Norge.
Brukes oftest spøkefullt/noe selvironisk: «Det takkes, det værsåsnilles, det smiles, blunkes og holdes dører dagen lang. Noe annerledes enn slik vi oppfører oss overfor andre hjemme i furet værbitt. Noen blir nærmest sprø av alt dette. Jeg må innrømme at jeg liker det.» (Espen Aas: Smil til verden, NRK Urix 22. februar 2014.) Antydningsvis nedsettende: «Hos oss, her hjemme i Furet Værbitt, har hans reinkarnerte tankegods manifestert seg i et ideologisk prosjekt som har som hensikt å bryte ned museenes funksjon som bevarere og ankerfester for det vi måtte ha av dannelsestradisjon i vårt land.» (Odd Gunnar Skagestad: Tilbake til futurismen 2009.)
Linjen «furet, vejrbidt over Vandet» finnes i Bjørnsons dikt Ja, vi elskers første vers (1859) og gjentas i siste vers. Det er et furete og værbitt landskap som sett fra havet stiger opp over horisonten som der menes, men for barn, som jo gjerne synger denne sangen, er ordene oftest uforståelige. Melodien er skrevet i 1863 av Bjørnsons fetter, Rikard Nordraak.
I anledning femtiårsjubileet for Grunnloven 17. mai 1864 på Eidsvoll ble Norsk Fædrelandssang, som den da het, første gang fremført offentlig. Norge har aldri formelt vedtatt noen nasjonalsang, men fra midten av 1860-tallet ble Bjørnson/Nordraaks sang ifølge Kydland/Ystad i en artikkel på nb.no (16.5.2014) gradvis mer populær enn andre, konkurrerende fedrelandssanger, som Nordahl Bruns drikkevise For Norge, Kjæmpers fødeland (1771) eller Sønner af Norge (1820) med tekst av Henrik A. Bjerregaard og melodi av Christian Blom (som frem til tidlig nittenhundretall var den mest brukte i formelle sammenhenger). Ja, vi elsker er nå utvilsomt oppfattet som offisiell.
Bjørnson lot diktet trykke 1. oktober 1859 forut for Stortingets åpning i avisen Aftenbladet, der han selv nettopp var blitt medarbeider. Litt kuriøst inneholdt teksten, som altså var tilegnet kong Karl IV (Karl XV i Sverige), opprinnelig et vers som kanskje ikke helt egner seg i en norgeshymne, og som Bjørnson senere klokelig luket ut, der det lød:
Nu gror bare Ax i Vejen
for hin Ufredsmand,
Frihed svinger glad fra Hejen
mod vort Naboland!
Kongen selv staar stærk og aaben
som vor Grænsevagt,
og hans allerbedste Vaaben
er vor Broderpagt.
Bjørnstjerne, da!
Den endelige versjonen er først å finne i Digte og sange fra 1870. Bjørnson selv, stakkar, har i 1905 i et tungt hjertesukk uttalt: «Hvor jeg viser meg, blir jeg møtt med den sangen, den gjør meg snart gal, den forfølger meg overalt; kommer jeg inn på et hotell, samler pikkoloer og oppvartere seg for å synge den til meg, – ja, det ender vel med at om jeg oppsøker ‘et visst sted’, samler rengjøringsdamene seg utenfor og feirer mitt besøk med avsyngelse av ‘Ja, vi elsker!’» (Jørgensen: Historien om «Ja, vi elsker» 2002).
I noe modernisert språkdrakt lyder hele nasjonalsangen slik:
1.
Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømme på vår jord.
2.
Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget
medens Øyvind kvad;
Olav på det land har malet
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talet
Roma midt imod!
3.
Bønder sine økser brynte
hvor en hær drog frem;
Tordenskjold langs kysten lynte
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;
andre kunne bare grede,
men det kom igjen!
4.
Visstnok var vi ikke mange;
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!
5.
Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære –
og det gav forlig!
6.
Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret fór,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!
7.
Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ud.
Alt hvad fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet
så vi vant vår rett.
8.
Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.
Publisert 17. mai 2016.
