Toppen av kransekaken

monument to napoleon G Cruikshank's omnibus 1842

engelsk: the icing on the cake; tysk: das Sahnehäubchen

Det beste av det beste, et høydepunkt. Brukes ofte ironisk.

Kransekake er en stekt mandeldeig (i marsipanslekten) i konsentriske ringer lagt oppå hverandre slik at den smalner oppover og streber mot himmelen som et pyntet Babels tårn. Den øverste ringen – toppen – er altså den minste, men tidligere var det nok vanlig å ha en fin figur oppå der, som man kan lese i L. Dillings Hverdagsmennesker (1880): «Men nu kommer det allerbedste, og det skal du faa beholde ganske alene. Det er Toppen af Kransekagen. Damen allerøverst med den røde Kjole er Frihedsgudinnen, sagde Konditoren. Hun er gyselig sød, for hun er lavet af bare Sukker. Du kan gjerne bide Hovedet af hende, det gjør ingenting; men du maa ikke slikke paa hendes røde Skjørt, for det er arsenikholdigt og meget farligt.» Kan skjønne det er stas med sukker, arsenikk og hodeavbiting.

I en slektshistorie (Grønvold 1925) omtales en håndskrevet kokebok til en 17-årig pike i Spydeberg fra 1779, der det nevnes en «yderst complicered Taarn-kage» som jo kan være et tidlig spor av kaken. Mandelkrands er med i den første trykte norske kokebok, Maren Elisabeth Bangs Huusholdnings-Bog fra 1831 (rett nok uten eksplisitt tårn, men monteres som tårn i 3. utgaven fra 1839). Også Hanna Winsnes har den med i sin første kokebok, Lærebog i de forskjellige Grene af Huusholdningen (1841).

Danskene ser på kaken som særdansk, en utvikling av mandelkranser (som har omtrent den samme marsipan/kakedeigen) og, ifølge samvirke.dk, oppfunnet av en konditor i Danmark på slutten av 1700-tallet som overflødighetshorn (en liggende kransekake i form av et vridd bukkehorn fylt med sjokolade og annet godt). På bloggen madamsif gjengis det en oppskrift fra Hans Henrick Petersens Nye Original Dansk Kogebog (1806): «1 Pund Mandler, 1 Pund Sukker, 2 til 3 Æggehvider og Skallen af 1 Citron». Morsomt nok avsluttes oppskriften med en oppfordring om heller å kjøpe kaken hos en konditor, den er for komplisert. Samvirke.dk forteller også i sin artikkel at «Wienerbasserne, kransekagen og andre af konditorens kreationer er Danmarks bidrag til den kulinariske verdenskunst. […] Fortegnelserne over og dokumentation af de danske gastronomiske fyrtårne er bogført på allerhøjeste sted i EU som Danmarks bidrag til den kulinariske verdenskultur». 

I en novelle av Mauritz Hansen (muligvis verdens første kriminalforfatter) trykket i Morgenbladet 12.08.1838 beskrives en overdådig oppdekning slik: «En Napoleonskage og Kransekage, Vindruer og – Gud forlade hende, en Annanas! Jesus!» Napoleonskake har ifølge Lomheim Ordomord (2004) for øvrig navn som direkte følge av at sukkerroeproduksjonen i Danmark kom i gang under Napoleonskrigen da landet tidvis var uten sukkerforsyninger. Kransekaken, om dansk, er en svært naturalisert innvandrer i Norge. Den blir vel knapt servert uten en mengde norske flagg (samt smellbonboner inneholdende for store, simpelt utformede papirhatter og ubehjelpelige vitser).

Billedlig som noe mer enn bare det beste med kaken, finner jeg uttrykket først i en lang og svært morsom beskrivelse av en postordresvindel i Stavanger Aftenblad 7.10.1902: «Og saa kommer vi til rosinen i pølsen, toppen af kransekagen, humbugen sat i system, uhyret» (Papas nye uhr).

På Wikipedia beskrives det som en bryllupstradisjon at brud og brudgom setter fingrene på hver sin side av den øverste ringen og løfter. Hvor mange ringer som blir med den øverste er en spådom om hvor mange barn de skal få. Toppen av kransekaken blir da likt med å ikke få så mange barn, eller, hvis det blir svært mange ringer, så er jo ironien tilstedeværende.

* Illustrasjon: George Cruikshank, Monument to Napoleon, George Cruikshank’s Omnibus 1842

 

Advertisements
Toppen av kransekaken

Kroe seg

hane mann hood c a 1833

Å vise tegn på velvære, riktig hygge seg; helst over andres ulykke. På dansk betyr å kroe seg å blåse seg opp, gjøre seg viktig (se ODS), og det er oftest slik det blir forklart i norske ordbøker, selv om jeg ikke kan se uttrykket brukt på denne måten her i nyere tid. Riksmålsordboken oppgir begge betydningene.

I Dichmans Regler for retskrivningen (1799, s. 6) kan vi lese et eksempel: «hun kan ret kroe sig som en kalkonsk Hane». Eksempelet kro seg som en hane finner vi også i Norsk ordbok (2005). Kroen er en utposing på spiserøret hos noen fugler (vi får formode at kalkonske høns er blant dem) som fungerer som en midlertidig lagringsplass for mat. Hvis man som «visse fugle: viser sin fyldte kro, puster sin kro op», som er helt pussige eksempler fra Den Dansk Ordbog, er bildet likevel mer forståelig, siden enkelte fugler (f.eks. fregattfuglen) faktisk blåser opp halsen (dog ikke kroen) for å briske seg for damene. Vanligvis er det fjærene som blåses opp for å virke større (eller for varmeisolasjon). En velfylt kro gir  kanskje også en viss grunn for enkelte andrikker til å vagge fornøyd for da har den mat for en tid.

Wergeland brukte det i velværebetydningen i fortellingen Gamle Jomfruer (1833), der mannen utsatte et besøk «… for at kroe sig deslængere i Gjæstebudsklæderne». Wergelands beste fiende, Welhaven, legger muligvis noe tilsvarende i ordet (skjønt oppblåst passer også) da han bruker det året etter i Norges Dæmring (1834):

Og uden Kraft og uden mandig Tanke
Henstirrer Mængden paa de stærke Fjelde,
Og kroer sig af en ubegrændset Vælde,
Hvergang den sidder der og rider Ranke,

Ellers er det altså mange eksempler på å kroe seg over andres uhell, som vist i Mona Langes oversettelse av Ben Okris Den sultne veien (1993, s. 141): «Han forbannet deres egoisme og bedyret at de bare var kommet for å kroe seg over hvor mye verre vi hadde det enn dem.» Det blir nesten som en krysning av uttrykkets to betydninger og viser kanskje en sammenheng.

Malapropos er kalkonske høns det tidligere navn i Skandinavia for kalkun, benevnt etter den indiske byen Kalikut (som egentlig heter Kozhikode). Det kan tyde på en forveksling mellom India og Vest-India (Mexico), der kalkunen kommer fra. Om det er litt pinlig, kan det være en trøst at de engelskspråklige landene plasserte fuglen i Tyrkia. Antagelig er det hverken noe å blåse seg opp for eller kroe seg over.

* Illustrasjon av Thomas Hood, Comic Annual 1833

.

Kroe seg

Støv på hjernen

støv på hjernen

engelsk: neat freak; tysk: Putzteufel

Å være ekstremt opptatt av et rent og plettfritt hjem er betegnende for en som har støv på hjernen.

Støv på hjernen er debutromanen til Eva Ramm fra 1958. Selv beskriver hun bakgrunnen slik i Prosa (nr. 3/09): «I 1954 flyttet vi til Nesodden og vår første leilighet, i et nabolag med nesten bare ‘gode husmødre’. En stund hadde jeg storrengjøring hver fredag, og gikk på møter i det lokale husmorlaget. Vantro skjønte jeg at det var dødsens alvor å være husmor. Lenge lot jeg som jeg var like ivrig som de andre etter å ha et prikkfritt hjem. Men – var det dette kvinnene skulle bruke tiden sin til? Jeg begynte å notere. Til slutt ble det bok av det … Uttrykket ‘med støv på hjernen’ ble allemannseie, og bidro i flere år til atskillig oppvask mellom ektefeller. Det ble også film av det i 1959, og både bok og film ble store suksesser.

Uttrykket er likevel noe eldre. Først i Sølvskatten ved Elinsjø av Sverre Vegenor (Sverre Nicolaisen) fra 1928: «Nordbøkjerringen har sikkert en god slump støv på hjernen, hun også hvis en skulde falle på å undersøke», men her er begrepet brukt for å beskrive helt generell galskap. Støv på hjernen kunne like gjerne beskrevet en hjerne som er lite i bruk, som i C.J. Hambros barndomserindringer Far og sønn fra 1948, der professor Broch stiller spørsmål til en ung Edvard Hambro: «Synes du det er en fremtid for et livsfriskt begavet menneske å gå å vente på at jeg skal dø og dette professoratet bli ledig? (Det var ingen aldersgrense dengang.) Synes du det er en opgave å gå og samle støv på hjernen – kanskje få én elev i arabisk [h]vert tredje år og ellers bli nødt til å lese begynnelsesgrunnene i hebraisk med nogen teologiske studenter?» 

Livets flamme av Elsa af Trolle (oversatt av Lalli Knutsen) benytter det helt i tråd med dagens betydning (1953): «Anna greier fint alt sammen alene. Og selv går du alltid med en støvklut i hånden når du er hjemme. Onkel Erik sier du har støv på hjernen.»  

Det behøver ikke betegne en tvangslidelse, men et visst hysterisk islett ligger det nok i frasen. Det gjør at det passer fint inn i Hans Sandes oppramsing i Hjernegråt (1997): «Originalene hadde jo menstruasjon og før det PMS lunatic med springflo i hypofysen og etter det eggløsning og blei gravide og oppblåste og sårbare og gneldrete og spydde hver dag og fikk anorexi og bulimi og fødselspsykoser og vandra rett inn i ammetåka med kroppen full av hormoner som ikke visste hva de ville og støv på hjernen og husmornevrose helt fram til overgangsalderen. Så det var ikke rart at de følte seg utafor i samfunnet.» Det er best holde seg til ordtaket om at et hjem skal være rent nok til å være sunt, men skittent nok til å være hyggelig.

* Kinoplakat for filmen, regissert av Øyvind Vennerød 1959
Støv på hjernen

Ikke tapt bak en vogn

dame på vogn i vind, fat

engelsk: to be nobody’s fool; tysk: nicht auf den Kopf gefallen sein

Å være rådsnar, ikke dum. Man sier ikke om noen at de er tapt bak en vogn, det brukes kun nektende, men implisitt betyr det jo at den som befinner seg tapt bak vognen er motsatt anlagt. Tapt brukes her i betydningen mistet, og frasen er beslektet med uttrykket å falle av lasset, som betegner det å ikke klare å holde følge, både overført og reelt.

Hos Peder Syv (bind II, 1688, nr. 10951) er det forklart noe annerledes: «Hand sidder som hand var tabt af en vogn […] ): i dybe tanker». Moths ordbok (1686–1719) gir på oppslaget tabe eksempelet: «Jeg er ikke mere tabt bàg af en vogn end hand». Det latinske sitatet som følger, Ego illum in omnibus æquo, skulle bety noe sånt som at jeg gjør det hele med sinnsro, likegyldighet, og kan vel med litt godvilje tolkes i samsvar med Peder Syv. Moth gir alltid latinske illustrasjoner/oversettelser til uttrykkene i ordboken sin, men de fremstår ofte som litt anstrengte. Hans Mikkelsen (1710–1796) skrev i sangen Extract af en heel Søndag-Eftermiddags Landsby-Prædiken (publisert posthumt i boken Digte i 1860, s. 146): «Men det er vel troligt nok: / Du har staaet som en Stok / Og omkring Dig gabet, / Som af Vognen tabet.»

Eldste bruk med dagens betydning finner jeg i oversettelsen Charlotta Dorothea Biehl gjorde av Don Quixote i 1776 (bind II, s. 164): «Tænk aldrig … at giøre mig Blaar for; thi jeg er, Gud skee Lov! ikke tabt bag af en Vogn», mens Edvard Storm i En nye og sandfærdig Historie om Jesper Hansen (1791, s. 37) benytter det slik: «Tael dog ikke saaledes, Naboe Jeremias, var mit Svar, Gud har givet mig en god Forstand, frisk og rask er jeg, jeg er hverken Spiller eller Dranker, arbeider med en god Villie, og eders Datter er heller ikke tabt bag af en Vogn. Hvor skulde da den Nød og Kummer komme fra, naar vi begge arbeide flittig?»

Rent spekulativt kan man anta at en som i distraksjon glemte å holde seg fast og falt av kjøretøyet, ikke har vært på sitt skarpeste og mest tilstedeværende. Det kan jo være bakgrunnen for uttrykket, men hvorfor akkurat det å ramle av og bak vognen er brukbart som en allmenngyldig beskrivelse for sløvsinn eller dumskap gir ingen kilder jeg har funnet noen forklaring på.

Klisjeen står lagelig til for kontaminasjonsfeil, som for eksempel i Kirkebys Engelsk-norsk ordbok fra 1995, på oppslaget snuff, he’s up to snuff, som blir oversatt med «han er ingen tosk, han er ikke tapt bak en låvedør». Antagelig er det nettopp uttrykk med uforståelig opphav som er nærmest å blande sammen med andre fraser.

* Tegning av Thomas Hood, The Comic Annual 1835

.

Ikke tapt bak en vogn

Aldri så galt at det ikke er godt for noe

aldri så galt th hood c a 1831

engelsk: every cloud has a silver lining; tysk: Jedes Unglück hat auch sein Gutes

Kjekt å si når en lei hendelse likevel har ført til noe positivt, men selvfølgelig fullstendig usant. Mange ting er så galt at et ikke er godt for noe. I farten kommer jeg på sykkeltyverier, gjennomstekte eggeplommer og å tråkke på kråkeboller.

I E. Maus Dansk Ordsprogs-Skat (bind II, 1879, nr. 7295) bind II ser vi «Det er aldrig noget saa ondt, det er jo godt for Noget» og i bind I, nr. 3181 (med en løselig henvisning til Pouch’ Problemata et proverbia moralia fra 1611/1624): «Der er Intet saa galt, det er jo dog godt for Noget». Begge varianter ligner på uttrykket i Holbergs Epistler II (ep. 98, 1748), om kruttets oppfinnelse: «Alle holde for, at Paafundet er skadeligt; saa at den første Inventor af Krud kand heller ansees som en Fiende end som en Velgiører af det menneskelige Kiøn. Jeg selv er og af samme Tanker, skiønt jeg derhos maa sige, at, ligesom intet er saa ondt, at jo noget godt deraf flyder, saa haver denne heel skadelige Invention ført den Nytte med sig …»

I 1820 sto det i Drammens Tidende 7. november: «ihvor ondt det end er, dog er godt for noget». Fra 1850-årene finner man flere forekomster i avisene helt slik det lyder i dag, og det betegnes som et ordspråk av Holmboe i Indbydelsesskrift til den offentlige Examen i Bergens Kathedralskole (1855, s. 27). En nyere variant er at det er aldri så galt at det ikke kan bli verre, eksemplifisert av H.K. Fauskanger i et intervju i Aftenposten 4. april 2014: «Jeg dyrker det narrative prinsipp ‘Aldri så ille at det ikke kan bli forferdelig mye verre’. Jeg sendte romanen som føljetong til forlaget, og fikk tilbakemeldinger: Nå må det da snart bli bedre? Å nei, da!»

John Milton skal ifølge Ammer (2013) være opphavsmannen til den tilsvarende engelske frasen i maskespillet Comus (1634): «Was I deceiv’d, or did a sable cloud / Turn forth her silver lining on the night?» Det var sikkert bare kanonild (med kruttet til Holberg) Milton så gjenskinn av i skyen den natten.

* Illustrasjon av Thomas Hood, Comic Annual for 1831
Aldri så galt at det ikke er godt for noe

Dette og/eller hint

 misc hood com an 1832

engelsk: this, that, and the other; tysk: dies und das

En ukonkret angivelse av forskjellige saker. Hint er ikke umiddelbart lett å skjønne hva er, siden ordet ikke brukes i andre sammenhenger på norsk (med denne betydning), og det upresise i uttrykket blir for så vidt styrket ved det. Dette og hint er ellers nært beslektet med løst og fast og ditt og datt. Hint er ikke oppført i norske etymologiske ordbøker, med mindre det skulle være det samme som det engelske hint, som igjen har fellesgermansk opphav i betydningen gripe. Det kan også være en avledning av hin fra det norrøne hin(n), den, den der og som vi finner igjen i ordet han (Caprona 2013). Moth (1686–1719) har ført opp hint sammen med ordet hit, men gir ingen ytterligere informasjon.

Brukes velkselsvis med og og eller. Formen dette oc hint har eldste treff i nb.no hos Herman Weigeres En Ræffue Bok (Reveboken, 1555), i omvendt rekkefølge (kanskje for rimets skyld): «Til sin tid baade for hint og dette, / At i voss saa falskelige haffue ladet sette». Se også oversettelsen av Heinrich Müllers Aandelige Spare-Timer (1681): «Om dette oc hint Lifs Forskæl». Dernest med eller i en oversettelse av Qvirsfeld (en bok med tittel: Ny formerede Himmelske Have-Selskab[!] fra 1691, som er en rekke samtaler mellom Jesus og enhver troendes sjel): «Jeg vedstaar det, jeg har self offte holdet an hos dig om dette eller hint Jordiske, som du icke har givet mig.»

Biskop Johan Ernst Gunnerus benytter det i sin bok om natur- og folkeretten fra 1758: «… og undersøger altsaa, hvad for tvangslove der bør iagttages i dette og hint Sælskab». Gunnerus er ellers mer kjent som naturforsker enn som juridisk vitenskapsmann (han var den første som beskrev haifisken brugde). Gunnerus ga også ut en norsk flora i to bind, var professor i hebraisk og selvfølgelig teolog: En mann som drev med dette og hint, med andre ord.  I dag har han et bibliotek oppkalt etter seg i Trondhjem og en sterkt trafikkert gate i Oslo.

* Illustrasjon: Thomas Hood, Comic Annual 1832

Redigert 31. oktober 2016: Eldste funn (Weigere 1555) tilføyd.

Dette og/eller hint

Ingen kjære mor

ingen kjære mor

Når det ikke hjelper med bønn og sutring og virkeligheten er nådeløs og tøff, da er man i en situasjon hvor det ikke er noen kjære mor.

Eldste forekomst jeg finner på dansk og norsk er i Jens Baggesens Jeppe (1785, 10,75): «End Hunden Jeppe, som trods alle Noder, / Trods al hans Giøen, Springen og Allarm, / Brød sig om ingen kiære Moder, / Men bandt ham fast med Grimen til sin Arm.» Et eksempel 100 år senere gir Amalie Skram i Constance Ring (1885, s. 113): «‘Nu skal vi gaa, Mejer; her nytter ingen kjære Mor, Fru Blom vil ha det,’ sa Lorck i Døren, og bar sig som en Skolegut, der er ivrig i Tjenesten.»

Øystein Rottem skriver om forfatterskapet til Jonny Halberg i Norges litteraturhistorie (1998, s. 763) slik: «Her er ingen ‘kjære mor’ eller forloren familieidyll, men all hardkokt tale og all ‘skitten realisme’ til tross dirrer teksten av en bunden varme.»

Norsk ordbok (Guttu 2005), Bevingede ord (2013), Riksmålsordboken, de Caprona (2013) og, med forbehold, dansk ordnet gir forklaringen at det er en forvanskning av et juridisk uttrykk: Her hjelper ingen kjære(mål) – saken kan ikke omstøtes eller kjæres (ankes). I Våre arveord av Bjorvand og Lindeman (2000, s. 458) beskrives etymologien til ordet kjære (i betydningen klage) til det germanske kerjian: jamre, klage, og i avledede former i slekt med norrøn kor, sorg, sykeseng og det engelsk care. Også Bjorvand, med støtte i Falk og Torp (1903, som sikkert er opphavet til teorien), indikerer at kjæremål kan være opprinnelsen til kjære mor. Kjære som klage skal ha blitt et ukjent begrep (selv om det fortsatt er helt vanlig i bruk i domstolene og det juridiske språket) og kjæremål misforstått som kjære mor: Her nytter det ikke å rope på mamma!

På nederlandsk finnes likefullt uttrykket daar helpt geen lievemoederen aan som betyr helt det samme, og brukt omtrent slik av dikteren de Brune i 1636 (s. 458): «‘T en baet by hem gheen lieve-moertjen». Det er dokumentert i Proverbia communia, en samling nederlandske ordspråk utgitt i 1480 (Suringar 1864, s. 56) som Daer en es gheen liefmoederen aen, og med flere lignende varianter fra litteraturen (Stoett 1923, s. 560). Tilsvarende skal finnes i en plattysk samling fra noen år senere. Det gjør at jeg tviler sterkt på den juridiske misforståelsen som forfektes i avsnittet over. Det er nok bare den elskelige mamma som ikke kan komme til unnsetning, uavhengig av skrik og skrål og kjæremål.

* Tegning av Andreas Bloch (1860-1917)

.

Ingen kjære mor