Løvebakken

løvebakken

engelsk: the parliament (Lions Hill); tysk: das Parlament (der Löwenhügel)

Stortinget. Egentlig er det veien som ligger som en bakke på Stortingets forside. Denne balustradekledte veirampen opp fra Eidsvolls plass mot hhv. Karl Johans gate og Stortingsgaten er utsmykket med to løveskulpturer i nordmarkitt tegnet av Christopher Borch. Selve stortingsbygningen er tegnet av Emil Victor Langlet og innviet 5. mars 1866.

Hedemarken Amtstidende beskriver ruten for 17. mai-toget i 1886: «… ved Storthinget bøiede Toget af og gik over Løvebakken, ad Storthingsgaden og Drammensveien ind i Slotsparken …», men navnet er aldri blitt offisielt satt på denne veien. Som metafor på Stortinget kan man se spor av det hos Elise Aubert i Fra Hovedstaden i Syttiaarene (1892, s. 64): «Tror De, jeg lader mig spytte i Øinene af Dem, fordi om De har en Far, som sidder paa Anstalten i Løvebakken?», men det ser ikke ut til å bli brukt tilsvarende i aviser eller bøker fremover før lenge etterpå. Yngvar Hauges Kongen av Norge fra 1960 (s. 77) er neste jeg finner der løvebakken er navn på det norske parlamentet: «Molde var ingen by å reise til midt på vinteren, men Hans Majestets nærvær var nødvendig, og i Løvebakken gikk utviklingen ganske raskt mens han var borte».

Henry Imsland utga i 1963 boken «Slaget på Løvebakken», med politiske karikaturtegninger fra tumultene etter Kings Bay-ulykken, og herfra er det oftest Stortinget, og ikke veien, det vises til når uttrykket brukes. I dag er det så synonymt at man knapt tenker over det. Som Anniken Huitfeldt uttrykte da hun ble statsråd «Jeg har hatt noen fantastisk spennende år i Stortinget, og jeg er glad for den erfaringen jeg tar med meg fra Løvebakken og inn i min nye jobb i regjeringen» (innlegg i Eidsvoll/Ullensaker blad lørdag 8.3.2008, hentet fra regjeringen.no). Dessverre er selve Løvebakken som vei stort sett stengt for allmenn ferdsel etter 22. juli-terroren, og akkurat det bærer i seg en del åpenbar symbolikk.

Løvene ble bevilget av Stortinget mot Søren Jaabæk, kjent som Søren Nei-bæk, og 20 andre stemmer i 1863 (denne sindige mandalitten stemte nemlig nei til de fleste utgiftsøkninger på statsbudsjettet). Arbeidet ble utført av to straffanger på Akershus festning, beskrevet av Yngvar Ustvedt i Slavene på Akershus (1999, s. 153). Den ene vet vi kun at het Sivert, den andre var falskmyntneren og drapsmannen Gulbrand Eriksen Mørstad. Opprinnelig var han dømt til døden, men straffen ble omgjort til «slaveri», og i 1873 ble Mørstad benådet. Videreutdannelsen som treskjærer og gravør under oppsyn av Borch er blant argumentene i benådningssøknaden (NRK, Østlandssendingen 2013). Ifølge en artikkel av Beate Muri i Dagsavisen 30.5.2016 var falskmyntneriet til Mørstad svært slett utført, så det er hyggelig å vite at han var bedre kvalifisert da han slapp ut. 

Løvene blir noen steder (bl.a. i Østlandssendingen nevnt over) omtalt som landets første offentlige skulpturer, ennskjønt det ligger en løve i bunnen av Krogh-støtten, minnesmonument fra 1833 over juristen og stortingspresidenten Christian Krohg som tok sitt eget liv i 1828.

Det finnes for øvrig en løvebakke i Sverige også, Lejonbacken foran Stockholms slott.

Stortingsbygningen hadde 150-årsjubileum tre dager før denne publisering. Les mer om bygningens historie på stortinget.no.

* Illustrasjon: Borchs arbeidstegning av løvene

.

Advertisements
Løvebakken

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s