engelsk: ?; tysk: Heulen und Zähneklappern
En overveiende trist tilstand, helst innbefattet tårer, skuffelse og mismot. Men ikke for tannlegen, som bare får mer å gjøre.
Matteus 8,12 (1930-oversettelsen) lyder: «men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor; der skal være gråt og tenners gnidsel» (i 2011-oversettelsen skal barna «skjære tenner»). I Luthers oversettelse (1545) er det «Da wird sein heulen vnd zeen klappen», og i Christian IVs bibel (1633) «Graad oc Tændegnidsel». Matteus må ha vært fornøyd med uttrykket, for det kommer igjen flere steder senere, bl.a. i 13,49–50: «Englene skal gå ut og skille de onde fra de rettferdige og kaste dem i ildovnen; der skal være gråt og tenners gnidsel». Lukas (13,28) benytter også frasen. Der er det din reaksjon når du ser «Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, men eder selv kastet utenfor.»
Niels Lauridsen Arctander (fra Kvernes på Nordmøre) skrev mens han var slottsprest i København i 1586 Jesu Syrachs Aandelige oc Naturlige Lægedom oc Raad, en slags legebok (på flere vis et pionerarbeid), og fant det medisinsk vel anvendt å bruke noen sider til å ramse opp helvetes pinsler (17,3): «Den tredje part aff den euige Pine, er it Ulideligt frost, Mørct, graad oc tandgnidsel.» Av de side opp og side ned med hvilke grusomheter som venter en, er vel tenners gnissel blant de mer utholdelige, ennskjønt det sikkert var ille med tannhygienen på 1500-tallet og man skulle passe seg for å slite ned tennene. Arctanders bruk indikerer at det var godt innarbeidet som symbol på stor gru. Alt i Jon Tursens Latin-danske ordbok fra 1561 er medtatt «Jeg sker met te(n)derne» som oversettelse av Frendeo dui. Petter Dass’ Nordlands Trompet (skrevet i 1680-årene, trykket posthumt i 1739, s. 24) viser at tenners gnissel i hvert fall var en nordnorsk øvelse i kulden:
Da kand mand med hast blive graae udi Skiæg,
Da vanker her Hagelbrest udi vor væg,
Tændgnissel og Pust udi Næve;
Hvo som imod Veyret, da sidde vil vendt,
Hand vogte sig Ansigtet bliver ey skiændt,
Af Rimen som da monne svæve.
I Arbeiderforeningens Blad (som gjengir en sak fra Opplandsposten) «Løverdagen den 11te September 1852» under tittelen En samtale ser vi bruken helt som i dag: «Flux blev jeg da indkaldt til Kommissionen; men der var det Leven kan du tro, der var Graad og Tænders Gnidsel. Det maa dog ogsaa være en af de ægte Blodhunde, denne Solberg; thi ikke nok med at han havde indkaldt ‘Rub og Stub’, som det hedder, …» Den som er stevnet for en kommisjon for å betale sin gjeld, kan nok alltids skjære sine tenner og gråte litt, det er vel så. Kan du tro, Blodhund og rubb og stubb får komme en annen gang.
* Illustrasjon: Marthe, fra George Sands Horace, utgave fra 1852, ukjent kunstner
–
