Hvert jubelår (jubileum, jubel og jubelidiot)

blåse i horn

engelsk: once in a blue moon; tysk: alle Jubeljahre

Noe som forekommer hvert jubelår, skjer svært sjelden, nesten aldri. Egentlig hvert femtiende år.

Akkurat ordet jubileum kommer via tysk, jubileum, via latin, jubilæus, som igjen er fra gresk, iṓbēlos, som er fra hebraisk, jobel: hvilket kan bety basun, eller egentlig værhorn, som skal ha vært trompeten brukt til å blåse igang jubelfesten. Bibelreferansen er Tredje Mosebok 25,8 flg.: «Så skal du telle sju sabbatsår fram, sju ganger sju år, så tiden for de sju sabbatsårene blir førtini år. (9) På den tiende dagen i den sjuende måneden skal du blåse høyt i horn; på soningsdagen skal dere la hornet lyde i hele landet. (10) Dere skal holde det femtiende året hellig og rope ut frihet i landet for alle som bor der. Det skal være et frigivelsesår for dere. Da skal dere komme tilbake, hver til sin eiendom og hver til sin slekt. (11) Det femtiende året skal være et frigivelsesår for dere. Da skal dere ikke så, ikke høste det som har vokst av seg selv, og ikke plukke druene av ustelte vinstokker. (12) For det er et frigivelsesår; det skal være hellig for dere. Dere kan spise det som marken selv bærer fram.»

Jeg blir ikke helt klok på om det er den tiende i den syvende måneden i det førtiniende året eller samme dato rett før 50-årsdagen det vises til. Første del av skriftstedet indikerer at et jubileum begynner etter 49 år, det femtiende året, og at selve 50-årsdagen markerer slutten på det hele. Til støtte for det kan vi lese i Jan Amos Comenius,  oversatt av Simon Mikkelsen Ydsted, som i den glimrende titulerte bok Bedrøffuelse Offuer Bedrøffuelse Oc Trøst Offuer Trøst (1629, 2,10) skriver: «Nu indeholder it Jubel aar 49 complete».

Det er mye annet man kunne påpekt ved dette bibelsitatet, men jeg vil fremheve snodigheten ved først å forby å høste det som har vokst av seg selv (11) og så tillate å spise det som marken selv bærer frem (12). Budskapet er uansett at et jubileum eller jubelår er en tid for feiring og muligens hvile. Og så skal det jubles, naturligvis, gjerne høyt i sky. Jubelår brukes nå ofte om et år det er verd å juble for, som i Dagsavisen 25.1.2016: «Jubelår for Oslo-teatrene. Pila for besøkstall ved de største teatrene i Oslo peker markant oppover. 2015 har vært et uvanlig godt teaterår, viser ferske besøkstall».

Den katolske kirke ved pave Bonifatius VIII innførte i 1300 at et hellig jubelår skulle forekomme hvert 100 år, da all synd ble tilgitt for pilegrimer som besøkte Peterskirken eller Pauluskirken i Roma (senere utvidet til de syv valfartskirkene). Egentlig var det et rykte i 1299 om at full avlat skulle innvilges alle nyttårsdagen som sendte en folkevandring av pilegrimer til Peterskirken. Paven var en god opportunist og utropte kirkehistoriens første Hellige År, et jubileumsår for Herrens fødsel, i dokumentet Antiquorum habet fidem relatio 22. februar. I 1350 tok utålmodigheten overhånd, og hvert femtiende år ble innstiftet som hellig jubelår. Deretter reviderte paven tidsspennet ned til 33 år, som svarte til Jesus’ levetid, og så endelig i 1470 til 25 års mellomrom. (Les mer om de forskjellige jubelårene på katolsk.no.) Denne relativiteten til jubelårets lengde stemmer fint med at frasen «hvert jubelår» ikke er noen konkret tidsangivelse, bare noe som rett nok forekommer, men sjelden. Barbara Ring i To aar efter (1908, s. 139): «Anne-Karine saa meget mistroisk paa onkel Mandt. Der pleiet ikke at komme pakker til ham oftere end hvert jubelaar.»

Jubelidiot er et godt fellesskandinavisk skjellsord. Det dukker opp i ordbøkene fra 1884, passende nok i Anton Larsens Svensk-dansk-norsk Haand-OrdbogFørste skjønnlitterære treff i nb.no er i samme panskandinaviske ånd fra slesvig-danske Carl Muusmanns Bondekunstneren (1894, s. 131), i en replikk lagt i munnen på en «svensker»: «Når man har bott i Paris i ett år, så skulle man vara riktig jubelidiot, om man vore tilsammans med en liten söt unge utan att göra henna till sin maitresse.»

[Ikke helt tilfeldig er dette blogginnlegg nummer 50 på klisjeer.no]

* Illustrasjon fra Emblemata Nova av Andreas Friedrich, 1617, via bibliOdyssey

 .

Advertisements
Hvert jubelår (jubileum, jubel og jubelidiot)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s