Yt etter evne, få etter behov

Blind to his own interest hood c a 1833

engelsk: From each according to his ability, to each according to his needs;
tysk: Jeder nach seinen Fähigkeiten, jedem nach seinen Bedürfnissen

I nyttårstalen 1. januar 2013 sa tidligere statsminister Jens Stoltenberg: «Et inkluderende, likestilt og trygt Norge. Et samfunn av fem millioner individer – vevd sammen til en nasjon av tillit til hverandre. Kontrakten er enkel. Alle må yte etter evne, og alle skal få etter behov. Frihet og trygghet – skapt av fellesskapet – det er magien i landet vårt.» Stoltenberg definerer det altså som en samfunnskontrakt, selv om noen vil mene at dette er en anelse kontroversielt. Uttrykket er et av arbeiderbevegelsens slagord som går langt tilbake i tid, og attribueres gjerne til forskjellige av dens tidlige forkjempere, og svært ofte til Karl Marx.

Vi finner det i Marx’ Kritik des Gothaer Programms – Randglossen zum Programm der deutschen Arbeiterpartei (1875): «… erst dann kann der enge bürgerliche Rechtshorizont ganz überschritten werden und die Gesellschaft auf ihre Fahne schreiben: Jeder nach seinen Fähigkeiten, jedem nach seinen Bedürfnissen!» I Marx’ teori representerer formuleringen samfunnet i kommunismens andre fase, etter et mellomspill der arbeid skal belønnes etter innsats. Denne første, lavere form for sosialisme var den Lenin innførte i Russland og Stalin senere skrev inn i den sovjetiske forfatning av 1936 (og som sto slik til 1977) kapittel 1, art. 12: «He who does not work, neither shall he eat. […] From each according to his ability, to each according to his work» (oversettelse hentet fra Bucknell University, ved Robert Beard 1996). Se for øvrig oppslaget Den som ikke arbeider, skal heller ikke spise.

Men allerede i Plus de Girondins (1851, s. 108) hadde den franske sosialisten og politikeren Louis Blanc formulert yt etter evne, få etter behov: «De chacun selon ses facultés, à chacun selon ses besoins». Blanc var aktiv i Februarrevolusjonen i Frankrike 1848, men måtte i eksil da denne var over allerede i juni samme år. Først i 1870 vendte han tilbake, ble valgt inn i parlamentet i 1871 og fikk statsbegravelse da han døde i 1882.

Også Blanc sto på noens skuldre. I Organisation du travail (1839, s. 117) skriver Blanc om en «fameuse formule: à chacun suivant sa capacité; à chaque capacité suivant ses æuvres», fordi dette er en av doktrinene i den utopiske sosialismen kalt saint-simonianisme, en bevegelse basert på arbeidene til greven av Saint-Simon, Claude-Henri de Rouvroy, der formuleringen alltid var trykket under tittelen på deres avis Le Globe  (Barrault, Doctrine de Saint-Simon 1830, s. 434). Saint-Simon deltok som ung mann i den amerikanske revolusjonen, og tilbake i Frankrike var han med i den franske i 1789, og overlevde (så vidt) den etterfølgende terroren. Det er noe uklart for meg hvor han eventuelt publiserte setningen, men den er i hvert fall hyppig sitert av tilhengerne hans, og det er mulig det er en syntetisering av hans lære som de valgte som maksime for avisen de drev mellom 1830 og 1832. August Comte, som var Saint-Simons sekretær og ivrig pådriver etter hans død i 1825, regnes for øvrig som grunnleggeren av fagdisiplinen sosiologi.

Saint-Simon og antageligvis Louis Blanc og Marx hadde nok alle lest Code de la nature (1755) av den enigmatiske Étienne-Gabriel Morelly, der dette prinsipp var formulert for et utopisk samfunn – ikke som et fengende slagord, men som tre punkter i en slags lov (se side 190, en oversettelse til engelsk finnes på marxist.org). Om Morelly vet man lite annet enn at han skrev en drøy håndfull bøker (Natasha Gill 2010): I 50 år ble Code de la nature tilskrevet Diderot (som benektet opphavet selv). Det er så mye rot og spekulasjoner rundt om han i det hele tatt har eksistert, om det var et pseudonym og hvem som i så fall har forfattet verkene, at jeg nesten tror vi bare må slå oss til ro med Morelly som opphavsmannen. Uansett har verkene hans ifølge Gill påvirket både Rousseau og de tidlige sosialister, men kanskje mer interessant er det at det er påvist innflytelse på Code fra Garcilaso de la Vegas beskrivelser av Inka-samfunnet fra 1500-tallet (se Gill note 30 for videre henvisninger).

Garcilaso «El Inca», født i 1539, var sønn av en adelig spansk conquistador og en Inka-prinsesse, og han ble oppdratt i sin mors familie i Peru til han var 10 år. Først som 21-åring, etter farens død, flyttet han til Spania, ble tildelt arv og navn, og deltok i krig mot maurerne. Mot slutten av århundret begynte han å skrive om sine opplevelser, og ikke minst om inkaene og deres levevis. Han er en viktig kilde i økonomen Louis Baudins L’Empire socialiste des Inka (1928, engelsk utgave A Socialist Empire: The Incas of Peru 1961), som fremstiller Inka-riket som et sted der man yter etter evne og får etter behov. Garcilasos perspektiv er uvanlig og nært, og derfor spennende lesning, men, som ble tradisjonen for de fleste begeistrede fremstillinger av sosialistiske samfunn, utelot han fullstendig å beskrive den rituelle menneskeofringen inkaene drev med, som ellers er godt dokumentert senere (se f.eks. Faux’ artikkel Hail the Conquering Gods i JCA vol III, nr. 1/2012). I 1780 ble for øvrig bøkene til Garcilaso de la Vega forbudt i visekongedømmene Peru og Río de la Plata, da de ble ansett som farlige i forbindelse med Tupac Amaru IIs opprør (Sierra-opprøret).

Det spørs om ikke klisjeen yt etter evne, få etter behov i utgangspunktet baserer seg på Apostlenes gjerninger 4,32 flg.: «Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp, og stor nåde var over dem alle. Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Så fikk hver enkelt tildelt det han trengte.» Nå mener noen at Jesus’ lære var kommunistisk, kanskje apostlene blant dem, men jeg synes det er å strekke det litt langt. Saint-Simon selv forfektet for øvrig på slutten av sitt liv en kristen sosialisme, hans politiske testament Le nouveau Christianisme (1825) ble utgitt i hans dødsår.

På norsk har det tidvis også blitt formulert som yt etter evne og nyt etter behov og lignende. Den eldste forekomsten i Nasjonalbiblioteket er Magnus Hydle, De umodne – Socialisternes («Det norske arbeiderparti»s) politik (1912, s. 20) «I et andet skrift heter det: ‘Under socialismen vil enhver komme til at yde efter evne og forlange og faa efter sine behov og ingen vil falde paa arbeide for løn’». Skriftet det vises til, er Olav Kringens Grundtræk av socialismens teori (1911). Dernest av advokat, dommer og anarkist Arnold Hazeland i innledningen til oversettelsen av anarkisten P.A. Kropotkins En oprørers ord (1916, s. VI): «En sondring efter arbeidets art vil ogsaa opretholde klasseherredømmet. At yde efter evne og nyde efter behov er det eneste holdbare grundlag for produktionen og forbruket i et fællesskap.»

Tanken om å dele på alt og få det man måtte trenge, er altså ikke oppstått med Marx eller en livsfilosofi det er lett å hevde opphavet til. At kontrakten er enkel, som Stoltenberg påsto, er vel historien et bevis på at ikke er helt sant.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1833

Redigert: Avsnitt om norske funn satt inn etter publisering 31.05.2016

Yt etter evne, få etter behov

Kommentar til “Yt etter evne, få etter behov

Legg igjen en kommentar