Vekk som en sviske

com an 1838 hood one black ball excludes

engelsk: to disappear completely, gone like a shot; tysk: in der Versenkung verschwinden

Plutselig helt borte. Svisker smaker i beste fall middels godt, så hvorfor de skulle forsvinne så plutselig er ikke opplagt.

Johan Vibe gir det eldste eksemplet jeg finner i Alexander Møllers Erindringer (1875). Problemstillingen er valget mellom arak eller cognac som middel mot trikiner. Hovedsaken er at «‘Maven er gandske fuld af Brændevin […] Naar vi ovenpaa det, som de har faaet før, slaar paa dem lidt Arak, saa tænker jeg, de maa være væk som en Svedske,’ sagde Hørven». Deretter finner man uttrykket i en rekke eksempler som ingen kaster særlig lys over opprinnelsen: Jonas Lie i Onde magter (1890): «‘Ja—a—a,’ — gispede Klaus under den lystige Ihukommelse, — ‘he—lt, til vi hørte, han raabte paa Vold der nedenunder, og de rendte i Dørene; — da var vi væk som Svedsker . . . Jeg fulgte Abraham hjem jeg, — ja Bækkevold ogsaa.’». Thomas P. Krag (bror til Vilhelm) i Enken (1899): «Det skal hjælpe saa godt at la Saltvandsvinden blæse paa sig, og jeg vil heller forsvinde som en Sviske i Atlanterhavet, end jeg vil gaa slig, som jeg i lang Tid har gaaet.»

Klaus Hagerup gjør fin bruk av det i Maratonherren (1998): «[Wormdal] ville være savnet. Han var et menneske han også, og han ville at folk skulle huske ham. Aller helst ønsket han selvfølgelig at uttrykket ‘vekk som en sviske’ engang skulle bli erstattet med ‘vekk som en Wormdal’, men det var kanskje for mye forlangt.»

Selv om det er sært på norsk, kan det dukke opp i oversettelser, som f.eks. i R.L. Stevensons Den sorte pil (1903) (The Black Arrow 1888) der «‘By the mass,’ cried Lawless, half arising, ‘I am gone!’», lyder på norsk «‘har det seg slig, saa er jeg væk som en sviske,’ sa Lawless og reiste paa sig». I Charlotte Brontës Villette (1853) blir «gone like a shot» oversatt av Ragnfrid Stokke (2000) med «vekk som en sviske». 

Før klarte eller gjorde man noe som en sviske i betydningen med letthet, og dette uttrykket finnes fortsatt, i noen grad, i Danmark (der ting ikke forsvinner som svisker). Heller ikke det gir noen umiddelbar mening. Det er oppført i Fausbølls Bidrag til en Ordbog over Gadesproget og saakaldt Daglig Tale (1866): «Svedske – i Forbindelsen: som en Svedske = med Lethed», og det følger et eksempel fra Grundtvigs Saxo-oversettelse (1818): «han kunde tage Danmark som en Svedske» (bind I side 228). Det er vel trolig en utvikling av dette som har skapt det pussige, særnorske forsvinningsnummeret.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1838
Vekk som en sviske

Kjempe mot vindmøller

G dore kjempe mot vindmøller

engelsk: tilting at windmills; tysk: gegen Windmühlen kämpfen

Å kjempe mot innbilte motstandere, en håpløs kamp mot egne vrangforestillinger. Passer bra om konspirasjonsteoretikere.

Opprinnelsen er den minneverdige scenen i Miguel de Cervantes Saavedras Don Quijote (El ingenioso hidalgo Don Quixote de La Mancha, første bok, fra 1605), «ridderen av den bedrøvelige skikkelse», som angriper vindmøller i den overbevisning at de er kjemper. Det går ikke så bra (her 1916-oversettelsen): «vel dækket av sit skjold og med fældet lanse, sprængte han Rocinantes fyrigste galop mot den nærmeste mølle; men i det samme han gav den et lansestød i vingen, begyndte vinden at drive den saa forskrækkelig at den splintret lansen og trak med sig baade hest og rytter, som ilde tilredt blev slængt bortover marken.»

En anmeldelse av Bjørnsons Dikt til Statsraad Stang i Aftenposten 22. september 1871 er morsom lesning: «Digtet er, som Digt betragtet, ret smukt, og hører til de saare faa Digte fra Bjørnsons sidste uheldige politiske og polemiske Periode, hvori man endnu kan spore Glimt af, at Digtekunstens harmoniske, fredelskende Muse ikke totalt har forladt ham under hans forvirrede Kamp a la Don Quixote med alskens politiske Vejrmøller; men saameget mere maa man, naar man har bemærket dette poetiske Glimt under den politiske Aske, beklage, at der er Udsigt til at ogsaa denne gjenværende Gnist kan slukkes, dersom han fremdeles vil fremture i Misforstaaelsen af sit Kald og sin Opgave i Livet.»

Holberg omtaler å kjempe mot vindmøller et par ganger, som i Heltindehistorier II (1745): «En fornuftig Mand bukker sig, naar han gaaer igiennem lave Dørre, en Daare derimod løber Hovedet mod Veggen, og med Don Qvixot duellerer med Vindmøller», men altså begge ganger uttalt med referanse til Don Quijote. Charlotta Dorothea Biehl oversatte Cervantes’ roman til dansk først i 1776, men Cervantes var nok vel kjent blant de språkmektige lenge før. Det er mye Quijote i både Erasmus Montanus og Jeppe paa Bierget (hva er det forresten med Holberg og fjell?). I Moths ordbok fra ca. 1700, under oppslaget slag, kan man se uttrykket «Hand har fâedt et slag af en veirmølle», som nok er en referanse til Cervantes, og nevnte Biehl brukte denne formuleringen i et av sine egne stykker (via ODS): «Det er en meget latterlig Karl, han forekommer mig, som om han havde faaet et Slag af en Veir-Mølle».

Wergeland lar Don Quixote opptre i stykket Phantasmer (1829) og selv fortelle at han «med egen Haand, hugget en Veirmølle sønder og sammen», men først mot siste fjerdepart av århundret ser det ut til at å fekte/kjempe/slåss med vindmøller er allmenn fellesreferanse i skriftlige kilder uten også å vise til opphavet. Det er inkludert som «Han fægter gjærne mod vejrmøller» i Maus Dansk Ordsprogs-Skat 2 1879 uten noen ytterligere referanser.

I dag støter man ofte på klisjeen i betydningen å kjempe mot en overlegen eller uslåelig fiende. Tom Kristensen i Dypet (2010): «Ja, vi møtes en liten gjeng, jevnlig. Vi kjemper en kamp mot jævlig svære vindmøller.» Noen vil hevde at dette er feilbruk, men det spørs om det ikke bare er en kamp mot vindmøller å tro at uttrykkets opprinnelige røtter er en evig rettesnor for noe rett eller galt, eller at det nytter å protestere mot en frases faktiske anvendelse. Om ikke annet er det i hvert fall i Sancho Panzas ånd å misforstå og vrenge på etablerte ordtak.

Miguel de Cervantes Saavedra døde den 23. april for 400 år siden, samme dag som William Shakespeare, tre dager forut for denne posten.

* Illustrasjon: Gustave Doré 1863
Kjempe mot vindmøller

Hjertet utenpå skjorten

com an 1838 hood clubs lead

engelsk: wear one’s heart on one’s sleeve; tysk: das Herz auf der Zunge tragen

Dette fine uttrykket beskriver gjerne et menneske som gjør eller sier noe med intensjonene åpenbare for enhver. Det er en form for blottstillelse som innebærer ærlighet, iver, sårbarhet og noen vil mene litt naivitet.

Før bar man hjertet på vesten, som Arne Garborg skriver i eldste norske funn, Trætte Mænd (1891): «Jeg, som udfylder mine ledige Stunder med Selvmordsplaner, – jeg kan altsaa bli taget for en ren Oppesen! – bare fordi man har den Smule Takt: ikke til Hverdags at gaa med Hjertet udenpaa Vesten». Antageligvis har uttrykket endret seg med motene, siden få bruker vest i dag. Noen ganger dingler hjertet på brystet, Elsa Nyblom i Frisk bris over sommerhavet (1948): «Ordener og medaljer hadde ingen av dem, men mange var så gode at de bar hjertet utenpå brystet. Meget kledelig»; eller frakken, Nils Werenskiold i Kongen kommer snart (1968): «Onkel Inge med hjertet utenpå frakken, med øyne som går i kryss og tunge uten styring.»

I nyere tid er det en hyppig brukt frase for å beskrive typisk singer-songwritere med en sårbar stil, som Dagbladets plateanmeldelse 11. oktober 2013 (Lissie, Back to Forever): «Hun synger med hjertet utenpå t-skorta, og formidler sine problemer og gleder med en nesten naiv entusiasme». Eller så dreier det seg også i stor grad om fotballspilleres innsats, Aftenposten 21. august 2003: «Og det aller beste var at Martin Andresen, som ble med på landslaget igjen etter en prat med Semb om spillestil og rolle, spilte med hjertet utenpå skjorta», som vel gir en noe annen nyanse til klisjeen. Jeg tror det er dette Levi Henriksen (2000) legger i Larmen og vreden når han skriver «Jeg håper også at han vil vokse opp til å følge sine egne begjær og lengsler, og bære hjertet utenpå skjorta når det gjelder å slåss for det han tror på.»

Uttrykkets opphav er fra en replikk av Jago i Shakespeares Othello, akt I scene 1 (1604):

For when my outward action doth demonstrate
The native act and figure of my heart
In compliment extern, ’tis not long after
But I will wear my heart upon my sleeve
For daws to peck at: I am not what I am.

Jago, som her i åpningen av stykket egentlig gjør rede for at han ikke er til å stole på, er for øvrig en av Shakespeares absolutt mest psykopatiske antagonister, og myrder både forbundsfeller og sin egen kone før stykket er over. Shakespeares formulering kan henge sammen med et da allerede innarbeidet begrep om å ha noe i ermet, og som var praktisk på den tid da de puffete skjorteermer fungerte som lommer for falske kort, kniver, mynter og annet en mann trengte i sin garderobe, for eksempel et hjerte, men det er kanskje mer sannsynlig at det viser til en praksis for beilere eller riddertidens galanteri å bære en kvinnes gunstbevisning (et skjerf eller lignende) på ermet.

Det tyske uttrykket, å bære hjertet på tungen, har sitt opphav i Luther-oversettelsen (1545) av Sirak 21,28 (en av de deuterokanoniske bøkene i GT): «DJe Narren haben jr Hertz im maul / Aber die Weisen haben jren mund im hertzen». Også slik i Christian IIIs bibel (1550): «Daarer haffuer deris hierte i munden», mens det i dag lyder: «Dåren har sine tanker på leppene, men den vise tenker før han taler» (nå nummerert 21,26). Nåværende oversettelse er opplagt mer i overensstemmelse med Hioronomys’ Vulgata-versjon, så hjertet har Luther lagt til selv. Kanskje det allerede var et uttrykk i Tyskland. Wycliffes engelske bibel (1395) var således uten noe hjerte i munnen, men i 1500-tallsoversettelsene var Luther-formuleringen kommet til England (f.eks. i Geneva-varianten fra 1560: «The heart of fooles is in their mouth: but the mouth of the wise is in their heart»). Man skal vel ikke utelukke at Shakespeare også spiller på dette.

Tragedien Othello har, foruten denne frasen, gitt det engelske språket et par håndfuller andre ord og faste uttrykk. Av dem er det ytterligere to-tre som brukes i norsk: Pomp og prakt og forsvinne i løse luften, og, med en del forbehold, hverken her eller der.

Denne posten er publisert dagen før Shakespeares 400-års dødsdag. Man kjenner ikke fødselsdatoen, bare dåpsdatoen, og den var 26. april. Basert på det er det vanlig å anslå bursdagen til samme dag som dødsdagen, 23. april. Gratulerer med 452 år!

* Illustrasjon: Thomas Hood The Comic Annual 1838

Hjertet utenpå skjorten

Hel ved

com an 1830 captain rock

engelsk: a real mensch (US), thoroughly decent; tysk: grundanständig, aufrecht

Hel ved vil si trevirke som ikke er f.eks. kryssfiner, men altså heltre. Det er lett å overføre til mennesker som «synes støpt i ett stykke», er tvers igjennom hederlige og gjennomført stødige. Det er en utvilsomt solid person man kan stole på og regne med, selv om vedkommende ellers godt kan ha feil og mangler. Man kunne jo tro at en person som er hel ved, har lett for å være ganske forstokket. Klisjeen gir ingen treff i dansk korpus, og da oversettelsen av den pussige bestselgeren om vedstabling av Lars Mytting Hel ved (2011) til svensk heter Ved – allt om huggning, stapling och torkning – och vedeldningens själ (2012), kan man anta det heller ikke finnes i Sverige.

Hans E. Kinck har brukt denne metaforen en rekke ganger, og eldste funn er i boken Gammel jord, i et avsnitt om den italienske poeten Giosué Carducci (1907): «Og altsaa for dette, som vi i øieblikket opfatter som italiensk aand, for det utadvendte, for al den herlige vitalitet, som ikke kjender tvil, men som ogsaa er forment at baade naa ned i virkelig ny muld, er han, baade som menneske og i sin kunst, i bedtste forstand et helstøbt uttryk, en type. I ham er hel ved.» Kinck har også skrevet neste treff, i Paa Ekre’rnes gaard (1913): «Du er ung. Det er ingen gold vanmakt i dit hjerte. Jeg siger ved min mand: der er hel ved i dig». Et nytt eksempel finnes i Vårt Land 6. juni 2011: «Autentisk ledelse handler om at du leder ut fra den personen du er, både personlig og kompetansemessig, skriver Kvålshaug. / Hun påpeker at det vil si at lederen er tydelig på sine styrker og svakheter, at man er en person som alle medarbeiderne, og ikke en superhelt uten svakheter. / – Vi har et godt norsk begrep på dette, og det er å være ‘hel ved’, sier Kvålshaug.»

Frasen kan også brukes om et gjennomført godt arbeid, som H. Steinsholt i Kart og plan nr. 2/2012 i en anmeldelse av artikkelsamlingen Ekspropriasjon: «Anja Ankeruds bidrag; ‘Reguleringsplanens betydning for ekspropriasjonserstatningen’, må være et standardverk på temaet så langt. Dette er hel ved; grundig og utfyllende», eller om en gjenstand, som i denne bilomtalen i Tønsbergs Blad 3. juni 2010: «Her spiller chassiselementer fra 7-serien og 5 GT inn, og bidrar til en komplett bil som kombinerer sport og komfort på en elegant måte. Alt oppleves så samstemt. Dette er hel ved!»

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

 

Hel ved

Lik i lasten

com an 1838 hood deep distress produced by machinery

engelsk: have a skeleton in the cupboard; tysk: eine Leiche im Keller haben

Gamle synder eller feil, tidligere tiders problemer og lignende som dukker opp og fortsatt skaper hindringer, kan omtales som lik i lasten. Et søsteruttrykk til skjelett i skapet.

Hvad er da sket? Hvad er vel hændt ombord?
Hvad er den gådefulde grund til trykket,
som lamslog sind og vilje, arm og ord?
Er nød påfærde, – nogen forulykket?
Nej, ingenlunde. Alting går sin gang, –
men uden håb og mod, og uden sang.

Og hvorfor? Jo, fordi en lønlig tvivl,
et rygte sniger sig foruden hvil
fra forlugaren og til agtermasten:
De tror de sejler med et lig i lasten.
Den sømands-overtro er vel bekendt;

Klisjeens utbredelse stammer sannsynligvis fra diktet Et Rimbrev av Henrik Ibsen fra 1875. (Dette er det samme dikt der man finner strofene «Kræv ikke, ven, at jeg skal gåden klare; / jeg spørger helst; mit kald er ej at svare».) Det ble sendt til Georg Brandes 14. juli 1875: «Herved sender jeg Dem et rimbrev, men, som De af indledningen vil se, ikke rettet til Dem», og ble trykket i Aftenposten 11. august samme år. Kommentarene på ibsen.uio.no sier at det er uklart om det egentlig var skrevet til noen virkelig person. Diktet fikk året etter et «svar» i samme verseform fra M.J. Monrad (Nissen 1876), og som igjen utløste et tilsvarende utformet rimbrev fra Andreas Munch: Til Professor M.J. Monrad (antageligvis samme år). Munch sier her at liket i lasten er «Hedenskabets Vægt, / som stedse drage maa i Dybet ned». Munchs tolkning er vel omtrent like bra som hans rim. Ibsens dikt gjorde uansett utvilsomt inntrykk, og fikk også omtale i Bergens Adressecontoirs Efterretninger 23. august 1875, der dette uttrykket trekkes frem. Se også  diktet En aaben hilsen til Holger Drachmann av H.V. Kaalund (1878), som tematisk, i verseform og konsept (rimbrev) er mer enn vagt inspirert av Ibsen:

Der var noget, som hæmmede Skibets Gang
mens Uvejrsfuglene skrege om Masten.
Var det Sneglene, som under Kjølen hang?
Sad vi fast i en Grød af Sargassotang?
Eller “sejled vi med et Lig i Lasten”?

I annoteringen til linje 75 i Ibsens rimbrev på ibsen.uio.no kan man lese at «[f]orestillingen om det uhellbringende i å seile med et lik i lasten har det ikke vært mulig å dokumentere som et generelt motiv i folklore knyttet til skipsfart. Ibsen kan ha konstruert uttrykket med referanse til ryktespredningen i tilknytning til et bestemt skip som var berømt i hans samtid, […]». Jeg vet ikke hva kommentatoren her legger i et generelt motiv i folklore, men det er ikke vanskelig å finne tekster som spiller på dette i litteraturen: F.eks.: Marryats Peter Simple (1834): «There is something very unpleasant, particularly to sailors, in having a corpse on board» (dette er for øvrig oversatt med lig i lasten i 1899-utgaven, 1865-oversettelsens bind II er dessverre ikke registrert i norske biblioteker). Videre Bernards Travels through North America (1828): «We met a steam-boat, having a corpse on board, and her flag at half-mast; this was a bad omen!», og se Jeans’ Seafaring Lore and Legend 2004 s. 317: «Carrying a corpse onboard ship was considered extremly unlucky».

Uttrykket eksisterte muligvis før Ibsen; det er blant annet oppført i Feilbergs Ordbog over jyske almuesmål III (uttgitt i 1886, etter Ibsens dikt, men med andre henvisninger): «lig i last på skib bringer ulykke (vist. alm.)» Feilberg viser også til Shakespeares Perikles (1608 III,1), og der kan vi lese:  «Sir, your queen must overboard: the sea works high, the wind is loud, and will not lie till the ship be cleared of the dead.» Shakespeare gir, om ikke opphav til noe uttrykk, i hvert fall belegg for forestillingen.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1838

 

Lik i lasten

Fiske i rørt vann

com an 1839 a whipper in j scott

engelsk: to fish in muddy/troubled waters; tysk: im trüben fischen

Å fiske i rørt vann er å utnytte en kaotisk eller uklar situasjon til egen fordel, som regel på en lite aktverdig måte. Eksemplifisert av Kierkegaard i Forførerens Dagbog 1843: «man fisker altid bedst i rørt Vande; naar en ung Pige er i Sindsbevægelse, kan man med Held vove meget, som ellers vil mislykkes». Dette er av de mer kontaminerte frasene på norsk; Hegge har i sin språkspalte i Aftenposten behandlet den i hvert fall tre ganger: «Opprørerne rører i spilt vann» (2006), «røre borti et vann hvor fordommene oser» (2007) og «[d]et er mange aktører som rører i det vannet som har blitt skapt» (2013). I en leder i VG sto det (2015): «Dessverre finnes det krefter […] som benytter tidens uro til å fiske i opprørt vann», og i et debattinnlegg i DB (2010): «Men det har ikke akkurat vært lett å holde en konstruktiv dialog med alle aktørene, hvorav noen har ønsket å røre i opprørt vann». Et eksempel til fra DB (2013): «Målet med disse beskyldningene er å undergrave ekspertenes arbeid og røre i skittent vann». Opprørt vann er ikke galt, så lenge man vet at poenget ikke er at noe skaper bølger eller storm, men at når man rører i mudderbunnen blir forholdene uoversiktlige og grumsete. Å røre i opprørt vann er bare rør. Tidligere kunne det lyde fiske i mudret vann, som gir et noe klarere bilde, Nye Tidender om lærde Sager, 1734 (via ODS): «saa fiskede [korsridderne] i muddret Vand, og bortsnappede Pomerelien og Dantzig». Vi finner frasen aller først som ordspråk hos Peder Syv (1682/1688): I oprørt vand er godt at fiske. Strauss (1998) gjengir tilsvarende ordtak på minst ni europeiske språk.

I Holbergs Heltehistorier I (1739) er uttrykket som i dag: «Disse Tidender vare ikke ubehagelige for Spanierne, som derved finge Leilighed at fiske udi rørt Vand, og under Prætext at undsætte den eene Broder mod den anden, at bringe dem begge under Aaget.» Ordboksoppføring hos von Aphelen i Dictionnaire Royal 1759/1775 som «Fiske i skiden Vand, pêcher en eau trouble». På fransk er uttrykket med i førsteutgaven av Dictionnaire de L’Académie française fra 1694. I England er det i hvert fall dokumentert fra 1568 i Graftons Chronicle of England: «Therefore settle not your selfe to obey their perswasions whiche alwayes desyre your vnquietnesse, whereby they may the better fishe in the water when it is troubled», og på tysk i hvert fall hos Johann Fischart (i vanskelig fraktur) fra 1588: «Ja, damit sie dest besser im trüben fischen mögen, jnen wol ga?zur auffruhr und aufflehnung wider sich selber vrsach geben». På tysk har talemåten i nyere tid også fått betydningen å bevege seg i ukjent terreng. Gustav II Adolf skal ifølge SAOB ha brukt det i 1620, og det er med i ordspråkssamlingen til Grubbe fra 1665: «Gott fiskia i vprört Watn. i.e. Bruka sitt bästa medh annars skahda». Grubbe forsyner oss også med en latinsk oversettelse, piscari in turbido, men det gir ikke treff ved søk i de klassiske latinske tekstene.

Både Duden 7 (2015) og Rogers Dictionary of Cliches (1985) tilbakefører klisjeen til en gammel fiskemetode, Duden spesifiserer ålefiske. Antageligvis har dette sin bakgrunn i uttrykkets faktiske opprinnelse, Ridderne (Hippeis/Ιππής) av Aristofanes fra 424 fvt. (avsn. 865): «Ha! Just like one of those fishermen who catch eels: While the waters are all calm and still they catch nothing, so they stir the waters, make them all dirty and muddy and up come the eels! And that’s how you get to make your catch, as well. You stir the city, make it all dirty and muddy and then you grab the conspirators» (norsk/dansk oversettelse av skuespillet, sist fra 1919, er ikke digitalt tilgjengelig). Her passer det å nevne at det tapte skuespillet Le Maschere av Niccolò Machiavelli fra 1504 skal ha vært basert på Skyene og andre av Aristofanes’ satirer (Hall og Wrigley: Aristophanes in Performance 2007).

Aristofanes’ skuespill ble antageligvis ikke oppført etter ca. 300 fvt., og selv om arbeidene ble noe studert av skolerte romere ble de ikke oversatt før gjenoppdagelsen på 1400-tallet. I 1498 ble ni av stykkene utgitt på gresk. Først i 1538 ble Riddderne oversatt av Andreas Divus til latin. Divus’ oversettelser av alle de 11 bevarte komediene ble trykket i mange opplag og spredte seg raskt gjennom Europa, og særlig i England ble de tidlig oppført og omfavnet (Hall og Wrigley 2007). I vår sammenheng er det nok enda viktigere at Erasmus må ha satt stor pris på Aristofanes. I Adagia (1500, se nr. 2579) skal hundrevis av talemåter stamme fra ham. Et uttrykk her er Anguillas captare, å fange ål, med en beskrivelse av dette tekststedet fra Ridderne og en utdypning av talemåten (se Collected Works of Erasmus 2005 for engelsk oversettelse).


* Illustrasjon av J. Scott, The Comic Annual 1839
Fiske i rørt vann

Ærlighet varer lengst

ærlighet varer lengst jf klær skaper folk

engelsk: Honesty is the best policy; tysk: Ehrlich währt am längsten

Fordi sannhet anses å ha en slags lengre holdbarhet enn løgn, vil det på sikt være fornuftig å holde seg til den. Sannhetsgehalten i dette kan sikkert diskuteres, og som det gjerne ble lagt til: «Ærligheden kan sagtens vare, for den bliver sjælden brugt» (Mau 1879b). Det blir akkurat som med penskjorta. Og om penskjorta varer i mange år fordi den kun blir brukt på julebordet, ser den likefullt fæl ut med oppkast og ribbesøl. Akkurat som ærligheten. Et eldre munnhell som modifiserer det hele noe, er «Hvo der gaaer for hver Mands Dør og siger Sandhed, faaer en brudden Pande» (Bresemann 1843). I samme bok kan man videre lese at «Sandhed vinder, Løgn forsvinder»; rims form for at ærlighet varer lengst, og vi aner tilknytningen til floskelene at sannheten alltid kommer for en dag og sannheten skal seire til sist.

Her hjemme kan vi i hvert fall dokumentere utsagnet til Holbergs Jacob von Tyboe (1725): «Naar min Hosbond begynder at tale om sin Manddom i den Brabanske Krig, tier Peer gandske still; Thi jeg veed, hand har aldrig været paa den anden Siide af Belt, end sige udi Brabant, som ligger nogle tusinde Miile herfra. Ney Ærlighed varer dog lengst».

Gustave_Doré_-_Baron_von_Münchhausen_-ærlighet varer lengstDen eksakte frasen har nok kommet hit via tysk, selv om jeg ikke finner eldre eksempler enn Rabeners satiriske skrift Antons Panssa von Mancha skrevet ca. 1755. Undertittelen Abhandlung von Sprüchwörtern  kunne tilsi at det var et lærd og informativt verk, men den fiktive forfatter (Antons Panssa), som er en etterkommer av en spanjol med nærlydende navn, har dedisert verket til sin forfaders store esel. Man kan tenke seg fortsettelsen. Her er uansett Ehrlich währt am längsten behandlet som et velkjent og gammelt ordtak, særlig annet kan man ikke slutte av den hysteriske teksten.

Uttrykkets intensjonelle forløper finner vi i skuespillet Troades av Seneca d.y. (Trojaner-kvinnen, et plagiat eller en slags miks av to av Euripedes tragedier, fra ca. år 54): «veritas numquam perit»: sannheten vil aldri forgå. Om Seneca er det ellers å si at Nero tvang ham til å begå selvmord år 65 etter anklage om deltagelse i en konspirasjon for å ta livet av keiseren. Noen kilder, som Tacitus i Annales 15,60 og se wikipedia med videre henvisninger, hevder han var uskyldig, mens andre (f.eks. Griffin 1984) ikke er spesielt overbeviste. Det det får vi – sørgelig nok for sitatet – formodentlig aldri svar på.

Det engelske uttrykket Honesty is the best policy betyr det samme, men er såpass forskjellig at det nok har sin egen historie. Det er utbredt å kreditere Benjamin Franklin for ordspråket, som f.eks. i den veltitulerte boken Against Plagiarism – A Guide for Editors and Authors (Zhang 2016): «For scientific research and publication as Benjamin Franklin said ‘honest is the best policy’». Selv om Franklin saktens skrev dette en rekke ganger (f.eks. i brev 1779 og 1783), er det dokumentert allerede i boken Europae Speculum fra 1599 av Sir Edwin Sandys: «All these things considered, it hath made me to mitigate my former imagination and to deem it not unpossible, that this over-politick and too wise Order may reach a note higher than our grosse conceipts, who thinke honestie the best policie, and truth the only durable armour of proufe». Lenken foran går til en utgivelse fra 1673, mens teksten er gjengitt fra Henleys kritiske utgave (2001, men som ikke er like lenkbar) med noen ortografiske forskjeller. Her må man holde tungen rett i munnen og feie for egen dør!

* Illustrasjoner, øverst: Ehrlich währt am längsten fra G.B. Rabeners Satiren, Vierter Theil 1755; i midten: Gustave Doré: Fra Abenteuer des Freiherrn von Münchhausen 1862.

 

Ærlighet varer lengst