Gå i baret

gå fem på

engelsk: make a fool of, to be taken in; tysk: blamieren, aufsitzen

La seg lure, blamere seg. Det er ikke umiddelbart lett å se hva det skal bety. Ikke å gå baret, men i det. Det åpner for ordpill, som på kampanje.no under overskriften Aftenposten går i baret (28.01.2014): «Brøt god presseskikk med sak om skogplanting, mener Pressens faglige utvalg (PFU). – Trær må underlegges de samme presseetiske regler som mennesker, sier pressegeneral.»

Riksmålsordboken oppgir at det eufemistisk er dialekt for å dø og bli begravet (under barnålene, kan man anta). Norsk ordbok (på ordnett.no) gir samme betydning, og et par eksempler på slik bruk har vi i Magnhild Haalkes Dagblinket (1937, s. 11): «Folk … får tenke utav med mangt før en går i baret». Rolv Thesens i sin bok om Olav Duun (Mennesket og maktene, 1942, s. 234) oppgir det til å være namdalsdialekt (Haalke er fra Vikna i Namdalen). Trykt utgave (1966) av Norsk ordbok knytter det også til Nord-Trøndelag i eksempel som «det bar(st) i baret med dei (Stjør) dei rauk i hop og slost». Ingvald Marm i Slang og sjargong (1962, s. 154) oppgir at samme ordbok (1950, ikke tilgjengelig på NB)  hevder at uttrykket hører hjemme i Trøndelag og Vefsn og viser videre til en (lokal) selskapslek, å ta ryggtak. For å ta av for fall var gulvet dekket med barnåler, og den som tapte gikk dermed «i baret». Samme sted oppgis kildeløst at det kan stamme fra å falle i dyregroper dekket med barnåler (og altså bety å gå i fella, som det vel av og til kan gjøre). Ulf Gleditsch’ slangordbok Det får’n si fra 1952 (s. 68) sier ganske enkelt at det betyr å bli full. Det er med i Cappelens engelsk-norsk ordbok fra 1968, en indikasjon på at det  ikke lenger regnes for dialekt eller slang.

I litteraturen finner vi det aller først i Kristofer Uppdals Dansen gjenom Skuggheimen (1911, s. 19) og i en omarbeiding av Røysingfolket (1923, s. 208): «Skit, ein lyt koma i hug seg sjølv. So ein ikkje gaar heilt i baret.» Sigrun Okkenhaug: Desideria (1938, s. 78) og Haalke, igjen: Røsten (1949, s. 78) har samme bruk i betydningen gjøre noe dumt. Haalke, Uppdal, Okkenhaug og for den saks skyld Duun er alle fra Trøndelag. Og det aller tidligste av treffene på nb.no etter Uppdal finner vi i Adresseavisen 7.11.1927.

Mye tyder på at det er et fint trøndersk bidrag til språket, om ikke nødvendigvis til selskaps- og jegerlivet.

 * Illustrasjon: fra Max und Moritz av Wilhelm Busch, 1865
Advertisements
Gå i baret

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s