engelsk: lies and deception, a pack of lies; tysk: Lug und Trug
Løgn er ytringer som ikke er i overensstemmelse med sannheten, bedrag er at noe fremstilles eller fremtrer som noe annet enn det er, og slik er de beslektet. En løgn blir vel av mange oppfattet som grovere om den benevnes i tospann med en fetter som bedrag, tremenningene dikt, snyt og latin eller den er loddrett eller ren og skjær. Det finnes mange varianter (på 1800-tallet var løgn og svig ganske utbredt), men i hyppighet er løgn og bedrag nå utvilsomt den mest utbredte.
Koblingen kan man finne i Hans Christensen Sthen: Christelige oc vdkaarne Bøner (1577, s. 107): «ieg haffuer icke paakaldet oc priset dit hellige Naffn aff Hiertet, Men misbrugt det, met Banden, Løgn oc Bedregeri», men det føles ikke helt satt som tospann ennå. I Hans von Aphelens Kongelig Dansk Ord-bog (1764) er løgn og bedrag oversatt til «auf Lug und Trug ausgehen», og er det eldste funn i akkurat denne formen. Frasen står i bibelen, men kom først inn i 1978-oversettelsen, bl.a. i Mika 2,11 (her 2011-overs.): «En som fór med løgn og bedrag og sa: ‘Jeg spår for deg om vin og drikk’, det ville vært en profet for dette folket!». Jeg tror Mika snakker om politikere. I Chr. IVs bibel (1633) er uttrykket Løgneprædickere.
Kanskje holdt det seg som et kraftuttrykk litt uegnet for papiret, (eller verden var en periode et bedre sted?), men mot slutten av 1800-tallet forandrer det seg. Først i Arne Garborgs Henrik Ibsen’s «Keiser og Galilæer» (1873 s. 51): «Isandhed et eiendommeligt Træk hos den Mand, der har ofret sit Liv paa at godtgjøre, at Galilæeren kun ved Løgn og Bedrag har hævet sig til guddommelig Værdighed.» Ibsen bruker det selv i En Folkefiende (1882): «Og det er nok svare knapt med surstoffet i mange, mange huse her i byen, lader det til, siden hele den kompakte majoritet kan være samvittighedsløs nok til at ville bygge byens opkomst på et hængedynd af løgn og bedrag.» Bjørnson utvidet det til verden i Det flager i byen og på havnen (1884 s. 255): «Værden var bare løgn og bedrag.» Herfra og fremover er det mengder med løgn og bedrag i den norske litteraturen.
Ibsen syntes nok mye i verden var løgn og bedrag, og benytter det også i Rosmersholm (1886). På Torbjørn Røe Isaksens blogg konservativ.no kan man finne en liste over noe han kaller uparlamentariske ord og uttrykk. Disse hevdes å ikke være lov å si fra talerstolen på Stortinget og «som tidligere er påtalt». Her finner vi kraftvarianten løgn og forbannet dikt. Det er mulig stortingspresidenten er lei av alle politikerspirene som tror de er Peer Gynt (1867):
Flugt over Gjendin-Eggen.
Digt og forbandet Løgn!
Oppover bratteste Væggen
med Bruden, – og drukken et Døgn;
jaget af Høg og Glenter,
truet af Trold og sligt,
turet med galne Jenter; –
Løgn og forbandet Digt!
(Forbudslisten inneholder også rent bedrag, juksemaker pipelort og, av alle ting, kokkelimonke.)
Å koble løgn og dikt var for øvrig ikke noe Ibsen fant på: I den første komplette danske bibeloversettelsen, Christian IIIs bibel fra 1550, kan man lese i Daniel II, tredje avsnitt (s. 701) «lige som de der tage dem faare at tale løgn oc dicte faar mig, indtil tiden forløper sig». I 1633 ble dette noe omformulert til «lige som deris der tage dem for at tale Løgn oc dicte for mig, indtil tiden forløber sig». I 1858 er det fortsatt ganske ubehjelpelig, men dikt er blitt fordervelig: «som de, der have tagit eder for at sige løgnagtig og fordærvelig Tale for mig, indtil Tiden er forandret». I 1930 er det skammelig: «Men I er blitt enige om å fortelle mig en skammelig løgn, i håp om at tidene skal forandre sig», i 1978 kommer klisjeen føre bak lyset: «Men dere er blitt enige om å føre meg bak lyset med en løgn, i håp om at tidene skal forandre seg».
Fra 2011 lyder Daniel 2,9 selvfølgelig slik: «Men dere er blitt enige om å lure meg med løgn og bedrag til tidene forandrer seg.» Jeg tror vi kan lære av dette at dikt er bedrag, og at vi bør styre unna poesi og politikk.
* Illustrasjon: Gustave Doré, Baron von Münchhausen 1862
.
