Columbi egg

Columbus_Breaking_the_Egg'_(Christopher_Columbus)_by_William_Hogarth 1752

engelsk: egg of Columbus; tysk: Ei des Kolumbus

En enkel, gjerne overraskende eller genial, løsning på noe tilsynelatende svært vanskelig.

Boken Le Vite de’ più eccellenti pittori, scultori, e architettori da Cimabue insino a’ tempi nostri fra 1550 består av en rekke kunstnerbiografier skrevet av arkitekten og maleren Giorgio Vasari. Det regnes som det første kunsthistorieverket i Italia, og er fortsatt et av de mest leste fra renessansen, til tross for et nær fullstendig firenzesentrert ståsted (først i andreutgaven blir venezianeren Titzian – relativt overfladisk – inkludert). En årsak til bokens store utbredelse kan være det underholdende islettet av sladder og (apokryfe) anekdoter, f.eks. om at Giotto malte en flue på maleriet til Cimabue, som den gamle mester kontinuerlig prøvde å vifte vekk, og en fortelling om hvordan Filippo Brunelleschi, arkitekt og gullsmed (pluss 48 andre yrker han, som enhver renessansemann, behersket) vant konkurransen om å konstruere kuppelen på domkirken Santa Maria del Fiore rundt 1420.

Kuppelen var planlagt større enn Pantheons i Roma (det ble sin tids største kirke), men det var lenge siden noen egentlig hadde hatt kunnskapen om hvordan en slik kuppel faktisk kunne konstrueres. Derfor samlet lauget Arte della Lana (jeg vet ikke hvorfor ullauget var så involvert) mestre fra inn- og utland (ultramontane) til et råd som skulle komme frem til hvordan det skulle bygges og av hvem. Brunelleschi hadde den enkleste løsningen, som fremsto som absurd for rådet: «and here, so it is said, there arose the dispute about the egg, in the following manner. They would have liked Filippo to speak his mind in detail, and to show his model, as they had shown theirs; but this he refused to do, proposing instead to those masters, both the foreign and the native, that whosoever could make an egg stand upright on a flat piece of marble should build the cupola, since thus each man’s intellect would be discerned. Taking an egg, therefore, all those masters sought to make it stand upright, but not one could find the way. Whereupon Filippo, being told to make it stand, took it graciously, and, giving one end of it a blow on the flat piece of marble, made it stand upright. The craftsmen protested that they could have done the same; but Filippo answered, laughing, that they could also have raised the cupola, if they had seen the model or the design. And so it was resolved that he should be commissioned to carry out this work». (Den engelske oversettelsen er basert på en revidert versjon av DeVere fra 1912.) Kuppelen, som består av fire millioner murstein, er fortsatt verdens største av sitt slag, og  fikk for øvrig form som minner om et stående egg.

Santa_Maria_del_Fiore Enne-Wikipedia

Femten år etter at Vasaris bok utkom, publiserte milaneseren Girolamo Benzoni boken Historia del Mondo Nuovo (1565) om sine opplevelser og historien til det nyoppdagede kontinentet. Benzoni var en eventyrer som i 1541 søkte lykken i Den nye verden, og reiste i femten år rundt i Sør-Amerika og Karibien blant spanske conquistadorer og handelsmenn. Han kom smårik, men  desillusjonert tilbake til Italia, og skrev en visstnok svært upresis bok om det hele som sitrer av avsky for spanjoler, smålig bakvaskelser og skuffelse mot dem som hadde gitt ham beskyttelse og tilgang til berikelsen (Bandelier 1907). Fremstillingen skal være så vridd og full av feil at heller ikke hans egne øyevitneskildringer tillegges særlig historisk troverdighet, men i sin tid ble den trykket i flere opplag og oversatt til fransk og tysk i 1570-årene. I en tid da Spania fylte skattekistene sine med gull, sølv og indianerblod, var Spania-bakvaskelse velkomment i andre deler av Europa, men muligvis er Benzoni noe undervurdert av ettertiden (Enders/Fraser 1992). Boken inneholder naturlig nok noe om Christoffer Columbus (engelsk oversettelse fra 1857):

«Columbus being at a party with many noble Spaniards, where […] the subject of conversation was the Indies: one of them undertook to say: – ‘Mr. Christopher, even if you had not found the Indies, we should not have been devoid of a man who would have attempted the same that you did, here in our own country of Spain, as it is full of great men clever in cosmography and literature.’ Columbus said nothing in answer to these words, but having desired an egg to be brought to him, he placed it on the table saying: ‘Gentlemen, I will lay a wager with any of you, that you will not make this egg stand up as I will, naked and without anything at all.’ They all tried, and no one succeded in making it stand up. When the egg came round to the hands of Columbus, by beating it down on the table he fixed it, having thus crushed a little of one end; wherefore all remained confused, understanding what he would have said: that after the deed is done, everybody knows how to do it.»

I og med at Benzoni fortsatt befant seg i Amerika da Vasaris bok utkom, må vi vel gå ut fra at Columbus-anekdoten ikke gir Benzoni annen fortjeneste enn som versjonen som ligger til grunn for uttrykket slik det brukes i dag.

Det er ikke spor av uttrykket på norsk/dansk før midt på 1800-tallet. Først hos Aa.O. Vinje i Tanker ved «En Fjeldbygd» (1852): «En Mand udenfor Departementet kunde ikke have vovet Sligt – og havde han vovet det, saa vilde det have gaaet galt; men det maa stikke Noget under som ligner Historien om Columbus’s Æg. I det Usædvanlige og Dristige ligger det Fortrinlige. […] Og Sproget da! – Det er som hugget af et Stykke. Det er det nok ogsaa. Afslibningen er riktignok lidt forskjellig, men Ordforbindelsen – denne Sprogets Sjæl, den er da saa lig som Nogenting.» En Fjeldbygd er bondefortellinger skrevet av departementsfunksjonær og senere futen i Østerdalen, N.R. Østgaard. Vinje roser den som et Columbi egg fordi den banebrytende var skrevet på dialekt, hvilket tydeligvis ga Vinje noe å tenke på.

Det ser ikke ut til å være en klisjé på engelsk, men anekdoten har hatt utbredelse, som illustrasjonen til William Hogarth fra 1752 viser. Mary W. Shelly nevner det i et forord til Frankenstein (1818): «In all matters of discovery and invention, even of those that appertain to the imagination, we are continually reminded of the story of Columbus and his egg», og det også er med i Fitzgeralds The Great Gatsby (1925): «They are not perfect ovals – like the egg in the Columbus story, they are both crushed flat at the contact end». Nettstedet wortschaetze til Universitetet i Graz hevder at nyere forskning peker i retning av at selve parabelen har asiatisk opprinnelse, og at den tyskspråklig utbredelsen nok kommer fra oversettelsen av Calderón de la Barcas komedie La dama duende fra 1629 (på tysk Die Dame Kobold). Akkurat det siste er kanskje litt pussig siden både original og oversettelse er lokalisert; Columbus egg går under navnet Hänschens Ei (originalen har huevo de Juanelo. Hänschens Ei ble rett nok også et uttrykk på tysk, og gir en del treff). Jeg antar at «nyere forskning» (Neuere Forschungsergebnissen) gjelder artikkelen  Das Ei des Columbus av J.H. Mordtmann i tidsskriftet Der Islam fra 1922. Tid er som alltid relativt.

En annen som hører kort inn i historien her, er Nikola Tesla og det som er kjent som Tesla’s Egg of ColumbusDet var et apparat han hadde med til Verdensutstillingen i Chicago i 1893, som anskueliggjør induksjonsmotorens og et roterende magnetfelts prinsipper ved et stående kobberegg som spinner rundt sin egen akse.

Det er kanskje ikke så vesentlig akkurat hvem og hvor man skal attribuere løsningen på det stående egget. Uansett blir det bare en variant av Aleksander den stores tilnærming til den gordiske knuten. Det slående ved fortellingen (enten det er en asiat, Aleksander, Brunelleschi, Columbus, Juanelo, Hänschen, Østgaard  eller Tesla), er den laterale tenkningen som ligger bak løsningen. Det er eplekjekt og beundringsverdig, provoserende og irriterende og fullt av gjennomslagskraft.

columbi ägg Nils von Dardel 1924

* Illustrasjoner: Øverst, Columbus Breaking the Egg av William Hogarth, 1752; i midten: fotografi av Brunelleschis kuppel på Santa Maria del Fiore, Wikipedia (Enne, 2006); nederst: Columbi ägg av Nils von Dardel, 1924

 

Columbi egg

Verden står ikke til påske

sprittønner med ben thomas hood comics a 1831

Nå står ikke verden til påske og lignende utsagn er uttrykk for stor forbauselse. Man kan spekulere i om påske er valgt som skjæringspunkt fordi Jesus dermed ikke kan gjennopstå i tide til å rydde opp i problemene (påskemorgen slukker som kjent sorgen). Ellers er det mulig å tolke noe ut av oppslaget Pâske hos Moth (ca. 1700): «pâske kommer lige tilig. siges om det, som ingen magt ligger pâ, enten det skêer eller ei. til pâske», altså et uttrykk for en uavvendelighet (som  kun verdens undergang kan stoppe).

Som så ofte ellers går eldste skriftlige treff tilbake til Holberg. Først i komedien Jule-stue fra 1724: «Naar Verden staar til Paaske, saa skal jeg give min Hals, de Topper, Fabler, Favoriter ere ikke andet end Lucifers Paafund.» Holberg spiller på uttrykket igjen i Hexerie fra 1731: «Ja ja, jeg vil ikke spaae ilde, men see kun til, hvor det vil gaae, om Verden staaer noget længer, men jeg haaber, at vi har Enden inden Paasche, thi jeg har saa mine visse Tegn». Det er såpass indirekte at jeg antar frasen var etablert godt forut for ham.

L. Dietrichson holdt i 1866 tre foredrag i universitetets festsal, der han akket seg over klesmotene og andre bekledningsinnfall (Moder og dragtreform 1867): «Thi enten en mode, en tidsforandring er fornuftig eller ei, vil der altid danne sig et kor, som skjender paa den./De, som skjender, er naturligvis de, som skal betale legen, og dette er i regelen familiefædrene, vi er de evige Jeronimuser, der altid mener, at for disse forbandede falbelader og toppes skyld, staar ikke verden til paaske!» Dietrichson hadde utvilsomt nærlest sin Holberg, og jeg skylder ham å gjøre oppmerksom på at foredragene er ganske underholdende og langt fra surmagete.

Aftenposten skriver 4. september 1868 i en rapport fra Paris om en krig mellom Preussen samt en rekke tyske allierte og Frankrike som på journalisten virker like uavvendelig som påsken: «I Mangel af virkeligt politisk Nyt underholde Korrespondenterne fra Paris til de tyske Blade deres Publikum med de taabeligste Rygter, beregnede paa at fremstille Frankrig som et af Revolutioner undergravet Samfund, der rimeligvis ikke vil staa til Paaske, selv om Preussen ikke velvillig paatager sig at forkorte dets Dødskamp ved Hjælp af sin uovervindelige Armee.» Det skulle gå nesten to år før Den fransk-tyske krigen brøt ut. Og den uovervinnelige armeen til Bismarck utraderte virkelig den franske før de avsatte keiser Napoleon III, som igjen ledet til opprettelsen av Den tredje franske republikk og det tyske keiserdømme.

Publisering av denne posten er lagt til langfredag. Ja til Paaske!, skal ifølge ODS ha vært et «Mundheld blandt Almuen», og hvis dette leses av noen sto verden til påske også i år! Puh!

* Illustrasjon: Running Spirits av Thomas Hood fra The Comic Annual 1831

 

Verden står ikke til påske

Severin Suveren

a bloch 1889 udfor bakke gjennem skog

En overmodig person som tror bedre om egne evner enn det er grunn til.

Navnet kommer av fjellvettreglenes fjernsynskampanje fra 1989, der den overmodige Severin Suveren, spilt av Åsleik Engmark, som uten hensyn til fjellvett utsettes for alle farene det advares mot, og etterpå avfeier det hele som uflaks. Kampanjen ble vist i påsken i mange år, og navnet har glidd inn i språket om enhver som synes de vet bedre enn andre eller generelt har (altfor) høye tanker om seg selv.

Thor Chr. Jensen skriver i DN 29.06.2015: «Mange økonomieksperter har med en nonchalant mine hevdet at selv om Hellas skulle forlate eurosonen så vil ikke det ha særlig betydning for Europa siden Hellas’ BNP utgjør en så liten del. Men alle disse Severin Suverenene har fått noe å tygge på etter dagens kraftige kursfall på verdens børser.»

Se for øvrig om fjellvettreglene på oppslaget Det er ingen skam å snu.

* Illustrasjon, Andreas Bloch Udfor bakke gjennem skog 1889, Fra Nansens Paa ski over Grønland
Severin Suveren

Det er ingen skam å snu

ingen skam å snu Andreas Bloch 1889

engelsk: There is no shame in turning back; tysk: ?

Noen ganger er det lurt å innse at det man har ment eller trodd, er feil. Man skal ikke være så sta at man ikke gjør om på en dårlig beslutning av stolthet eller skamfølelse.

I Firda folkeblad 23. november 1970 dukker det første gang opp i søk på nb.no som noe annet enn om skiløping, og er dermed etablert som en klisjé: I åpent brev til Bremanger kommunestyre oppfordres det: «Sandeprosjektet  – det er ingen skam å snu». Håkon Lie skriver i bind 2 av sine memoarer Slik jeg ser det (1983): «Reiulf Steen hadde fått grei beskjed om at tiden var inne til et skifte av formann i partiet. Det er på denne bakgrunnen en må se det utspillet som kom den 18. november 1980, da han på LO-skolen på Sørmarka plutselig lanserte tanken om en atomfri sone i Norden. Han hadde både i presse og kringkasting gitt beskjed om hva han mente om Jens Evensens tale; den var ikke mye å takke for. Men det er som kjent ingen skam å snu.»

Uttrykket kommer fra fjellvettreglene, se nåværende fjellvettregel nr. 8, som lyder: «Vend i tide, det er ingen skam å snu». Ifølge fjellvett.com, de «offisielle» sidene for dette, har vi hatt fjellvettreglene i Norge «siden 1967. Påsken det året omkom 18 mennesker i fjellet, og Røde Kors og Den Norske Turistforening startet sitt forebyggende arbeid med aksjonen ‘Fjellvett’». Her er nok kunnskapen litt mangelfull, for alt til påsken 1951 lanserte Fjellsikringsnemnda 10 regler for skiløping i fjellet, som i hovedsak er de samme som dagens (med regel nr. 9: Det er ingen skam å snu), se artikkel av Claus Hellberg i Halden Arbeiderblad 13. mars 1951: «Om ikke lenge bringer fullastede tog, busser og biler tusenvis av påskeskiløpere til fjells. Det er sikkert ikke en eneste av disse skiløpere som har glemt de mange ulykker sist påske – ulykker som for de fleste tilfeller kunne vært unngått hvis de forulykkede hadde fulgt de alminneligste regler for skiløping i fjellet. I år må alle som skal til fjells gå inn for å hindre slike tragedier.» Røde Kors og DNT laget så i 1952 brosjyrene «Respekt for fjellet» og «De ni fjellreglene». Mars og april årene deretter gjentar avisene denne oppfordringen, like sikkert som påske. Fra 2016 er de revidert, man trenger kanskje annet vett i fjellet i dag, men det er fortsatt ingen skam å snu.

I 1980 utga for øvrig Rolv Wesenlund, Harald Heide-Steen jr. og Ole Paus en LP med sketsjer og musikk som het Det er ingen skam å snu – en sports- og friluftsplate av Geilokammeratene på Paus’ eget plateselskap Zarepta. Navnet er kanskje en forsiktig oppfordring om å snu den og høre begge sider, som man jo må med vinylplater. Se for øvrig også oppslaget Severin Suveren.

Forslag til tysk oversettelse, særlig hvis det er en tilsvarende frase, mottas gjerne: hans@klisjeer.no

* Illustrasjon: Braastans for stup av Andreas Bloch 1889. Fra fr. Nansens Paa ski over Grønland 1890

 

.

Det er ingen skam å snu

Pisk eller gulrot

slåsskamp, folkehop

engelsk: carrot and stick; tysk: Zuckerbrot und Peitsche

To motsatte virkemidler for å oppnå ønsket resultat: å true eller lokke, straffe eller belønne.

Det lyder som noe fra en gammel fabel, men i den eldre litteraturen dreier det seg om pisk eller svøpe, pisk eller kjepp osv. Gulroten – lokkemiddelet – er ganske ny, selv om vi har hatt et ordtak som lød Man kjører bedre med Havren, end med Pisken (Mau I 1879). Kanskje er det en ganske ny idé å forsøke gulroten, og ikke bare trussel om juling. Begge deler relaterer seg nok uansett til et ridedyr, og havren som lokkemiddel er sikkert vel så effektivt. Heller ikke i ODS, som beskriver danske ord og uttrykk frem til 1950, er det oppført (men på DDS/ordnet.dk finner man det).

Om gulroten er ny som bilde, kan man se spor av metoden hos Egil Strand i Fra støvet til stjernene (1953): «Vi må elske Gud, og da også Guds hånd, enten den kommer imot oss med en svøpe eller med en lindrende salvekrukke.»

Akkurat pisken og gulroten som par finner vi på norsk først i 1973 i Kjell og Kari Risviks oversettelse av den tidstypiske boken av Göran Palm: Et år på fabrikken: «Industriarbeiderne, for nå bare å ta dem, tålte først tvangsflyttingen fra land til by, fra én levemåte til en annen, med alt det innebar av kulturell vold og fysisk lidelse. Siden har de tålt pisken i form av den stadige tvangen til å lystre eller miste jobben: ‘Passer det ikke, er det bare å gå.’ Så har de tålt ‘gulrota’ i form av det dels fristende, dels pressende, altså nerveslitende akkordsystemet. Og i dag, da lønnen er høyere, arbeidstiden kortere og den sosiale tryggheten større, må de tåle den djevelske krysningen av pisk og gulrot som ‘strukturrasjonaliseringen og den harde konkurransen på verdensmarkedet’, for å bruke bedriftsledernes språk, har klart å få i stand – prestasjonsjag med innebygd trussel om avskjedigelse.» Det var fra den gang en utdannet mann selvproletariserte seg, og så skrev en bok om det. Litt på samme måte som man hundre år før bodde et år blant kannibaler i Borneo eller krysset Alaska med en hund og en skolisse, men alltid med dyp respekt for den edle ville.

Det leder oss altså til Sverige, som tok i bruk uttrykket piska eller morot noe før oss. Her er det i hvert fall dokumentert i en protokoll til Riksdagen fra 1960: «Det hade ju varit intressant att få veta vilken morot eller vilken piska man använt vid förhandlingarna för att på det sättet påverka dem, men jag antar att det är ogörligt att lätta på den slöjan.» På svensk finnes også ordet morotsmobb, som beskriver en form for forbrukeraktivisme hvor elementene trussel (boikott) og belønning er en viktig del, og vel direkte oversatt fra det engelske carrotmob. Det leder oss videre til carrot and stick, en frase på engelsk som er først dokumentert fra en artikkel i The Economist i 1946 (vol. 150): «Both the Russian and the American economies are, avowedly and deliberatly, carrot-and-stick economies; the British is rapidly becoming a sugar-candy economy.» Alt i 1954 er frasen innarbeidet såpass at den kan omtales slik i J. A. C. Brown Social Psychology of Industry: «most men […] are […] solely motivated by fear or greed (a motive now described as ‘the carrot or the stick’)».

En fin måte å benytte klisjeer på, er som Simen Markussen gjør i et innlegg i DN 13. februar 2015 der han både spiller på uttrykket pisk eller gulrot og blander det med smake pisken i ingressen: «60-åringene trenger ikke å smake pisken for å jobbe lenger. Det holder lenge å gi dem gulrøtter». Han avslutter innlegget med at «Gulrøtter virker altså, men kun når man ser dem foran seg», som er enda en engelsk klisjé (carrot on a stick), som selv om den ikke finnes i norsk (annet enn kanskje som en gulrot) er velkjent som (visuelt) bilde.

* Illustrasjon: Appius Claudius punished by the people av John Leech fra The Comic History of Rome, 1850-tallet. I bildet synes både gulrøtter og en (enhalet) katt brukt som pisk.
Pisk eller gulrot

Tenke koffert, kofferthumor

tenke koffert 3

engelsk: have one’s mind in the gutter; tysk: schmutzige Gedanken haben

Å tolke nøytrale eller hverdagslige saker og hendelser seksuelt. Uttrykket er særnorsk, uten noe tilsvarende i våre naboland, og relativt uoversettelig til tysk og engelsk. Dermed er det også et ekte (språkbundet) idiom.

Betydningen er ganske fjernt fra sitt ordinnhold, noe flere forfattere påpeker i litteraturen. For eksempel Tore Renberg i et brev til Arne Berggren fra antologien ALT – seksuelt (1997): «Kjenner du metaforen ‘koffert’? Å ‘tenke koffert’? Det var det de sa i Stavanger, da jeg gikk på skolen, hvis man smilte lurt når noen sa ‘nå skulle det være godt med en slikkepinne’. Jeg kan bare ikke huske å ha hørt koffert-bildet de siste årene, og hva skulle det forresten komme av? Koffert? Hva har du i kofferten? Eh … sokker, barbersaker, t-skjorter, skopuss. Snodig!» Det er ikke bare i Stavanger eller i Renbergs barndom man tenkte koffert, også på Bøler, fra Tove Nilsens Skyskrapersommer (1996): «– Skal jeg fortelle deg noe? To kvelder på rad har jeg sett Rita gå inn i oppgangen til Stein i lavblokka. Rett etter at Rita har gått inn har gardinene blitt trukket for på rommet hans. Jeg mener ikke å tenke koffert, men …» Og like nedenfor undres det: «Hvorfor heter det å tenke koffert når det gjelder noe grisete? Det er vel ingen som gjør det i en koffert? Eller har de utstyr med seg i kofferten? Finesseutstyr.»

I søk på Nasjonalbiblioteket blir uttrykket først funnet i avisen Arbeiderbladet 28. august 1972, mens neste treff er (allerede) i en fagbok om slang (Tone Tryti, Norsk slang, 1984). Det indikerer vel at vi ikke har tenkt koffert så lenge. Uttrykket er ikke med i slangordbøkene til Gleditsch (1952) og Marm (1962). Tryti skriver at «[f]lere bilder brukt om kvinner står det freudianske drømmesymbolspråket nær, idet de betegner gjenstander man kan putte noe i, som tine, taske, dåse, skrin og skreppe. Beslektet er vel uttrykket å tenke koffert, som vil si å tolke ethvert tvetydig utsagn i retning av det seksuelle», men sier ellers ikke noe om hvor det kommer fra. Det gjør derimot diverse diskusjonsfora på internett. Blant de mange underlige teoriene man støter på i slike sammenhenger, dukker et opprinnelsesforslag opp et par steder om at det skal ha oppstått blant psykologistudentene ved Universitetet i Oslo på 1960-tallet, som i så fall bekrefter tilknytningen til Freud: Der var Harald Schjelderups Innføring i psykologi fra 1959 pensum i en årrekke. Her står det i kapitlet Det fortrengtes tilbakevenden at Farber og Fisher (1943) lot hypnotiserte «oversette» drømmer som skal ha bekreftet den psykoanalytiske symbollæren:

«Det ble sagt til en 18-års pike under hypnosen: ‘Drømmer har mening. Nå når du sovner, vil du være bedre i stand til å forstå dem. En pike drømte at hun pakket kofferten sin da en stor slange krøp inn i den. Hun ble skremt og løp ut av værelset. – Hva tror du drømmen betyr?’ Nesten før spørsmålet var ferdig stillet, rødmet forsøkspersonen, nølte et sekund, og sa så: ‘Vel, jeg tenker hun var redd for å bli forført. Slangen skulle være mannens seksualorgan og kofferten hennes eget.’»

Kofferthumor kan man anta er en naturlig utledning av uttrykket å tenke koffert. Det er humor der poenget er å tillegge nøytrale ord og handlinger en seksuell betydning. Betegnelsen brukes i vid forstand om all humor som dreier seg om sex, og er nær synonymt med begrepet underbuksehumor. Eksempel fra Arendals Tidendes anmeldelse av lokalrevyen Casino Comunale 22. oktober 2015: «I sketsjen ‘Don Arendal’ er tidligere varaordfører Anders Kylland i Tone Winthers skikkelse på frierferd til Bykle, Froland og Grimstad. Her trekkes det langt i ‘kofferthumor’, og Winther gjør en stor jobb med å karikere den trivelige mannen, som før han gikk inn til forestilling sa til undertegnede at han slett ikke hadde behov for å gå i baren i pausen, om det skulle bli ille.»

* Illustrasjon: Un bon viant. Postkort av ukjent kunstner rundt 1900
Tenke koffert, kofferthumor

Løvebakken

løvebakken

engelsk: the parliament (Lions Hill); tysk: das Parlament (der Löwenhügel)

Stortinget. Egentlig er det veien som ligger som en bakke på Stortingets forside. Denne balustradekledte veirampen opp fra Eidsvolls plass mot hhv. Karl Johans gate og Stortingsgaten er utsmykket med to løveskulpturer i nordmarkitt tegnet av Christopher Borch. Selve stortingsbygningen er tegnet av Emil Victor Langlet og innviet 5. mars 1866.

Hedemarken Amtstidende beskriver ruten for 17. mai-toget i 1886: «… ved Storthinget bøiede Toget af og gik over Løvebakken, ad Storthingsgaden og Drammensveien ind i Slotsparken …», men navnet er aldri blitt offisielt satt på denne veien. Som metafor på Stortinget kan man se spor av det hos Elise Aubert i Fra Hovedstaden i Syttiaarene (1892): «Tror De, jeg lader mig spytte i Øinene af Dem, fordi om De har en Far, som sidder paa Anstalten i Løvebakken?», men det ser ikke ut til å bli brukt tilsvarende i aviser eller bøker fremover før lenge etterpå. Yngvar Hauges Kongen av Norge fra 1960 er neste jeg finner der løvebakken er navn på det norske parlamentet: «Molde var ingen by å reise til midt på vinteren, men Hans Majestets nærvær var nødvendig, og i Løvebakken gikk utviklingen ganske raskt mens han var borte».

Henry Imsland utga i 1963 boken «Slaget på Løvebakken», med politiske karikaturtegninger fra tumultene etter Kings Bay-ulykken, og herfra er det oftest Stortinget, og ikke veien, det vises til når uttrykket brukes. I dag er det så synonymt at man knapt tenker over det. Som Anniken Huitfeldt uttrykte da hun ble statsråd «Jeg har hatt noen fantastisk spennende år i Stortinget, og jeg er glad for den erfaringen jeg tar med meg fra Løvebakken og inn i min nye jobb i regjeringen» (innlegg i Eidsvoll/Ullensaker blad lørdag 8. mars 2008, hentet fra regjeringen.no). Dessverre er selve Løvebakken som vei stort sett stengt for allmenn ferdsel etter 22. juli-terroren, og akkurat det bærer i seg en del åpenbar symbolikk.

Løvene ble bevilget av Stortinget mot Søren Jaabæk, kjent som Søren Nei-bæk, og 20 andre stemmer i 1863 (denne sindige mandalitten stemte nemlig nei til de fleste utgiftsøkninger på statsbudsjettet). Arbeidet ble utført av to straffanger på Akershus festning, beskrevet av Yngvar Ustvedt i Slavene på Akershus (1999). Den ene vet vi kun at het Sivert, den andre var falskmyntneren og drapsmannen Gulbrand Eriksen Mørstad. Opprinnelig var han dømt til døden, men straffen ble omgjort til «slaveri», og i 1873 ble Mørstad benådet. Videreutdannelsen som treskjærer og gravør under oppsyn av Borch er blant argumentene i benådningssøknaden (NRK, Østlandssendingen 2013). Ifølge en artikkel i Dagbladet 2. juni 2006 var falskmyntneriet til Mørstad svært slett utført, så det er hyggelig å vite at han var bedre kvalifisert da han slapp ut. 

Løvene blir noen steder (bl.a. i Østlandssendingen nevnt over) omtalt som landets første offentlige skulpturer, ennskjønt det ligger en løve i bunnen av Krogh-støtten, minnesmonument fra 1833 over juristen og stortingspresidenten Christian Krohg som tok sitt eget liv i 1828.

Det finnes for øvrig en løvebakke i Sverige også, Lejonbacken foran Stockholms slott.

Stortingsbygningen hadde 150-årsjubileum tre dager før denne publisering. Les mer om bygningens historie på stortinget.no.

* Illustrasjon: Borchs arbeidstegning av løvene
Løvebakken