engelsk: the elephant in the room, tysk: am Problem vorbeireden, Der Elefant im Raum
Elefanten i rommet handler om det alle må se, men ingen vil snakke om, og beskriver godt mange følsomme og skambelagte temaer. Ordlyden virker kjent og opplagt selv om det er nytt i norsk, kanskje fordi vi fra før har hatt en rekke andre elefanter, som de rosa, hvite og de som befinner seg i glassmagasin. Nær 25 000 google-treff viser at det har fått utbredelse på kort tid. Også i norsk skjønnlitteratur begynner uttrykket å forekomme; som eksempel er Elefanten i rommet tittelen på en ungdomsroman fra 2013 av Kari Saanum der det dreier seg om en far som drikker for mye, og frasen ser nettopp ut til å være særlig egnet på rusproblematikk, psykiatri og andre tabubelagte emner. Keiserens nye klær er et eldre og mer innarbeidet begrep som har noe overlapp (men som videre innebærer andre ting).
Det er kommet hit med oversettelser, aller først i boken Mannens overgangsalder av Derek Bowskill 1975, (overs. i 1979, s. 41): «Det er som elefanten i rommet ingen snakker om». Også de neste (få) funnene i Nasjonalbiblioteket før årtusenskiftet kommer via oversettelse av engelskspråklige bøker. Først etter 2001 ser det ut til å bli helt alminnelig i skriftlig norsk, hvis vi skal dømme etter treff i norske aviser.
På engelsk har elefanten i rommet vært brukt som eksempel innen filosofi og psykologi, ifølge OED i hvert fall fra 1935 (OED draft additions March 2006, kan leses med fulle referanser på stackexchange.com): «It is going beyond observation to assert there is not an elephant in the room, for I cannot observe what is not», men da definert som «the type of something obvious and incongruous, esp. (…) in discussions of statements which may or may not correspond to observable facts». Med betydningen klisjeen har i dag, tidfester OED den fra 1984, men filologer og språksamlere leser kanskje ikke Bowskill og om mannens overgangsalder (det er jo tross alt en elefant i rommet).
I 1882 publiserte Mark Twain en fortelling kalt The Stolen White Elephant (Norsk oversettelse i 1913, s. 65). En hvit og kostelig elefant skal sendes som gave fra Siam til dronningen av England, men blir stjålet på veien i New York / Jersey City. Den berømte inspektør Blunt og et stort antall etterforskere involveres i jakten på dyret, som det viser seg at i størstedelen av tiden har ligget død på politistasjonens sovesal. Metaforen passer ikke helt, men blir på Wikipedia trukket frem som uttrykkets forløper.
Opphavsmessig mer interessant er fabelen Den vitebegjærlige fra 1814 av russeren Ivan Andreevič Krylov, der en mann forteller en annen at han har vært på museet – og i detaljer om alt det spennende, særlig de små insekter, han har sett der. Men elefanten som var utstilt har han overhodet ikke lagt merke til. Dostojevskij referer til denne fabelen i De besatte (1872, her oversatt i 1991, s. 44): «Belinskij er akkurat som Den nysgjerrige i Krylovs fabel, – han la ikke merke til elefanten i museet – hele hans oppmerksomhet var rettet mot de franske sosiale biller, lenger enn til dem kom han aldri.» Noen få av Krylovs fabler, blant annet denne, ble for øvrig oversatt til norsk i 1978. Her gjengis den danske oversettelsen, gjendiktet av Lars P. Poulsen-Hansen og Holger Scheibel (2001):
«Goddag, min kære ven! Hvor kommer du dog fra?»
«Fra Kunstkamret, du véd, som vores store tsar
lod bygge. – Alting så jeg ganske nøje
i timevis med opladt sind og øje,
men evner knap en kommentar.
Det rummer undere og rariteter!
Naturens mange, ødsle indfald kan vi se der!
De fleste dyr og fugle er fantastisk skabt,
små sommerfugle, kakerlakker,
insekters farverige frakker,
én som smaragd, én som koral – jeg var ganske fortabt!
Mariehønen bitte lille
sad sammen med en endnu mindre, lille bille!»
«Men så du elefanten? Så du den min ven?
Et bjerg af ben og skind for dine blikke?»
«Er den der også?» «Ja!» «Jeg må derhen igen
for elefanten så jeg ikke!»