Oppgi ånden

engelsk: give up the ghost; tysk: seinen Geist aushauchen

Utånde, dø. Ånde er naturligvis ikke annet enn pust, men brukes vel mest om hvordan den lukter. At man kan gi den opp er eufemistisk, eller metonymisk for livsevne.

Jesus utånder i de tre siste oversettelsene av Markus (15,37 og andre steder) mens i Christian IIIs bibel står: «Men Jhesus robte høyt, och udgaff sin Aand». I Ludvig Holbergs Almindelig Kirke-Historie (1738, s. 157) finner vi et klassisk eksempel på åndfull galgenhumor: «En bekiendt Helgen, ved Navn Laurentius, blev lagt paa en Rist, hvor, da han længe havde ligget paa den ene Side, sagde han med Frimodighed: Nu er Jeg stegt nok paa den Side, vender mig nu om paa en anden. Gjorde derpaa sin Bøn til Gud, og opgav sin Aand» (Holbergs uthevning).

Det er nærliggende å anta at opphavet til frasen er bibeloversettelsene. Ingen har ennå tatt seg bryet med å tilgjengeliggjøre Christian IIs Nye Testamente fra 1524 eller Christiern Pedersens oversettelse fra 1529, så Christian IIIs fra 1550 blir eldste kilde for dette. Men det er også mulig det har glidd inn fra latin («Jesus autem emissa voce magna expiravit» i Hieronymus’ Vulgata), eller blitt tilpasset en allerede allmenn forestilling om at pust og sjel henger sammen. Etymologien til ånd skal ifølge de Caprona (2013) og Etymonline henge sammen med norrønt ǫnd, andi, pust; og har et indoeuropeisk opphav som i flerfoldige eksempler gir variasjoner over luft i bevegelse og sjel: gresk anemos: vind; sanskrit aniti: puste; latin animus: sinn; gammelirsk anal: pust, animm: sjel, gammelkirkeslavisk vonja: lukte, puste; armensk anjn: sjel, osv.

At selve livet er knyttet til respiratoriske evner, er observerbart – samtidig som det gir en forestilling om at sjelen blåses ut i siste pust og stiger opp til et bedre sted. Dermed er også veien kort til å betegne metafysiske fenomener, være seg intellektualitet eller spiritualitet, som noe som har med ånd å gjøre. Vi får hellige såvel som onde ånder og åndenes makt, skjønnånder  og åndshøvdinger, sågar tidsånd.

Ganske samtidig som de første bibeloversettelsene til dansk finner vi det i En Ræffue Bog fra 1555, og det virker allerede innarbeidet:

«Han krøb i Land hart op til en Mur,
Aldrig saa naagen sligt it ynckeligt Diur.
Der han i slig maade vaar kommen i Land,
Mente han strax at opgiffue sin Aand.
Han sagde O Mickel du falske Frende,
Huor haffuer du ført mig disse Bønder i hende.»

Herman Weigeres «revebok» var en temmelig fri gjendiktning av en tysk variant av Reineke Fuchs, og blir gjerne betegnet som en folkebok, datidens underholdningslitteratur. Den var i hvert fall umåtelig populær; her samles en rekke av de felleseuropeiske fortellingene om den lure reven (han heter altså Mickel), og hans kalamiteter med bjørnen (som er offeret i det siterte over), ulven og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen. Ifølge SDL er En Ræffue Bog ofte betraktet som Danmarks første barnebok.

Oppgi ånden kan også brukes billedlig om andre fenomener, som her i Nordlands Avis 23.12.1955: «Denne utvikling var ikke forutsett og slett ikke at parafinlampen i tumulten også ble løst fra sine forpliktelser. Den oppga ånden etter noen få blaff, heldigvis uten å eksplodere.»

 * Illustrasjon: Ukjent, Fra F. Douce: The Illustrations of Shakespeare 1807
Oppgi ånden

Legg igjen en kommentar