Men Død og Pine! hvad gjorde jeg, jeg?». Men kort etter ser det ut til å være helt vanlig slik. Hos Henrik Ibsen først i Kjærlighedens Komedie (1862, III): «Ja Død og pine!», og mange ganger siden. Bjørnstjerne Bjørnson sier om Victor Hugo i et brev 13.3.1880: «Død og pine, han er jo en heros!» (G. og E. Brandes brevveksling, 1939, s. 107). Hans Jæger benytter det for en aha-opplevelse, et eureka! i Fra Kristiania-Bohêmen (1885, s. 63): «Der havde jeg det! Død og pine – jeg tog en stor slurk toddy –: gaa iland og studere, ta filologisk embedsexamen og bli lærer om formiddagene og læse romaner hele eftermiddagen.» Ja, det læreryrket!

Det var neppe en særlig sterk ed på tiden før forrige århundreskifte, men ved det siste virker det mest parodisk. En gjennomgang av anvendelsen i skjønnlitteratur fra året 2000 viser at det nesten kun brukes i oversettelser. Selv om det kan være berettiget i enkelte tilfeller, stiller jeg spørsmål ved hyppigheten så lenge det knapt finnes i dagligspråket annet enn for komisk effekt, jf. kaptein Haddocks omfangsrike banning i Tintin, eller som det står i Adresseavisen 27.10.2011 om Spielbergs Tintin-filmatisering: «For godt voksne er det sikkert sjarmerende, for yngre litt eksotisk, å møte en actionfilm hvor figurene bruker: ‘Død og pine!’, ‘Suppegjøk’ og ‘Spekesild og sardiner!’ som kraftuttrykk.»

Ordet pinadø er nok et derivat fra det samme, (snudde), pine og død, (f.eks. Brorsons salme 9 i Hans Nielsen Hauge (1819, s. 15): «Jesu Pine, Død og Blod» – det er som poenget er å velte seg i gruen). Pine-død er alt i Moths ordbok fra ca. 1700 omtalt som «en bandemâde». Hos Wergeland Stockholmsfareren No. 2 (1837, II,5) samskrives det: «Elises Navn, Pinedød! Nu, har jeg s’gu aldrig hørt Magen». Ordet fortsetter sin omvandring og får sin a i Maurits Hansens «Tone» fra 1842 (Noveller s. 397): «Nej naa gjør Du, bitter Pinadød, Lodserne stor Uret», mister en d i Garborgs «Stordaad» (Forteljingar og sogur, 1884, s. 81): «Nei, dette maa pinedø ha en Ende!», og får sin endeform (sålangt) i Mons Litlerés «Lange-Tønnes» (Smaastubbar 1, 1889, s. 26): «Det er pinadø best eg gifter meg att!».  Eksemplet fra Hansen gir en annen vending, nemlig bitter pine (og død) som var et uttrykk på egne ben i lang tid (og med varianter som bitter-død og lignende tristesse). Det gir unektelig noen assosiasjoner til dagens splitter pine.

Illustrasjon: Theodor Kittelsen, Guldfuglen fra Asbjørnsen og Moes Eventyrbog for Børn, 1883

Død og pine, pinadø

Gå sport i

a Bloch Korsarens Sportshaandbog 3 1906

Gjøre konkurranse ut av ting; at man øker innsats og intensitet for sin egen skyld i en aktivitet som ikke vanligvis karakteriseres som sport. Ordet sport har utviklet seg som forkortelse fra engelsk disport, eldre fransk desport (fornøyelse, eg. føre bort), og som vi kjenner igjen i idrettsklubbnavn i latinske land som desportivo/deportivo. Dette at det skal gå i, gjør uttrykket merkelig, men strengt tatt er det heller ikke helt nødvendig. Det er samme betydning når vi leser J.O. Wahl, Felttogene 1716 og 1718 (1903, s. 63): «Det lader til, at det af de svenske officerer blev betragtet som en sport at udsætte sig for fæstningens kugler.»

Disport blir i Geelmuydens Engelsk Ordbog (1855, s. 123) oversatt med Tidsfordriv, Løjer og fornøje, lege og fjase. Sport skal altså føre oss bort fra arbeid og kjas, og det er en grei påminnelse om at idrettens opphav er av underholdnings- og adspredelsesformål, ikke blodig alvor. I M.C. Hansens Fremmed-Ordbog fra 1851 er forklaringen på oppføringen Sportsman «Jæger, overh. en i mandige Øvelser kyndig Mand».

Betydningen av sport har endret seg fra generelt tidsfordriv, inklusive idrett, til nesten bare å dreie seg om idrett. Første gang jeg finner ordet sport i en norsk tekst, er det om ferskvannsfiske i Beretning om den Internationale Fiskeriudstilling i Bergen i Aaret 1865 (s. 28): «thi her fandtes Alt, hvad selv den mest fordringsfulde Liebhaber af dette Slags Sport kunde önske sig». Hvis noen lurte på om fiske var en sport, er det altså den eldste vi har.

Sport ble likevel raskt et begrep for idrett eller foretagender med element av konkurranse (størst eller flest fisk, raskest til å seile, flinkest til å skyte vilt, osv.), men eksisterte parallelt om generell adspredelse. I Victor Hansens Illustreret Idrætsbog (b1, 1890, s. 111) finner vi: «‘Væddestriden er Sjælen i al Sport’, paastaa Mange, der anse sig som Sportsmænd, og saaledes gjøre Præmietagning til et Maal, medens den kun skal være et Middel til Fremgang». Mindre kompetitivt og mer for bare søren er det i Edvard Bull, Fra Alperne og Provence (1901, s. 143): «At staa og spytte saa nær op til sine Medmennesker som muligt finder de at være en behagelig sport.» I Et mennesketyveri av Stein Riverton (Sven Elvestad) følger detektiven Knut Gribb et spor i form av en sandstrek (1908, s.19): «Skal jeg kjøre, saalenge Stregen varer? spurgte Kusken, en ung, ivrig Vognmandsgut, – han synes dette tegnede til at bli en herlig Sport».

På noen måter er uttrykket å la det gå sport i nærmere tidsfordriv-opprinnelsen enn det er en metafor for idrettskonkurranser, men man kan vel gå ut fra anvendelsen også har tatt opp i seg idrettselementet. De første eksemplene jeg har funnet kan i og for seg tolkes i begge retninger: Bergens Adressecontoirs Efterretninger 8.4.1880: «Mellem Nytaar og Paaske bestaar Kjøbenhavnernes Sport i at gjøre og gaa i det størst mulige Antal Selskaber»; Anna Munch, To mennesker (1897 s. 47): «Og dette optrin nu. Det saa jo næsten ud som gjort med hensigt … som det var sport i det … denne sport med at gøre hinanden jaloux o. s. v.». Klart usportslig i Stortingsforhandlinger 1.2.1902 (1901/1902 Vol. 51 nr. 7, s. 771): «Om professor Morgenstiernes lærergjerning siger docent Gjelsvik følgende: ‘Det er en gammel yndet sport i ‘Verdens Gang’ og maaske også i nogle andre af vore blade at fremkomme med grovhede mod professor Morgenstierne som universitetslærer …’». Sport fortsatte å være et generelt begrep for både idrett og andre sysler, som nok er årsaken til at sjakk, fiske, hesteløp, konkurranser med båter og biler mv. og annet omtales som sport, men vel sjeldnere som idrett (enn skjønt særlig for sjakken går det tidvis høye bølger om dette).

Det som det går sport i, behøver på ingen måte være bare lek og moro. Jens Bjørneboe, Kruttårnet (1969, s. 125): «Han slo meg nesten ihjel, og det gikk sport i det, mens vi holdt på. Men det var en snill mann; han kom og besøkte meg på sykehuset efterpå.» Trond Berg Eriksen, Egne veier 1997, s. 332: «Alle betydelige diktere i Roma i det siste århundre før Kristus kjente hverandre eller hadde felles bekjente. De lot det gå sport i sitt dagdriverliv og tingenes tiltalende letthet.»

Ordet sportsidiot, altså en som bruker (for) mye av sin tid og interesse på sport, dukker opp alt i oversettelsen av tyske Rudolph Stratz, Den engelske hustru (først som føljetong) i Aftenposten 1.10.1914: «Nutildags værdsettes man efter sit arbeide. Undtagen i dette land, hvor en saakaldt gentleman uværgerlig maa faa spleen eller ty til flasken, hvis han da ikke er sportsidiot.» Som man ser har skillelinjene alkohol/sport/idiot vært de samme i over 100 år. Sportsidioter er folk som overdriver og trekker interessen for langt. Som Agnar Mykle skriver i Sangen om den røde rubin (1956, s. 268): «Efterhvert gikk det sport i det. Så gikk det faenskap i det.»

* Illustrasjon: Andreas Bloch, Korsarens Sportshaandbog 1906

Gå sport i

Gespenst

Davy_Jones_by_George_Cruikshank 1832

engelsk: shape (spook); tysk: gespenst

Fra tysk: spøkelse, men er også brukt om uhyrer av ymse slag, og nå oftest skikkelse, figur, form. Den eldste forekomsten finner jeg hos Anders C. Arrebo, som var biskop i Trondhjems stift i noen få år før han ble fradømt sitt embete på grunn av et fyll og skjørlevnet (lexOpen). Arrebos diktning innledet visstnok barokken (og innførte aleksandrinere) i Danmark-Norge. Hovedverket Hexaëmeron (påbegynt rundt 1631), ble utgitt posthumt i 1661 (s. 69): «Siungende Lofsang skøn, som vel for HErren kand klinge, / Som dref Mørkheden bort, med dends Gespenster oc Drømme.»

I Mickel Pedersøn Escholts Geologia Norvegica (1657, s. 22), som tar utgangspunkt i et stort jordskjelv på Østlandet 24. april s.å., kan vi lese om gruveindustriens farlige utfordringer: «Det er oc vist, at i mange Malmgruber findis adskillige Spøgelser oc Gespenster, iblant huilcke, somme giøre Berg-Gesellerne [bergverksarbeiderne] aldelis ingen skade, men vancke ellers omkring, nedre [sic] i Gruberne, oc tage sig allehaande Sysler for […] Men somme aff saadanne Spiritibus oc Spøgelser, ere paa nogle stæder saa farlige oc skadelige, at de dræber oc omkommer Berg-Gesellerne, oc infestérer oc forjager dennem, saa de aldelis med alle, maa offuergiffue oc forlade de Gruber, oc forføye sig paa andre stæder». At gespenst står ved siden av spøkelse, indikerer vel at ordet kan ha et noe annet innhold. NBL skriver forøvrig om boken at «Escholt ble den første i verden som brukte ordet ‘geologi’ på trykk med noenlunde samme betydning som det har i dag.» Holberg omtaler gespenster i flere verker, og alltid i betydningen spøkelse; først i Samling af adskillige Nye Samtaler fra 1728 (s. 30): «ligesom den, der først har faaet i Hovedet, at det spøger i Huuset, tager udi Tusmørke hver Stoel og Bænck for et Gespænst.» Christian Bastholm skriver derimot om noe generelt vemmelig i Den geistlige Talekonst (1775, s. 229): «Han er en Hykler; Tilhøreren seer her det afskyeligste, graadigste, falskeste Gespenst for Øinenen, just i den Skikkelse, i hvilken han selv vilde have malet sig sig saadan en Hykler.»

I Jens Zetlitz’ dikt «Morgenen» fra 1798 (s. 332) kan vi anta at ordet beskriver skikkelse, form: «I Don Jouan Gespenst hun kunde være». Mer abstrakt brukes det når Wergeland i Morgenbladet 21.9.1831 gir tilsvar på en negativ anmeldelse av stykket Opium: «Denne ‘Æsthetik’ er ellers – efter Nedskriverens Æsthetik d. e. efter hans Skjønfølelse – det latterligste Gespenst man kan tænke sig». Som metaforisk spøkelse i Anarkiets bibel av Hans Jæger (1906, s. 272): «arbejdsløshedens afskyelige gespænst var for evig forsvundet – her var arbejde nok for alle!».

I dag er det like gjerne i bruk i betydningen figur, kropp, person, som i C.Th. Paulsens anmeldelse av Det Norske Teatrets dramatisering av Lagerkvists Bøddelen i Dagsavisen 22.1.2000: «Den tar seg aldri opp igjen, til tross for gjentatte rop, overdrevne stilistiske ølgulper og Anneli Dreckers syngende gespenst frem og tilbake over scenen», eller i oversettelsen av Eça de Queirós’ Familien Maia (2000, s. 182): «Med i klikken var også et annet gespenst, en fet, kortvokst, halsløs mann». Det er altså fortellingen om spøkelset som fikk kroppen tilbake.

* Illustrasjon: George Cruikshank, Davy Jones 1832

Gespenst

Alt går i grisen

svin i buskas sovende c a 1844 leech

Dette må være et særnorsk uttrykk, og er en riktig trivelig og uhøytidelig kommentar om å ikke være kresen eller om å spise ekle ting – så lenge den uttales om seg selv og evt. egen kokkekunst. Det er ikke fullt så sjarmerende sagt som gjest i middagsselskap eller om ens fetladne ektemanns tredje tur til koldtbordet på danskebåten. Det kan også brukes om annet enn mat, men har selvfølgelig bakgrunn i grisens egenskap som alteter.

Alv G. Schjelderup, Natten kaster garn 1931 s. 35: «hver skarve gratisjobb, mener hun jeg er god nok til … hørte du hun sa: ‘mye går i grisen’. Det var mig, det. skjønner du vel». Det er ikke veldig mye brukt litterært eller i aviser, og oftest da som en fornærmelse. Ola Bauer i skuespillet Sabeltigerens sønn (1989, s. 62): «Jean: No way, Man Ray … Det smaker Pyton. (Man Ray tar tallerknen hans og heller alt over på sin egen) Moren: Alt går i grisen».

Gå i grisen har også hatt betydningen gå til spille. Siden lite fikk gå helt til spille før, ble nok matrester gitt til dyrene om de var for hånden.  «– Alt går i grisen, tenkte ho, og slo sul og potetskrell og anna matavfall nedi til dei så skvalpen stod» (Tormod Skagestad: På Rogne, 1983, s. 94). Det kan vel tenkes at noen så har begynt å omtale restespisere på samme vis.

I 2012 utga Petter Schjerven boken Alt går i grisen – stygge fotos av mat, en bok med grufulle matbilder fra oppskrifter og brosjyrer tilbake i tid, eller som omtalen sier: «et knippe fascinerende og til tider redselsfulle retter i tilfeldig utvalg». Det blir først ordentlig ubehagelig om man kobler uttrykket med et annet: du er hva du spiser.

* Illustrasjon: John Leech, Hoods Comic Annual 1844

Alt går i grisen

En hestehandel

john leech rob s Surtees mr. sponge's sporting tour2

engelsk: Horse trade; tysk: Kuhhandel.

Avtaler, kompromisser og harde forhandlinger; oftest politisk kjøpslåing der en gjerne bytter moralske standpunkter for symbol- og hjertesaker. Kanskje påvirket av det tyske Kuhhandel brukes i Danmark studehandel (som gjenfinnes med noen få eksempler i norske aviser, mens hestehandel finnes av og til på dansk). Ammer (2013) oppgir horse trade som uttrykk på engelsk dokumentert fra 1820, men det er uspesifisert om det gjelder allment billedlig eller den politiske betydningen. Det synes ikke utbredt på engelsk før på 1900-tallet.

Handel med hester krevde i sin tid egne evner, da det er vanskelig å vurdere dyrets verdi samt at det var relativt sett store summer som skulle forhandles om. Antageligvis hadde mange i yrkesgruppen en særegen omgangform. Mathias Skeibrok, Sandfærdige Skrøner og sligt noget fra 1891 (s. 46): «Hans Ansigt, der udtrykte Hestehandlerbegavelse og Humor i hver Fold», antyder vel noe slikt. På 1700-tallet måtte man ha et eget pass for å være en omreisende hestehandler, og en artikkel i avisen Trondhjems borgerlige Realskoles alene-priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger fra 26.2.1802 gir en detaljert beskrivelse av hvordan tilreisende bønder ble skjenket og rundlurt av profesjonelle hestehandlerbander (se særlig opp for de svenske!) på markedene rundt om i landet. Eilert Sundts Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge (1844, s. 18 og 219) forteller også om bedrageri i handelen, og avisene har flerfoldige fortellinger om snyteri og rettssaker i forbindelse med salg av hester.  Analogien i vår tid kommer klart frem hos Oddvar Røst, Torsdag før pinse (1963, s. 46): «Alt det fanteriet som før i tiden var forbundet med hestehandleriet synes å være gått over på bruktbilhandelen». Det var altså neppe en omsetning med godt rennomé som lå til grunn for ideen om at bytte av tjenester og prinsipper i politikken kunne beskrives som hestehandler.

Begrepet ser ut til å ha vokst frem gradvis som et bilde på noe ganske nedrig. Eksempelvis i Den Norske Rigstidende 25.3.1848: «Kirkernes Indtægter ere oprindeligen bestemte til at sikre tilstrækkelig store Kirker, men Kirkeeierne ansaae, om man skal bruge Udtrykket, det Hele næsten som en Hæstehandel». Tilsvarende i Drammens Tidende 1.4.1851: «Man sparer paa Skillingen og lader Daleren gaa, naar man prutter om en Statsraadsgage, som en Hestehandel», og i Ot.prp. nr. 21 (1896) s. 16, om prestenes inntektsgrunnlag: «ved Brudevielse pruttes der som ved en Hestehandel» (Stortingsforhandlinger 1896 Vol. 45 Nr. 3b). Odelstingspresident Adolf Bredo Stabell skrev 1.2.1853 i sin egen avis, Morgenbladet (han var både medeier og medarbeider), om salg av Gamle Aker kirke til Christiania, (Stabell var også Akers ordfører): «Man bebreide mig dette som et Høkeri og meente at jeg vilde drive en Hestehandel og have at Bygden skulde tjene paa Handelen». Det kan jo være det var alle hestene Stabell red på som var problemet. Utgangspunktet er altså pruting og kraftig kjøpslåing innenfor et noe uryddig gebet. Hester behøver ikke være involvert i handelen lenger, og helst ikke penger heller.

Benevnelsen ser ut til å være i bruk fullstendig som i dag i Stavanger Aftenblad 23.7.1898: «Men selv om bladene vilde blæse i krigs-basunen, – særlig da hundedagene stunder til, – saa er det ikke synderlig fare. Det vil alt opløse sig i en hestehandel af den høiere diplomatiske art». Tromsø Amtstidende skriver syrlig 18.12.1899: «Det er muligt at Englands krig med boerne har sin indflydelse paa hestepriserne sydpaa; men hvilke fordele den politiske hestehandel paa Karlsø kan bringe vor landsdel ved sit arbeide for Ruslands frie handel hernord, er mindre begribeligt».

Bevingede ord hevder opphavet er fra Otto von Bismarck. I en tale i Riksdagen 3.12.1850 bruker han riktig nok analogien mellom diplomatiske forhandlinger og å ikke avsløre sine maksimums- og minimumspriser i en handel om hester: «Jeder, der einmal einen Pferdehandel gemacht hat, wird sich während desselben hüten, einem Dritten und vielleicht einem sehr geschwätzigen Dritten, mitzutheilen, welches Maximum des Preises er nicht überschreiten, oder unter welches Minimum er nicht gehen wolle, den sein Minimum des Anderen sein; ich glaube, dieser Vergleich macht die Sache ganz anschaulich», men det ble altså ikke noe stående uttrykk på tysk av den grunn, før de fikk kuhandelen på slutten av århundret (Ladendorf 1905).

Under politiske hestehandler begynner den særegne øvelsen med kamelsluking, som få er så gode til som våre folkevalgte. I en sak i Dagbladet 28.10.2013 om fastlegers rett til å reservere seg mot å henvise kvinner som ønsker abort, illustreres dette når SVs Audun Lysbakken sier: «Jeg reagerer veldig sterkt på at Bent Høie framstiller dette som noe annet enn det han var imot i fjor. Det er mye ærligere å innrømme at han har slukt en kamel. / Lysbakken mener at dette er en prinsippsak. – Den passer derfor dårlig som en del av en hestehandel Høyre har inngått med KrF». Det er nok dessverre akkurat prinsippsakene som ligger på bordet når hesten skal selges og kamelen slaktes.

* Illustrasjon: John Leech, Robert S. Surtees Mr. Sponge’s Sporting Tour (1853)

.

En hestehandel

Gå til urnene

the-comic-offering-seymour-1832-sheridan

engelsk: go to the polls, go to the ballot boxes; tysk: an die wahlurne gehen 

Gå og stemme. En valgurne er en forseglet kasse med en åpning til å levere sin stemmeseddel i. I hine dager var det en faktisk urne, for eksempel beskrevet i Aiskylos’ Eumenídes fra 458 fvt. (Østbyes overs. i Orestien, 1926, s. 156): «Naar urnen tømmes, venner, tæl da hver en sten», hvor avstemningen gjaldt skyldspørsmål i en rettssak, og «stemmene» var valgsteiner. Les mer detaljert om stemmeurner og metode i Aristoteles’ Athenian Constitution (kap. 68). Andre måter å stemme på, er f.eks. ved håndsopprekning (som fortsatt benyttes mange steder i Sveits, jf. Rhodes, The Oxford Handbook of Political Leadership 2014, s. 46) eller endog ved akklamasjon (typisk på styremøte i borettslaget), og forsøksvis elektronisk på internett.

Valgurnen er egnet for å kunne levere en stemme uten at andre vet hva du stemte, og sånn viktig for å ha mulighet til å si sin mening om en sak uavhengig av press. Men det har selvfølgelig aldri vært idiotsikkert eller ufeilbarlig. Ikke er det en selvfølge heller. Hos Gina Krog, Stemmeret for kvinder – foredrag i Norsk kvindesags-forening 27.11.1885 er det i og for seg ikke billedlig: «Og om nu en og anden kvinde vilde forsøge experimentet – hvad jeg nu har hørt ymt om de vil – og sans phrase gaa op til urnen med sin stemmeseddel, saa tror jeg ikke, at synderligt var vundet ved det.» Bergens Adressecontoirs Efterretninger 8.1.1880 omtaler et attentatforsøk på kongen og dronningen av Spania, den generelt kaotiske politiske situasjonene i landet og om sannsynligheten for at det ville bli utskrevet nyvalg med påfølgende boikott av opposisjonen: «Vælgerne vilde efter Sædvane gaa til Urnerne, bevæbnede med Revolvere, og Resultatet heraf er let at forudse». I Arbeiderbladet 22.6.1926 er en rapport fra folkeavstemningen om fyrsteekspropriasjonen (uten kompensasjon) i Weimar-republikkens Tyskland (Fürstenenteignung) 20. juni 1926, som ikke fikk stort nok flertall (ifølge artikkelforfatteren fordi mange ble skremt fra å stemme): «De visste jo, disse monarkistiske terrorister, at om de lot sine velgere gå til urnene, vilde de stemme ja».

Man behøver selvfølgelig ikke til urnene for å stemme. I det eldste jeg har påtruffet, styrter man hen, Morgenbladet 7.5.1845 (fra Frankrike): «Alle styre hen til Urnerne og en vigtig Lov bliver antaget eller forkasted, efter Tilfældets Luner». Vanlig er også bildet å strømme, som vel forutsetter et godt oppmøte. Eva Ramm, Kvinnekall og mannefall (1965, s. 32): «Arbeiderpartiets kvinnelige velgere hadde da også strømmet til urnene den gangen han [Jens Storhaug] figurerte i valgbrosjyrene». For demokratiet er det vel ikke så viktig hvordan man ankommer, bare man er faktisk møter opp ved urnene, helst hver gang frem til man selv skal havne i en.

* Illustrasjon: Robert Seymour, Sheridan: The Comic Offering 1832

.

Gå til urnene