Yt etter evne, få etter behov

Blind to his own interest hood c a 1833

engelsk: From each according to his ability, to each according to his needs;
tysk: Jeder nach seinen Fähigkeiten, jedem nach seinen Bedürfnissen

I nyttårstalen 1. januar 2013 sa tidligere statsminister Jens Stoltenberg: «Et inkluderende, likestilt og trygt Norge. Et samfunn av fem millioner individer – vevd sammen til en nasjon av tillit til hverandre. Kontrakten er enkel. Alle må yte etter evne, og alle skal få etter behov. Frihet og trygghet – skapt av fellesskapet – det er magien i landet vårt.» Stoltenberg definerer det altså som en samfunnskontrakt, selv om noen vil mene at dette er en anelse kontroversielt. Uttrykket er et av arbeiderbevegelsens slagord som går langt tilbake i tid, og attribueres gjerne til forskjellige av dens tidlige forkjempere, og svært ofte til Karl Marx. Les videre «Yt etter evne, få etter behov»

Yt etter evne, få etter behov

Skyte gullfuglen

com an 1838 hood what is worth doing at all

engelsk: to hit the jackpot; tysk: das große Los ziehen

Å ha skutt gullfuglen betyr at man har hatt stort hell, kommet i særdeles heldige omstendigheter.

Gullfugl, brukt billedlig, synes en gang å ha dreid seg om å gjøre et såkalt godt parti, altså å ha giftet seg til penger, eventuelt benevnelse på en man kan nyte økonomisk fordel av, og fuglen trengte slett ikke skytes, bare fås fatt i. Les videre «Skyte gullfuglen»

Skyte gullfuglen

Komme i heisen

epleslang i vindu com an hood 1839

engelsk: to get into hot water; tysk: in Teufels Küche kommen

Å komme (være, sitte) i heisen betyr at man har fått store problemer, ofte med loven. Tilknytningen til rettsvesenet finner vi kanskje igjen i det tidligere uttrykket å komme på straff, altså være i straffeinstitusjon.

Det har vært i bruk i norsk omtrent like lenge som vi har hatt heiser i landet: Moderne heiser har ifølge Heismontørenes fagforening eksistert siden 1854, men den første godkjente heisen i Norge er registrert fra 1896, (Karl Johans gate 13, samme gård som Svaneapoteket). Første treff på frasen i Nasjonalbiblioteket er i Rasmus Lølands Blodstyng og andre sogor (1895, s. 21): «Det var saaleis berre ein maanads tid sidan han var i heisen med ein stut her nede.» Et annet tidlig treff er hos Norges trolig mest produktive forfatter, Rudolf Muus, i Selmas Hævn (1901, s. 442): «Kunde ikke han selv blive mistænkt for at have forøvet dette Indbrud, han, som før havde været i Heisen for Indbrudstyveri hos Selma.»

En variant med å sitte har vi i oversettelsen av C.B. Davis, Den utvalgte (1938, s. 115): «Ganske enkelt fordi det ikke var naturlig for noen å sitte i heisen slik jeg gjorde og få leve efterpå.» Det gir en overgang til det å sitte fast i heisen med noen, som kan være en klisjéaktig tankeøvelse om hvem man kunne tenke seg å tilbringe en intim og påtvunget stund med om heisen stopper mellom to etasjer. Noen ganger blir dette blandet med å komme i heisen, kanskje fordi det er så lite konkret, og når man tabber seg ut, får trøbbel eller blir avslørt er det lett å forbinde det med noe ubehagelig, klaustrofobisk og problematisk som det å sitte fast i en heis.

Antageligvis har det ingenting med heiser å gjøre, og uttrykket er nok endel eldre enn de skriftlige kildene skulle tilsi, for begrepet er etymologisk forklart av Ivar Alnæs allerede i Bidrag til en Ordsamling over Sjømandssproget (1902): «At være (komme) i heisen, d. v. s. i klemme, i ubehageligheder, er et meget almindelig udtryk paa Østlandet. […] Det er snarere en mindelse om den gamle straf at blive heiset op under raaen hængende i en strop under armene. Der findes et engelsk (amerikansk) sjømandsord haze, som betyder at straffe en ved at paalægge ham særlig haardt og ubehageligt arbeide. Det er jo ogsaa muligt, at det hænger sammen med dette.» I 1903 tar Falk og Torp uttrykket med i sin Etymologiske ordbok over det norske og det danske sprog (Bind 1, oppslaget Heise) med omtrent samme forklaring: «Være i heisen (norsk = være ilde stedt) skriver sig vistnok fra den gamle straf at bli heiset op under raaen med en strop under armene.»

Det er altså et maritimt begrep for en avstraffelsesmetode, som kun har det felles med heiser at det nok kan føles omtrent tilsvarende for motparten som forhandler med Heismontørenes fagforening om lønn og betingelser.

* Illustrasjon: J. Scott, The Comic Annual 1838
Komme i heisen

Ikke født i går

com an 1838 hood a leading article

engelsk: not born yesterday; tysk: nicht von gestern sein

Å ikke la seg lure, være smartere enn noen har gitt uttrykk for.

Først finner jeg det i J.L. Heibergs skuespill Kong Salomon og Jørgen Hattemager fra 1825, s. 212, med replikken: «Om Forladelse, De er nok født igaar, Herre! De læser vel ikke engang de tydske Aviser», som jo er et ganske strengt krav for å kunne regne seg som et voksent individ. I Maus Dansk Ordsprogs-Skat (1879 II, s. 510) kan man lese «[h]an er saa uskyldig deri, som det Barn, der blev født i gaar». Hvor lenge man kan være født i går, er også noe relativt, som tyveåringen i Haldis Moren Vesaas’ dikt Fødd i går fra debutsamlingen hennes Harpe og dolk (1929, s. 12):

I kveld er eg makelaust, grenselaust glad!
Til far min, ærverdig og grå,
som var eg hans likemann gjekk eg istad
og gav han eit velmeint råd:
Det skulle du gjera, så vidt eg forstår!
Han rette på ryggen far:
Kva skjønar vel du, var det kalde svar,
du som vart fødd i går!

Etterhvert ble det altså snudd til en nektelse, om noe man ikke er. Slik i Christian Krohgs Albertine (1886, s. 132): «‘Aa – ja – jeg har nok vært med lidt – jeg er ikke født igaar heller – naturligvis – Kanskje jeg havde tat det paa en anden Maade ossaa, hvis jeg ikke hadde likt Dem saa svært godt; …’»

Ivar Tryti skriver i Språkets ville vekster (1985, s. 50) at det kommer fra Jobs bok 8,9 i GT, som i dag lyder: «For vi er fra i går, vi vet ingen ting.¹ / Som en skygge er våre dager på jorden», men det er ikke snakk om noen fødsel her. Den tyske varianten, nicht von gestern sein / ikke være fra i går, stammer derimot utvilsomt (og ifølge Duden 11 (2015)) fra Jobs bok. Det virker rimelig at også det norske og det engelske uttrykket har samme opphav når det er såpass nært, men fødsel nevnes ikke i noen av Bibelselskapets tidligere oversettelser, i Christian IIIs 1550-oversettelse, «Thi vi ere her fra i gaar oc vide inted», eller i Christian IVs fra 1633, «Thi vi blefne i Gaar oc vide intet». Videre ikke hos Luther (1545): «Denn wir sind von gestern her vnd wissen nichts» eller King James (1611): «For we are but of yesterday, and know nothing». Søk gjennom samtlige engelske bibeloversettelser inkludert i basen til studylight.org gir treff på born yesterday i noen nye lettlest-varianter samt den mye brukte New King James Version fra 1982. Det er det ikke grunnlag for etter Hieronymus (fra 504), der det heter «hesterni quippe sumus, et ignoramus» (for vi er fra i går, og vet ingenting). Min klassiske hebraisk er litt rusten, men om noen virkelig vil ad fontes og undersøke ordlyden, er det כִּֽי־תְמֹ֣ול אֲ֭נַחְנוּ וְלֹ֣א נֵדָ֑ע כִּ֤י צֵ֖ל יָמֵ֣ינוּ עֲלֵי־אָֽרֶץ som er kilden (Biblia Hebraica Stuttgartensia), samt at man bør se hen til eventuelle avvik i Dødehavsrullene.

De engelske klisjéordbøkene til Rogers (1985), Allen (2008) og Ammer (2013) nevner ikke Bibelen (men gir heller ingen annen oppklaring), ei heller Vannebos Prikken over i-en (2011), mens Evensberget/Gundersen i Bevingede ord (2011) gir en vag viderehenvisning til Ikke av i går, og unnlater å ta stilling til det.

Not born yesterday blir i nevnte engelske oppslagsverker plassert til 1700- eller 1800-tallet. Det eldste jeg finner, er i Eliza Haywoods skuespill A Wife to be Lett, oppført i 1723, s. 69: «A Footman! a Footman! but I’ll have him hang’d, he’s a Cheat, he has marry’d me in a false Name; but you shan’t think to carry it fo–I was not born Yesterday: I’ll go to a Lawyer immediately.»

Det er vel sannsynlig at vi har fått det fra engelsk, men hvorfor de har puttet inn fødselen, og om det egentlig er det samme uttrykket som i Jobs bok, tør jeg ikke uttale meg noe om. Hvis uttrykket har bibelen som utgangspunkt, synes jeg det er finurlig at ordlyden har blitt forandret, for deretter at denne endringen i frasen tas inn i reviderte oversettelser av bibelen som New King James Version. Det viser klisjeenes kraft.


Note
¹ Her har oversetterne i 2011 gitt Den hellige tekst en særskrivningsfeil, det skal være vi vet ingenting. Hva skal vi forvente av barna våre når selv Den hellige ånd sliter med dette?

* Illustrasjon Thomas Hood, The Comic Annual 183
Ikke født i går

Furet værbitt

ja vi elsker

Norge.

Brukes oftest spøkefullt/noe selvironisk: «Det takkes, det værsåsnilles, det smiles, blunkes og holdes dører dagen lang. Noe annerledes enn slik vi oppfører oss overfor andre hjemme i furet værbitt. Noen blir nærmest sprø av alt dette. Jeg må innrømme at jeg liker det.» (Espen Aas: Smil til verden, NRK Urix 22. februar 2014.) Antydningsvis nedsettende: «Hos oss, her hjemme i Furet Værbitt, har hans reinkarnerte tankegods manifestert seg i et ideologisk prosjekt som har som hensikt å bryte ned museenes funksjon som bevarere og ankerfester for det vi måtte ha av dannelsestradisjon i vårt land.» (Odd Gunnar Skagestad: Tilbake til futurismen 2009.)

Linjen «furet, vejrbidt over Vandet» finnes i Bjørnsons dikt Ja, vi elskers første vers (1859) og gjentas i siste vers. Det er et furete og værbitt landskap som sett fra havet stiger opp over horisonten som der menes, men for barn, som jo gjerne synger denne sangen, er ordene oftest uforståelige. Melodien er skrevet i 1863 av Bjørnsons fetter, Rikard Nordraak.

I anledning femtiårsjubileet for Grunnloven 17. mai 1864 på Eidsvoll ble Norsk Fædrelandssang, som den da het, første gang fremført offentlig. Norge har aldri formelt vedtatt noen nasjonalsang, men fra midten av 1860-tallet ble Bjørnson/Nordraaks sang ifølge Kydland/Ystad i en artikkel på nb.no (16.5.2014) gradvis mer populær enn andre, konkurrerende fedrelandssanger, som Nordahl Bruns drikkevise For Norge, Kjæmpers fødeland (1771) eller  Sønner af Norge (1820) med tekst av Henrik A. Bjerregaard og melodi av Christian Blom (som frem til tidlig nittenhundretall var den mest brukte i formelle sammenhenger).  Ja, vi elsker er nå utvilsomt oppfattet som offisiell.

Bjørnson lot diktet trykke 1. oktober 1859 forut for Stortingets åpning i avisen Aftenbladet, der han selv nettopp var blitt medarbeider. Litt kuriøst inneholdt teksten, som altså var tilegnet kong Karl IV (Karl XV i Sverige), opprinnelig et vers som kanskje ikke helt egner seg i en norgeshymne, og som Bjørnson senere klokelig luket ut, der det lød:

Nu gror bare Ax i Vejen
for hin Ufredsmand,
Frihed svinger glad fra Hejen
mod vort Naboland!
Kongen selv staar stærk og aaben
som vor Grænsevagt,
og hans allerbedste Vaaben
er vor Broderpagt.

Bjørnstjerne, da!

Den endelige versjonen er først å finne i Digte og sange fra 1870. Bjørnson selv, stakkar, har i 1905 i et tungt hjertesukk uttalt: «Hvor jeg viser meg, blir jeg møtt med den sangen, den gjør meg snart gal, den forfølger meg overalt; kommer jeg inn på et hotell, samler pikkoloer og oppvartere seg for å synge den til meg, – ja, det ender vel med at om jeg oppsøker ‘et visst sted’, samler rengjøringsdamene seg utenfor og feirer mitt besøk med avsyngelse av ‘Ja, vi elsker!’» (Jørgensen: Historien om «Ja, vi elsker» 2002).

I noe modernisert språkdrakt lyder hele nasjonalsangen slik:

1.
Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømme på vår jord.

2.
Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget
medens Øyvind kvad;
Olav på det land har malet
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talet
Roma midt imod!

3.
Bønder sine økser brynte
hvor en hær drog frem;
Tordenskjold langs kysten lynte
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;
andre kunne bare grede,
men det kom igjen!

4.
Visstnok var vi ikke mange;
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!

5.
Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære –
og det gav forlig!

6.
Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret fór,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!

7.
Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ud.
Alt hvad fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet
så vi vant vår rett.

8.
Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.

Publisert 17. mai 2016.

* Illustrasjon: Rikard Nordraaks renskrevne manuskript til Norsk Fædrelandssang, Nasjonalbiblioteket
Furet værbitt

Elefanten i rommet

elefant røker i uniform

engelsk: the elephant in the room, tysk: am Problem vorbeireden, Der Elefant im Raum

Elefanten i rommet handler om det alle må se, men ingen vil snakke om, og beskriver godt mange følsomme og skambelagte temaer. Ordlyden virker kjent og opplagt selv om det er nytt i norsk, kanskje fordi vi fra før har hatt en rekke andre elefanter, som de rosa, hvite og de som befinner seg i glassmagasin. Les videre «Elefanten i rommet»

Elefanten i rommet

Chickelacke, chickelacke

com an 1838 j scott a cricket ball

En av russefeiringens seiglivede og mindre kontroversielle aktiviteter er gaulingen av en nonsensregle som, selv om den er alderstegen og jeg er litt i tvil om det er så mange som egentlig har den på repertoaret, uløselig er knyttet til den blå-røde tiden rett før eksamen i avslutningsåret på videregående skole: Les videre «Chickelacke, chickelacke»

Chickelacke, chickelacke

Intet nytt fra vestfronten

intet nytt fra vestfronten Birger Imislund

engelsk: All Quiet on the Western Front; tysk: Im Westen nichts Neues

Dette er tittel på antikrigsromanen av Erich Maria Remarque fra 1929, som ble filmatisert året etter. Boken ble først oversatt til norsk i 1955, men en hurtig, dansk oversettelse fra 1929 må ha hatt stor utbredelse, for den er adskillig omtalt i norske aviser på våren 1929, og hvem som er forfatter rakk sågar å bli en av oppgavene i spørreboken til Kolbjørn Fjeld: Hvem vet det? 1250 spørsmål (s. 10) samme år.

Uttrykket ble først brukt uten å dreie seg om romanen i avisen Smaalenenes Social-Demokrat allerede 3.6.1929: «Intet nytt fra vestfronten? Jo, i Canada har lægevidenskapen feiret en ny triumf, meddeler danske ‘Ekstrabladet’ hvis upaalidelighed er hevet over enhver tvil.» (Det var snakk om et elektrisk gummihjerte som i flere timer holdt liv i en katt.)

Siden brukes det vekselvis om at det ikke er hørt noe nytt overhodet fra noen man vel venter på, og noen ganger om taushet fra andre vestfronter eller i det minste en vestlig retning (typisk Amerika), som VG 6.5.2008: «I Norge er det intet nytt fra vestfronten, i dette tilfelle Apples hovedkvarter i California, om en mulig lanseringsdato». Eller også tar det opp i seg dette sammen med at det som har skjedd, har skjedd før, som 28.1.2005 i Dagbladets omtale av California-rapperen The Game under overskriften «Intet nytt fra vestfronten. Enda en doplanger full av kulehull.»

* Illustrasjon: Omslag fra den norske utgaven i 1955: Birger Imislund
Intet nytt fra vestfronten

Gå for lut og kaldt vann

hood misc c a 1839

engelsk: neglected, left out in the cold; tysk: vernachlässigt werden

Bli utsatt for omsorgssvikt eller følelseskulde; være ignorert; dårlig eller mangelfull behandling.

Moth (ca. 1700) har to eksempler på at uttrykket var innarbeidet på hans tid: «lade ên gâe for lûd og kolt vand» og «jeg skal tôe dig uden lûd og kolt vand». Ut fra det latinske følgesitat (depexum te dabo) skal det siste utvilsomt bety at jeg skal gi deg juling. Men parallelt var bruken altså som den er i dag, se f.eks. oversettelsen av J.F. Regnards Le Joueur (Dobleren fra 1725, trykket i Skuespil til Brug for den danske Skueplads 1775): «Men Meningen paa det er, at Nerine var her nu nyssens, og hun sagde mig reent ud uden Falbala, at Jomfrue Angelique vil i denne Dag holde Jaord med Deres Farbroder, Msr. Dorantes, og at hun vil lade Dem gaae for Luud og koldt Vand».

Det er et mye brukt uttrykk på 1700-tallet, og jeg tar med et eksempel fra Christiansandske Uge-Blade 31.7.1783, en ganske morsomt skrevet føljetong uten forfatter, Pulter-Kammeret: «Men Kone! er det fornuftig, at sætte dig her op, lade Døren[e] staae paa vid Væg der nede? Nøglene lader du sidde i Sølvskabet. Dine Dragkiste-Skuffer staae alle aabne, og Pigen gaaer og støver og feyer i Sahlen, saa det ryger om Ørene paa en, Kiøkkenet seer ud, saa man maae græde over det, hunden staaer og æder af kiødet, som er lagt i blød, Rulle-Pølsen har han til Livs, og Lammelaaret sidder han og gnaver paa inde i Garderupen paa din henkastede Sukkerdunskiole. Børnene gaaer for Lud og koldt Vand, og seer ud, som Rakker-Unger! Er det en Levemaade?» Dette var for øvrig Kristiansands første avis, utgitt av Andreas Swane, som også hadde byens første trykkeri fra 1780.

Johan Falkberget gir frasen sosialt stigma i romanen Fimbulvinter (1911, s. 71): «Margrete gik i byen for lut og kaldt vand som en skam for familien. Og Randi skrantet og var klein dagstøtt.» Noe mindre alvorlig er det i Cora Sandels novelle «Et døgn» (1932, Carmen og Maja, s. 130): «– Nei herregud – jeg merket jo det sto til liv. Barna har gått for lut og kaldt vann i hele dag. De har tatt seg mat selv i spiskammeret stakkar –––».

Lut er et uvitenskapelig navn på flere alkaliske (basiske) stoffer, som natriumhydroksid (kaustisk soda) og kaliumhydroksid (alkaliske batterier). Ordet lut skal ha samme latinske rot, lavare, som det norrøne laugr, vask, og som gjenfinnes i lørdag (løverdagen, vaskedagen). Antageligvis henviser navnet til lutens vanlige anvendelsesområde, nemlig vask og rens, og det gjøres vel bedre med såpe og varmtvann, samt at lut jo er et konserveringsmiddel som uten fisken utgjør et sørgelig måltid. I mangel av bedre holdepunkter gir vel dette en slags teori om uttrykkets opprinnelse.

* Illustrasjon: Spirit and Water fra Thomas Hood’s Comic Annual 1839
Gå for lut og kaldt vann