Når det ikke hjelper med bønn og sutring og virkeligheten er nådeløs og tøff, da er man i en situasjon hvor det ikke er noen kjære mor.
Eldste forekomst jeg finner på dansk og norsk er i Jens Baggesens Jeppe (1785, 10,75): «End Hunden Jeppe, som trods alle Noder, / Trods al hans Giøen, Springen og Allarm, / Brød sig om ingen kiære Moder, / Men bandt ham fast med Grimen til sin Arm.» Et eksempel 100 år senere gir Amalie Skram i Constance Ring (1885, s. 113): «‘Nu skal vi gaa, Mejer; her nytter ingen kjære Mor, Fru Blom vil ha det,’ sa Lorck i Døren, og bar sig som en Skolegut, der er ivrig i Tjenesten.»
Øystein Rottem skriver om forfatterskapet til Jonny Halberg i Norges litteraturhistorie (1998, s. 763) slik: «Her er ingen ‘kjære mor’ eller forloren familieidyll, men all hardkokt tale og all ‘skitten realisme’ til tross dirrer teksten av en bunden varme.»
Norsk ordbok (Guttu 2005), Bevingede ord (2013), Riksmålsordboken, de Caprona (2013) og, med forbehold, dansk ordnet gir forklaringen at det er en forvanskning av et juridisk uttrykk: Her hjelper ingen kjære(mål) – saken kan ikke omstøtes eller kjæres (ankes). I Våre arveord av Bjorvand og Lindeman (2000, s. 458) beskrives etymologien til ordet kjære (i betydningen klage) til det germanske kerjian: jamre, klage, og i avledede former i slekt med norrøn kor, sorg, sykeseng og det engelsk care. Også Bjorvand, med støtte i Falk og Torp (1903, som sikkert er opphavet til teorien), indikerer at kjæremål kan være opprinnelsen til kjære mor. Kjære som klage skal ha blitt et ukjent begrep (selv om det fortsatt er helt vanlig i bruk i domstolene og det juridiske språket) og kjæremål misforstått som kjære mor: Her nytter det ikke å rope på mamma!
På nederlandsk finnes likefullt uttrykket daar helpt geen lievemoederen aan som betyr helt det samme, og brukt omtrent slik av dikteren de Brune i 1636 (s. 458): «‘T en baet by hem gheen lieve-moertjen». Det er dokumentert i Proverbia communia, en samling nederlandske ordspråk utgitt i 1480 (Suringar 1864, s. 56) som Daer en es gheen liefmoederen aen, og med flere lignende varianter fra litteraturen (Stoett 1923, s. 560). Tilsvarende skal finnes i en plattysk samling fra noen år senere. Det gjør at jeg tviler sterkt på den juridiske misforståelsen som forfektes i avsnittet over. Det er nok bare den elskelige mamma som ikke kan komme til unnsetning, uavhengig av skrik og skrål og kjæremål.