Fiske i rørt vann

com an 1839 a whipper in j scott

engelsk: to fish in muddy/troubled waters; tysk: im trüben fischen

Å fiske i rørt vann er å utnytte en kaotisk eller uklar situasjon til egen fordel, som regel på en lite aktverdig måte. Eksemplifisert av Kierkegaard i Forførerens Dagbog 1843 (7. april): «man fisker altid bedst i rørt Vande; naar en ung Pige er i Sindsbevægelse, kan man med Held vove meget, som ellers vil mislykkes». Dette er av de mer kontaminerte frasene på norsk; Hegge har i sin språkspalte i Aftenposten behandlet den i hvert fall tre ganger: «Opprørerne rører i spilt vann» (25.6.2006), «røre borti et vann hvor fordommene oser» (28.6.2007) og «[d]et er mange aktører som rører i det vannet som har blitt skapt» (9.1.2013). I en leder 9.4.2015 i VG sto det: «Dessverre finnes det krefter […] som benytter tidens uro til å fiske i opprørt vann», og i et debattinnlegg i 13.2.2010 i Dagbladet: «Men det har ikke akkurat vært lett å holde en konstruktiv dialog med alle aktørene, hvorav noen har ønsket å røre i opprørt vann». Et eksempel til fra Dagbladet 22.8.2013: «Målet med disse beskyldningene er å undergrave ekspertenes arbeid og røre i skittent vann». Opprørt vann er ikke galt, så lenge man vet at poenget ikke er at noe skaper bølger eller storm, men at når man rører i mudderbunnen blir forholdene uoversiktlige og grumsete. Å røre i opprørt vann er bare rør. Tidligere kunne det lyde fiske i mudret vann, som gir et noe klarere bilde, Nye Tidender om lærde Sager, 1734 (via ODS): «saa fiskede [korsridderne] i muddret Vand, og bortsnappede Pomerelien og Dantzig». Vi finner frasen aller først som ordspråk hos Peder Syv (1682/1688): «I oprørt vand er godt at fiske». Strauss (1998, s. 160) gjengir tilsvarende ordtak på minst ni europeiske språk.

I Holbergs Heltehistorier I (1739, s. 557) er uttrykket som i dag: «Disse Tidender vare ikke ubehagelige for Spanierne, som derved finge Leilighed at fiske udi rørt Vand, og under Prætext at undsætte den eene Broder mod den anden, at bringe dem begge under Aaget.» Ordboksoppføring hos von Aphelen i Dictionnaire Royal 1759/1775 som «Fiske i skiden Vand, pêcher en eau trouble». På fransk er uttrykket med i førsteutgaven av Dictionnaire de L’Académie française fra 1694. I England er det i hvert fall dokumentert fra 1568 i Graftons Chronicle of England, s. 235:  «Therefore settle not your selfe to obey their perswasions whiche alwayes desyre your vnquietnesse, whereby they may the better fishe in the water when it is troubled», og på tysk i hvert fall hos Johann Fischart (i vanskelig fraktur) fra 1588: «Ja, damit sie dest besser im trüben fischen mögen, jnen wol ga?zur auffruhr und aufflehnung wider sich selber vrsach geben». På tysk har talemåten i nyere tid også fått betydningen å bevege seg i ukjent terreng. Gustav II Adolf skal ifølge SAOB ha brukt det i 1620, og det er med i ordspråkssamlingen til Grubbe fra 1665, s. 270: «Gott fiskia i vprört Watn. i.e. Bruka sitt bästa medh annars skahda». Grubbe forsyner oss også med en latinsk oversettelse, piscari in turbido, men det gir ikke treff ved søk i de klassiske latinske tekstene.

Både Duden 7 (2015) og Rogers Dictionary of Cliches (1985) tilbakefører klisjeen til en gammel fiskemetode, Duden spesifiserer ålefiske. Antageligvis har dette sin bakgrunn i uttrykkets faktiske opprinnelse, Ridderne (Hippeis/Ιππής) av Aristofanes fra 424 fvt. (avsn. 865): «Ha! Just like one of those fishermen who catch eels: While the waters are all calm and still they catch nothing, so they stir the waters, make them all dirty and muddy and up come the eels! And that’s how you get to make your catch, as well. You stir the city, make it all dirty and muddy and then you grab the conspirators» (norsk/dansk oversettelse av skuespillet, sist fra 1919, er ikke digitalt tilgjengelig). Her passer det å nevne at det tapte skuespillet Le Maschere av Niccolò Machiavelli fra 1504 skal ha vært basert på Skyene og andre av Aristofanes’ satirer (Hall og Wrigley: Aristophanes in Performance 2007, s. 312).

Aristofanes’ skuespill ble antageligvis ikke oppført etter ca. 300 fvt., og selv om arbeidene ble noe studert av skolerte romere ble de ikke oversatt før gjenoppdagelsen på 1400-tallet. I 1498 ble ni av stykkene utgitt på gresk. Først i 1538 ble Ridderne oversatt av Andreas Divus til latin. Divus’ oversettelser av alle de 11 bevarte komediene ble trykket i mange opplag og spredte seg raskt gjennom Europa, og særlig i England ble de tidlig oppført og omfavnet (Hall og Wrigley s. 9). I vår sammenheng er det nok enda viktigere at Erasmus må ha satt stor pris på Aristofanes. I Adagia (1500, se nr. 2579) skal hundrevis av talemåter stamme fra ham. Et uttrykk her er Anguillas captare, å fange ål, med en beskrivelse av dette tekststedet fra Ridderne og en utdypning av talemåten (se Collected Works of Erasmus 2005 for engelsk oversettelse).


* Illustrasjon av J. Scott, The Comic Annual 1839
Reklamer
Fiske i rørt vann

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s