Gå i baret

gå fem på

engelsk: make a fool of, to be taken in; tysk: blamieren, aufsitzen

La seg lure, blamere seg. Det er ikke umiddelbart lett å se hva det skal bety. Ikke å gå baret, men i det. Det åpner for ordpill, som på kampanje.no under overskriften Aftenposten går i baret (28.01.2014): «Brøt god presseskikk med sak om skogplanting, mener Pressens faglige utvalg (PFU). – Trær må underlegges de samme presseetiske regler som mennesker, sier pressegeneral.» Les videre “Gå i baret”

Gå i baret

Gråt og tenners gnissel

Marthe Sand Horace mutters alene

engelsk: ?; tysk: Heulen und Zähneklappern

En overveiende trist tilstand, helst innbefattet tårer, skuffelse og mismot. Men ikke for tannlegen, som bare får mer å gjøre. Matteus 8,12 (1930-oversettelsen): «men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor; der skal være gråt og tenners gnidsel» (i 2011-oversettelsen skal barna «skjære tenner»).  I Luthers oversettelse (1545) «Da wird sein heulen vnd zeen klappen» og Christian IVs bibel (1633) «Graad oc Tændegnidsel». Matteus må ha vært fornøyd med uttrykket, for det kommer igjen flere steder senere, bl.a. i 13,49–50: «Englene skal gå ut og skille de onde fra de rettferdige og kaste dem i ildovnen; der skal være gråt og tenners gnidsel». Lukas (13,28) benytter også frasen. Der er det din reaksjon når du ser «Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, men eder selv kastet utenfor.»

Niels Lauridsen Arctander (fra Kvernes på Nordmøre) skrev mens han var slottsprest i København i 1586 Jesu Syrachs Aandelige oc Naturlige Lægedom oc Raad, en slags legebok (på flere vis et pionerarbeid), og fant det medisinsk vel anvendt å bruke noen sider til å ramse opp helvetes pinsler (17,3): «Den tredje part aff den euige Pine, er it Ulideligt frost, Mørct, graad oc tandgnidsel.» Av de side opp og side ned med hvilke grusomheter som venter, er vel tenners gnissel blant de mer utholdelige, ennskjønt det sikkert var ille med tannhygienen på 1500-tallet og man skulle passe seg for å slite ned tennene før tiden. Arctanders bruk indikerer at det var godt innarbeidet som symbol på stor gru. Alt i Jon Tursens Latin-danske ordbok fra 1561 er medtatt «Jeg sker met te(n)derne» som oversettelse av Frendeo dui. Petter Dass’ Nordlands Trompet (skrevet i 1680-årene, trykket posthumt i 1739, s. 24) viser at tenners gnissel i hvert fall var en nordnorsk øvelse i kulden:

Da kand mand med hast blive graae udi Skiæg,
Da vanker her Hagelbrest udi vor væg,
Tændgnissel og Pust udi Næve;
Hvo som imod Veyret, da sidde vil vendt,
Hand vogte sig Ansigtet bliver ey skiændt,
Af Rimen som da monne svæve.

I Arbeiderforeningens Blad (som gjengir en sak fra Opplandsposten) «Løverdagen den 11te September 1852» under tittelen En samtale ser vi bruken helt som i dag: «Flux blev jeg da indkaldt til Kommissionen; men der var det Leven kan du tro, der var Graad og Tænders Gnidsel. Det maa dog ogsaa være en af de ægte Blodhunde, denne Solberg; thi ikke nok med at han havde indkaldt ‘Rub og Stub’, som det hedder, …» Den som er stevnet for en kommisjon for å betale sin gjeld, kan nok alltids skjære sine tenner og gråte litt, det er vel så. Kan du tro, Blodhund og rubb og stubb får komme en annen gang.

* Illustrasjon: Marthe, fra George Sands Horace, utgave fra 1852, ukjent kunstner

 

Gråt og tenners gnissel

Alle veier fører til Rom

Utsnitt av Tabula Peutingeriana, veikart over Romerriket fra 500-tallet
Utsnitt av Tabula Peutingeriana, veikart over Romerriket.

engelsk: all roads lead to Rome; tysk: alle Wege führen nach Rom

Det gjør de opplagt ikke; Jeg har selv en gang vært på en vei som kun førte til Enebakk. Uttrykket beskriver vanligvis situasjoner der alle løsninger fører til samme resultat eller, i noen tilfeller, likeverdig resultat. Les videre “Alle veier fører til Rom”

Alle veier fører til Rom

Valgflesk

com an 1839 the chinese breed

engelsk: election promises, buncombe; tysk: Wahlversprechen

Politiske løfter som fremsettes før valg, men som ikke nødvendigvis aktes oppfylt, eller det å lokke med ugjennomførbare forslag kun for å tiltrekke seg velgere. Etter en lang valgkamp sitter man igjen med en følelse av å ha blitt smurt grundig inn med svinefett, så ordet er passende.

Ordtaket «store ord og fedt flæsk sidder ikke fast i halsen» er omtalt i E. Maus Dansk Ordsprogs-Skat fra 1879 (b2, s. 368), og der igjen oppgis det til å være dokumentert i Grubbes store svenske ordspråksamling (1665), men Grubbe nevner ikke noe om flesket, («Stoor ord sitta intet i Halsen fast»). Derimot er det en replikk i Ingemanns Kong Erik og de Fredløse fra 1833 (s. 124). I fortellingen Fra Isle de France og Fra Sorø Amt av Sophus Schandorph står linjen «Ja, spæk du kun dine kramsfugle med løgnens flæsk» (1888) og deretter, omsider, i Laurits Christian Nielsens Mit Land (1898): «Nu lokkes der med Løfter,/nu angles der med Ord,/og Valgflæsket skæres for/ved Vælgerfolkets Bord.» (Prøv å synge etter melodien til No livnar det i lundar!) I Danmark er politikk, løgn og flæsk så innarbeidet at flesk med persillesaus er tradisjonsmat på valgdager, og avisene er fulle av oppskrifter i dagene forut. Valgflæsk skal aller først ha stått på trykk i tidsskriftet Dania (ca. 1895), der vi også kan finne begrepet valgkamel, som er et valgløfte for tykt til at velgerne kan antas å ville sluke det (ODS). Fra 1914 er det oppført i Dansk Ordbog for Folket (definisjon: «store Ord, tomme Løfter, som en Folkeforfører, der vil ‘fiske’ Stemmer, foregøgler Vælgerne»).

I Norge dukker det opp på trykk i Stortingsforhandlingene 16. juli 1912 (s. 2799), der Magnus Nilssen sier fra talerstolen: «Hvis statsminister Bratlie hadde staat som repræsentant her i salen og skulde karakterisert en lignende uttalelse fra en regjeringschef av et andet politisk parti, saa tviler jeg ikke om, at han vilde brukt temmelig sterke uttryk og muligens sagt: dette er valgflesk.» Bratlie hadde lovet «vælgerne i Mellem-Romerikes valgkreds en jernbane hvis de greide at faa gjenvalgt en høiremand fra kredsen», og man kan også lese noen dager senere i Vestfold Arbeiderblad, beskrivelsen av dette som «det tydeligste politiske bondefangeri som endnu er vaaget utvist i vor politiske historie», og det karakteriseres likeså som «valgflæsk».

I avisen Folkeviljen 24.9.1918 får man inntrykk av at intet er endret på 100 år: «Valgkampen er aapnet og frieriet til vælgerne begyndt. De opstilte kandidater iklær sig sine peneste klær og smisker og tisker for vælgerne. […] Gunnar Knudsen og hele hans stab av aandelig trangsynte Dovregubber løftes mot skyerne av politiske halvtullinger som kalder sig venstremænd. Spørsmålet blir om vælgerne sluker valgflesket raat.» Det er vel fortsatt spørsmålet.

I USA har de uttrykket pork barrel, med en beslektet betydning, dokumentert fra 1907. Selv om det da dreier seg om den nasjonale pengekisten anvendt til lokal, nær bestikkelsesaktig, utdeling for å vinne stemmer, kan det vel hende USA importerte noen tønner griseflesk til politisk velgerfiske fra Danmark.

Trøsten for svineriet må være at sjelden er kalorier så lett å kvitte seg med som de kommer av valgflesk, og ingen blir feit av en ekstra porsjon.

* Illustrasjon: Thomas Hood fra The Comic Annual 1839

Valgflesk

Løgn og bedrag

Gustave_Doré_-_Baron_von_Münchhausen_-_034

engelsk: lies and deception, a pack of lies; tysk: Lug und Trug

Løgn er ytringer som ikke er i overensstemmelse med sannheten, bedrag er at noe fremstilles eller fremtrer som noe annet enn det er, og slik er de beslektet. En løgn blir vel av mange oppfattet som grovere om den benevnes i tospann med en fetter som bedrag, tremenningene dikt, snyt og latin eller den er loddrett eller ren og skjær. Det finnes mange varianter (på 1800-tallet var løgn og svig ganske utbredt), men i hyppighet er løgn og bedrag nå utvilsomt den mest utbredte.

Koblingen kan man finne i Hans Christensen Sthen: Christelige oc vdkaarne Bøner (1577, s. 107): «ieg haffuer icke paakaldet oc priset dit hellige Naffn aff Hiertet, Men misbrugt det, met Banden, Løgn oc Bedregeri», men det føles ikke helt satt som tospann ennå. I Hans von Aphelens Kongelig Dansk Ord-bog (1764) er løgn og bedrag oversatt til «auf Lug und Trug ausgehen», og er det eldste funn i akkurat denne formen. Frasen står i bibelen, men kom først inn i 1978-oversettelsen, bl.a. i Mika 2,11 (her 2011-overs.): «En som fór med løgn og bedrag og sa: ‘Jeg spår for deg om vin og drikk’, det ville vært en profet for dette folket!». Jeg tror Mika snakker om politikere. I Chr. IVs bibel (1633) er uttrykket Løgneprædickere.

Kanskje holdt det seg som et kraftuttrykk litt uegnet for papiret, (eller verden var en periode et bedre sted?), men mot slutten av 1800-tallet forandrer det seg. Først i Arne Garborgs Henrik Ibsen’s «Keiser og Galilæer» (1873 s. 51): «Isandhed et eiendommeligt Træk hos den Mand, der har ofret sit Liv paa at godtgjøre, at Galilæeren kun ved Løgn og Bedrag har hævet sig til guddommelig Værdighed.» Ibsen bruker det selv i En Folkefiende (1882): «Og det er nok svare knapt med surstoffet i mange, mange huse her i byen, lader det til, siden hele den kompakte majoritet kan være samvittighedsløs nok til at ville bygge byens opkomst på et hængedynd af løgn og bedrag.» Bjørnson utvidet det til verden i Det flager i byen og på havnen (1884 s. 255): «Værden var bare løgn og bedrag.» Herfra og fremover er det mengder med løgn og bedrag i den norske litteraturen.

Ibsen syntes nok mye i verden var løgn og bedrag, og benytter det også i Rosmersholm (1886). På Torbjørn Røe Isaksens blogg konservativ.no kan man finne en liste over noe han kaller uparlamentariske ord og uttrykk. Disse hevdes å ikke være lov å si fra talerstolen på Stortinget og «som tidligere er påtalt». Her finner vi kraftvarianten løgn og forbannet dikt. Det er mulig stortingspresidenten er lei av alle politikerspirene som tror de er Peer Gynt (1867):

Flugt over Gjendin-Eggen.
Digt og forbandet Løgn!
Oppover bratteste Væggen
med Bruden, – og drukken et Døgn;

jaget af Høg og Glenter,
truet af Trold og sligt,
turet med galne Jenter; –
Løgn og forbandet Digt!

(Forbudslisten inneholder også rent bedrag, juksemaker pipelort og, av alle ting, kokkelimonke.)

Å koble løgn og dikt var for øvrig ikke noe Ibsen fant på: I den første komplette danske bibeloversettelsen, Christian IIIs bibel fra 1550, kan man lese i Daniel II, tredje avsnitt (s. 701) «lige som de der tage dem faare at tale løgn oc dicte faar mig, indtil tiden forløper sig». I 1633 ble dette noe omformulert til «lige som deris der tage dem for at tale Løgn oc dicte for mig, indtil tiden forløber sig». I 1858 er det fortsatt ganske ubehjelpelig, men dikt er blitt fordervelig: «som de, der have tagit eder for at sige løgnagtig og fordærvelig Tale for mig, indtil Tiden er forandret». I 1930 er det skammelig: «Men I er blitt enige om å fortelle mig en skammelig løgn, i håp om at tidene skal forandre sig», i 1978 kommer klisjeen føre bak lyset: «Men dere er blitt enige om å føre meg bak lyset med en løgn, i håp om at tidene skal forandre seg».

Fra 2011 lyder Daniel 2,9 selvfølgelig slik: «Men dere er blitt enige om å lure meg med løgn og bedrag til tidene forandrer seg.» Jeg tror vi kan lære av dette at dikt er bedrag, og at vi bør styre unna poesi og politikk.

* Illustrasjon: Gustave Doré, Baron von Münchhausen 1862

.

Løgn og bedrag

Ess i ermet / Ha flere kort i ermet

kort i ermetengelsk: ace up his sleeve, pull something out of a hat; tysk: ein Ass im Ärmel haben, noch einen Trumpf im Ärmel haben

Ha skjulte ressurser å ta av, noen flere knep å ty til. Å ha kort i ermet, og særlig esset som gjerne er det beste kortet, innebærer juks, men i dette uttrykket fortolkes det ikke noe klanderverdig inn i det, bare at man har flere ideer, hemmelige våpen eller overraskelser å trekke frem ved behov. Les videre “Ess i ermet / Ha flere kort i ermet”

Ess i ermet / Ha flere kort i ermet

Død og begravet

der ligger en hund begravet hood com annual 1832

engelsk: dead and gone; tysk: tot und begraben

Person eller idé som er borte og ikke kommer igjen (om person: gjerne, men ikke nødvendigvis, død). Vi dreper og begraver nær alt mulig, og ingen stusser på at Bergens Tidende 28.12.2013 kan ha overskriften «Facebook død og begravet blant de unge», ennskjønt det altså gjelder digitale signaler (som vel hverken kan dø eller gravlegges), og at det er litt snålt at et fenomen kan være dødt og begravet bare hos en viss aldersgruppe. Blant barn og gamle er det altså sprell levende og fri for jord og insekter. Litt nedenfor står det at «Foreldrene får skylden»; den er ganske sikkert rett plassert.

Brukt helt konkret i, og dermed utbredt fra, Luthers katekisme, 2. artikkel (fra 1529, «konkret», litt som man ser på det her med Jesus). Det er også slik i den lille katekismen (den som er tilpasset barn), fint eksemplifisert hos Petter Dass (1714): D. Morten Luthers Lille Catechismus forfattet i beqvemme Sange, under føyelige Melodier, der det under Den Fierde Sang står: «Piint under Pontio Pilato, Korsfæst, død og begraven», før de bekvemme og føyelige sangene for barna lystig følger. Luther brukte uttrykket mer billedlig i en avhandling (fra 1531) om Paulus’ brev til galaterne for å forsterke for den kristne hva man skulle mene om Moses: «Vel tilstede vi […] at man derhos af ham [Moses] kan tage Exempler og Forskrift til gode Love, ærbare Sæder og Dyder: men at han skulde herske og regjere i og over vor Samvittighed, det taale vi ingenlunde, der skal han være ganske død og begravet [da soll er ganz gestorben und begraben seyn], at ikke noget Menneske veed eller maa faae at vide, hvor hans Grav er.» Eller, som kort forklart i den glade margkommentaren: «Christne ere frie fra Moses Regimente» (oversatt 1837, s. , tysk tekst sitert fra 1731-utg.).

Finnes et par steder hos Holberg, bl.a. der Henrich uttrykker frykt i Den vægelsindede (1722): «Jeg var alt død og begraven, og mig syntes ligesom jeg hørte Sang-Klokkerne gik for mig; thi jeg tænkte, at det var den unge Jean de France, som nylig gik vred bort.» Ole Bang bruker det metaforisk i Det hendte i Nordland fra 1928 (side 174): «Bygden lå død og begravet i sne». Et komma etter død ville forandret meningen på interessant vis her. Konkret, billedlig og nådeløst benyttet i B.H. Haffs Skammen fra 1996 (side 411): «Vemund Hov er død og begravet i enhver forstand og kan i deres øyne ikke bli mer forhenværende. Han er og blir en skamplett på familien, som ikke kan slettes ut med andre midler enn glemsel.»

For fullstendighetens skyld nevnes at angst for å bli levende begravet heter taphefobi.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic annual 1832

Død og begravet

Stikke fingeren i jorden

com an 1830 let by-gones be b-ygones

engelsk: take stock (of something), face the facts; tysk: Zeit für eine Bestandsaufnahme, auf den Leim gehen

Undersøke og innrette seg etter hvordan forholdene virkelig er. Realitetsorientering. Man kan anta at en som stikker fingeren i jorda, i hvert fall er skikkelig jordet, som jo er en fordel når lynet slår ned. «Vi må stikke fingeren i jorda og kalle en spade for en spade», skriver Dag Skogheim (I gode og vanskelige dager, 1994, s. 115), og selv om det lyder fullstendig fornuftig blir bildet også ytterligere pussig med spaden. Hvorfor skal vi ha en finger i jorden? Les videre “Stikke fingeren i jorden”

Stikke fingeren i jorden