Det er menneskelig å feile

Max_und_Moritz_(Busch)_047

engelsk: to err is human; tysk: Irren ist menschlich

Uttalelsen blir gjerne tilskrevet Cicero, som i sin 12 fillipiske tale (år 43 fvt.) sa: «Cuiusvis hominis est errare, nullius nisi insipientis in errore perseverare», ethvert menneske gjør feil, men bare en tåpe insisterer på å fortsette å gjøre dem. Andre del av setningen gir utsagnet litt mer innhold enn det selvfølgelige: at mennesket ikke alltid får til det det prøver på.

Konfucius (ca. 552 til 479 fvt.) skal ha sagt noe nesten fullstendig likelydende som Cicero i Analects 15,30 (eller Samtaler; aforismer samlet og satt sammen etter hans død), her oversatt av James Legge (1861): «To have faults and not to reform them – this, indeed, should be pronounced having faults.»

Det er kanskje like slående som det er selvsagt, for likelydende varianter dukker opp fra mange steder, bl.a. som attribuert til Seneca d.y. (død år 65): «errare humanum est, perseverare autem diabolicum, et tertia non datur», det er menneskelig å feile, å fortsette feilene er av djevelen og noe tredje finnes ikke. Resirkulert av Augustin (år 354 til 430) i Sermo 164: «Humanum fuit errare, diabolicum est per animositatem in errore manere», det er menneskelig å feile, men djevelsk å fortsette å feile av stahet. Alexander Pope gjorde en populær og fin vri i An Essay on Criticism 1711  (linje 325): «To err is human, to forgive divine».

I Henrich Müllers Taare- og Trøste-Kilde (1677): «At feile er Menniskeligt. Dend ene holder dend anden sin Mennisklighed til gode». Klisjeen er oppført i von Aphelens Dictionnaire Royal fra 1775, og opptrer jevnlig i norske aviser i hvert fall fra 1820-tallet og fremover, stort sett etterfulgt av at dette ikke unnskylder tåpelighetene. Mer Seneca enn Pope, altså.

* Tegning (Lehrer Lämpel) av Wilhelm Busch (1865), fra Max und Moritz
Det er menneskelig å feile

Babelsk forvirring / babbel, å bable

Cornelis Anthonisz 1547, Rijksmuseum Amsterdamengelsk: babel; tysk: babylonisches Sprachengewirr

Fullstendig forvirring, språklig kaos. Fra 1. mosebok kap. 11,4 (2011):

«Og de sa: ‘Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen, og skaffe oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!’ Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde. Herren sa: ‘Se, de er ett folk, og ett språk har de alle. Og dette er det første de gjør! Nå vil ingen ting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre. Kom, la oss stige ned og forvirre språket deres så den ene ikke forstår den andre!’ Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel, for der forvirret Herren hele jordens språk. Og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.»

Ordet babel skal altså etter GT hatt betydningen forvirring før det ble navnet på hovedstaden i Babylon, og i så fall er uttrykket babelsk forvirring en pleonasme. I Merriam-Webster, etymonline oas. oppgis det som fra akkadisk bāb-ilu, guds port, men andre igjen (f.eks. Mills et al. 1990) mener at det faktisk stammer fra et hebraisk ord (bālal) som skal bety forvirring, og i så fall er det ganske forvirrende. Uansett hva som er rett, betyr det utvilsomt det i dag, særlig en språklig sådan. Den eldste bruk jeg har klart å finne, er i Welhavens Henr. Wergelands Digtekunst og Polemik fra 1832, der han går sterkt i mot å fornorske og ta i bruk dialektuttrykk i skriftspråket: «og hvilken Babels Forvirring maatte der ikke opstaae hvis enhver Forfatter paa denne Maade vilde gjøre sit Hjems idiomer gjældende?»

Ludvig Kr. Daa skrev i et politisk skrift i 1846: «Derimod udtrykker det, som hidtil er ytret om ellevte Storthing, kun en babelsk Forvirring mellem to Partier, der afvige i saa meget, at det endog er tvivlsomt om de to forstaa hinandens Mening.» Politikk har ikke forandret seg stort på 170 år. Noe tidligere er det å finne som Babylonisk Forvirring i Morgenbladet 12. januar 1844 der H.J. Hofgaard siterer fra en avhandling kalt Nogle Ord om Agerbrugets Tilstand i vort Fædreneland som skal være utgitt i Drammen 1843. I Morgenbladet 24.1.1849 ser man varianten «babylonsk Vilrede». Morsommere i en anmeldelse av en oppsetning av Daniel Aubers opera L’ambassadrice kan man lese i Den Constitusjonelle 24.01.1861: «Med Puddelhundeskind paa Hovedet fremsagde han sin Rolles italienske Floskler med engelsk Pronunciation, og jeg er vis paa, at en egte Bro[d]er Jack vilde om han fra Galleriet havde hørt ham, hilset ham som Landsmand. Der er stor Forskjel paa en babelsk Tungemaalsforvirring og paa en kaudervelsk Tunge.» (Librettoen er for øvrig på fransk, ikke italiensk, så enten sang han virkelig dårlig eller anmelderen var gått på gjestgiveriet (puddelhundskinn?) i stedet.)

Camilla Collett i Et undersøisk Parlament (1863), en vittig fabel der  fisk og skalldyr debatterer enkepensjonene (politikk har igjen ikke forandret seg stort): «Det var et trykt Blad, en avis, der ved et flygtigt Overblik syntes at indeholde de sædvanlige Bladanoncer. Sproget ingenlunde, som jeg befrygtede, et originalt, forhen ukjendt og følgelig ikke for nogen jordisk Sproggransker tilgjængeligt Sprog, det bestod meget mere i en Blanding af alle Nationers Idiomer, men i saa babelsk Forvirring, at jeg mistvivlede om at kunne bringe noget Forstaaeligt ud deraf.»

Ordet babbel, å bable, er oppført likt med betydningen «tale uforstaaelig, pludre, sludre» i von Aphelens Kongelig Dansk Ord-Bog fra 1764. Litt overraskende er det ifølge de Caprona (2013) opprinnelig et lydord, det finnes i en lignende form på fransk, engelsk, tysk, sen latin m.fl. Tilsvarende i OED: «No direct connexion with Babel can be traced; though association with that may have affected the senses».

Arnulf Øverland raljerer i Hvor ofte skal vi skifte sprog? (1948) over Enok Opsunds nye ordliste: «’Hvordan’ bør man ikke si. Det heter ‘åssen’. Og ‘hvorfor’ heter ‘åffer’. Mange mennesker har aldri lært å snakke rent. Det er sinkenes babbel vi skal lære.»

* Illustrasjon: Val van de toren van Babel av Cornelis Anthonisz 1547, Rijksmuseum Amsterdam

[Redigert: Artikkel i Morgenbladet 1844 av H.J. Hofgaard siterer Nogle Ord om Agerbrugets Tilstand i vort Fædreneland lagt til 23. oktober 2016, 3. november 2016: Welhavens bruk lagt til.]

Babelsk forvirring / babbel, å bable

På stående fot

på stående fot 2engelsk: on the spot, extemporaneous; tysk: stehenden Fußes, aus dem Stegreif

Straks og uten forberedelse. Duden: 7 (2015) oppgir at det er en låneoversettelse fra det latinske stante pede, som i eldre tysk domstolsrett innebar en anke der den dømte stående og umiddelbart måtte protestere mot dommen for at den ikke skulle bli rettskraftig.

Man kan undres over hvorfor det kun er én fot man skal stå på på norsk (og dansk og svensk), og det er nærliggende å spørre hva som skjer på liggende fot. Det gjør seg neppe i  rettssalen  på den ene eller andre måten.

Herman Weigere viser i En Ræffue Bog (Reveboken 1555) at uttrykket allerede da har fått sin nåværende betydning (selv om sammenhengen tilfeldigvis også er slags rettssak over Mickel Ræff, «den ærløsse tiu»):

Hand pleyer altid at være stolt aff mod,
Wi ville hannem forfølge paa stande fod.
Alt om den skade han haffuer voss giort,
Saa bliffuer han Hengt uden Vestre Port.

Å forfølge noen på stående fot kan umulig være effektivt, men vi kan vel anta at Weigere tilsikter en rettslig forfølgelse. I Qvislin, Solatium Relapsorum (1697) faller man faktisk på stående fot: «… de jo paa staaende foed falde ned for deris Gud ok sørge for Synden». Holbergs bruk gir muligvis tilsiktet komikk i Mester Gert Westphaler eller Den meget talende Barbeer (1723 4,8): «Gak derfor nu paa staaende Fod lige derhen». Gak nu hen er en passant et uttrykk vi sørgelig og til savn har forlatt. Paa staaende foed er oppført i von Aphelens Kongelig Dansk Ord-Bog (1764), og fra da forankret i ordbøkene.

Peder Schinnerup, Plan til et Norsk Universitet (1812): «Det vilde, i mine Tanker, være en urimelig Fordring, at en Candidat ved Hoved-Embeds-Prøven, foruden Embeds-Studierne, tillige skulde gøre Rede for sine Philosophiske og profane-philologiske Indsigter, forklare Homer, gøre paa staaende Fod astronomiske Beregninger.» Og år for år siden Det Kongelige Frederiks Universitets etablering (i 1811, nå UiO) forventes det stadig mindre av studentene i Norge; det er vanskelig å tro de i våre dager må beherske noe som helst annet enn det å kunne stå på ett ben og protestere.

* Illustrasjon: utsnitt av omslaget til Fr. Schimdts Nach Darwin’s Lehre
På stående fot

Tomme ord, bare ord, tomme løfter og tom trussel

tomme løfter
Cecil Rhodes lover fremskrittet til Afrika, her telegrafen fra Kapp til Kairo

Ord eller løfter uten intensjon. Tomme ord glir over i samme betydning som tomme løfter, noen ganger tom trussel og vel synonymt med bare ord. At ytringer kan være tomme, som en eske uten innhold, er et av mange bilder som sentrerer rundt ordet. Ordenes utilstrekkelighet kommer til syne i klisjeer som et bilde sier mer enn tusen ord, eller ordene strekker ikke til. Shakespeare (1600) lar Hamlet si «That I, the son of a dear father murther’d, / Prompted to my revenge by heaven and hell, / Must (like a whore) unpack my heart with words». Det er altså en opphøyet dimensjon ved menneskets følelser som ordene bare kan skitne til. Eller vi lar dem ikke gå inn på oss, som i det kjente barnerimet «Sticks and stones may break your bones but words can never hurt you / Stokk og stein kan brekke bein, men ord kan ikke skade deg». Noe de fleste av oss vet godt at ikke stemmer. Tomme ord, altså.

engelsk: empty words; tysk: leere Worte

Tomme ord
Opptrer en rekke steder i bibelen, men helt slik kun i nyere oversettelser (ickun Ord, løse Ord og lignende i Christian IVs bibel). Fint brukt i Om den beste Maade at prædike paa fra Peter Friderik Suhms Tronhiemske samlinger i 1762: «Nogle ere beprydede med en slags Veltalenhed, som dog Sandelig er den falske, saa at de indeholde intet uden tomme Ord, der vel kildre Uforstandiges Øren, men slet intet tiene til at forbedre Hierterne, og som undertiden hverken Tilhørerne eller Læreren selv forstaae.» Frid Ingulstad er nok enig. Hun skriver i Jomfru Kristin (1999): «Ingen ord kunne gi henne Gregorius tilbake, og tomme ord var verre enn ingen.»

engelsk: mere words; tysk: bluße Wörter

Bare ord
De eldste treffene av bare ord gir gjerne betydningen nakne, rene og ærlige ord, ikke som i meningen her, nemlig tomt prat, bokstaver på papir, lyder i luften, osv. Å gi sitt ord er en æressak, men i æreløse tider trengs det dåp og konfirmasjon: «Saa vaare det oc nock, om Gud loffuede oc tilsagde oss sin Naade met bare ord, men effterdi det som saa udsigis met bare ord, det finnis icke endda alffuorligt, da leggis Daaben der til, saa som it tegn, met huilcket den forligelse emellom Gud oc Mennisken giørs viss oc fast,» slik lyder Haagen Lauritssøns oversettelse av Johannes Brenz’ Nogle udkaarne oc saare nyttelige Predicken om en Christelig Penitentz oc Leffnit, (1563). Senere er det ofte ordenes overfladiske egenskaper som skal beskrives: «Alt som ikke kommer fra dette Jeg, eller ikke kunne ha kommet fra det, alt det er bare ord,» skriver Paul Valéry i Essays og aforismer (oversatt av Carl Hambro 1951).

engelsk: empty promise, pie in the sky; tysk: leere Versprechung

Tomt løfte
Johan Fr. Tides gudelige betragtninger paa 2 October (i Drammens Tidende 13.10.1818): «Den, som gaaer barbenet, klager ikke saa let over Veien; men i Vognen skriger man over hver en spids Steen. En nyttig Indretning af Gud, at Fattige og Rige kan bestaae, og at Jordens fornemste Afguder haver Molochs Natur. Den som tjener dem, maa opoffre det Allerkjæreste, og derfor erholder han, efter meget Bulder – tomme Løfter.» De tomme løfter er særs vanskelig å forsone seg med etter som man forstår at de ikke kommer til å bli oppfylt. Her fra Einar O. Risas Helvete (1999): «Ikke i ditt eget hode, sier hun, der er det ingenting, bare tomme løfter og tapte drømmer. Hvordan skulle slike dikt kunne komme fra det hodet?»

engelsk: empty threats; tysk: leere Drohungen

Tom trussel
J.P. Mynster Betragtninger over de christelige Troeslærdomme (1833) «I ere kun en tom Trusel for Den, der giennemskuede Tingenes Hemmelighed». Uttrykket brukes en del i dagsavisene fra midten av 1800-tallet. Det er sjelden den som kommer med truslene som betegner dem slik for, som Tor Egil Førland konstaterer i sin bok Club 7 (1998): «Club 7 var ikke fornøyd, og truet med å legge ned hele klubben. Det var en tom trussel, og slike er sjelden effektive. Vel var det jul, men rådhusnissen delte ikke ut ekstrapakker.»

* Illustrasjon: Linley Sambourne, The Rhodes Colossus, Punch 1895
Tomme ord, bare ord, tomme løfter og tom trussel

En hard negl

Javert er uberørt
En uberørt Javert, fra Les Misérables

engelsk: hard as nails; tysk: knallhart

En tøff, rå, fryktløs eller følelseskald person. Neglen er en hornplate av forskjellig tykkelse og hardhet. Fotsopp kan forårsake ekstra tykkhet, og en hard negl egner seg (muligvis urelatert) som beskrivelse av forbrytere, politikere og vanskelige forhandlingsmotparter. Det må være noe i skjoldfunksjonen de alle har felles for å unngå klemte fingre og ømme tær.

Antagelig er det kommet som en oversettelse av det engelske hard as nails, som etymonline tidsfester til 1828 (jeg finner også to fra dette år: The Sporting Magazine vol 21 og Blackwood’s magazine vol 24). I et kapittel om slang ved en skole (The Blue-Coat boys av W.H. Blanch, 1877) hevdes opphavet derimot å være en hard kjeks, cruggynailer, men argumentene Blanch angir er kanskje bare sånn passe overbevisende. Ammer The Dictionary of Clichés (2013) skriver at uttrykket overtok for hard as stone, hard as flint, som stammer fra slutten av 1300-tallet). Det gir også assosiasjoner til den harkokte sjangeren av kriminallitteraturen.

Etymologisk har nagle og negl felles germansk opphav (de Caprona 2013), mens det er «tå-/fingernegl»-betydningen som etymonline mener at er den eldste av de to. Ammer tar det for gitt at i vårt tilfelle er det nagle, altså spiker som skal tåle hammerslag, det er tale om. I så fall er en hard negl en litt puslete oversettertabbe samtidig som neglens skjoldfunksjon også gir bildet en noe utvidet og faktisk passende betydning.

Holger Drachmann brukte det i Peder Tordenskjold, et «nationalt digt i sytten sange» fra 1880:

Og Tordenskjold gør Sejl, han;
han er saa haard en Negl, han;

Jan Otto Johansen skriver i en billedtekst i boken Kald krig og varme vennskap (2000): «Israels statsminister Golda Meir var en hard negl. Hun er mer ‘mannfolk’ enn sine mannlige statsråder, sa en av hennes medarbeidere til meg.» Selve bildet er av Johansen og Meir, men det er uklart om dette var et av de varme vennskapene.

I En anarkists fengselserindringer fra 1912, oversatt av Karin Michaëlis, 1926, skriver Alexander Berkman om sine erfaringer fra fengsel der han satt i 14 år for et mislykket, politisk motivert, drapsforsøk på industrimannen Henry Clay Frick i 1892: «– Oh, hvis du kunde få benådning ved å be om det, så vil du ikke? Er det så du mener, Aleck?/ – Ja. / – Du er en hård negl. Hva er det du kaller dig? Narkist? Hård negl.» Aleck, den harde neglen (i originalen «You’re hot stuff, Aleck»), er selvfølgelig Berkman selv. Boken betegnes fortsatt som en klassiker (Ward 1970, Zinn 2002). Oversettelsen til norsk ble utgitt på Det Norske arbeiderpartis forlag.

Henry Clay Frick, som er samme mann som donerte kunstsamlingen sin for å etablere det fantastiske The Frick Collection i New York, passer i og for seg svært godt selv til betegnelsen en hard negl: Han var en kynisk og skruppelløs forretningsmann som avskydde fagforeninger. Under Homestead strike var han ansvarlig for en så hardhendt behandling av de streikende at han er blitt beskrevt som Amerikas mest forhatte mann (CNBC), og dette var nok bakgrunnen for drapsforsøket. Berkman trengte seg inn på Fricks kontor og skjøt ham på kloss hold; først i øreflippen og så i nakken. Frick falt om mens en annen i rommet fikk tak i armen til Berkman før han kunne avfyre et tredje skudd. I tumultene kom Frick seg inn i kampen og fikk fire knivstikk i beinet før andre kom til og overmannet gjerningsmannen (han må ha ært en elendig skytter). Frick var tilbake på arbeid innen en uke. Streiken dabbet av rett etterpå og halvparten av arbeiderne mistet jobben og den resterende halvpart fikk halvert lønnen sin.

Av annen Frick-kuriosa kan nevnes at hans kone skadet ankelen på en reise de var på i Italia. Forsinket av dette kansellerte de billetten tilbake til USA med passasjerskipet Titanic. En både hard og heldig negl.

* Illustrasjon fra Les Miserables av Gustave Brion, 1862
En hard negl

Mons: Mat for mons, matmons, kakemons og katten Mons

If it fits, I sits
If it’s feeds, we eats. (Wilhelm Busch)

Mat for mons

engelsk: good fodder; tysk: gefundenes fressen

Mons

engelsk: Tom(cat); tysk: Kater

Mat for mons er noe man setter stor pris på, gjerne mat, gjerne noe man blir glad for å få del eller tak i. Moth har i sin ordbok (1689–1719) oppslaget «Mogens eller Mòns / Et mande nafn. Magnus. / Et katte nàun». Mons som mannsnavn er ifølge alle kilder (f.eks. Vågslid) avledet av Magnus (latin for stor); på dansk ofte skrevet Mogens og på svensk Måns. Navnebøker oppgir Magnus den gode (d. 1047) som den første med dette navn i Norge. Ifølge Snorre skal ingen våget å vekke faren, Olav Haraldsson, natten Magnus ble født, og det ble skalden Sigvats lodd å gi ham navn. Olav syntes det var et elendig valg, men fikk forklart at gutten var oppkalt etter Karlamagnus [Karl den store] noe som gjorde kongen blid igjen.

I noen grad i Sverige, særlig i Danmark (ODS) er det et vanlig kattenavn, mens det i Norge, spesielt nord i landet, kan være fullstendig synonymt med hannkatt. Det skulle gjøre mat for mons til kattemat, om opphavet til uttrykket er tilsvarende, noe Riksmålsordboken kan se ut til å mene: «(stående vending til ell. om en person) det er mat for mons (mons, mogens egtl. navn på katten)». ODS angir at denne betydning er «sammenfaldet med andre ord, jf. Arkiv.​XLVII.18 [Arkiv för nordisk filologi].» Det kan vel være tradisjonen med å knytte vanlige, korte navn som suffiks til visse egenskaper, som lathans, fillefrans og svarteper, det siktes til, og det er vel tenkelig at dette er blandet sammen med det lydmalende kattemons.

Et eksempel på at hankatten het Mons generelt, finner vi hos Ambrosius Stub (1705–1758, publisert posthumt) i det smått overraskende diktet En giftefærdig Piges Klage over sin Moders Urimelighed i at nægte hende et anstændigt Ægteskab:

Hvi har min Moder giftet sig?
Dog vil det nu forbyde mig;
Det vilde jeg nok vide;
Hun har jo Mand i Seng hver Nat,
Men jeg kun Moens vor gamle Kat,
Som ingen Muus kan bide.
Hvorfor skal jeg mandvoxen døe?
Saa uforsøgt som nysfød Møe,
Der aldrig smagte Patten;
Nei før skal gamle Moens herud,
Min Liv-Kat hede som vor Knud,
Og Musen bide Katten.

Jeg har ikke sett mus brukt om kvinners kjønnsorgan før innsamlingen av de norske folkeeventyrene vel 100 år senere, men jeg har heller ikke dykket grundig ned i materien så jeg skal ikke gjøre annet enn å sette et lite utropstegn ved dette(!).

I Holbergs Peder Paars (1720) dukker en katt ved navn Mons opp ved flere tilfeller og uttrykket mat for mons, urelatert nevnte katt, i en replikk på side 124. Studenter spiste  tydeligvis kattemat også den gang. Her ser vi for øvrig også spor etter uttrykket å være en hund etter noe:

Peer blef da hæftig glad, og strøg sig om sin Mund,
Thi hand paa Sukker og Rosiner var en Hund.
Hand sagde: Det er Mad for Mons, for en Studenter,
Jeg et par Briller strax af Skriverstuen henter,

Enda tidligere forekommer det i Sverige i Johan Runius’ Blomster-Dröm (skrevet 1705):

Åter kom hon som i jåns,
Fort sad’ hon, skal du få Nectar,
Jag sa: det war mat åt Måns,
Men mig halfklädd jag ursächtar,

Som eksempel på bruk helt urelatert til mat kan Tarjei Vesaas fortelle om en bytur etter at debuten hans hadde fått sine første anmeldelser (1964): «Inn til Kristiania måtte eg òg, for å helse på den trygge og hyggelege Olaf Norli. Han tok straks grønnskollingen ned på Grand, til pils og fine smørbrød. På heimvegen var eg innom Kristoffer Uppdal, som då budde i eit gildt hus i Holmenbukta i Asker. Han sette seg til å fortelja om kollegaene våre i inn- og utland. Det var mat for mons.» Det er slik en forlegger skal være!

En matmons er en som er svært glad i mat, kanskje avledet av katte-monsens apetitt. Først funnet i NB i 1895 i Eivind Astrups Dyreliv nær Nordpolen: «Fisk er her ogsaa; en mængde laksørret findes i de større indsjøer i det nordlige Grønland og Grinnell-land, hvor vandet ikke bundfryser om vinteren, og de er føde og velsmagende nok for den mest kræsne madmons.» Laksørret, du! En eldre kilde er i en brevsamling fra 1871 (Koffardikaptein Jan B. Hornemans brev til Petra Neeraas, trykket i 1951): «… for naar Familien er borte vanker det alltid saa megen god Mad paa Voldsminde, og jeg er jo en Madmons som du vel har merket dig.» Som en pussighet finner vi det «danske» ordet gourmand oversatt med matmons (og godmat-sleik) i en Dansk-norsk ordbok utgitt på Samlaget i 1926 (av Steinar Schjøtt) mens det i Norsk ordbok (2000) på samme forlag ennå ikke har sitt eget oppslag, men nå er forklaring på ordet gryteulv. Fra gourmand til gryteulv. Man kan lure på hva som skjedde de 74 årene i mellom.

Kakemons er tilsvarende noen som er svært glad i kaker. Eldste treff i NB finner vi i Julli Wiborg Forlovet (1915): «Jeg skal ikke plage dig – endda du er en græsselig kagemons – med at regne op alle de lækre saker.»

Det er for øvrig 383 menn som har Mons som første fornavn, 208 som eneste navn i Norge (SSB). Og langt flere katter.

* Tegning av Wilhelm Busch fra Die fromme Helene, 1872

Mons: Mat for mons, matmons, kakemons og katten Mons

Arbeidet adler mannen

Familie venter på adelsbrev
Familie venter på adelsbrev

engelsk: work ennobles man; tysk: Arbeit adelt, Arbeit schändet nicht

Arbeid gjør deg til et bedre menneske. Ordet adel er ifølge Falk og Torp fra fellesgermansk: slekt, fornem familie, har samme opphav som norrønt aðal og egenskaper og slektskap med odel. Adelstanden er (oftest) arvelig og samfunnets høyeste klasse med særskilte privilegier, deriblant nettopp ikke å arbeide. Er det så enkelt å bli adlig som å få seg en jobb, som man deretter bekvemt kan slutte i, gir det en god begrunnelse for den store oppslutningen om slagord som «hele folket i arbeide» og «arbeid for alle» i forrige århundre. Det kan forklare så mangt.

SNL hevder at uttrykket skriver seg fra tittelen på en svensk roman, Arbete adlar mannen, av Marie Sophie Schwartz fra 1859 som ble oversatt til en rekke språk (til tysk alt i 1862, og tysk Wikipedia fører uttrykket heller ikke lengre tilbake), men uttrykket er brukt på engelsk av J.A. Wylie i 1857 (dog avgrenset til at å delta i Guds arbeid «ennobles man») og i Tyskland i hvert fall alt i 1740 i et dikt av Christoph Dietrichs von Böhlau:

Denn da des Pöbels Mund nur blos die Arbeit adelt,
Die seinen Beutel füllt, und Wiß und Anmuth tadelt,

Søk i NB på «Arbeidet adler» gir eldste treff i Jensens Exempelsamling til Brug ved den første grammatiske Undervisning (1870). Det skal læres i barndommen og inngår i en tradisjon med nytale for å få mennesker til å tro at det beste ved livet er å slite. Ideen eksisterer i en rekke varianter, for eksempel at lediggang er roten til alt ondt, hvorfor gjøre i morgen, det man kan gjøre i dag og arbeid er det beste tidsfordriv osv. Det hele toppet seg ved konsentrasjonsleirenes motto Arbeit macht frei, (uttrykket ble for øvrig brukt av H. Beta alt i 1845), og om det synes søkt, kan det legges til at Arbeit adelt også var motto for Riksarbeidstjenesten til nazistene fra 1935 som skulle sette arbeidsledige og dagdrivere i sving: «Arbeitsmänner sind frische, frohe, selbstbewußte Soldaten der Arbeit» og, for unge kvinner, «Arbeitsdienst für die weibliche Jugend ist Mütterdienst», som det het i propagandaen.

Aristoteles visste likevel bedre: «Alt betalt arbeid suger ut og bryter ned sjelen» (det er dessverre bare en parafrase over uttalelser i Politikk og ikke et sitat). Den tyske tegneren Paul Flora (1922–2009) sa det slik: «Wenn Arbeit adelt, dann bleibe ich lieber bürgerlich».

Arbeidet adler mannen