engelsk: practice makes perfect; tysk: Übung macht den Meister
Det at man må øve for å bli flink til noe, er like selvsagt som det er irriterende. Om det er alt som skal til for å bli mester, kan nok saktens diskuteres. Kanskje det bare handler om mengde. Det hevder i hvert fall Malcolm Gladwell i sin bestselgende selvhjelpsbok Outliers fra 2008. Her lanseres 10 000-timers regelen, en påstand om at for å oppnå kompetanse i verdensklasse i et felt trengs det cirka så mange timers øvelse.
Innenfor tariffområdet i Norge er et arbeidsår regnet til 1695 timer, mens SSB regner 1750 timer i et årsverk. Det er vel rimelig å anta at en arbeidstager mestrer jobben sin etter nær seks år. Videre er Mesterbrev i dag en toårig videreutdanning som en med fag- eller svennebrev (vanligvis fire år til sammen) og minimum påfølgende to års praksis kan ta, tilsammen gir det vel åtte år med øvelse. Gladwell baserer seg i stor grad på forskningen til K. Anders Ericsson m.fl.: The Role of Deliberate Practice in the Acquisition of Expert Performance (1993). Akkurat det er ikke Ericsson så glad for. I Training history, deliberate practise and elite sports performance (2012), et tilsvar til en kritikk av resultatene, avviser Ericsson Gladwells bruk av sin forskning som fullstendig misforstått: «Our main point was that the best group of violinists had spent significantly more hours practising than the two groups of less accomplished groups of expert violinists, and vastly more time than amateur musicians. There is nothing magical about exactly 10 000 h.» Jeg håper ikke det tok 10 000 timers arbeid for å finne ut akkurat det.
Det har vært vanlig å tilskrive Periander (død rundt 583 fvt.) uttrykket øvelse gjør mester. Periander var Korints andre tyrann og en av de syv vise menn (ifølge listen til Diogenes Laertios, ikke Platons). Antageligvis skal det han sa oversettes som øvelse er alt, eller alt er øvelse (se f.eks. Engels 2010 s. 47 og Snell 1938 s. 101). På latin lyder det usus est magister optimus, brukt av Cicero i Pro Rabirio Postumo (år 54 fvt.), en forsvarstale i rettsaken mot Rabirius Postumo der Cicero var advokat. Rabirius hadde lånt Egypts farao (og far til Kleopatra), Ptolemaios XII Auletes, en betydelig pengesum som faraoen ikke ønsket å betale tilbake. I stedet satte han Rabirius i fengsel i Alexandria (angivelig for å beskytte ham mot den rasende mobben, som syntes skattene pålagt dem for å dekke opp for faraoens bestikkelser var for store). Rabirius klarte å flykte hjem til Roma, men ble der av Senatet anklaget for pengeutpressing av Egypt. Cicero fikk Rabirius frikjent (oversettelse av talen med kommentarer av Mary Siani-Davies, 2001).
«Øvelse gør konsten let», står det hos Moth (ca. 1700), mens det i den dansk-tyske ordboken til von Aphelen (1764) lyder «[d]aglig Øvelse gjør en kunstig Mester». Oversettelsen tyder på at kunstig her er ment som dyktig. Så hos B.S. Ingemann i Erik Menveds barndom (1828, s. 120): «jeg har ikke i lang Tid havt et saadant Heltemod til at tale med Damer. Øvelsen gjør Mesteren, kan jeg troe. Eders Amme kan vidne, Hr. Drost! at det dog er Løgn og Sladder, naar de onde Tunger vil sige, jeg taber Mund og Mæle hos Damer», mens Mau (1879b) kan legge noe til (nr. 12146): «‘Øvelse gjør Mesteren’, sagde Manden, han kastede sin Kone ud af Vinduet for at lære hende at flyve.»
På tysk er det omtalt som allment ordspråk i Johann Christoph Wagenseils Belehrung der jüdisch-teutschen Red- und Schreibart (1699, s. 92): «Das gemeine Sprichworte ist wahr: Allein die Ubung macht den Meister». Raith og Hopffer tilsvarende i Christlicher Trübsals-Ruhm (1676, s. 6). Den fulle frasen er av og til Lehre bildet Geister; doch Übung macht den Meister, samt at Übung macht den Meister und ab und zu ein Baby, også gir en god del treff.
På engelsk (det vil si: ikke engelsk, men kentisk 1300-tallsdialekt) har vi spor allerede i en bok fra 1340, Dan Michels Ayenbite of inwyt, eller ordrett oversatt: igjen-biting av innover-vidd, i.e. dårlig samvittighet/Remorse of conscience (s. 178): «Efterward, uor to lyerni him wel to ssriue. uor wone : makeþ maister»: Etterpå, for å lære ham godt skrifte(mål?). for vane skaper mester. Denne boken, en oversettelse av den franske Laurent du Bois’ Somme le Roi (1279), er foruten å være viktig som dialektdokumentasjon mest kjent fra en en håndfull referanser i Joyce’ Ulysses (1922, agenbite of inwit).
