Ad fontes

ad fontesTil kildene på latin. Brukes kanskje sjelden i dagligtale, men hyppig gjest i sakprosa: «hans ad fontes-attytyde var i bunn og grunn p o s i t i v …» (Dørumsgaard: Klassisk kinesisk poesi i norsk gjendiktning, 1979). Selv om det er norske forfattere som anvender termen et stykke tilbake i tid (f.eks. Laurids Nielsen i 1604 og Holberg 1749, begge i latinske skrifter), ser det ikke ut til å komme i bruk på skriftlig norsk før litt ut på 1900-tallet.

I Hieronymus vulgata-oversettelse av bibelen (år 382–405) ble det brukt i Salmenes bok 41,2: «quemadmodum desiderat cervus ad fontes aquarum ita desiderat anima mea ad te Deus». Ifølge Gadamer (1960) hentet spanske humanister maksimen fra dette bibelsted og gjorde det til humanistenes parole om å undersøke de opprinnelige kildene, eller som Erasmus av Rotterdam formulerte i 1511: «Sed in primis ad fontes ipsos properandum, id est græcos & antiquos», (oversettelse fra wikipedia: «Men fremst må man haste til kildene selv, det vil si til grekerne og de gamle.»)

I bibeloversettelsen fra 2011 har formodentlig oversetterne gjort akkurat det når skriftsstedet i dag lyder: «Likesom hjorten stunder / etter bekker med rennende vann, / slik stunder også min sjel / etter deg, min Gud.»

Det er besnærende å spekulere på hvordan det hadde blitt om de store renessansehumanistene hadde hatt som grunnsetning å forfølge bekkens rennende vann i stedet for å oppsøke kildene.

* Illustrasjon: Jan Luyken 1682, ´t Badt tot Aken, Amsterdam Museum
Ad fontes

Kommentar til “Ad fontes

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *