Gå i baret

gå fem på

engelsk: make a fool of, to be taken in; tysk: blamieren, aufsitzen

La seg lure, blamere seg. Det er ikke umiddelbart lett å se hva det skal bety. Ikke å gå baret, men i det. Det åpner for ordpill, som på kampanje.no under overskriften Aftenposten går i baret (28.01.2014): «Brøt god presseskikk med sak om skogplanting, mener Pressens faglige utvalg (PFU). – Trær må underlegges de samme presseetiske regler som mennesker, sier pressegeneral.»

Riksmålsordboken oppgir at det eufemistisk er dialekt for å dø og bli begravet (under barnålene, kan man anta). Norsk ordbok (på ordnett.no) gir samme betydning, og et par eksempler på slik bruk har vi i Magnhild Haalkes Dagblinket (1937, s. 11): «Folk … får tenke utav med mangt før en går i baret». Rolv Thesens i sin bok om Olav Duun (Mennesket og maktene, 1942, s. 234) oppgir det til å være namdalsdialekt (Haalke er fra Vikna i Namdalen). Trykt utgave (1966) av Norsk ordbok knytter det også til Nord-Trøndelag i eksempel som «det bar(st) i baret med dei (Stjør) dei rauk i hop og slost». Ingvald Marm i Slang og sjargong (1962, s. 154) oppgir at samme ordbok (1950, ikke tilgjengelig på NB)  hevder at uttrykket hører hjemme i Trøndelag og Vefsn og viser videre til en (lokal) selskapslek, å ta ryggtak. For å ta av for fall var gulvet dekket med barnåler, og den som tapte gikk dermed «i baret». Samme sted oppgis kildeløst at det kan stamme fra å falle i dyregroper dekket med barnåler (og altså bety å gå i fella, som det vel av og til kan gjøre). Ulf Gleditsch’ slangordbok Det får’n si fra 1952 (s. 68) sier ganske enkelt at det betyr å bli full. Det er med i Cappelens engelsk-norsk ordbok fra 1968, en indikasjon på at det  ikke lenger regnes for dialekt eller slang.

I litteraturen finner vi det aller først i Kristofer Uppdals Dansen gjenom Skuggheimen (1911, s. 19) og i en omarbeiding av Røysingfolket (1923, s. 208): «Skit, ein lyt koma i hug seg sjølv. So ein ikkje gaar heilt i baret.» Sigrun Okkenhaug: Desideria (1938, s. 78) og Haalke, igjen: Røsten (1949, s. 78) har samme bruk i betydningen gjøre noe dumt. Haalke, Uppdal, Okkenhaug og for den saks skyld Duun er alle fra Trøndelag. Og det aller tidligste av treffene på nb.no etter Uppdal finner vi i Adresseavisen 7.11.1927.

Mye tyder på at det er et fint trøndersk bidrag til språket, om ikke nødvendigvis til selskaps- og jegerlivet.

 * Illustrasjon: fra Max und Moritz av Wilhelm Busch, 1865
Advertisements
Gå i baret

Oppgi ånden

spøkelse g k omnibus

engelsk: give up the ghost; tysk: seinen Geist aushauchen

Utånde, dø. Ånde er naturligvis ikke annet enn pust, men brukes vel mest om hvordan den lukter. At man kan gi den opp er eufemistisk, eller metonymisk for livsevne.

Jesus utånder i de tre siste oversettelsene av Markus (15,37 og andre steder) mens i Christian IIIs bibel står: «Men Jhesus robte høyt, och udgaff sin Aand». I Ludvig Holbergs Almindelig Kirke-Historie (1738, s. 157) finner vi et klassisk eksempel på åndfull galgenhumor: «En bekiendt Helgen, ved Navn Laurentius, blev lagt paa en Rist, hvor, da han længe havde ligget paa den ene Side, sagde han med Frimodighed: Nu er Jeg stegt nok paa den Side, vender mig nu om paa en anden. Gjorde derpaa sin Bøn til Gud, og opgav sin Aand» (Holbergs uthevning).

Det er nærliggende å anta at opphavet til frasen er bibeloversettelsene. Ingen har ennå tatt seg bryet med å tilgjengeliggjøre Christian IIs Nye Testamente fra 1524 eller Christiern Pedersens oversettelse fra 1529, så Christian IIIs fra 1550 blir eldste kilde for dette. Men det er også mulig det har glidd inn fra latin («Jesus autem emissa voce magna expiravit» i Hieronymus’ Vulgata), eller blitt tilpasset en allerede allmenn forestilling om at pust og sjel henger sammen. Etymologien til ånd skal ifølge de Caprona (2013) og Etymonline henge sammen med norrønt ǫnd, andi, pust; og har et indoeuropeisk opphav som i flerfoldige eksempler gir variasjoner over luft i bevegelse og sjel: gresk anemos: vind; sanskrit aniti: puste; latin animus: sinn; gammelirsk anal: pust, animm: sjel, gammelkirkeslavisk vonja: lukte, puste; armensk anjn: sjel, osv.

At selve livet er knyttet til respiratoriske evner, er observerbart – samtidig som det gir en forestilling om at sjelen blåses ut i siste pust og stiger opp til et bedre sted. Dermed er også veien kort til å betegne metafysiske fenomener, være seg intellektualitet eller spiritualitet, som noe som har med ånd å gjøre. Vi får hellige såvel som onde ånder og åndenes makt, skjønnånder  og åndshøvdinger, sågar tidsånd.

Ganske samtidig som de første bibeloversettelsene til dansk finner vi det i En Ræffue Bog fra 1555, og det virker allerede innarbeidet:

«Han krøb i Land hart op til en Mur,
Aldrig saa naagen sligt it ynckeligt Diur.
Der han i slig maade vaar kommen i Land,
Mente han strax at opgiffue sin Aand.
Han sagde O Mickel du falske Frende,
Huor haffuer du ført mig disse Bønder i hende.»

Herman Weigeres «revebok» var en temmelig fri gjendiktning av en tysk variant av Reineke Fuchs, og blir gjerne betegnet som en folkebok, datidens underholdningslitteratur. Den var i hvert fall umåtelig populær; her samles en rekke av de felleseuropeiske fortellingene om den lure reven (han heter altså Mickel), og hans kalamiteter med bjørnen (som er offeret i det siterte over), ulven og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen. Ifølge SDL er En Ræffue Bog ofte betraktet som Danmarks første barnebok.

Oppgi ånden kan også brukes billedlig om andre fenomener, som her i Nordlands Avis 23.12.1955: «Denne utvikling var ikke forutsett og slett ikke at parafinlampen i tumulten også ble løst fra sine forpliktelser. Den oppga ånden etter noen få blaff, heldigvis uten å eksplodere.»

Oppgi ånden

Gråt og tenners gnissel

Marthe Sand Horace mutters alene

engelsk: ?; tysk: Heulen und Zähneklappern

En overveiende trist tilstand, helst innbefattet tårer, skuffelse og mismot. Men ikke for tannlegen, som bare får mer å gjøre. Matteus 8,12 (1930-oversettelsen): «men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor; der skal være gråt og tenners gnidsel» (i 2011-oversettelsen skal barna «skjære tenner»).  I Luthers oversettelse (1545) «Da wird sein heulen vnd zeen klappen» og Christian IVs bibel (1633) «Graad oc Tændegnidsel». Matteus må ha vært fornøyd med uttrykket, for det kommer igjen flere steder senere, bl.a. i 13,49–50: «Englene skal gå ut og skille de onde fra de rettferdige og kaste dem i ildovnen; der skal være gråt og tenners gnidsel». Lukas (13,28) benytter også frasen. Der er det din reaksjon når du ser «Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, men eder selv kastet utenfor.»

Niels Lauridsen Arctander (fra Kvernes på Nordmøre) skrev mens han var slottsprest i København i 1586 Jesu Syrachs Aandelige oc Naturlige Lægedom oc Raad, en slags legebok (på flere vis et pionerarbeid), og fant det medisinsk vel anvendt å bruke noen sider til å ramse opp helvetes pinsler (17,3): «Den tredje part aff den euige Pine, er it Ulideligt frost, Mørct, graad oc tandgnidsel.» Av de side opp og side ned med hvilke grusomheter som venter, er vel tenners gnissel blant de mer utholdelige, ennskjønt det sikkert var ille med tannhygienen på 1500-tallet og man skulle passe seg for å slite ned tennene før tiden. Arctanders bruk indikerer at det var godt innarbeidet som symbol på stor gru. Alt i Jon Tursens Latin-danske ordbok fra 1561 er medtatt «Jeg sker met te(n)derne» som oversettelse av Frendeo dui. Petter Dass’ Nordlands Trompet (skrevet i 1680-årene, trykket posthumt i 1739, s. 24) viser at tenners gnissel i hvert fall var en nordnorsk øvelse i kulden:

Da kand mand med hast blive graae udi Skiæg,
Da vanker her Hagelbrest udi vor væg,
Tændgnissel og Pust udi Næve;
Hvo som imod Veyret, da sidde vil vendt,
Hand vogte sig Ansigtet bliver ey skiændt,
Af Rimen som da monne svæve.

I Arbeiderforeningens Blad (som gjengir en sak fra Opplandsposten) «Løverdagen den 11te September 1852» under tittelen En samtale ser vi bruken helt som i dag: «Flux blev jeg da indkaldt til Kommissionen; men der var det Leven kan du tro, der var Graad og Tænders Gnidsel. Det maa dog ogsaa være en af de ægte Blodhunde, denne Solberg; thi ikke nok med at han havde indkaldt ‘Rub og Stub’, som det hedder, …» Den som er stevnet for en kommisjon for å betale sin gjeld, kan nok alltids skjære sine tenner og gråte litt, det er vel så. Kan du tro, Blodhund og rubb og stubb får komme en annen gang.

* Illustrasjon: Marthe, fra George Sands Horace, utgave fra 1852, ukjent kunstner

 

Gråt og tenners gnissel

Alle veier fører til Rom

Utsnitt av Tabula Peutingeriana, veikart over Romerriket fra 500-tallet
Utsnitt av Tabula Peutingeriana, veikart over Romerriket.

engelsk: all roads lead to Rome; tysk: alle Wege führen nach Rom

Det gjør de opplagt ikke; Jeg har selv en gang vært på en vei som kun førte til Enebakk. Uttrykket beskriver vanligvis situasjoner der alle løsninger fører til samme resultat eller, i noen tilfeller, likeverdig resultat.

Den franske dikterpresten Alaine de Lille formulerte det i Liber Parabolarum fra 1175 slik: «Mille viae ducunt homines per saecula romam», altså et noe mer realistisk anslag på 1000 veier som førte menn til den evige stad. Chaucer blir gjerne tillagt den første engelskspråklige varianten i 1391 med «Right as diverse pathes leden the folk the righte wey to Rome», der han med typisk engelsk understatement forklarer at forskjellige stier fører folk den riktige vei til Rom (The Astrolabe, prologens l. 28–29). Så er det også litt lenger til Roma fra London enn fra Lille. Både Chaucer og de Lille la samme mening i uttrykket som vi gjør i dag.

Grundtvig gjorde en vri på det i diktet Harald Klak fra verket Kong Harald og Ansgar fra 182 (s. 6): «Saa følger der Konst med Christendom,/Og Vidskab i talrige Maader,/Der er ingen Vei, jo gaaer til Rom,/Der giættes de mørkeste Gaader!» Ikke tilfeldig var utgivelsesåret 1826 også tusenårsjubileet for «Nordens apostel», den franske munken Ansgars dåp av kongsemnet Harald Klark. Uttrykket har selvfølgelig ikke noe med Romerrikets fantastiske veibygging å gjøre, men kristendommens hovedsete rundt paven. Dessverre for kristensaken i Danmark var Harald Klark feil hest å satse på: Han ble kjeppjaget fra landet året etter, og det tok ytterligere ca. 140 år før den blodtørstige kong Harald Blåtann lot seg døpe og danskene reelt begynte å konvertere.

Meïr Aron Goldschmidt publiserteden omfattende romanen Hjemløs (1853–1857, bind II s. 269) som føljetong i sitt eget tidsskrift Nord og Syd, der vi finner et annet eksempel: «Otto meente, at nu var det Tid at henvende sig til Schiøtt, og Greven sagde: Aa, ja! Alle Veje føre til Rom». Goldschmidt var for øvrig medgrunnlegger av Danmarks første vittighetsblad, Corsaren, som vakte oppsikt, medførte bøter, fengsel og livsvarig sensur (som heldigvis viste seg å bli kortvarig sensur). Som jøde gir Goldschmidt indikasjon på at uttrykket i høy grad er abstrahert fra sitt katolske utgangspunkt.

Camilla Collett skriver i Fra de Stummes Lejr (1877, s. 270): «’Alle Veie føre til Rom’, og i en vis Forstand gjelder den gamle Sætning om det, jeg har at melde i Verden.»  Colletts er Nasjonalbibliotekets eldste eksempel på norsk bruk, men da altså, helt riktig som hun skriver, alt en gammel setning.

Alle veier fører til Rom

Valgflesk

com an 1839 the chinese breed

engelsk: election promises, buncombe; tysk: Wahlversprechen

Politiske løfter som fremsettes før valg, men som ikke nødvendigvis aktes oppfylt, eller det å lokke med ugjennomførbare forslag kun for å tiltrekke seg velgere. Etter en lang valgkamp sitter man igjen med en følelse av å ha blitt smurt grundig inn med svinefett, så ordet er passende.

Ordtaket «store ord og fedt flæsk sidder ikke fast i halsen» er omtalt i E. Maus Dansk Ordsprogs-Skat fra 1879 (b2, s. 368), og der igjen oppgis det til å være dokumentert i Grubbes store svenske ordspråksamling (1665), men Grubbe nevner ikke noe om flesket, («Stoor ord sitta intet i Halsen fast»). Derimot er det en replikk i Ingemanns Kong Erik og de Fredløse fra 1833 (s. 124). I fortellingen Fra Isle de France og Fra Sorø Amt av Sophus Schandorph står linjen «Ja, spæk du kun dine kramsfugle med løgnens flæsk» (1888) og deretter, omsider, i Laurits Christian Nielsens Mit Land (1898): «Nu lokkes der med Løfter,/nu angles der med Ord,/og Valgflæsket skæres for/ved Vælgerfolkets Bord.» (Prøv å synge etter melodien til No livnar det i lundar!) I Danmark er politikk, løgn og flæsk så innarbeidet at flesk med persillesaus er tradisjonsmat på valgdager, og avisene er fulle av oppskrifter i dagene forut. Valgflæsk skal aller først ha stått på trykk i tidsskriftet Dania (ca. 1895), der vi også kan finne begrepet valgkamel, som er et valgløfte for tykt til at velgerne kan antas å ville sluke det (ODS). Fra 1914 er det oppført i Dansk Ordbog for Folket (definisjon: «store Ord, tomme Løfter, som en Folkeforfører, der vil ‘fiske’ Stemmer, foregøgler Vælgerne»).

I Norge dukker det opp på trykk i Stortingsforhandlingene 16. juli 1912 (s. 2799), der Magnus Nilssen sier fra talerstolen: «Hvis statsminister Bratlie hadde staat som repræsentant her i salen og skulde karakterisert en lignende uttalelse fra en regjeringschef av et andet politisk parti, saa tviler jeg ikke om, at han vilde brukt temmelig sterke uttryk og muligens sagt: dette er valgflesk.» Bratlie hadde lovet «vælgerne i Mellem-Romerikes valgkreds en jernbane hvis de greide at faa gjenvalgt en høiremand fra kredsen», og man kan også lese noen dager senere i Vestfold Arbeiderblad, beskrivelsen av dette som «det tydeligste politiske bondefangeri som endnu er vaaget utvist i vor politiske historie», og det karakteriseres likeså som «valgflæsk».

I avisen Folkeviljen 24.9.1918 får man inntrykk av at intet er endret på 100 år: «Valgkampen er aapnet og frieriet til vælgerne begyndt. De opstilte kandidater iklær sig sine peneste klær og smisker og tisker for vælgerne. […] Gunnar Knudsen og hele hans stab av aandelig trangsynte Dovregubber løftes mot skyerne av politiske halvtullinger som kalder sig venstremænd. Spørsmålet blir om vælgerne sluker valgflesket raat.» Det er vel fortsatt spørsmålet.

I USA har de uttrykket pork barrel, med en beslektet betydning, dokumentert fra 1907. Selv om det da dreier seg om den nasjonale pengekisten anvendt til lokal, nær bestikkelsesaktig, utdeling for å vinne stemmer, kan det vel hende USA importerte noen tønner griseflesk til politisk velgerfiske fra Danmark.

Trøsten for svineriet må være at sjelden er kalorier så lett å kvitte seg med som de kommer av valgflesk, og ingen blir feit av en ekstra porsjon.

* Illustrasjon: Thomas Hood fra The Comic Annual 1839

Valgflesk

Løgn og bedrag

Gustave_Doré_-_Baron_von_Münchhausen_-_034

engelsk: lies and deception, a pack of lies; tysk: Lug und Trug

Løgn er ytringer som ikke er i overensstemmelse med sannheten, bedrag er at noe fremstilles eller fremtrer som noe annet enn det er, og slik er de beslektet. En løgn blir vel av mange oppfattet som grovere om den benevnes i tospann med en fetter som bedrag, tremenningene dikt, snyt og latin eller den er loddrett eller ren og skjær. Det finnes mange varianter (på 1800-tallet var løgn og svig ganske utbredt), men i hyppighet er løgn og bedrag nå utvilsomt den mest utbredte.

Koblingen kan man finne i Hans Christensen Sthen: Christelige oc vdkaarne Bøner (1577, s. 107): «ieg haffuer icke paakaldet oc priset dit hellige Naffn aff Hiertet, Men misbrugt det, met Banden, Løgn oc Bedregeri», men det føles ikke helt satt som tospann ennå. I Hans von Aphelens Kongelig Dansk Ord-bog (1764) er løgn og bedrag oversatt til «auf Lug und Trug ausgehen», og er det eldste funn i akkurat denne formen. Frasen står i bibelen, men kom først inn i 1978-oversettelsen, bl.a. i Mika 2,11 (her 2011-overs.): «En som fór med løgn og bedrag og sa: ‘Jeg spår for deg om vin og drikk’, det ville vært en profet for dette folket!». Jeg tror Mika snakker om politikere. I Chr. IVs bibel (1633) er uttrykket Løgneprædickere.

Kanskje holdt det seg som et kraftuttrykk litt uegnet for papiret, (eller verden var en periode et bedre sted?), men mot slutten av 1800-tallet forandrer det seg. Først i Arne Garborgs Henrik Ibsen’s «Keiser og Galilæer» (1873 s. 51): «Isandhed et eiendommeligt Træk hos den Mand, der har ofret sit Liv paa at godtgjøre, at Galilæeren kun ved Løgn og Bedrag har hævet sig til guddommelig Værdighed.» Ibsen bruker det selv i En Folkefiende (1882): «Og det er nok svare knapt med surstoffet i mange, mange huse her i byen, lader det til, siden hele den kompakte majoritet kan være samvittighedsløs nok til at ville bygge byens opkomst på et hængedynd af løgn og bedrag.» Bjørnson utvidet det til verden i Det flager i byen og på havnen (1884 s. 255): «Værden var bare løgn og bedrag.» Herfra og fremover er det mengder med løgn og bedrag i den norske litteraturen.

Ibsen syntes nok mye i verden var løgn og bedrag, og benytter det også i Rosmersholm (1886). På Torbjørn Røe Isaksens blogg konservativ.no kan man finne en liste over noe han kaller uparlamentariske ord og uttrykk. Disse hevdes å ikke være lov å si fra talerstolen på Stortinget og «som tidligere er påtalt». Her finner vi kraftvarianten løgn og forbannet dikt. Det er mulig stortingspresidenten er lei av alle politikerspirene som tror de er Peer Gynt (1867):

Flugt over Gjendin-Eggen.
Digt og forbandet Løgn!
Oppover bratteste Væggen
med Bruden, – og drukken et Døgn;

jaget af Høg og Glenter,
truet af Trold og sligt,
turet med galne Jenter; –
Løgn og forbandet Digt!

(Forbudslisten inneholder også rent bedrag, juksemaker pipelort og, av alle ting, kokkelimonke.)

Å koble løgn og dikt var for øvrig ikke noe Ibsen fant på: I den første komplette danske bibeloversettelsen, Christian IIIs bibel fra 1550, kan man lese i Daniel II, tredje avsnitt (s. 701) «lige som de der tage dem faare at tale løgn oc dicte faar mig, indtil tiden forløper sig». I 1633 ble dette noe omformulert til «lige som deris der tage dem for at tale Løgn oc dicte for mig, indtil tiden forløber sig». I 1858 er det fortsatt ganske ubehjelpelig, men dikt er blitt fordervelig: «som de, der have tagit eder for at sige løgnagtig og fordærvelig Tale for mig, indtil Tiden er forandret». I 1930 er det skammelig: «Men I er blitt enige om å fortelle mig en skammelig løgn, i håp om at tidene skal forandre sig», i 1978 kommer klisjeen føre bak lyset: «Men dere er blitt enige om å føre meg bak lyset med en løgn, i håp om at tidene skal forandre seg».

Fra 2011 lyder Daniel 2,9 selvfølgelig slik: «Men dere er blitt enige om å lure meg med løgn og bedrag til tidene forandrer seg.» Jeg tror vi kan lære av dette at dikt er bedrag, og at vi bør styre unna poesi og politikk.

* Illustrasjon: Gustave Doré, Baron von Münchhausen 1862

.

Løgn og bedrag

Ess i ermet / Ha flere kort i ermet

kort i ermetengelsk: ace up his sleeve, pull something out of a hat; tysk: ein Ass im Ärmel haben, noch einen Trumpf im Ärmel haben

Ha skjulte ressurser å ta av, noen flere knep å ty til. Å ha kort i ermet, og særlig esset som gjerne er det beste kortet, innebærer juks, men i dette uttrykket fortolkes det ikke noe klanderverdig inn i det, bare at man har flere ideer, hemmelige våpen eller overraskelser å trekke frem ved behov.

Uttrykket er tilsynelatende ganske ungt på norsk, og juksingen er kommet med oversettelsene: I Carl Tornows oversatte kriminalfortelling Blondel fra 1899 s. 292 er en kniv gjemt med klingen i ermet. Det er ufint det også, men skjult kniv, er ikke en skjult mening. «’Ja, jeg holder paa ærligt spil,’ sagde han til sin ven; ‘lad enhver se det. Ingen kort i ærmet.’», sto det i en fortelling av  Rolph Connor, «oversat fra amerikansk for Stavanger Aftenblad af Chr. Lintrup» 22.05.1905. Den neste forekomsten er også en oversettelse, Spanske dukater, av G.A. Birmingham (1915, s. 135): «Det er ikke ærlig av dere at gjemme et kort i ærmet naar vi har lagt alle vore paa bordet» (legge kortene på bordet er uttrykksmessig en snill fetter). Først i 1936, i romanen Slekten Bonde av Lalli Knutsen, finner vi det på egne «norske ben» (s. 141): «Han var kvikk til å gi juling hvis nogen mukket over at han hadde et ess i ermet.» (Lalli Knutsen er for øvrig verd noen linjer, hun var krimreporter, forlagsmedarbeider og forfatter av svært mange bøker. Hun skrev bl.a. med sin mann, Fridtjof, flere Knut Gribb-bøker, og annen krim, med titler som Førstebetjenten tar ferie, Døden spiller Chopin og De døde lever; ekteparet ble markedsført som Knutsen Kriminal A/S, Det kriminalistiske ektepar. Hun skrev også et ukjent antall hovedfortellinger i bladet Romantikk, og for andre magasiner. Pseudonymene hennes er verd sin egen masteroppgave, jeg nevner bare Hank Hawk, Hank Harvey, Stella Stark og Piet van Hejn).

Å ha flere kort i ermet er også benyttet først gjennom oversettelser. Av norske er Torolf Elsters Blomstergrenen ved døren (1951, s. 63) det eldste jeg finner («Men jeg har flere kort i ermet»), foruten noen få eldre avisoppslag.

Å putte kort i ermet, et falsk sådan, er nevnt i diktet Schir, Yit Remember As Befoir av den skotske dikteren (og fransiskanermunk, diplomat og hoffprest) William Dunbar (ca. 1460–ca. 1520): «With ane fals cairt in to his sleif» fra 1504. Foruten å snyte i kortspill er Dunbar kjent for å være den første til å sette ordet fuck på trykk (i In secreit Place This Hyndir Nycht om en kars forsøk på å komme til i det han kaller kjærestens «crowdie mowdie»: «Yit be his feirris he wald have fukkit -/’Ye brek my hart, my bony ane’», eller ennå eldre (men da muligvis av Walter Kennedy) i The Flyting of Dunbar and Kennedie (ca. 1492/93), som er en slags tidligvariant av rapens freestyle battles ved det skotske hoffet og som ville fått dagens utøvere til å rødme: «wan-fukkit funling, that natour maid ane yrle», feilknulla bytting som naturen skapte dverg). Katie Lowe fra Glasgow University beskriver det hele som «[j]ust over 500 lines of filth» i The Scotsman 27.12.2008. The Flyting tillegges også æren for å være den første til å benytte shit som en fornærmelse (Kennedy kaller Dunbar «a schit, but wit» eller en skitt uten vidd) og for stavingen av ordet cunt («cuntbittin crawdoun Kennedy, coward of kyne», altså fittebitt, her i betydningen impotent eller «pussy-whipped», iflg. Conlee (2004, note 50). – Ennskjønt OED hevder cunt forekommer i Proverbs of Hendyng fra tidlig 1300, «Ȝeue þi cunte to cunnig and craue affetir wedding»; give your cunt wisely and make demands after the wedding. Dette er ikke å se i utgavene jeg har lest.) Silverton (2011) hevder at mulig forklaring på fuck er fra norsk fukka og tysk ficken; i så fall er ordet i ferd med å komme hjem. OED på nett bekrefter ikke dette (men Språkrådet gjør her), i tillegg tilskrives ordet cunt norsk kunta).

I vesternfilmer medfører juks i kortspill at du blir klynget opp i nærmeste tre. På denne bloggen fører det kun til obskøniteter.

* Tegning av Thomas Hood, Comic Annual 1832

Oppdatert 21.5.2017: Proverbs of Hendyng, som tidfester cunt til ca. 1300.

Ess i ermet / Ha flere kort i ermet