Yt etter evne, få etter behov

Blind to his own interest hood c a 1833

engelsk: From each according to his ability, to each according to his needs;
tysk: Jeder nach seinen Fähigkeiten, jedem nach seinen Bedürfnissen

I nyttårstalen 1. januar 2013 sa tidligere statsminister Jens Stoltenberg: «Et inkluderende, likestilt og trygt Norge. Et samfunn av fem millioner individer – vevd sammen til en nasjon av tillit til hverandre. Kontrakten er enkel. Alle må yte etter evne, og alle skal få etter behov. Frihet og trygghet – skapt av fellesskapet – det er magien i landet vårt.» Stoltenberg definerer det altså som en samfunnskontrakt, selv om noen vil mene at dette er en anelse kontroversielt. Uttrykket er et av arbeiderbevegelsens slagord som går langt tilbake i tid, og attribueres gjerne til forskjellige av dens tidlige forkjempere, og svært ofte til Karl Marx.

Vi finner det i Marx’ Kritik des Gothaer Programms – Randglossen zum Programm der deutschen Arbeiterpartei (1875): «… erst dann kann der enge bürgerliche Rechtshorizont ganz überschritten werden und die Gesellschaft auf ihre Fahne schreiben: Jeder nach seinen Fähigkeiten, jedem nach seinen Bedürfnissen!» I Marx’ teori representerer formuleringen samfunnet i kommunismens andre fase, etter et mellomspill der arbeid skal belønnes etter innsats. Denne første, lavere form for sosialisme var den Lenin innførte i Russland og Stalin senere skrev inn i den sovjetiske forfatning av 1936 (og som sto slik til 1977) kapittel 1, art. 12: «He who does not work, neither shall he eat. […] From each according to his ability, to each according to his work» (oversettelse hentet fra Bucknell University, ved Robert Beard 1996). Se for øvrig oppslaget Den som ikke arbeider, skal heller ikke spise.

Men allerede i Plus de Girondins (1851) hadde den franske sosialisten og politikeren Louis Blanc formulert yt etter evne, få etter behov: «De chacun selon ses facultés, à chacun selon ses besoins». Blanc var aktiv i Februarrevolusjonen i Frankrike 1848, men måtte i eksil da denne var over allerede i juni samme år. Først i 1870 vendte han tilbake, ble valgt inn i parlamentet i 1871 og fikk statsbegravelse da han døde i 1882.

Også Blanc sto på noens skuldre. I Organisation du travail (1839) skriver Blanc om en «fameuse formule: à chacun suivant sa capacité; à chaque capacité suivant ses æuvres», fordi dette er en av doktrinene i den utopiske sosialismen kalt saint-simonianisme, en bevegelse basert på arbeidene til greven av Saint-Simon, Claude-Henri de Rouvroy, der formuleringen alltid var trykket under tittelen på deres avis Le Globe  (Barrault, Doctrine de Saint-Simon 1830). Saint-Simon deltok som ung mann i den amerikanske revolusjonen, og tilbake i Frankrike var han med i den franske i 1789, og overlevde (så vidt) den etterfølgende terroren. Det er noe uklart for meg hvor han eventuelt publiserte setningen, men den er i hvert fall hyppig sitert av tilhengerne hans, og det er mulig det er en syntetisering av hans lære som de valgte som maksime for avisen de drev mellom 1830 og 1832. August Comte, som var Saint-Simons sekretær og ivrig pådriver etter hans død i 1825, regnes for øvrig som grunnleggeren av fagdisiplinen sosiologi.

Saint-Simon og antageligvis Louis Blanc og Marx hadde nok alle lest Code de la nature (1755) av den enigmatiske Étienne-Gabriel Morelly, der dette prinsipp var formulert for et utopisk samfunn – ikke som et fengende slagord, men som tre punkter i en slags lov (se side 190, en oversettelse til engelsk finnes på marxist.org). Om Morelly vet man lite annet enn at han skrev en drøy håndfull bøker (Natasha Gill 2010): I 50 år ble Code de la nature tilskrevet Diderot (som benektet opphavet selv). Det er så mye rot og spekulasjoner rundt om han i det hele tatt har eksistert, om det var et pseudonym og hvem som i så fall har forfattet verkene, at jeg nesten tror vi bare må slå oss til ro med Morelly som opphavsmannen. Uansett har verkene hans ifølge Gill påvirket både Rousseau og de tidlige sosialister, men kanskje mer interessant er det at det er påvist innflytelse på Code fra Garcilaso de la Vegas beskrivelser av Inka-samfunnet fra 1500-tallet (se Gill note 30 for videre henvisninger).

Garcilaso «El Inca» født i 1539 var sønn av en adelig spansk conquistador og en Inka-prinsesse, og han ble oppdratt i sin mors familie i Peru til han var 10 år. Først som 21-åring, etter farens død, flyttet han til Spania, ble tildelt arv og navn, og deltok i krig mot maurerne. Mot slutten av århundret begynte han å skrive om sine opplevelser, og ikke minst om inkaene og deres levevis. Han er en viktig kilde i økonomen Louis Baudins L’Empire socialiste des Inka (1928, engelsk utgave A Socialist Empire: The Incas of Peru 1961), som fremstiller Inka-riket som et sted der man yter etter evne og får etter behov. Garcilasos perspektiv er uvanlig og nært, og derfor spennende lesning, men, som ble tradisjonen for de fleste begeistrede fremstillinger av sosialistiske samfunn, utelot han fullstendig å beskrive den rituelle menneskeofringen inkaene drev med, som ellers er godt dokumentert senere (se f.eks. Faux’ artikkel Hail the Conquering Gods i JCA 2012). I 1780 ble for øvrig bøkene til Garcilaso de la Vega forbudt i visekongedømmene Peru og Río de la Plata, da de ble ansett som farlige i forbindelse med Tupac Amaru IIs opprør (Sierra-opprøret).

Det spørs om ikke klisjeen yt etter evne, få etter behov i utgangspunktet baserer seg på Apostlenes gjerninger (NT) 4,32 flg.: «Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp, og stor nåde var over dem alle. Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Så fikk hver enkelt tildelt det han trengte.» Nå mener noen at Jesus’ lære var kommunistisk, kanskje apostlene blant dem, men jeg synes det er å strekke det litt langt. Saint-Simon selv forfektet for øvrig på slutten av sitt liv en kristen sosialisme, hans politiske testament Le nouveau Christianisme (1825) ble utgitt i hans dødsår.

På norsk har det tidvis også blitt formulert som yt etter evne og nyt etter behov og lignende. Den eldste forekomsten i Nasjonalbiblioteket er Magnus Hydle, De umodne – Socialisternes («Det norske arbeiderparti»s) politik (1912) «I et andet skrift heter det: ‘Under socialismen vil enhver komme til at yde efter evne og forlange og faa efter sine behov og ingen vil falde paa arbeide for løn’». Skriftet det vises til, er Olav Kringens Grundtræk av socialismens teori (1911). Dernest av advokat, dommer og anarkist Arnold Hazeland i innledningen til oversettelsen av anarkisten P.A. Kropotkins En oprørers ord (1916): «En sondring efter arbeidets art vil ogsaa opretholde klasseherredømmet. At yde efter evne og nyde efter behov er det eneste holdbare grundlag for produktionen og forbruket i et fællesskap.»

Tanken om å dele på alt og få det man måtte trenge, er altså ikke oppstått med Marx eller en livsfilosofi det er lett å hevde opphavet til. At kontrakten er enkel, som Stoltenberg påsto, er vel historien et bevis på at ikke er helt sant.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1833

 

Redigert: Avsnitt om norske funn satt inn etter publisering 31.05.2016

Advertisements
Yt etter evne, få etter behov

Skyte gullfuglen

com an 1838 hood what is worth doing at all

engelsk: to hit the jackpot; tysk: das große Los ziehen

Å ha skutt gullfuglen betyr at man har hatt stort hell, kommet i særdeles heldige omstendigheter.

Gullfugl, brukt billedlig, synes en gang å ha dreid seg om å gjøre et såkalt godt parti, altså å ha giftet seg til penger, eventuelt benevnelse på en man kan nyte økonomisk fordel av, og fuglen trengte slett ikke skytes, bare fås fatt i. I denne betydning ser jeg det først brukt av Chr. Winther i Jacob og Lone (1832): «Du fange kan din Guldfugl, og vorde Lones Mand», videre en kortspiller i B.S. Ingemanns Landsbybørnene (1852): «Ikke en eneste Guldfugl iaften, som det kunde være Umagen værd at plukke». Gullfugl har også kunnet bety en gullmynt (von Schmid 1860): «‘Jeg har rigtignok ingen Dompap at give dig, men her er en anden Guldfugl, vil du have den?’ sagde hun og stak en blank Guldpenge i Haanden paa ham». Som symbol for lykke er gullfugl i hvert fall brukt av H.C. Andersen i romanen O.T. (1836): «Nu reise vi snart, og fange da Glæden, den deilige Guldfugl!», og kanskje kan man tolke det inn i eventyret kalt Gullfuglen (som finnes i varianter både hos Asbjørnsen og Moe, så vidt jeg kan se først publisert i Asbjørnsens Juletræet for 1850, og brødrene Grimm 1812, som igjen skal ha basert seg på Günthers Kindermährchen fra 1787). Men ingen steder blir altså fuglen skutt.

papageienschiessen tresnitt fra 17 århDet man derimot skjøt i gamle dager, var papegøyer. I Norge er dette dokumentert i Edvard Edvardsens Bergens Beskriffvelsis Anden Part (1684) for året 1625: «Fierde Pintzedag, der Papegøyen vaar afskiødt, opstigede Tree Tydske Tømmermænd op ad Stangen, oc alle tre fulde ned, dog at dend anden falt den som først faldt ned paa Hofuedet, oc begge døde, mens den Tredie som sist faldt dennem begge, blef wed Lifuet, oc frisk oc Sund gick hiem.» Han sov nok godt den natten.

Utgangspunktet her er en konkurranse der en papegøye (eller en annen fugl/fuglefigur) ble anbragt på toppen av en stang, og vinneren var den som kunne skyte den ned. Ifølge en artikkel av Dag-Geir B. Knudsen (uten kilder, publisert 14. september 2010 og tidligere trykket i Bergensavisa) kan tradisjonen dateres tilbake til slutten av 1400-tallet, bragt dit av tyskere, og den opphørte i 1824: «Seierherren i denne ærverdige skytingen fikk senere tittelen ‘Fuglekongen’ etter at kong Christian kvart deltok i det herrens år 1599 med stor iver». Samme artikkel tilskriver bergenstradisjonen med å klatre opp mastene på Festplassen på 17. mai denne hendelsen i 1625. Slik fugleskyting, der vinneren fikk tittel tilsvarende fuglekonge (Papageienkönig i Tyskland og Captain Popinjay i England), var utbredt i Europa i hvert fall fra senmiddelalderen, og fuglen er benevnt som papegøye på tysk i hvert fall siden 1480 (Mithoff 1867). Otto Kalkar (1881–1907) har et eksempel fra 1517: «so skall the strax gange nedher til papegoyen, oc skydhe henne aff, oc føles siden at i byen bode papegoye koninge oc meygreffuen», men kildeangivelsene hans er ugjennomtrengelige.

Som metafor for hell og lykke er det først dokumentert brukt av Holberg (Første samtale 1728): «Men I indbilder Jer, at I har alleene Lykken i Lummen, og at det er Jer alleene given at skyde Papegoyen af», og i komedien De u-synlige (1731): «Ney Herre! I har skudt Papegoyen. Jer Troskab er bleven rigelig belønned. I er, næst mig, den lykkeligste Mand paa Jorden.» Kalkar har også et eksempel på betydningen av å ha lykken med seg som ut fra rekkefølgen er eldre enn Holbergs, men uten år og ikke mulig å gjenfinne.

Ettersom papegøyeskytingen opphørte og jakten på gullfugler formodentlig tiltok, er det kanskje naturlig at disse to klisjeer smeltet sammen. Slik først hos Kitty Lossius, Frøken Snobb og hjerterdame (1925): «Hvor Stenersen ser strålende ut idag! Men så vet De jo også at De har skutt gullfuglen». Det hele er nok mer sørgelig for fuglen selv, som er skutt, men ingen synes å tenke på den siden av saken.

Redigert: Opplysningene fra Otto Kalkars ordbok er lagt til 13. juli 2016

* Illustrasjon: Øverst: Thomas Hood, The Comic Annual 1838; nederst: tresnitt fra 1600-tallet

 

Skyte gullfuglen

Komme i heisen

epleslang i vindu com an hood 1839

engelsk: to get into hot water; tysk: in Teufels Küche kommen

Å komme (være, sitte) i heisen betyr at man har fått store problemer, ofte med loven. Tilknytningen til rettsvesenet finner vi kanskje igjen i det tidligere uttrykket å komme på straff, altså være i straffeinstitusjon.

Det har vært i bruk i norsk omtrent like lenge som vi har hatt heiser i landet: Moderne heiser har ifølge Heismontørenes fagforening eksistert siden 1854, men den første godkjente heisen i Norge er registrert fra 1896, (Karl Johans gate 13, samme gård som Svaneapoteket). Første treff på frasen i Nasjonalbiblioteket er i Rasmus Lølands Blodstyng og andre sogor (1895, s. 21): «Det var saaleis berre ein maanads tid sidan han var i heisen med ein stut her nede.» Et annet tidlig treff er hos Norges trolig mest produktive forfatter, Rudolf Muus, i Selmas Hævn (1901, s. 442): «Kunde ikke han selv blive mistænkt for at have forøvet dette Indbrud, han, som før havde været i Heisen for Indbrudstyveri hos Selma.»

En variant med å sitte har vi i oversettelsen av C.B. Davis, Den utvalgte (1938, s. 115): «Ganske enkelt fordi det ikke var naturlig for noen å sitte i heisen slik jeg gjorde og få leve efterpå.» Det gir en overgang til det å sitte fast i heisen med noen, som kan være en klisjéaktig tankeøvelse om hvem man kunne tenke seg å tilbringe en intim og påtvunget stund med om heisen stopper mellom to etasjer. Noen ganger blir dette blandet med å komme i heisen, kanskje fordi det er så lite konkret, og når man tabber seg ut, får trøbbel eller blir avslørt er det lett å forbinde det med noe ubehagelig, klaustrofobisk og problematisk som det å sitte fast i en heis.

Antageligvis har det ingenting med heiser å gjøre, og uttrykket er nok endel eldre enn de skriftlige kildene skulle tilsi, for begrepet er etymologisk forklart av Ivar Alnæs allerede i Bidrag til en Ordsamling over Sjømandssproget (1902): «At være (komme) i heisen, d. v. s. i klemme, i ubehageligheder, er et meget almindelig udtryk paa Østlandet. […] Det er snarere en mindelse om den gamle straf at blive heiset op under raaen hængende i en strop under armene. Der findes et engelsk (amerikansk) sjømandsord haze, som betyder at straffe en ved at paalægge ham særlig haardt og ubehageligt arbeide. Det er jo ogsaa muligt, at det hænger sammen med dette.» I 1903 tar Falk og Torp uttrykket med i sin Etymologiske ordbok over det norske og det danske sprog (Bind 1, oppslaget Heise) med omtrent samme forklaring: «Være i heisen (norsk = være ilde stedt) skriver sig vistnok fra den gamle straf at bli heiset op under raaen med en strop under armene.»

Det er altså et maritimt begrep for en avstraffelsesmetode, som kun har det felles med heiser at det nok kan føles omtrent tilsvarende for motparten som forhandler med Heismontørenes fagforening om lønn og betingelser.

* Illustrasjon: J. Scott, The Comic Annual 1838

.

 

 

Komme i heisen

Ikke født i går

com an 1838 hood a leading article

engelsk: not born yesterday; tysk: nicht von gestern sein

Å ikke la seg lure, være smartere enn noen har gitt uttrykk for.

Først finner jeg det i J.L. Heibergs skuespill Kong Salomon og Jørgen Hattemager fra 1825, s. 212, med replikken: «Om Forladelse, De er nok født igaar, Herre! De læser vel ikke engang de tydske Aviser», som jo er et ganske strengt krav for å kunne regne seg som et voksent individ. I Maus Dansk Ordsprogs-Skat (1879 II, s. 510) kan man lese «[h]an er saa uskyldig deri, som det Barn, der blev født i gaar». Hvor lenge man kan være født i går, er også noe relativt, som tyveåringen i Haldis Moren Vesaas’ dikt Fødd i går fra debutsamlingen hennes Harpe og dolk (1929, s. 12):

I kveld er eg makelaust, grenselaust glad!
Til far min, ærverdig og grå,
som var eg hans likemann gjekk eg istad
og gav han eit velmeint råd:
Det skulle du gjera, så vidt eg forstår!
Han rette på ryggen far:
Kva skjønar vel du, var det kalde svar,
du som vart fødd i går!

Etterhvert ble det altså snudd til en nektelse, om noe man ikke er. Slik i Christian Krohgs Albertine (1886, s. 132): «‘Aa – ja – jeg har nok vært med lidt – jeg er ikke født igaar heller – naturligvis – Kanskje jeg havde tat det paa en anden Maade ossaa, hvis jeg ikke hadde likt Dem saa svært godt; …’»

Ivar Tryti skriver i Språkets ville vekster (1985, s. 50) at det kommer fra Jobs bok 8,9 i GT, som i dag lyder: «For vi er fra i går, vi vet ingen ting.¹ / Som en skygge er våre dager på jorden», men det er ikke snakk om noen fødsel her. Den tyske varianten, nicht von gestern sein / ikke være fra i går, stammer derimot utvilsomt (og ifølge Duden 11 (2015)) fra Jobs bok. Det virker rimelig at også det norske og det engelske uttrykket har samme opphav når det er såpass nært, men fødsel nevnes ikke i noen av Bibelselskapets tidligere oversettelser, i Christian IIIs 1550-oversettelse, «Thi vi ere her fra i gaar oc vide inted», eller i Christian IVs fra 1633, «Thi vi blefne i Gaar oc vide intet». Videre ikke hos Luther (1545): «Denn wir sind von gestern her vnd wissen nichts» eller King James (1611): «For we are but of yesterday, and know nothing». Søk gjennom samtlige engelske bibeloversettelser inkludert i basen til studylight.org gir treff på born yesterday i noen nye lettlest-varianter samt den mye brukte New King James Version fra 1982. Det er det ikke grunnlag for etter Hieronymus (fra 504), der det heter «hesterni quippe sumus, et ignoramus» (for vi er fra i går, og vet ingenting). Min klassiske hebraisk er litt rusten, men om noen virkelig vil ad fontes og undersøke ordlyden, er det כִּֽי־תְמֹ֣ול אֲ֭נַחְנוּ וְלֹ֣א נֵדָ֑ע כִּ֤י צֵ֖ל יָמֵ֣ינוּ עֲלֵי־אָֽרֶץ som er kilden (Biblia Hebraica Stuttgartensia), samt at man bør se hen til eventuelle avvik i Dødehavsrullene.

De engelske klisjéordbøkene til Rogers (1985), Allen (2008) og Ammer (2013) nevner ikke Bibelen (men gir heller ingen annen oppklaring), ei heller Vannebos Prikken over i-en (2011), mens Evensberget/Gundersen i Bevingede ord (2011) gir en vag viderehenvisning til Ikke av i går, og unnlater å ta stilling til det.

Not born yesterday blir i nevnte engelske oppslagsverker plassert til 1700- eller 1800-tallet. Det eldste jeg finner, er i Eliza Haywoods skuespill A Wife to be Lett, oppført i 1723, s. 69: «A Footman! a Footman! but I’ll have him hang’d, he’s a Cheat, he has marry’d me in a false Name; but you shan’t think to carry it fo–I was not born Yesterday: I’ll go to a Lawyer immediately.»

Det er vel sannsynlig at vi har fått det fra engelsk, men hvorfor de har puttet inn fødselen, og om det egentlig er det samme uttrykket som i Jobs bok, tør jeg ikke uttale meg noe om. Hvis uttrykket har bibelen som utgangspunkt, synes jeg det er finurlig at ordlyden har blitt forandret, for deretter at denne endringen i frasen tas inn i reviderte oversettelser av bibelen som New King James Version. Det viser klisjeenes kraft.


Note
¹ Her har oversetterne i 2011 gitt Den hellige tekst en særskrivningsfeil, det skal være vi vet ingenting. Hva skal vi forvente av barna våre når selv Den hellige ånd sliter med dette?

* Illustrasjon Thomas Hood, The Comic Annual 1838

 

Ikke født i går

Furet værbitt

ja vi elsker

Norge.

Brukes oftest spøkfullt/noe selvironisk: «Det takkes, det værsåsnilles, det smiles, blunkes og holdes dører dagen lang. Noe annerledes enn slik vi oppfører oss overfor andre hjemme i furet værbitt. Noen blir nærmest sprø av alt dette. Jeg må innrømme at jeg liker det.» (Espen Aas: Smil til verden, NRK Urix 22. februar 2014.) Antydningsvis nedsettende: «Hos oss, her hjemme i Furet Værbitt, har hans reinkarnerte tankegods manifestert seg i et ideologisk prosjekt som har som hensikt å bryte ned museenes funksjon som bevarere og ankerfester for det vi måtte ha av dannelsestradisjon i vårt land.» (Odd Gunnar Skagestad: Tilbake til futurismen 2009.)

Linjen «furet, vejrbidt over Vandet» finnes i Bjørnsons dikt Ja, vi elskers første vers (1859) og gjentas i siste vers. Det er et furete og værbitt landskap som sett fra havet stiger opp over horisonten som der menes, men for barn, som jo gjerne synger denne sangen, er ordene oftest uforståelige. Melodien er skrevet i 1863 av Bjørnsons fetter, Rikard Nordraak.

I anledning femtiårsjubileet for Grunnloven 17. mai 1864 på Eidsvoll ble Norsk Fædrelandssang, som den da het, første gang fremført offentlig. Norge har aldri formelt vedtatt noen nasjonalsang, men fra midten av 1860-tallet ble Bjørnson/Nordraaks sang ifølge Kydland/Ystad i en artikkel på nb.no (16.5.2014) gradvis mer populær enn andre, konkurrerende fedrelandssanger, som Nordahl Bruns drikkevise For Norge, Kjæmpers fødeland (1771) eller  Sønner af Norge (1820) med tekst av Henrik A. Bjerregaard og melodi av Christian Blom (som frem til tidlig nittenhundretall var den mest brukte i formelle sammenhenger).  Ja, vi elsker er nå utvilsomt oppfattet som offisiell.

Bjørnson lot diktet trykke 1. oktober 1859 forut for Stortingets åpning i avisen Aftenbladet, der han selv nettopp var blitt medarbeider. Litt kuriøst inneholdt teksten, som altså var tilegnet kong Karl IV (Karl XV i Sverige), opprinnelig et vers som kanskje ikke helt egner seg i en norgeshymne, og som Bjørnson senere klokelig luket ut, der det lød:

Nu gror bare Ax i Vejen
for hin Ufredsmand,
Frihed svinger glad fra Hejen
mod vort Naboland!
Kongen selv staar stærk og aaben
som vor Grænsevagt,
og hans allerbedste Vaaben
er vor Broderpagt.

Bjørnstjerne, da!

Den endelige versjonen er først å finne i Digte og sange fra 1870. Bjørnson selv, stakkar, har i 1905 i et tungt hjertesukk uttalt: «Hvor jeg viser meg, blir jeg møtt med den sangen, den gjør meg snart gal, den forfølger meg overalt; kommer jeg inn på et hotell, samler pikkoloer og oppvartere seg for å synge den til meg, – ja, det ender vel med at om jeg oppsøker ‘et visst sted’, samler rengjøringsdamene seg utenfor og feirer mitt besøk med avsyngelse av ‘Ja, vi elsker!’» (Jørgensen: Historien om «Ja, vi elsker» 2002).

I noe modernisert språkdrakt lyder hele nasjonalsangen slik:

1.
Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømme på vår jord.

2.
Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget
medens Øyvind kvad;
Olav på det land har malet
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talet
Roma midt imod!

3.
Bønder sine økser brynte
hvor en hær drog frem;
Tordenskjold langs kysten lynte
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;
andre kunne bare grede,
men det kom igjen!

4.
Visstnok var vi ikke mange;
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!

5.
Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære –
og det gav forlig!

6.
Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret fór,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!

7.
Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ud.
Alt hvad fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet
så vi vant vår rett.

8.
Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.

Publisert 17. mai 2016.

* Illustrasjon: Rikard Nordraaks renskrevne manuskript til Norsk Fædrelandssang, Nasjonalbiblioteket

 

Furet værbitt

Elefanten i rommet

elefant røker i uniform

engelsk: the elephant in the room, tysk: am Problem vorbeireden

Elefanten i rommet handler om det alle må se, men ingen vil snakke om, og beskriver godt mange følsomme og skambelagte temaer. Ordlyden virker kjent og opplagt selv om det er nytt i norsk, kanskje fordi vi fra før har hatt en rekke andre elefanter, som de rosa, hvite og de som befinner seg i glassmagasin. Nær 25 000 google-treff viser at det har fått utbredelse på kort tid. Også i norsk skjønnlitteratur begynner uttrykket å forekomme; som eksempel er Elefanten i rommet tittelen på en ungdomsroman fra 2013 av Kari Saanum der det dreier seg om en far som drikker for mye, og frasen ser nettopp ut til å være særlig egnet på rusproblematikk, psykiatri og andre tabubelagte emner. Keiserens nye klær er et eldre og mer innarbeidet begrep som har noe overlapp (men som videre innebærer andre ting).

Det er kommet hit med oversettelser, aller først i boken Mannens overgangsalder av Derek Bowskill 1975, (overs. i 1979): «Det er som elefanten i rommet ingen snakker om». Også de neste (få) funnene i Nasjonalbiblioteket før årtusenskiftet kommer via oversettelse av engelskspråklige bøker. Først etter 2001 ser det ut til å bli helt alminnelig i skriftlig norsk, hvis vi skal dømme etter treff i norske aviser.

På engelsk har elefanten i rommet vært brukt som eksempel innen filosofi og psykolgi, ifølge OED i hvert fall fra 1935 (OED draft additions March 2006, kan leses med fulle referanser på stackexchange.com): «It is going beyond observation to assert there is not an elephant in the room, for I cannot observe what is not», men da definert som «the type of something obvious and incongruous, esp. (…) in discussions of statements which may or may not correspond to observable facts». Med betydningen klisjeen har i dag, tidfester OED den fra 1984, men filologer og språksamlere leser kanskje ikke Bowskill og om mannens overgangsalder (det er jo tross alt en elefant i rommet).

I 1882 publiserte Mark Twain en fortelling kalt The Stolen White Elephant (Norsk oversettelse i 1913). En hvit og kostelig elefant skal sendes som gave fra Siam til dronningen av England, men blir stjålet på veien i New York / Jersey City. Den berømte inspektør Blunt og et stort antall etterforskere involveres i jakten på dyret, som det viser seg at i størstedelen av tiden har ligget død på politistasjonens sovesal. Metaforen passer ikke helt, men blir på Wikipedia trukket frem som uttrykkets forløper.

Opphavsmessig mer interessant er fabelen Den vitebegjærlige fra 1814 av russeren Ivan Andreevič Krylov, der en mann forteller en annen at han har vært på museet – og i detaljer om alt det spennende, særlig de små insekter, han har sett der. Men elefanten som var utstilt har han overhodet ikke lagt merke til. Dostojevskij referer til denne fabelen i De besatte (1872, her oversatt i 1991): «Belinskij er akkurat som Den nysgjerrige i Krylovs fabel, – han la ikke merke til elefanten i museet – hele hans oppmerksomhet var rettet mot de franske sosiale biller, lenger enn til dem kom han aldri.» Noen få av Krylovs fabler, blant annet denne, ble for øvrig oversatt til norsk i 1978. Her gjengis den danske oversettelsen, gjendiktet av Lars P. Poulsen-Hansen og Holger Scheibel (2001):

Den nysgerrige
«Goddag, min kære ven! Hvor kommer du dog fra?»
«Fra Kunstkamret, du véd, som vores store tsar
lod bygge. – Alting så jeg ganske nøje
i timevis med opladt sind og øje,
men evner knap en kommentar.
Det rummer undere og rariteter!
Naturens mange, ødsle indfald kan vi se der!
De fleste dyr og fugle er fantastisk skabt,
små sommerfugle, kakerlakker,
insekters farverige frakker,
én som smaragd, én som koral – jeg var ganske fortabt!
Mariehønen bitte lille
sad sammen med en endnu mindre, lille bille!»
«Men så du elefanten? Så du den min ven?
Et bjerg af ben og skind for dine blikke?»
«Er den der også?» «Ja!» «Jeg må derhen igen
for elefanten så jeg ikke!»
* Illustrasjon: Thomas Hood i Hood’s own; or, Laughter from year to year, 1839

 

.

 

 

Elefanten i rommet

Tale Roma midt imot

com an 1830 shrimp sause to a lobster

engelsk: speak up against authorities; tysk: sich gegen Autoritäten aussprechen

Å ytre seg mot den vanlige oppfatning, eller å stå opp mot autoriteter.

Uttrykket står sist i annet vers av Bjørnsons dikt Norsk Fædrelandssang fra 1859, eller Ja, vi elsker, som det ble hetende, her gjengitt i 1870-versjonen, som etter flere omskrivninger anses som den endelige:

Dette landet Harald bjærged
med sin kæmperad,
dette Landet Haakon værged,
medens Øjvind kvad;
Olav på det land har malet
korset med sit blod,
fra dets høje Sverre talet
Roma midt imod.

Diktet til Bjørnson fikk raskt utbredelse som skrift, gjengitt i flerfoldige lesebøker og aviser i siste del av 1800-tallet, og som sang etter at han fikk sin fetter, Richard Nordraak, til å komponere melodien i 1863. Denne strofen om Sverre ble i sangens nasjonalistiske ånd etter hvert en del av nordmannens selvbevissthet som outsideren; den lille tøffe, som rakrygget og stolt sto opp mot utvendig innblanding og overmektig undertrykkelse. Ikke minst er det anvendelig i EU-sammenheng der avisene kan spille på Roma-traktaten. Generelt i saker om Europa benyttes klisjeen hyppig, som i boktittelen Brussel midt imot (Seierstad/Nei til EF 1993), TV2 25. september 2012: «40 år siden Norge talte Europa midt imot», Dagbladet 6. juli 2015: «Hellas talte EU midt imot».

I skriftet Kristi kirke i det nittende aarhundrede (1897) skriver Aasta Hansteen om at paven har gjort krav på det amerikanske kontinent for katolisismen, noe hun synes er frekt: «Vi glæder oss ved, at ogsaa senere ejer vi uforfærdede røster som kan ‘tale Roma midt imod’.» Eksemplet er det første jeg finne som ikke eksplisitt nevner kong Sverre eller Bjørnson.

Uttrykket viser til kong Sverres strid med paven og kirken i Norge, en konflikt som begynte ganske umiddelbart etter at Sverre gjennomførte et slags statskupp i 1180-årene. Sverre var prest på Færøyene, men giftet seg likevel og reiste hjem til Norge der han fant på en røverhistorie om at han var sønn av kong Sigurd II Munn (man kan lure på hva faren hans, Unas, tenkte om dét). Han kjempet til seg kongemakten ved hjelp av en ruklete hær av opprørske og halvkriminelle birkebeinere, og drepte i 1184 Magnus V Erlingsson, Norges første konge som var kronet ved kirkelig seremoni. Erkebiskop Øystein Erlendsson hadde støttet Erling Skakke (Magnus Vs far) i borgerkrigen, og dette samt den sedvanlige maktkamp mellom kirke og stat, som i mange av Europas kongeriker gjennom historien, foranlediget en rekke stridstemaer. Da Øystein døde i 1188, økte konfliktnivået, og etterfølgeren Eirik Ivarsson, som måtte flykte til Lund, fikk lyst et edikt over kongen i 1194 etterfulgt av en pavelig bannlysning i 1198.

At Sverre og birkebeinerne senere har blitt stående som gjeve nasjonalhelter, kan forklares mye med at Sverre var god på PR: Han holdt agiterende taler, og fikk fra 1185 islendingen Karl Jónsson til å skrive Sverres saga på oppdrag der disse ble inkorporert, videre finnes drømmer og visjoner om Sverres store oppdrag og at han salves til konge av profeten Samuel, og birkebeinerne fremstilles med større saksberettigelse enn det vel er grunnlag for. Det ble også forfalsket en pavebulle som løste ham fra bannet og som ble lest opp i kirkene. Endelig sørget Sverre antageligvis for å forfatte et forsvarsskrift til Vatikanet på latin, som så ble oversatt til norsk i popularisert form som en del av kampanjen. En håndskriftskopi fra ca. 1320 (oversatt her i 1961) er kjent som En tale mot biskopene der Sverre beskriver alt som er feil med kirken i Norge, særlig om korrupte og umoralske biskoper og prester som har løyet om kongen for paven. Han anfører også en rekke kirkerettslige argumenter for kongens rett til å styre den nasjonale kirken, ganske lik det som er kjent fra Henrik IIs tilsvarende strid i England, og antageligvis hentet fra miljøet rundt Universitetet i Bologna samt det med dette for øyet nyopprettede universitetet i Oxford (Holtsmark 1931, som i utgivelsen En tale mot biskopene – en sproglig-historisk undersøkelse er kilde til det meste over).

Mot slutten av sitt liv rådet Sverre sønnen til å forsone seg med kirken, noe Håkon III Sverresson straks gjorde etter farens død i 1202. Dette medvirket til at etterkommerne fikk mer ro til å sikre grepet om landet, og dermed også Sverres rykte. Sverre var ikke nødvendigvis verre eller bedre enn andre av middelalderens konger; han hersket ved sverd og drev hard realpolitikk, men han har fått et ettermæle som han i stor grad styrte selv, og som egentlig aldri har blitt rokket ved i allmennoppfattelsen. Og med Bjørnson på laget vil han formodentlig alltid bli stående som en av de store heltekongene i norsk bevissthet.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

 

 

Tale Roma midt imot