engelsk: conspicuous by one’s absence; tysk: durch Abwesenheit glänzen
Om uteblivelse som blir lagt merke til.
Uttrykket stammer fra Tacitus’ (ca. 56 til ca. 118) Annales som i 3,76 forteller om Junia Tertias begravelse i år 22. Junia, som var datter av Julius Cæsars siste elskerinne, Servilia, hadde vært gift med Gaius Cassius og var søsteren til Brutus – begge direkte involvert i drapet på Cæsar. Hun døde likevel rik på både penger og innflytelse da hun var rundt 82 år. I Junias testament ble store verdier delt ut til de mektige familiene, men keiser Tiberius var ikke nevnt (noe som var en ren fornærmelse). Tacitus var gjennomgående lite positiv til Tiberius, men gir ham noe honnør i anledningen selv om det også er grenser for hva keiseren kunne tillate. Her oversatt til engelsk av Church og Brodribb (1942): «Tiberius took the omission graciously, and did not forbid a panegyric before the Rostra with the other customary funeral honours. The busts of twenty most illustrious families were borne in the procession, with the names of Manlius, Quinctius, and others of equal rank. But Cassius and Brutus outshone them all, from the very fact that their likenesses were not to be seen [uthevet her, sed praefulgebant Cassius atque Brutus eo ipso quod effigies eorum non visebantur].» Det er ikke gull alt som glimrer, hverken fravær eller språklige gullkorn, og Tacitus tilhører det som gjerne omtales som den latinske litteraturens sølvalder.
Marie-Joseph Chénier (d. 1811) grep fatt i denne fortellingen i sitt drama Tibère (publisert posthumt i 1818), der det sies i slutten av scene 1 i første akt: «Brutus et Cassius brillaient par leur absence.» Fra dette har det blitt en talemåte på flere språk. I 1879 var det inkludert i E. Maus Dansk Ordsprogs-Skat (nr. 972). Muligvis som en variasjon over frasen har man også kunnet utmerke seg ved sitt fravær, som i Aftenposten 12. september 1860: «Ved Keiser Frants Josefs Fødselsdagsfest udmærkede Venetianerne sig ved sin Fraværelse fra Kirkerne og hos Myndighederne.»
I den historiske Ordbok over det danske sprog (ODS, 1700–1950) er frasen beskrevet som å gjøre seg fordelaktig erindret fordi man er fraværende, men selv om de har ett eksempel, er det ellers kun sarkastisk bruk å se. Slik i den svenske vinneren av Nobels fredspris i 1908, K.P. Arnoldsons Lov – ikke krig mellem folkene (1890, s. 139): «Efter at endnu en fremragende stor-aand havde ytret sig i samme almenkjendte toneart, hvori begrundelsen glimrer ved sit fravær og de tomme tankerum fyldes med haan og ringeagtende tale om ‘fromme tanker’ o. s. v., — sparkede det høje kammer forslaget fra sig med 58 mod 4 stemmer.» Eller i avisen Dunderlandsdølen 4.9.1903: «I de Kirker, hvor Folket gjerne vil glimre med sit Fravær, burde man indføre saadane ‘sceneagtige Ringningsgreier’, saa kanske det vilde være et Trækplaster.» Det må da stadig være aktuelt med slike opplagte trekkplastre for Kirken.
