Tale Roma midt imot

com an 1830 shrimp sause to a lobster

engelsk: speak up against authorities; tysk: sich gegen Autoritäten aussprechen

Å ytre seg mot den vanlige oppfatning, eller å stå opp mot autoriteter.

Uttrykket står sist i annet vers av Bjørnsons dikt Norsk Fædrelandssang fra 1859, eller Ja, vi elsker, som det ble hetende, her gjengitt i 1870-versjonen, som etter flere omskrivninger anses som den endelige:

Dette landet Harald bjærged
med sin kæmperad,
dette Landet Haakon værged,
medens Øjvind kvad;
Olav på det land har malet
korset med sit blod,
fra dets høje Sverre talet
Roma midt imod.

Diktet til Bjørnson fikk raskt utbredelse som skrift, gjengitt i flerfoldige lesebøker og aviser i siste del av 1800-tallet, og som sang etter at han fikk sin fetter, Richard Nordraak, til å komponere melodien i 1863. Denne strofen om Sverre ble i sangens nasjonalistiske ånd etter hvert en del av nordmannens selvbevissthet som outsideren; den lille tøffe, som rakrygget og stolt sto opp mot utvendig innblanding og overmektig undertrykkelse. Ikke minst er det anvendelig i EU-sammenheng der avisene kan spille på Roma-traktaten. Generelt i saker om Europa benyttes klisjeen hyppig, som i boktittelen Brussel midt imot (Seierstad/Nei til EF 1993), TV2 25. september 2012: «40 år siden Norge talte Europa midt imot», Dagbladet 6. juli 2015: «Hellas talte EU midt imot».

I skriftet Kristi kirke i det nittende aarhundrede (1897) skriver Aasta Hansteen om at paven har gjort krav på det amerikanske kontinent for katolisismen, noe hun synes er frekt: «Vi glæder oss ved, at ogsaa senere ejer vi uforfærdede røster som kan ‘tale Roma midt imod’.» Eksemplet er det første jeg finne som ikke eksplisitt nevner kong Sverre eller Bjørnson.

Uttrykket viser til kong Sverres strid med paven og kirken i Norge, en konflikt som begynte ganske umiddelbart etter at Sverre gjennomførte et slags statskupp i 1180-årene. Sverre var prest på Færøyene, men giftet seg likevel og reiste hjem til Norge der han fant på en røverhistorie om at han var sønn av kong Sigurd II Munn (man kan lure på hva faren hans, Unas, tenkte om dét). Han kjempet til seg kongemakten ved hjelp av en ruklete hær av opprørske og halvkriminelle birkebeinere, og drepte i 1184 Magnus V Erlingsson, Norges første konge som var kronet ved kirkelig seremoni. Erkebiskop Øystein Erlendsson hadde støttet Erling Skakke (Magnus Vs far) i borgerkrigen, og dette samt den sedvanlige maktkamp mellom kirke og stat, som i mange av Europas kongeriker gjennom historien, foranlediget en rekke stridstemaer. Da Øystein døde i 1188, økte konfliktnivået, og etterfølgeren Eirik Ivarsson, som måtte flykte til Lund, fikk lyst et edikt over kongen i 1194 etterfulgt av en pavelig bannlysning i 1198.

At Sverre og birkebeinerne senere har blitt stående som gjeve nasjonalhelter, kan forklares mye med at Sverre var god på PR: Han holdt agiterende taler, og fikk fra 1185 islendingen Karl Jónsson til å skrive Sverres saga på oppdrag der disse ble inkorporert, videre finnes drømmer og visjoner om Sverres store oppdrag og at han salves til konge av profeten Samuel, og birkebeinerne fremstilles med større saksberettigelse enn det vel er grunnlag for. Det ble også forfalsket en pavebulle som løste ham fra bannet og som ble lest opp i kirkene. Endelig sørget Sverre antageligvis for å forfatte et forsvarsskrift til Vatikanet på latin, som så ble oversatt til norsk i popularisert form som en del av kampanjen. En håndskriftskopi fra ca. 1320 (oversatt her i 1961) er kjent som En tale mot biskopene der Sverre beskriver alt som er feil med kirken i Norge, særlig om korrupte og umoralske biskoper og prester som har løyet om kongen for paven. Han anfører også en rekke kirkerettslige argumenter for kongens rett til å styre den nasjonale kirken, ganske lik det som er kjent fra Henrik IIs tilsvarende strid i England, og antageligvis hentet fra miljøet rundt Universitetet i Bologna samt det med dette for øyet nyopprettede universitetet i Oxford (Holtsmark 1931, som i utgivelsen En tale mot biskopene – en sproglig-historisk undersøkelse er kilde til det meste over).

Mot slutten av sitt liv rådet Sverre sønnen til å forsone seg med kirken, noe Håkon III Sverresson straks gjorde etter farens død i 1202. Dette medvirket til at etterkommerne fikk mer ro til å sikre grepet om landet, og dermed også Sverres rykte. Sverre var ikke nødvendigvis verre eller bedre enn andre av middelalderens konger; han hersket ved sverd og drev hard realpolitikk, men han har fått et ettermæle som han i stor grad styrte selv, og som egentlig aldri har blitt rokket ved i allmennoppfattelsen. Og med Bjørnson på laget vil han formodentlig alltid bli stående som en av de store heltekongene i norsk bevissthet.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

 

 

Advertisements
Tale Roma midt imot

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s