Julen varer helt til påske

jul til påske

Uttrykket julen varer helt til påske blir ifølge Språkrådet brukt om et fjernt tidspunkt eller et langt tidsspenn. Ihvertfall er det noe man sier iblant.

I Moths ordbok fra ca. 1700 kan vi lese at «Jûl til pâske. Er en Julehelsen, som // som, i juletider, en hver skal sige nâr hand kommer i andens hûß, eller fâe balderofne.» Selv om det ikke forklarer noe om hvorfor, er det altså en lykkeønskning fra før i tiden som har blitt hengende som en frase til vår tid. Det lever i dag i en fellesskandinavisk sang (Nå er det jul igjen) av ukjent opphav. Den danske forfatteren Mads Hansen (1834 til 1880) skrev en lenger tekst modellert over samme tema, men i sin enkelthet er sangen eldre. Melodien skal være kjent fra 1700-tallet som en sanglek.

Balderofne, som nevnes hos Moth, er også en lek. Av det litt merkelige slaget. Moth beskriver det på eget oppslag slik: «Balder-oune/en/Er en jule lêg, som har sit nafn af en kempe af det nafn. I legen skal den, som er Balderofne, legge sit hoved i en andens skød, og de andre legere slâer ham smâe slag med den flade hând i ryggen: og, imens de slâer, synger de alle disse ôrd: Balderoune og hans vîß, de yppede en grote kîf, grote kif pâ Tune sâ slâer vi Balderoune, ni slag skal vi slâe og dermed skal vi hiemgae. derpâ telles slaggene fra et til ni; Hvem der slâer flere end ni slag, eller stâer ved Balderounes rumpe, mens der slâes, eller hvem som siger det sîdste af effterfølgende ôrd (som dem foresiges af dem i hviß skǿd Balderoune ligger, og de alle skal efftersige) nemlig : Himmerske, Hammerke, Huten, duten, knur, Hand bliver Balderoune igen. Ludus Saturnalitius.»

Heldigvis varer ikke julen til påske, i sangen fordi fasten avbryter (46 dager før første påskedag). Den vanlige lengden på julefeiringen er ellers til 13. dag jul (6. januar  og hellig trekongersdag), alternativt 20. dag (13. januar), som for øvrig var datoen for den førkristne feiringen av midtvintersblot. Da jeg var barn, trodde jeg det var faster som kom mellom jul og påske i sangen (vi drev opplagt ikke mye med fasting): sånn helt generelt kom på besøk og ødla alt. En fæl tante og en rar sang.

Nå er det jul igjen,
Og nå er det jul igjen,
Og julen varer helt til påske.
Nei det er ikke sant,
Nei det er ikke sant,
For der imellom kommer faste.

* Tegning fra Thomas Kibble Herveys Book of Christmas, 1837

.

 

Advertisements
Julen varer helt til påske

Komme som julekvelden på kjerringa

overraskelse

engelsk: to be caught unawares; tysk: unversehens

En overraskelse. Mange av oss føler nok at vi ikke er helt forberedt på at julen kommer så fort som den gjør, men similen er helt allmenn om hva som helst som  kommer brått på. Finnes i ordspråksamlingen til Peder Syv (1688, s. 113): «Hand kom, som jul-aften paa konen (der hun ej havde lavet nok der til)». Uttrykket har en eim av et folkeeventyr eller noe allment kjent (hva har skjedd? Hvorfor er det kjerringa julen kommer så plutselig på, og hvilken kjerring?), men det er så vidt jeg kan finne ingen kilder som sier noe mer om det.

Eldste treff i nb.no er fra spalten Idag i Morgenbladet fra 1.1.1853. «Høimesse i Vorfrelsers kirke, […] der prædikes paa Tydsk i Brødremenighedens Forsmlingssal, Kl. 12 Middag» og i dag «gives paa den norske dramatiske Skoles Theater ‘Julestuen’ og ‘Den yngste i Familien eller Kjærlighed kommer som Julekvelden paa Kjærringen’, Kl. 7 Eftermiddag.» Antageligvis en heller sjaber suksess siden det ikke ellers finnes spor av dette teaterstykket.

Harald Meltzer bruker uttrykket i Smaabilleder af Folkelivet (utgitt posthumt i 1862, s. 83):  «’Ja, hvad synes du om mig, Karen, som skal til America?’ svarede Johanne: ‘Det kom saa brat paa mig, som Julekvælden paa Kjerringen, ser du.’»

På lille julaften fra 1971 til 2007 sendte NRK hvert år et radioprogram med Ingrid Sahlin-Sveberg med navnet Som julekvelden på kjerringa, som antagelig skulle anspore julestemningen for alle som hadde tid til å lytte på radio og ikke panisk fløy mellom vaskebøtter og siste-liten gaveinnkjøp på bensinstasjonen.

* Illustrasjon: George du Maurier, Punch 19. mai 1877

Komme som julekvelden på kjerringa

Det er bare jul én gang i året

jul bare en gang

engelsk: christmas comes but once a year; tysk: Weihnachten ist nur einmal im Jahr

Det er faktisk bare jul en gang i året. Heldigvis, vil nok noen si. Ifølge Bevingede ord (2012) skal det være vanlig å tillegge «men påske er det hvert år». Klisjeen er åpenbar og uten overført betydning eller tilslørt innhold. Frasen brukes ofte for å tilforlateliggjøre utskeielser som man har dårlig samvittighet for.

Det er oppført i Ivar Aasens annen utgave av Norske ordsprog (1881): «Det er ikkje Jol-aftan meir enn ein Gong i aaret», mens det i Sverige er registrert alt i Lars Rhodin Samling af svenska ordspråk (via SAOB) fra 1807: «Det är icke jul mer än en gång om året». Dunderlandsdølen 3. mai 1911, Fortælling fra Montana (av en Moværing for «Dølen»): «Her har Du en daler, gaa nu paa barberstuen og pynt Dig litt. Julen kommer bare en gang om aaret og da kan du vel se ut som dine kamerater, bemerket Hans og Ola.»

Lalli Knutsen skriver i boken Det er dyrt å være fattig (1944) at «Gustav hadde et helt berg med pakker. — Det er da for svingende bare jul en gang i året, sa han da Peter bemerket dette.»

Også Agnar Mykle lar en karakter i novellen Året har mange dage (1952) bruke uttrykket: «… i kveld skal vi være ekstra hyggelige mot hverandre for det er bare jul en gang i året». Akkurat det er kanskje litt trist hvis det altså skal betraktes som en utskeielse.

* Tegning av Thomas Nast for Harper’s Weekly 1881

Redigering 22. desember 2016: Svenske Rhodin fra 1807 er lagt til.

 

Det er bare jul én gang i året

Den nakne sannhet / den usminkede sannhet

engelsk: the naked/plain truth, the unvarnished truth: tysk: die nackte Wahrheit, die ungeschminkte Wahrheit

Klimt_-_Nuda_Veritas_-_1899
Gutav Klimt 1899

Sannheten uten overdrivelse eller tilsløring. Antageligvis fra latin, nudaque veritas i Horats’ carmina (ode) 1,24 (publisert mellom år 30 og 23 fvt.):

Ergo Quintilium perpetuus sopor
urget? Cui Pudor et Iustitiae soror,
incorrupta Fides, nudaque Veritas
quando ullum inveniet parem?

Utallige frase- og ordbøker gjengir varianter av en fabel om Sannheten og Løgnen som tok et bad sammen. Løgnen sto først opp av vannet og tok på seg Sannhetens klær og forsvant. Sannheten valgte da heller å gå naken enn å ta på seg Løgnens klær. Hendrickson i Encyclopedia of Word and Phrase Origins (2008) hevder fortellingen kan spores helt tilbake til Homer.

Ofte personifiseres sannheten som en naken kvinne, som i Gustav Klimts maleri Nuda Veritas, og i andre fabler (se f.eks. i den anonymt utgitte tyske samlingen Neue Fabeln fra 1759, s. 10), men det kan hende det er mest fordi det er en anledning.

I varianten den bare sannhet, som jo betyr det samme, finner vi det i et skrift fra Riksrådet i Danmark til Keiser Maximillian I (Danmarckis Raad supplicerit oc screffuet til Rommiske Keyser, Maximilianum) år 1505 gjengitt (formodentlig oversatt) i Arild Huitfeldts Kong Hansis Krønicke trykket 1599 (s. 223): «Oc giøre Eders keyserlige Maiet: Kierligheder, Naader, oc alle andre, vitterligt, effter som huer Mands kundt er, oc er den bare Sandhed, at i Mands Minde, oc fast altid, da haffuer Suerigis Rigis Raad, oc dis Indbyggere, imod deris Herrer oc Konger deris Eed oc Plict veret forglemmende.» Dette var ett av flere forsøk på å involvere Det tysk-romerske riket på Kong Hans’ side i de mange konfliktene med «Steen Sture oc [etterfølgeren] Herr Suante, sampt deris Anhengere» i Sverige.

I samme miljø, i en annen konflikt, finner vi frasen brukt i brevveksling 21. mars 1814 fra Kong Frederik VI i København til fetteren prins Christian Frederik (senere Christian VIII) i Christiania (her gjengitt fra Sørensen, Kampen om Norge 1871, s. 201): «Bedste Kousin! Øieblikkets Vigtighed, Din og Fædrelandets Stilling kræver, at jeg taler til Dig og forelægger Dig den nøgne Sandhed, og mit inderlige Venskab for Dig gjør mig det til en kjær Pligt.» Den kjære plikten var å fortelle at Norge er tapt og må avstås, noe Christian Frederik som kjent ikke uten videre godtok før han hadde fått noen sommermåneder som norsk konge.

Et par år senere kunne man lese i Det Norske Nationalblad af blandet Indhold (15.2.1817, s. 151) et angrep på Nicolai Wergelands bok Sandfærdig Berettelse om Danmarks politiske Forbrydelser mod Kongeriget Norge signert Nullius addictus: «Bogens hele Tone er bitter; den maatte opvække manges Vrede, og jeg veed ikke, hvem slig en Tone skulde kunne behage. Dersom den nøgne Sandhed ofte føder Had, hvad maa den da ikke, naar den kommer i fiendtlig Rustning med bistert Aasyn? naar den tager skrækkelige Formodninger (vare de end altfor grundede) i sit Selskap?»

Oxford Dictionary of Word Origins (Cresswell 2010, s. 286) hevder uttrykket på engelsk går tilbake til 1300-tallet, men oppgir ingen referanser. Etymonline kildebelegger det til Alexander Montgomerie, The Cherry and the Slae (1585, s. 86): «But truely told the naked trueth», men det står også i Lylys Euphues fra 1578, s. 6: «If these things be true which expirience trieth – that a naked tale doth most truly set fort the naked truth, …». Shakespeare brukte det flere ganger, bl.a. i Henry VI, Part I (II,4 1591): «The truth appears so naked on my side», og i Love’s Labour’s Lost (V,2 1594): «The naked truth of it is, I have no shirt; I go woolward for penance.»

Den usminkede sannhet er en variant som også har vært i bruk en stund, først på norsk (i nb.no) i Frederik Christian Holberg Arentz’ Et Lyksaligt Folk (1760, s. 14): «Jeg tænker, naar man kun forestiller sig tydelig, hvad Laster er, da skal den usminkede Sandhed i sit fulde Lys strax skinne os i Øyene.» For øvrig ble Horats’ nevnte ode oversatt med den usminkede sandhed i en utgivelse fra 1792 (s. 89) av M. Jacob Baden («Professor i Veltalenheden ved Kiøbenhavns Universitet»).

Avisen Statsborgeren 18.5.1837: «De kongelige Gaver blive saaledes ofte omtalte i deslige Blade paa en Maade, der mere synes at tilsigte Majestætens Berømmelse end Fremstillingen af den rene usminkede Sandhed, – og de pøbelagtige Oppositionsblade have stundom været uartige nok til at gribe dem i saadanne smaa Kunstgreb og blotte dem for Publikum.»

Martin Andersen Nexø brukte like godt de begge i Et lille Kræ (1932): «Men saa vil jeg ogsaa for en Gangs Skyld tage mig Lov til at sige den nøgne, usminkede Sandhed!» Da legger han i hvert fall ingenting imellom.

.

Den nakne sannhet / den usminkede sannhet

Barke sammen / brake sammen / brake løs

A ‘Fair Fight.’ Samuel Lover, from “The Neighbourhood of Dublin,” by John Joyce.

engelsk: to clash; tysk: zusammenstoßen

Fyke på hverandre og slåss, eventuelt bare kraftig krangling eller heftig debatt. Noen ganger barke i hop.

Uttrykket er mye brukt om sportsbegivenheter: «Zlatan Ibrahimovic og Per Ciljan Skjelbred kan barke sammen i VM-play-off», lød det optimistisk fra NTB via BT 17. oktober 2015 (det skjedde selvfølgelig ikke), og når politikere krangler: «Fullt kaos i Bergen: Se byrådslederkandidatene barke sammen», vgtv, 5. september 2015.

«Hva det kommer av, er ukjent, sier ordboken. Siden vi ikke bruker ordet barke i andre sammenhenger, og fordi diskusjoner noen ganger kan bli litt bråkete av seg, er det fort gjort å begå feil med både dunder og brak her», skriver Hegge i Aftenposten (2006). Bokmålsordboka skriver riktig nok at ordet er av uvisst opphav, men forklarer det med bære, fare, sette. Norsk ordbok (Guttu) derimot gir et forslag: «muligens avl. av dial. barke, norr. barki strupe; i så fall ‘fare i strupen på’».

Brake sammen regnes i alle språkspalter (Hegge 2006, Institutt for lingvistiske og nordiske studier (ordvakta), UiO 2012, Korrekturavdelingen udatert, NTB/R. Wikstøl i PRprat 2015) som feil eller en ny bruk, muligvis en kontaminasjon med brake løs.

Frasen med barke er likevel ikke særlig gammel i Norge hvis vi skal dømme etter eldste treff i Nasjonalbiblioteket, Haugesunds Avis 1.6.1933: «og det hender det barker sammen til en ordstrid som under alle omstendigheter har sportslig interesse», så i C. Borch-Jenssens minner fra Larvik, Ekko fra min barndomsby (først utgitt i 1935, her fra 2. utg. 1944): «Det var heller ikke noget særsyn i de dager å se berusede guttær eller voksne mennær barke sammen på åpen gate. Nu er det en sjeldenhet.»

Frasen er ikke av fullstendig uvisst opphav heller, den er nok bare fra Sverige. I Svenska Akademiens ordbok (SAOB) på nett (oppslag barka) er Komma barkandes kildebelagt i en tysk-svensk ordbok fra 1749 og fra 1783 siteres «Jag höggen ve öra / Och därmä så barka vi hop te att slåss» (C.I. Hallman: Tilfälle gör tiufven, en vaudeville med melodier av forfatterens venn, Bellman). Den svenske ordboken skriver at sannsynligvis er ordet blitt en billedlig anvendelse av å barke, altså å fjerne bark fra trestammer: «Möjl. är utgångspunkten för denna utveckling att söka i de två likaljudande sv. verben LÖPA, af hvilka det ena betyder springa, det andra lossna (om bark) o. afskala».

Å brake sammen, derimot, har en lengre historie i norsk litteratur. Den finner jeg først hos Hamsun i Redaktør Lynge (1893, s. 233): «Lad det bare brage sammen med den Tiltro, han slog om i en anden Gade.» Andre eksempler er Gabriel Scott, Broder Lystig (1909, s. 125): «… jeg øver i feber, og hører applausen brake sammen som en veldig orkan over mit hode!», J. Kessel, Flyverne (1928, s. 155): «Han hadde sloppet styringen og ventet bare på at de skulde brake sammen». Metaforene er kanskje ikke helt den samme, men jeg synes de er overlappende og den ene er mer en støyende kollisjon der den andre dreier seg om å fly på og flå hverandre, men i mye av dagens bruk er begge gyldige.

Å brake løs, at noe voldsomt setter i gang, gjerne med støy og fynd og klem, finner vi for øvrig først i nb.no hos D. Habel, Øiebliksfotografier (1883, s. 144): «Det var Salmen fra Lützen, Hr. Daae istemte, da han drog ned af Talerstolen og mente, at nu skulde det for Alvor brage løs.» Hulda Garborg bruker det i Et frit Forhold (1893, s. 33): «Det skulde vel aldrig brake løs med den femte derude i Dag?»

I det samme oppslaget (barka) i svenske SAOB kan vi også lese: «barka lŏst (l. lös), börja på allvar, bryta ut», kildebelagt fra 1860, og da kan man jo lure på om kontaminasjonsteorien egentlig kan holde: Hvilken bark har farget hvilket uttrykk (hvis noe)?

Jf. ellers uttrykket å være hardbarket.

* Tegning av Samuel Lover (1797–1868): A ‘Fair Fight’

.

Redigert 25.7.2017: Endret eldste treff av barker sammen til Haugesunds Avis 1933.

 

 

Barke sammen / brake sammen / brake løs

Spise hatten min

Karl II av England. Det var kanskje denne hatten man måtte spise
Charles II av England og muligvis hatten det egentlig dreier seg om.

engelsk: eat my hat; tysk: fresse einen Besen

Et løfte man gir, eller innsats man satser, når man er helt sikker på utfallet. Hyppig klisjé i Donald Duck og gamle filmer.

Antagelig er uttrykket spredt som følge av oversettelse fra engelsk. På engelsk var det å vedde hatten et gammelt stående uttrykk, se bl.a. i Shakespeares Love’s Labour’s Lost (1594, V,2: «My hat to a halfpenny»). Det eldste spiseløfte jeg kan dokumentere, er Thomas Bridges’ Homer Travestie (A Burlesque Translation of Homer) fra 1770 (s. 264):

For though we tumble down the wall,
And fire their rotten boats and all,
I’ll eat my hat, if Jove don’t drop us,
Or play some queer rogue’s trick to stop us.

Etymonline hevder at folk har veddet å spise hatten siden 1770, så Bridges er kanskje første tilfelle, i tillegg står her, formodentlig med støtte fra OED, som sier det samme, at det opprinnelig har vært to eat Old Rowley’s hat. Old Rowley var ifølge The Phrase Finder en av favoritthingstene til kong Karl II (Charles II av England, 1630–1685). Navnet gled over på kongen selv, antageligvis på grunn av av kvinnehistorier, men hvorfor hatten hans skulle bli gjenstand for fortæring er uklart. En teori er at han likte å gå med fjærprydede og usedvanlig outrerte hatter, som dermed ville være ekstra vonde å spise. Dessverre er det visst ingen skriftlige kilder som underbygger denne underholdende forklaringen.

Med Charles Dickens’ Pickwick Papers (1836, s. 468) begynner spredningen til flere språk (til dansk alt i 1840): «If I knew as little of life as that, I’d eat my hat and swallow the buckle whole.» Fra tiden før 1900 kan man finne flere oversettelser til dansk/norsk (foruten Dickens) med uttrykket i nb.no.

Fra norske forfattere dukker det først opp 1934 i Carl-Fredrik Kaltenborns kriminalroman Alternativ 3 (s. 24): «Men jeg skal spise min hatt på at ekteparet har trettet.»

Siden nærpå ingen bruker hatt lenger, er det et godt eksempel på et tomt løfte, se dette.

* Maleri av/etter John Michael Wright (1617–1694)

.

Spise hatten min

Ad fontes

ad fontesTil kildene på latin. Brukes kanskje sjelden i dagligtale, men hyppig gjest i sakprosa: «hans ad fontes-attytyde var i bunn og grunn p o s i t i v …» (Dørumsgaard: Klassisk kinesisk poesi i norsk gjendiktning, 1979). Selv om det er norske forfattere som anvender termen et stykke tilbake i tid (f.eks. Laurids Nielsen i 1604 og Holberg 1749, begge i latinske skrifter), ser det ikke ut til å komme i bruk på skriftlig norsk før litt ut på 1900-tallet.

I Hieronymus vulgata-oversettelse av bibelen (år 382–405) ble det brukt i Salmenes bok 41,2: «quemadmodum desiderat cervus ad fontes aquarum ita desiderat anima mea ad te Deus». Ifølge Gadamer (1960) hentet spanske humanister maksimen fra dette bibelsted og gjorde det til humanistenes parole om å undersøke de opprinnelige kildene, eller som Erasmus av Rotterdam formulerte i 1511: «Sed in primis ad fontes ipsos properandum, id est græcos & antiquos», (oversettelse fra wikipedia: «Men fremst må man haste til kildene selv, det vil si til grekerne og de gamle.»)

I bibeloversettelsen fra 2011 har formodentlig oversetterne gjort akkurat det når skriftsstedet i dag lyder: «Likesom hjorten stunder / etter bekker med rennende vann, / slik stunder også min sjel / etter deg, min Gud.»

Det er besnærende å spekulere på hvordan det hadde blitt om de store renessansehumanistene hadde hatt som grunnsetning å forfølge bekkens rennende vann i stedet for å oppsøke kildene.

* Illustrasjon: Jan Luyken 1682, ´t Badt tot Aken, Amsterdam Museum
Ad fontes