Tomme tønner ramler mest

på hodet i tønne 1844

engelsk: empty vessels make the most sound; tysk Leere Fässer klingen hohl

Albert Thura skrev, noe sørgmodig, i 1730:

Betænkning over en stor Nødd,
som der var slet intet i:
Store Nødder, Ingen Kjerne
Tomme Tønder, höyest klang
Lange Slyngler, liden Hjerne
Gaar det saa ej mangen gang.

Alternativt: Tomme tønner rumler mest; tomme tønner bråker mest, tomme tønner buldrer mest, osv. De mest høylytte har intet viktig å fortelle, eller tomskallen prater mest. Et antonym til stilleste vann har dypeste grunn. Ordtak på latin vasa vacua sunt bene sonantia (og andre varianter) som i Strauss (2013) finnes på minst 11 europeiske språk (norsk og svensk ikke inkludert). Forestillingen om at den vise er lavmælt og behersket mens den dumme er fremfusende og støyete, er nær et aksiom i vår kultur.

I Skandinavia er det med i Peder Syvs samling (1682/1688), som vogn: «De tomme Vogne Buldre mest», oppført i Grubbe 1665: «Thomm kaar slamra mäst», og hos Moth (ca. 1700): «Tomme tønder bûldrer mest». Moth har mer: «fra tomme tønder og onde kvinder fri oß kære herre gûd», men da dreier det seg vel kanskje om noe annet. Siden Syv og Grubb er ordspråksamlinger og Moth en ordbok med eksempler, kan man utlede at det på den tiden var i utstrakt bruk. I Grundtvigs Saxo-oversettelse fra 1822 finner vi: «de angrebes nu med rædsomt Hyl af de mylrende Slaver, som saae med Foragt paa saa liden en Skare; men det gik, som det pleier, at tomme Vogne rumler altid mest». Om det også var slik i Saxos originale latin (ca. 1200), er ikke opplagt. Aasen har i Norske ordsprog (1881) «Tome Tunnor glymja mest» samt også at «Toma Kjerror skramla mest».

Tryon Edwards, A Dictionary of Thoughts (1908) attribuerer det til Platon, men det virker lite troverdig. Det finnes mange latinske varianter over ordspråket, men det er vanskelig å vite hvilke linjer som kan tenkes å strekke seg bak høymiddelalderen, og ingen av dem gjør det tilsynelatende. I det hele tatt er det et mylder av urettmessige tilskrivelser av ordtak til greske, romerske og kinesiske filosofer eller, om du er brite, til Shakespeare og Chaucer.

På engelsk dukker det antagelig først opp i 1426 i John Lydgates oversettelse av de Digullevilles Pèlerinage de vie humaine (1330/1355) (The Pilgrimage of the Life of Man):

A voydë vessel, pype or tonne,
Whan the lycour ys out Ronn
Who smyt thér-on / vp /or doun,
Yt maketh outward a gret soun,
Mor than to-forn, what yt was ful

Shakespeare kaller det selv et ordtak i Henry V (1598): «I did never know so full a voice issue from so empty a heart: but the saying is true ‘The empty vessel makes the greatest sound.’» Og likevel fremstilles det gjerne som at Shakespeare dermed er opphavsmannen (ordtaket står for øvrig også i John Lylys Euphues: The Anatomy of Wit fra 1578).

For ordtak er det sannhetsgehalten og relevans som gir det langt liv. Opphavet skal man ikke trenge å kjenne, men alle kjenner plageånden på fredagsmøtet som aldri slutter å snakke.

* Tegning av J. Leech fra Hoods Comic Annual for 1844
Advertisements
Tomme tønner ramler mest

En kommentar om “Tomme tønner ramler mest

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s