engelsk: to err is human; tysk: Irren ist menschlich
Uttalelsen blir gjerne tilskrevet Cicero, som i sin 12 fillipiske tale (år 43 fvt.) sa: «Cuiusvis hominis est errare, nullius nisi insipientis in errore perseverare», ethvert menneske gjør feil, men bare en tåpe insisterer på å fortsette å gjøre dem. Andre del av setningen gir utsagnet litt mer innhold enn det selvfølgelige: at mennesket ikke alltid får til det det prøver på.
Konfucius (ca. 552 til 479 fvt.) skal ha sagt noe nesten fullstendig likelydende som Cicero i Analects 15,30 (eller Samtaler; aforismer samlet og satt sammen etter hans død), her oversatt av James Legge (1861): «To have faults and not to reform them – this, indeed, should be pronounced having faults.»
Det er kanskje like slående som det er selvsagt, for likelydende varianter dukker opp fra mange steder, bl.a. som attribuert til Seneca d.y. (død år 65): «errare humanum est, perseverare autem diabolicum, et tertia non datur», det er menneskelig å feile, å fortsette feilene er av djevelen og noe tredje finnes ikke. Resirkulert av Augustin (år 354 til 430) i Sermo 164: «Humanum fuit errare, diabolicum est per animositatem in errore manere», det er menneskelig å feile, men djevelsk å fortsette å feile av stahet. Alexander Pope gjorde en populær og fin vri i An Essay on Criticism 1711 (linje 325): «To err is human, to forgive divine».
I Henrich Müllers Taare- og Trøste-Kilde (1677): «At feile er Menniskeligt. Dend ene holder dend anden sin Mennisklighed til gode». Klisjeen er oppført i von Aphelens Dictionnaire Royal fra 1775, og opptrer jevnlig i norske aviser i hvert fall fra 1820-tallet og fremover, stort sett etterfulgt av at dette ikke unnskylder tåpelighetene. Mer Seneca enn Pope, altså.