Ta seg vann over hodet

the comic offering seymour 1832 sheridan vann

engelsk: in over one’s head, bite off more than one can chew;
tysk: sich zu viel vorgenommen, einer Aufgabe nicht gewachsen sein

Begynne på noe man ikke makter å fullføre. Ta på seg en oppgave større enn man klarer. Å ha hodet over vannet er et billedlig antonym, og kanskje også konkret. Det er vel en grei antagelse at med vann over hodet er man i ferd med å drukne, og å drukne i arbeid eller andre problemer er også en relativt vanlig talemåte, men at man skal ta seg vannet der er i grunnen bare rart, med mindre man skal døpe seg selv (som også er rart). Før i tiden var da også uttrykket litt annerledes.

I Peder Laales ordspråk fra 1300-tallet lyder det: «Ho som lader vand offuer hoffuidet da løber det snart i ermene». Det kan man jo forstå som at å gjøre noe dumt får konsekvenser. La vann over hodet ble etter hvert kanskje tilsvarende merkelig; Christiern Pedersens kommentarer til ordtaket i 1515-utgaven forklarer at vann som er gydt ut over hodet pleier å flyte hurtig ned til ermene, men kritiserer ellers Laales latin, ikke hans dansk. Hos Peder Syv (1688) blir så vannet tatt: «Tager man sig Vandet over Hovedet, da løber det i Ærmerne». Grundtvig gjør et forsøk på å normalisere det i Danske Ordsprog og Mundheld (1845, nr. 1204) som «Hvem der hælder Vand over Hovedet, faaer det let i Ærmet», mens Mau (1879b, nr. 11 108) mener å ta seg vann over hodet er egnet «om den som indlader sig paa vovelige Foretagender, hvorved han let kan skade sig».

Ellers bør nevnes at hos Holberg får aktørene til stadighet helt vann over hodet,  (f.eks. i Den Vægelsindede, 1723, 5,5): «i Steden for at faa et Kyß, eller i det ringeste Tack for saadan Høflighed, faar jeg Skieldsord og Vand over Hovedet». I Larsen/Nyborgs kommentarer til stykket kan man lese at «det var almindelig brugt at kaste vand efter folk for at vise sin ringeagt. Oluf Nielsen skriver om skikken: ‘Man skulde tro, at det var skident Vand [fx natpottens indhold], der saaledes blev hældt over Folk, men tvært imod skulde det være rent Vand. … det var en større Forhaanelse at kaste rent end skident Vand paa Folk.’ (Kjøbenhavns Historie og Beskrivelse, bd. 6, 1892, s. 26)». Om det har noen sammenheng, er vel ikke opplagt.

Christian Braunmann Tullin håpet nok også på kyss da han i 1752 skrev det innsmigrende «Et par Ord til de Skjønne» (Samtlige Skrifter I, 1770, s. 326): «Ak! mine skjønne, jeg staaer her og forsvarer eder, saa baade Puder og Sved triller mig ned over Panden i dette hede Veir; og har jeg ikke taget mig Vand over Hovedet?» Muligvis syntes hans kone, Mette Kruchow, at han hadde nettopp det. I J.N. Wilses Norsk Ordbog fra 1780 (som vel egentlig er en ordbok for Spydeberg-området) finner vi ordet vasko forklart som «at blive vaad paa Fødderne, it[em] tage Vand over Hovedet».

Charles Darwin ønsket seg helst en død, gammel hane i et Brev til W.D. Fox 7. mai 1855 (oversatt i 1889): «jeg vil præparere skeletter af gamle haner. Hvis en gammel vild hane skulde dø, saa vær saa snil at huske paa mig; jeg bryr mig ikke om kalkununger og heller ikke om buldogger. Mange tak for dit tilbud. Jeg har hvalper af buldogger og mynder nedlagte i salt, og jeg har ladet unge føl af arbeidsheste og væddeløbsheste omhyggelig maale. Om jeg kommer til at utrette noget i dette emne, er vel tvilsomt. Jeg har tat mig vand over hodet. Din hengivne C. Darwin.» Her er det så mye å peke på at jeg like godt lar være.

Illustrasjon: Robert Seymour, Louisa Henrietta Sheridans The Comic Offering 1832

.

 

 

Ta seg vann over hodet

Tro Achates

com lat gr masc fem 1890 John Leech

engelsk: faithful/true Achates, boswell; tysk: treue Achates

Oftest brukt i latinsk form, fidus Achates. Achates var Aeneas’ trofaste følgesvenn i Vergils Aeneiden (skjønt det er mye tillagt, han gjør i grunnen lite ut av seg). Navnet betyr også agat etter elven Achates (som nå heter Drille), med agatforekomster på Sicilia. Uttrykket ble brukt om en uadskillig følgesvenn, en venn i nøden, (og ifølge Meyers fremmedordbog spøkefullt om en god spaserstokk), men er nok i stor grad gått ut av bruk. Det er på et vis en kompis av typen Robin for Batman.

Første gang kjempen Pantagruel treffer sin kumpan Panurge, sier han straks de har funnet ut av at han snakker fransk: «For min santen holder jeg allerede slik av Dem, at om De gjør som jeg vil, så forlater De aldri mer mitt følge. Og De og jeg vil bli det nye store vennepar, akkurat som Aeneas og Achates» (Rabelais 1532, Pantagruel, norsk overs. 1999 s. 79). Selv om dette er påfallende påtrengende av kjempen, blir det morsommere når vi vet (og som det opplyses i fotnote 112) at navnet Panurge er gresk og betyr en slu gammel rev, en snikende følgesvenn. Panurge er også lite av en Achates når det kommer til stykke, men heller en viktig og nesten jevnbyrdig premissleverandør for utallige hendelser i fortellingen.

Holberg har naturlig nok nevnt en Achates i Peder Paars (eposet fra 1720 som er en parodi på Aeneiden): «Man ogsaa hendis Kat, den tro Achates saae, / Med stor Væmodighed bag Øret sig at klaae». Wergeland skrev (antagelig 10. september 1828) et 20 sider langt frierbrev til Elise Wolff, hvor han syntes det var en god idé å fortelle noen av sine svirehistorier, bl.a. at: «en høilys Eftermiddag gaaer jeg med en tro Achates fra en munter Forsamling, i fuld Officeersuniform hen til en ondskabsfuld gjerrig Maren Giftekniv, annoncerer mig som en Officeer fra Landet, der var reist til Byen ene og alene forat frie til hende.» Etter dette foretagendet, som Wergeland måtte løpe fra, hopper brevet til en mislykket kjærlighetsaffære. Elise svarte ikke overraskende høflig nei på frieriet, men ble for en tid Wergelands Beatrice og Laura (under navnet Stella) i kjærlighetsdikt fra perioden (Uthaug 2008). Den Constitusjonelle 7. mars 1841 forteller for øvrig om et av de utallige avisangrep på Wergeland og der Morgenbladet ikke hadde villet trykke et av hans likeså utallige forsvarsskrifter, «om ikke Intelligenssedlerne […] ogsaa nu havde vist sig som en fidus Achates, og optaget hans Indlæg».

Man støter på uttrykket i Marcel Prousts Fangen (På sporet av den tapte tid 5, 1923, overs. 2. utg. 2000): «men for Charles er han, hva skal jeg si, en slags trofast Achates, noe som er en heller sjelden fugl i våre dager.» Frasen dukker også opp et par ganger i James Joyce, Ulysses (1922, norsk overs. 1993): «Var han sammen med den Mulligan-slyngelen? Hans fidus Achates!».

Ruth Rendells Forvoldt med list (1983, s. 79) gir et godt, men sjeldent eksempel på nyere anvendelse: «Beundring var ikke noe Wexford ofte hadde følt for betjenten tidligere. Velvilje, ja, vennskap og et klart behov for ham, for Burden hadde meget oppmuntrende gjort tjeneste som en Achates eller Boswell for ham, om enn ikke riktig som en dr. WatsonBoswell her viser til den skotske juristen James Boswell (1740–1795), særlig kjent for biografien om sin nære omgangsvenn Samuel Johnson. Navnet hans er blitt et eponym i engelsk for «being a close companion and observer of a biographical subject» (OED), eller «devoted, painstaking, […] faithful discipleship» (Gooden 2006, s. 22–23). Og Conan Doyle lar nettopp Sherlock Holmes si til Watson i A Scandal in Bohemia (1891): «Stay where you are. I am lost without my Boswell.»

Illustrasjon: John Leech, The Comic Latin Grammar, 1840

.

Tro Achates

Løs kanon

makabert-kanon-ape-c-a-hood-1839

engelsk: loose cannon; tysk: unberechenbares Element

En løs kanon er en uberegnelig person, en som man ikke har styring på hva kommer til å gjøre. Konkret viser det til kanoner ombord på seilskuter som, hvis de slet seg fra sitt feste, kunne gjøre stor skade rullende over dekket.

«En af Batteriets 24 Pundere havde slidt sig løs, hvilket er noget af det farligste, der kan indtræffe paa et Krigsskib i rum Sø; thi en Kanon, som ikke er fatsurret, er ligesom et overmenneskeligt Væsen eller ligesom en Maskine, der forvandler sig til et Uhyre. En saadan Kolos løber paa Hjulene saa ledt som en Billiardkugle; den følger med Skibets Slingringer og Duvninger frem og tilbage; da standser den lidt, men kun [et] Øieblik og begynder strax igjen at løbe. […] thi den støder fra sig, ødelægger Alt, dræber Alle og feier Allting afveien. […] men Intet hjælper mod en løssluppen Kanon. Man kan ikke dræbe den; thi den er død, og dog lever den, ja lever et ildevarslende Liv». Slik lyder Victor Hugos beskrivelse i Aaret 1793 (s. 38–39), utgitt i Bergen samme år som den ble publisert på fransk i 1874 (Quatrevingt-treize): «un canon lâché». Over fire sider beskrives kanonens herjinger på dekk, og det må ha gjort inntrykk, særlig i engelskspråklige land. Allerede året etter omtales det som «Mr. Victor Hugo’s celebrated loose cannon» i Henry Kingsleys roman Number Seventeenog billedlig anvendelse dukker opp i den amerikanske avisen The Galveston Daily News i 1889: «The negro vote in the south is a unit now mainly because it is opposed by the combined white vote. It would in no event become, as Mr. Grady once said, ‘a loose cannon in a storm-tossed ship,’ for the very reason that it has not intelligence enough to voluntarily stand alone as a class and vote as a political unit» (via flere kilder; wordhistories, phrases.org.uk og wordorigins.org mv.). Theodore Roosevelt skal i lignende prosa, men uten rasismen, ha uttalt om seg selv i 1901 at «I don’t want to be the old cannon loose on the deck in the storm», men dette er først sitert i vennen William Whites selvbiografi publisert i 1946. Å dømme etter søk i engelskspråklige bøker, var det først på 30-/40-tallet uttrykket fikk allmenn utbredelse. I Hugos hjemland, Frankrike, er det derimot så vidt jeg kan se ikke noen fast frase.

I Norge kom ikke denne klisjeen i bruk før ganske lenge etterpå. Aksel Sandemose beskriver for så vidt en løs livbåt med lignende virkning i novellen «Storm over Atlanteren» (Sandemose forteller 1937, s. 58), og så: «Victor Hugo skildrer et sted en løpsk kanon på et krigsskib. Han har utvilsomt sett noe sånt. […] Siden har jeg fått en overordentlig respekt for løse kanoner». Først i Bergens Tidende 7.7.1984 (s. 42) finner jeg det brukt billedlig på norsk: «at han nå blir omtalt som en ‘løs kanon på det gode skip’», og så i oversettelsen av Collier Peter, Kennedy-klanen (1985, s. 72): «[Franklin] Roosevelt ble mer og mer klar over at [Joseph] Kennedy ville være en løs kanon på dekket til New Deal».

Et annet tidlig eksempel er der Herman Willis forteller at han traff på politikeren Michael Tetzschner i Kvalmende og hjerterått (1987, s. 184): «Tetzschner ser dyster ut under et par søkende, sympatiske og jeg vet ikke riktig … kanskje det blir ‘såre’ øyne. Det er noe sånn Bambi over ham, samtidig som han snakker rett frem. Jeg er en løs kanon på dekk, en desperat gentlemann hvis motto er ‘Lawyers, guns and money’». Her er det ikke helt opplagt om Willis snakker om seg selv eller Tetzschner i siste del av sitatet. Stilen hans ruller, vingler og krasjer, som en full sjømann på land eller en landkrabbe i sjøgang.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1839

.

Løs kanon

Full mundur

com an 1830 guy of warwick G. Cruikshank

engelsk:  in full rig, in full regalia, attire; tysk: voller Montur

Full mundur brukes spøkefullt om bekledning, uniform, utstyr noen opptrer med. Fullt utstyrt. Mundering og avledningen mundur betyr utruste, utrustning og kommer ifølge Falk og Torp (1903, bind 1, s. 529) via tysk fra fransk. Det er fra samme opphav som vi i dag har i ordene montere, og engelsk mount, og med utgangspunkt i latin, mons: fjell.

En rapport om hendelsene ved Fredriksten fra 17. desember 1718, seks dager etter at den svenske kongen ble skutt, gir en øyevitneskildring om hva som skjedde med liket: «Kongens Legeme blev afklæd, og igien iført rene Klæder, lagt udi en Furre-Kiste med blaat Klæde overtrokken med sin fulde Mundering, som hand sædvanlig gik udi, med Støvler, Sporer, Kaarde, Geheng, Hat og Haandsker, og saaledes af Guarden bortbaaren, hvilket skeede den 16 December». Hele rapporten er leseverdig om man er interessert i historien om dagene før og etter Karl XIIs død fra norsk side, og altså et lite innblikk i munderingen kongen sedvanlig gikk i (genheng er opphenget til kården). Dette markerte begynnelsen på slutten av Den store nordiske krig, og ikke minst på Sverige som stormakt.

Det var ikke så lenge siden vi hadde hatt den forrige konflikten med svenskene. I skriftet Norske Leyer ved Gertrum-Minke (aff dato den 12. Julii 1676, s. 4), en meddelelse til kongen om hendelser i Den skånske krig, finnes utsagnet: «Mand skal icke lætteligen see skiønnere mundering aff Heste, Sadeler, Gevær eller Klæder, end Fienden hafver.» Fra J. Gulowsens bok om den samme krigen, Gyldenløvefeiden 1657–1679 (1906, s. 139): «Sept. meldtes der igjen at være fundet over 100 Døde i Elven, ‘som i fuld Mundur vare drevne mod en Sag’». Sitatet skal være fra Indkomne Sager til Krigskollegiet 1677. Et ytterligere eksempel fra samme tid i Frederik Bollings Oost-Indiske Reise-bog (1678, s. 9): «En hver bekom sin fulde Mundering med Rifle, Bulsach, at ligge paa, tillige med en Haug-matte».

Som man ser av et par av de eldste eksemplene, var munderingen full fra første stund: fullt utrustet, altså angående både bekledning og nødvendig utstyr, og i hovedsak i militær sammenheng. Mundering gjaldt også for skip, som beskrevet i Christian Vs Norske Lov (1687) 4-6-2 (Om Asseurance): «Og skal i de aabne Pladtzer derudi af Mekleren […] rigtig indføris Skibet, Skibets Mundering og Skipperens Navn». Fjasingen med uttrykket kommer (ikke overraskende) med Ludvig Holberg, i Peder Paars (1720) 2,3-423: «Hand u-bevæbnet var, hans Stok var reent i stykker, / Hun stod i fuld Mondur, med begge sine Krykker, / Hand ikkun eene var paa fremmet Sted forladt, / Hun som i eget Huus var hiulpet af sin Kat.» I oversettelsen av Niels Klim, som Holberg skrev på latin, fra 1745, finnes bak i boken en pussig note om potuanerne, deriblant: «En Soldat kiendes fra en Borger paa sin Mondur, sin Feld-Kiol, sin Køllert og sine blanke Vaaben». I von Aphelens Dictionnaire Royal 1775 er det opprinnelig franske ordet oversatt tilbake som uniforme.

I Viggo Fausbølls Vægter-Versene i deres ældre og yngre Skikkelse (1862, s. 26) gjengis fra «Instructionen for Nattevægterne» i København 1784: «Ingen af dennem maae forsamle sig ved Enden af Gaderne for at holde Snak og Samtale med hinanden …. og ikke findes paa Posten uden i fuld Mundur med Gevær og den anordnede Haandlygte». Her nevnes ikke vekternes fryktede morgenstjerne, men den var i hvert fall i bruk av standen i Bergen frem til 1837, da en engelsk lord (eller Marqvis) «paa det græsseligste [ble] massacreret af en Vægter, som uden Naade og Barmgjertighed slog til med sin Morgenstjerne» (J. Martens i Bergens Tidende 16.6.1951, via UiB). Vi skal kanskje være glad for at dagens fulle mundering av vekterne sjelden utgjør annet enn en tung lommelykt.

Illustrasjon: George Cruikshank, i Hood’s Comic Annual 1830

.

 

Full mundur

Elementært, min kjære Watson

Doyle

engelsk: Elementary, my dear Watson; tysk: Elementar, mein lieber Watson

Arthur Conan Doyle skrev fire romaner og 56 noveller om den kjente detektiven Sherlock Holmes, i kun åtte tilfeller bruker han ordet elementary (ikke alltid lagt i munnen på Holmes), og aldri i sammenheng med «doctor Watson» eller «my dear Watson» (søk på samlede verker er mulig på sherlock-holm.es). Likefullt er det kanskje det hyppigst «siterte» fra disse bøkene. Det nærmeste man kommer er i fortellingen The Crooked Man (1894): «‘I have the advantage of knowing your habits, my dear Watson,’ said he. ‘When your round is a short one you walk, and when it is a long one you use a hansom. As I perceive that your boots, although used, are by no means dirty, I cannot doubt that you are at present busy enough to justify the hansom.’ / ‘Excellent!’ I cried. / ‘Elementary,’ said he.»

Det er blitt et uttrykk for å vise hvor overlegent og enkelt man anser et problem overfor en annen som ikke har forstått, og er slik helt i overrensstemmelse med den ufyselige personligheten til Sherlock. Frasen stammer fra en annen, meget kjent engelsk forfatter, nemlig P.G. Wodehouse, som i Psmith, Journalist publisert som føljetong i 1909 (og som bok i 1915) skriver: «‘I fancy,’ said Psmith, ‘that this is one of those moments when it is necessary for me to unlimber my Sherlock Holmes system. As thus. Do you follow me, Comrade Maloney?’ / ‘That’s right,’ said Billy Windsor. ‘Of course.’ / ‘Elementary, my dear Watson, elementary,’ murmured Psmith.» Det bør legges til at dette altså ble publisert mens Doyle fortsatt skrev Holmes-fortellinger (den siste kom i 1927).

Doyle eller Wodehouse – det å si elementært for å hovere er uansett knyttet til Sherlock Holmes. Pussig nok og litt ironisk ble det ikke brukt da Wodehouse’ roman Psmith som journalist ble oversatt i 1940 (s. 100). Da lød det «‘Ganske liketil, min kjære Watson, ganske liketil,’ mumlet Psmith». I Norge er det i en føljetong av pseudonymet Ellery Queen om en detektiv med samme navn i Oppland Arbeiderblad 28.09.1934 utsagnet først er å finne: «Nå, Ellery, sa faren lavt. Hvad nu? Ganske elementært, min kjære Watson, mumlet Ellery.» Ganske fort finner man eksempler på tilpasninger av uttrykket, som i Aftenposten 14.8.1946, der Watson byttes ut: «Kanskje han i grunnen minner mere om Sherlock Holmes? En kan nesten høre ham si: – Elementært, min kjære Oppeegaard», og etterhvert uten noen som helst hentydning til opphavet, som i Stompa følger et spor (Buckeridge/Christensen 1959, s. 35): «Elementært, min kjære Bodø. Du kjenner mine metoder», eller i Jan Kjærstad i Det store eventyret (1987): «Hva har dette med religiøse problemer å gjøre? / Elementært, min gode venn: De gale er viktige gudsveiledere.» Det ikke engang nødvendig å knytte det til noe som helst, det holder å si ordet elementært med et visst tonefall, og hele den svulmende selvtilfredsheten følger implisitt.

Illustrasjon: Charles Altamont Doyle (forfatterens far) til A Study in Scarlet, 1888. Holmes er den skjeggete til høyre

 –

Publisert i anledning Sir Arthur Conan Doyles fødselsdag og siden 2014 Den internasjonale Sherlock Holmes-dagen, 22. mai.

Elementært, min kjære Watson

En sann fryd, en sann glede

Kittelsen 1896 enkens sorg 2

engelsk: a sheer delight; tysk: eine wahre Wonne

Sann dukker opp som et forsterkningsord i noen sammenhenger, som en sann svir og en sann venn mv. Det kan også forstås i betydningen ekte. Hva er en usann eller uærlig fryd? I Gerhard Sandbergs Ægteskabet fra 1791 om ekteskapsforordningen av 1788 står den eldste forekomsten jeg har funnet: bakt inn i en fire sider lang hyllest av kongefamilien foran i boken: «Og hans Aand, som allene kan bøye Kongers og Fyrsters Hierter, til at befordre Guds Ære, og Deres Undersaatters Lyksalighed, nedfare over Deres Kongelige Høyheder: En sand Fryd, Fred og Velstand, belønne og krone Deres uforfalskede Dyd», osv. Det er ikke uvanlig med den slags smisketekster i bøkene fra tiden, men det er ikke frydefull lesning. Og sikkert ikke ærlig ment heller.

Ibsen lar Daniel Herje beskrive en sherry slik i De unges Forbund (1869): «DANIEL HEJRE: He-he; det var minsæl en excellent Sherry! Jeg har ikke smagt Magen, siden jeg var i London. ERIK BRATTSBERG: Ja, ikke sandt? Den kan live et Menneske opp! DANIEL HEJRE: Ak, ak; det er en sand Fryd at se sine Penge saa vel anvendte!» Et nyere eksempel i Kim Småge, En kjernesunn død (1998): «Sundt er systematiker, det er en sann fryd å jobbe med han, han er ordentlig inntil det pedantiske.»

En sann glede er først å finne i NB i Peter Olivarius Bugge, Betragtninger over de aarlige Søn- og Helligdags Evangelier (1791, s. 606): «Derom vidner skriften paa mangfoldige Steder, som ogsaa Erfarenhed lærer, at hvo som ikke kiender Jesum, kiender heller ikke sand Glæde». Det er en stilistisk variant av en sann fryd, og innebærer i hovedsak det samme. Norske Intelligens-Sedler 12.11.1805: «Det var mig en sand Glæde, sidste løverdag, at see dette Barn, saa aldeles forandret til det bedre.»

En særlig platthet har vi, som i eksempelet over, ved å si at det skal være meg en (sann) glede/fryd/fornøyelse, noe jeg først finner helt slik i Jean-François Collin d’Harleville, Fusentasterne, oversatt av Enevold Falsen (1797, s.79): «Det er mig en sand Fornøielse, at jeg dog eengang kan finde Anledning til at vise Dem en Tieneste», og som varianter i Den Norske Rigstidende 13.2.1821 «er det mig en sand Tilfreddstillelse», i Aftenposten 20.8.1861: 50 speciedaler er innkomne til «de Nødlidende i Tellemarken for at anvendes under den i Lunde og Næs herskende Blodgangsepidemi […] Med særdeles Taknemmelighed modtager jeg denne betydelige Gave; Det skal være mig en sand Glæde at uddele den.» Det er ikke alltid man helt tror på gleden, så det er en forfriskende vri å lese i Philipp Joseph von Rehfues’ ellers også betimelige spørsmål i Scipio Cicala, bind 2 (1834, s. 17): «Disse evige Sammenligninger med Oldtidens Gudinder ere mig en sand Vederstyggelighed. Hvo har dog nogensinde seet en Gudinde, saa at han kan sammenligne os jordiske Skjønheder med dem?»

Illustrasjon: Theodor Kittelsen, fra Enkens sorg 1896

.

En sann fryd, en sann glede

Buksevann

Cruikshank The Comic Almanck for 1839 buksevann

Å helle vann ned i buksene på noen som avstraffelse eller erting. Søk i NB gir inntrykk av at denne mobbemetoden har sin utbredelse fra speiderbevegelsen – slik flere av de første treff, som Arne Refs, I speiderleir (1930): «Ingen respektstridige bemerkninger, Strek! De straffes som du vet med buksevann». I bibliografien Romsdal svart på kvitt (Gjendem 1979) finner man et eldre speiderspor: «Parelius, Nils: Med Ålesunds-speiderne på landsleiren på Åndalsnes i 1928. Halvrå middags-poteter straffet med ‘buksevann’». I Baden-Powells Speiding (oversettelsen fra 1952) gjengis iherdig fra hendelser med og skrifter av kaptein John Smith, en tilbakevendene helt: «Hver gang en bannet, ble det notert, og på kvelden fikk han en mugge vann helt ned i ermet på armen som ble holdt i været, for hver gang han hadde bannet. Vi speidere bruker buksevann». 1908-originalen til Baden-Powell (side 185) inneholder dog ikke dette om buksevarianten. Mobbing og tyning er formodentlig gammelt som mennesket; buksevann neppe eldre enn bukser. Skriftlig er det først nevnt i Herman Bangs Stille eksistenser (1896): «Drengene var fem Godsejerlømler, der sad i Realklasser. De kaldte ‘mine fire’ for ‘Tigger-ungerne’ og gav regelmæssigt den niaars Buskevand.»

Illustrasjon: George Cruikshank, The Comic Almanck for March 1839

.

Buksevann