Mat for mons
engelsk: good fodder; tysk: gefundenes fressen

Mons
engelsk: Tom(cat); tysk: Kater

Mat for mons er noe man setter stor pris på, gjerne mat, gjerne noe man blir glad for å få del eller tak i. Moth har i sin ordbok (ca. 1700) oppslaget «Mogens eller Mòns / Et mande nafn. Magnus. / Et katte nàun». Mons som mannsnavn er ifølge alle kilder (f.eks. Vågslid, s. 159) avledet av Magnus (latin for stor); på dansk ofte skrevet Mogens og på svensk Måns. Navnebøker oppgir Magnus den gode (d. 1047) som den første med dette navn i Norge. Ifølge Snorre skal ingen ha våget å vekke faren, Olav Haraldsson, natten Magnus ble født, og det ble skalden Sigvats lodd å gi ham navn. Olav syntes det var et elendig valg, men fikk forklart at gutten var oppkalt etter Karlamagnus (Karl den store) noe som gjorde kongen blid igjen.

I noen grad i Sverige, særlig i Danmark (jf. ODS) er det et vanlig kattenavn, mens det i Norge, spesielt nord i landet, kan være fullstendig synonymt med hannkatt. Det skulle gjøre mat for mons til kattemat, om opphavet til uttrykket er tilsvarende, noe Riksmålsordboken kan se ut til å mene: «(stående vending til ell. om en person) det er mat for mons (mons, mogens egtl. navn på katten)». ODS angir at denne betydning er «sammenfaldet med andre ord, jf. Arkiv.​XLVII.18 [Arkiv för nordisk filologi].» Det kan vel være tradisjonen med å knytte vanlige, korte navn som suffiks til visse egenskaper, som lathans, fillefrans og svarteper, det siktes til, og det er vel tenkelig at dette er blandet sammen med det lydmalende kattemons.

Et eksempel på at hankatten het Mons generelt, finner vi hos Ambrosius Stub (1705–1758, publisert posthumt) i det smått overraskende diktet En giftefærdig Piges Klage over sin Moders Urimelighed i at nægte hende et anstændigt Ægteskab:

Hvi har min Moder giftet sig?
Dog vil det nu forbyde mig;
Det vilde jeg nok vide;
Hun har jo Mand i Seng hver Nat,
Men jeg kun Moens vor gamle Kat,
Som ingen Muus kan bide.
Hvorfor skal jeg mandvoxen døe?
Saa uforsøgt som nysfød Møe,
Der aldrig smagte Patten;
Nei før skal gamle Moens herud,
Min Liv-Kat hede som vor Knud,
Og Musen bide Katten.

Jeg har ikke sett mus brukt om kvinners kjønnsorgan før innsamlingen av de norske folkeeventyrene vel 100 år senere, men jeg har heller ikke dykket grundig ned i materien så jeg skal ikke gjøre annet enn å sette et lite utropstegn ved dette(!).

I Holbergs Peder Paars (1720) dukker en katt ved navn Mons opp ved flere tilfeller og uttrykket mat for mons, urelatert nevnte katt, i en replikk på side 124. Studenter spiste tydeligvis kattemat også den gang. Her ser vi for øvrig også spor etter uttrykket å være en hund etter noe:

Peer blef da hæftig glad, og strøg sig om sin Mund,
Thi hand paa Sukker og Rosiner var en Hund.
Hand sagde: Det er Mad for Mons, for en Studenter,
Jeg et par Briller strax af Skriverstuen henter,

Enda tidligere forekommer det i Sverige i Johan Runius’ Blomster-Dröm (skrevet i 1705):

Åter kom hon som i jåns,
Fort sad’ hon, skal du få Nectar,
Jag sa: det war mat åt Måns,
Men mig halfklädd jag ursächtar,

«Det er Mad for Mons» er et av uttrykkene Henrik Hertz (Ugentlige blade 1859, s. 680) savner i sin omtale av Molbechs bok Danske Ordsprog. Som eksempel på bruk helt urelatert til mat forteller Tarjei Vesaas om en bytur etter at debutromanen hans hadde fått sine første anmeldelser i 1923: «Inn til Kristiania måtte eg òg, for å helse på den trygge og hyggelege Olaf Norli. Han tok straks grønskollingen ned på Grand, til pils og fine smørbrød. På heimvegen var eg innom Kristoffer Uppdal, som då budde i eit gildt hus i Holmenbukta i Asker. Han sette seg til å fortelja om kollegaene våre i inn- og utland. Det var mat for mons.» (Mæhle 1964, s. 21.)

En matmons er en som er svært glad i mat, kanskje avledet av katte-monsens apetitt. Først funnet i NB i 1895 i Eivind Astrups Dyreliv nær Nordpolen (s. 139): «Fisk er her ogsaa; en mængde laksørret findes i de større indsjøer i det nordlige Grønland og Grinnell-land, hvor vandet ikke bundfryser om vinteren, og de er føde og velsmagende nok for den mest kræsne madmons.» Laksørret, du! En eldre kilde er i en brevsamling fra 1871 (Koffardikaptein Jan B. Hornemans brev til Petra Neeraas, trykket i 1951, s. 36): «… for naar Familien er borte vanker det alltid saa megen god Mad paa Voldsminde, og jeg er jo en Madmons som du vel har merket dig.» Som en pussighet finner vi det «danske» ordet gourmand oversatt med matmons (og godmat-sleik) i en Dansk-norsk ordbok utgitt på Samlaget i 1926 (av Steinar Schjøtt) mens det i Norsk ordbok (2000) på samme forlag ennå ikke har sitt eget oppslag, men nå er forklaring på ordet gryteulv. Fra gourmand til gryteulv. Man kan lure på hva som skjedde de 74 årene i mellom.

Kakemons er tilsvarende noen som er svært glad i kaker. Eldste treff i NB finner vi i Julli Wiborg Forlovet (1915, s. 210): «Jeg skal ikke plage dig – endda du er en græsselig kakemons – med at regne op alle de lækre saker.»

Det er for øvrig 383 menn som har Mons som første fornavn, 208 som eneste navn i Norge (SSB). Og langt flere katter.

* Tegning av Wilhelm Busch fra Die fromme Helene, 1872

–