Quo vadis?

misca c a hood 1839Quo vadis er latin og betyr hvor går du / hvor er du på vei.

I Johannesevangeliet 13,36 flg. forutsier Jesus at Peter (som egentlig het Simon; Peter er et navn Jesus ga ham: Klippen) skal fornekte ham: «Simon Peter sier til ham: ‘Herre, hvor går du hen?’ Jesus svarte: ‘Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå. Senere skal du følge meg.’ ‘Hvorfor kan jeg ikke følge deg nå?’ sier Peter. ‘Jeg vil gi livet mitt for deg.’ Jesus svarte: ‘Du vil gi livet for meg? Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Hanen skal ikke gale før du har fornektet meg tre ganger[’].» I Hieronymus’ Vulgata-oversettelse: «Dicit ei Simon Petrus: Domine, quo vadis?» Jesus får selvfølgelig rett.

Noen strabasiøse år senere er Peter på flukt fra forfølgelse i Roma, da han møter Kristus på motsatt vei. Igjen spør han: domine, quo vadis? og Jesus svarer at han skal til Rom for å la seg korsferste en gang til. Da vender Peter om og møter sin skjebne som martyr, et endelikt hvor han blir korsfestet opp ned, og klippen kirken er bygget på. Denne historien, fortalt i Peters gjerninger XXXV (oversatt av M.R. James 1924), er en apokryf skrevet ca. år 190, og til tross for den poetiske gjentagelsen fra Johannesevangeliet, regnes den ikke som noen hellig tekst. Likevel har fortellingen vært kjent og viktig, ikke minst fordi det ikke finnes spor i bibelen om at Peter noen gang befant seg i Roma (eller overhodet i noe troverdig skrift, ifølge Otto Zwierlein 2013). Men på 1600-tallet ble det bygget en kirke der det antas at Peter møtte Kristus. Den kalles chiesa del «Domine quo vadis», Herre, hvor går du-kirken.

Den polske forfatteren Henryk Sienkiewicz skrev i 1896 en historisk roman med tittelen Quo vadis: På samme tid som Peter angivelig virket i Roma og keiser Nero hadde igangsatt sine forfølgelser av de kristne, beskrives kjærligheten mellem den kristne kvinnen Lygia og den romerske patrisieren og offiseren Marcus Vinicius. Etter å ha erfart det enkle, kristne fellesskapets dype og åndelige kraft sammenlignet med den romerske dekadente livsstil, velger Marcus Vinicius kristendommen. Dette var Sienkiewicz største suksess og han ble tildelt Nobels litteraturpris i 1905. Romanen er filmatisert syv ganger, hvorav to som tv-serie. 1951-innspillingen regissert av Mervyn LeRoy ble nominert til Oscar i åtte kategorier. Boken ble oversatt til norsk i 1902, og har senere kommet i mange utgaver og på minst seks forlag (i 1902 kom den sågar i to utgaver, hvorav den ene var på nynorsk).

Bibelstedet og Peter-apokryfen fenget naturligvis før Sienkiewicz’ roman (Andreas Munch har f.eks. et dikt skrevet på 1840-tallet som heter Domine, quo vadis?), men senere er det blitt et retorisk spørsmål og standardtittel i sakprosa: Quo vadis America? (F. Balg 1942); Quo vadis NATO? (Tomas Torsvik 1965); Quo vadis universitas? (Håkon Mosby 1971); Verdens beste helsevesen – quo vadis? (Arve Lønnum 1987); Russland quo vadis? (Jan Otto Johansen 1991); Quo vadis, Fidel? (Willy Rasmussen 1998),  og så videre.

*  Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual, 1839

 

Quo vadis?

Gamle ørn

misc comic arithmetic 1844 fugl Alfred Crowquill (Alfred Henry Forrester)

engelsk: old chap; tysk: alter Schwede

Gamle ørn er en spøkefull måte å benevne en god venn på. Et lignende, men enda mer karikert uttrykk, er gamle bardun. Tidligere har frasen vært vanlig som beskrivelse på staute, kraftfulle menn, som i Anders Sørensen Vedels Koning Hans drager ind i Dytmersk (fra Hundredevisebog (1591)):

Den gamle Ørn oc hannem raand Taare,
hand tog sin gode Hest met Sporre:
Saa foer hand til sit rede hiem,
hand gaff denne Færd saa vel i giem:
Hand agtet denne Spaat at heffne.

Moths ordbok (ca. 1700) har eksempel på oppslaget ørn: «Hand er en gammel ørn», men mer interessant er den latinske oversettelsen han gir: «homo est versutus», en klok, ressurssterk mann. I dag er det vel ikke i bruk uten for skøy, som en spøk med det svulstige bildet i eldre litteratur som vi f.eks. ser  i Henrik Ibsens Terje Vigen (1862):

Han spøgte med Byens Børn,
Han svinged Sydvesten og sprang ombord,
Saa hejste han Fokken, og hjem han foer
I Solskin, den gamle Ørn.

Mer som i dagens bruk kan vi lese det i P.O. Brøndsteds Reise-Dagbøger (året 1818, utgitt 1850):  «Den 6. December besøgte jeg Goethe. Han var et Par Timer tilforn kommet fra Berka. Hvor glædede det mig at gjensee den gamle Ørn.»  Et eksempel fra nyere tid er f.eks. Øystein Lønn i novellen Hva skal vi gjøre i dag (1995): «Det dirret i nakken, skuldrene og armene. Ingen fare, gamle ørn, sa Peter. Det går over.»

Det tyske oversettelsesforslaget alter Schwede fortjener et par ord. Det kan være et uttrykk for overraskelse, men brukes også som et karikert gamle venn, altså gamle ørn. I Duden 11 (2013) står det at den muligvis stammer fra tredveårskrigen der kurfysten av Brandenburg, Friedrich Wilhelm, benyttet svenske leiesoldater som underoffiserer. Disse soldatene skal ha gjort seg så populære at det ble en allmenn hilsen.

*  Illustrasjon: Alfred Crowquill (Alfred Henry Forrester), Comic Arithmetic 1844
Gamle ørn

Muzak, heismusikk, kjøpesentermusikk, flyplassmusikk

the comic offering seymour 1832 sheridan orkester

engelsk: muzak, elevator music, piped music, weather music;
tysk: Muzak, Fahrstuhlmusik, Kaufhausmusik, Musikberieselung

Motstandsløs musikk. Egentlig instrumentell musikk komponert som bakgrunnslyd for å oppnå særlige virkninger, også kalt funksjonell musikk. Brukes nedsettende om enkel og lite utfordrende musikk generelt.

Muzaken var i henhold til artikkelen «Muzak History: The Background Story on Background Music» av Ethan Trex i Mental Floss 19. juli 2011 en idé påbegynt på 1920-tallet av en tidligere generalmajor i den amerikanske hæren, George O. Squier, som hadde vært USAs øverstkommanderende signaloffiser under første verdenskrig. Før radiokringkastingen hadde funnet sin form, eksperimenterte han med å sende musikksignaler gjennom elektriske kabler. Markedet ble et annet straks radio fikk gjennomslag, og selskapet la om på planen og utviklet et lydbilde tenkt som bakgrunnsmusikk i forretninger, restauranter og på arbeidsplasser. Selskapet endret offisielt navn til Muzak i 1934, rett før Squier døde. Navnet skal være et ordspill på Kodak, og ble varemerkeregistrert i 1954.

På 40-tallet dreide selskapet satsningen sin mot et mer forskningsbasert, adferdsmanipulerende konsept, en strategi de kalte Stimulus Progression, som skulle øke produktiviteten, stimulere til økt konsum, og f.eks. høyne folks moral med knapt hørbare antinaskingsbudskaper i varehusene.  En kort redegjørelse for prinsippene og videre henvisninger finner man i artikkelen Are you being brainwashed by Muzak? av Debbie Yi 2008: «Muzak’s patented ‘Stimulus Progression’ which consists of quarter-hour groupings of songs is the foundation of its success. Stimulus Progression incorporates the idea that intensity affects productivity. Each song receives a stimulus value between 1 and 6 – 1 is slower and 6 is upbeat and invigorating.» Det har i sin tid vært en del kritikk av Muzaks metodikk, også i Norge som artikkelen Musikk-kultur av Nina Badendyck viser (1976), men ganske fånyttes da president Dwight D. Eisenhower ifølge wikipedia innførte Muzak i Det hvite hus, og Lyndon B. Johnsen eide selskapets Austin-franchise.

Oversettelsen av Carlton Browns Hotell Skjærsilden fra 1949 ser ut til å være eldste spor i Norge: «Om en tok toget fra Pennsylvania Station, ble en på ti minutter ført fra verden som den er, inn i reklamemannens strømlinjede luktfrie, støvfrie, bakterieløse, fortinnede, neonlysende drøm om framtiden med musikk av Muzak.» Utover 70-tallet er det blitt et offentlig tema, diskutert bl.a. i NOU 1975: 7 Kringkastingslov (om hvorvidt abonnementstjenesten til Muzak brøt med kringkastingsmonopolet) og i Forbrukerrapporten nr. 6/1976, der selskapets norske representant Ragnar Heidel er intevjuet: «Når en forretning abonnerer på Muzak, er det fordi man ønsker å skape et vennlig og avslappende miljø. I et supermarked kan det være mange irriterende og ubehagelige støykilder. Ved å kjøre musikk som så vidt ligger over lydnivået, kan ulempene reduseres betraktelig. […] Den musikken vi sender ut, kommer fra Muzaks egne innspillingsstudioer og er programmert og tilpasset arbeidsdagens normale rytme. […] Muzak baserer seg på forskning og arbeidspsykologiske studier for å finne fram til den form og det innhold som bakgrunnsmusikk bør ha. Resultatet blir tre åttetimers bånd pr. døgn som gir variasjon og fornyelse uten å være påtrengende eller gjør krav på aktiv lytting.»

Muzak Holdings ble i 2011 kjøpt opp av Mood Media for 345 millioner dollar, og forsvant dermed som selskap, men Mood viderefører driften selv om de ikke er så eksplisitte på historien på sine hjemmesider. Mood selger for øvrig også duftløsninger basert på noe av den samme forskningen om underbevissthetens mottagelighet, og med påstander av typen: Build value: «subjects willing to pay 10-20% more in scented environments», Increase shopper dwell time: «shoppers underestimated actual shopping time by 26% and visited three times more product categories when exposed to scent marketing. An additional casino study showed a 45% revenue increase for slot machines in scented areas» og Improve employee productivity & satisfaction «A Japanese company found that lavender and jasmine soothed data entry operator stress, while a lemon scent increased productivity by up to 54%» (moodmedia.com, juni 2016). Et tips til arbeidsgivere er dermed opplagt å kombinere sitronduftlys med janitsjarmusikk på lavt volum.

Muzak er blitt en generisk term, men andre varianter finnes: Begrepet heismusikk skyldes  at det i skyskrapernes heiser var vanlig med denne type musikk for å dempe nervøsitet. Ordet er ifølge etymonline.com registrert først i 1964, men det er så vidt jeg kan se omtalt i et tidsskrift kalt Buildings i 1953, som omtaler den uventede følgen av heismusikk: nemlig mindre utmattelse blant heisførere. (Det er grunn til å tro det finnes brukt allerede i The Elevator Constructor, Volum 36 i 1939). Heismusikk er benyttet i Haugesunds Avis i 1974flyplassmusikk fra Fædrelandsvennen 1979, kjøpesentermusikk i Romerikets Blad 1991. Dette er førstetreffene i Nasjonalbiblioteket.

*  Illustrasjon: Robert Seymour, fra Louisa Henrietta Sheridan’s The Comic Offering 1832

Redigert: avsnittet om heismusikk er noe utfylt 21. juni 2016  etter første publisering.

 

Muzak, heismusikk, kjøpesentermusikk, flyplassmusikk

Femtekolonne, femtekolonnist

com an 1839 saw ye johnny commin

engelsk: fifth column, fifth columnists; tysk: Fünfte Kolonne

Gruppering eller personer som undergraver en nasjon eller sak fra innsiden. Kan brukes om overløpere og dobbeltagenter.

Noen måneder etter den spanske borgerkrigens begynnelse, i november 1936, hadde Francos offensiv mot Madrid nådd byens grenser, og under ledelse av general Emilio Mola angrep den med fire troppekolonner. Mola kunngjorde allerede i oktober, ifølge New York Times 17. oktober 1936, at i byen ville en femte kolonne stå klar til å bryte ut til støtte for nasjonalistene innenifra (kilde er den glimrende bloggen Wordhistories.com med videre henvisninger). Pravda-korrespondenten Mikhail Koltsov rapporterte ifølge Wikipedia at det var general Varela som kom med uttalelsen.

Nordahl Grieg reiste som korrespondent til Spania sommeren 1937, og beskriver uttrykket i en fascinerende radioreportasje for NRK (som man kan streame her), Inntrykk fra Spania 23. oktober 1937: «ett ord hørte man ofte i Spania: den femte kolonne. I november i fjor, da Franco prøvde å storme Madrid, sa han i radioen at han rykket frem med fire kolonner. Den femte skulle støte til ham inne fra byen. Slik er den femte kolonne blitt navnet på motstanderne innenfor republikkens egne rekker.» Om det var Mola, Varela eller Franco som sa det, er én sak. Det var nok ren propaganda, for selv om høyresiden hadde fått flere hundre tusen stemmer i valget, ser det ikke ut til å ha vært snakk om noen rede og organisert gruppering klar til aksjon. Derimot medførte det, som rapportert i New York Times alt den 16. oktober, en rekke husransakelser og at 2000 mistenkte Franco-sympatisører ble arrestert før kampene begynte. Facsistene ble slått tilbake og endte med å beleire byen i tre år. Annerledes gikk det i Santander. I boken Spansk sommer som Grieg skrev og fikk utgitt høsten 1937 (og hvor beskrivelsen fra Madrid er formulert omtrent likt som over), står det i hvert fall: «I Santander var kolonnen i virksomhet; den tok makten i den beleirede byen før facsistene var trengt inn, og skjøt ned på dem som vilde redde sig på fiskeskøitene til Frankrike.»

Fifth column 1938

I en borgerkrig er det naturlig at fenomenet fienden iblant oss er noe man er svært opptatt av, og det hadde nå også fått et navn: Quinta columna. Så tidlig som 2. juli 1937  hadde Upton Sinclairs bok om kampen om Madrid No Pasaran! (1937) blitt oversatt og trykket som føljetong i Sarpsborg arbeiderblad med norsk tittel Så begynte livet: «Om Collins var spion, gikk han nå løs på Madrid. Uten tvil hadde han en adresse der han kunde gi rapport, og ‘femte kolonne’s medlemmer, fiendens agenter inne i byen, vilde nok vite å ta vare på ham.» Dette er nok første gang på norsk. Ernest Hemingway, som kom til Spania omtrent samtidig med Grieg, skrev sitt eneste skuespill mens han var der med tittelen The Fifth Column (publisert i 1938). De bodde på samme hotell ifølge Lise Lindbæk (krigskorrespondenten som hadde dekket krigen siden 1936 og skrev en bok om den nordiske Bataljon Thälmann i 1938): «Der bodde Ernest Hemingway og Theodore Dreiser, Ilja Ehrenburg og Martin Andersen Nexø, Andre Malraux og Jef Last, Anna Seghers og Ludwig Renn, Nordahl Grieg og om jeg ikke husker feil, også Franz Werfel.»

Frasen hadde opplagte propagandakvaliteter, og den påfølgende verdenskrigen, med mange overløpere, spioner og forrædere, ga uttrykket fast plass i vokubularet. Et tidlig eksempel er Carsten Frogners «Mareritt» i antologien Utenfor norskegrensen skrevet av norske eksilkunstnere i Sverige  (1943): «Om vi hadde en femtekolonne her da vi kom, skal vi etterlate en som er ti ganger så stor når vi drar. Vi skal etterlate oss angst, uro, tvil, mistanke, mistenksomhet.»

femtekolonneI Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved vepnet angrep på Norge av 10. juni 1949, som fortsatt er i kraft, står det i punkt 5: «Med femtekolon[n]ister forstås i dette direktiv nordmenn eller utlendinger som innenfor landets grenser arbeider for fremmed makt med ulovlig etterretningsvirksomhet, planlegging og gjennomføring av sabotasje, attentater eller lignende», og i punkt 13 beskrives hvordan de militære sjefer skal håndtere dem.

Fra nyere konflikter har vi et eksempel av Jan-Erik Smilden i Dagbladet 3. april 2003 fra Irak-krigen under overskriften Den femte kolonne: «De arabiske irakerne utgjør om lag 80 prosent av innbyggerne. De fleste av disse ser neppe med blide øyne på kurdernes USA-samarbeid i nord. Slik det er blitt nå, føler irakere flest at de kjemper en frigjøringskrig mot en utenlandsk okkupant, og dermed blir kurderne som tradisjonelle femtekolonnister å regne.»

* Illustrasjoner: Øverst: Thomas Hood, The Comic Annual 1839; i midten: Omslaget til førsteutgaven av Hemingways skuespill 1938: nederst: Amerikansk plakat fra 1941(?), U.S. NARA (via Wikipedia)

 

Femtekolonne, femtekolonnist

Grå eminense

misc old enough to know better chas h bennett

engelsk: éminence grise, grey eminence; tysk: graue Eminenz

En rådgiver eller aktør som utøver sin innflytelse i bakgrunnen. Det kan også være en respektert autoritet, f.eks. en eldre politiker som fortsatt «virker i kulissene» uten nødvendigvis å ha en offisiell posisjon.

Eminentissimus, deres eminense, var ifølge artikkelen Fakta om kardinaler av Per Einar Odden (2010) en av titlene til den bysantinske keiseren som senere ble overført til den tysk-romerske keiser, og så i tråd med sedvanlig inflasjon i tittelverdighet gikk over på ledere ved keiserens hoff. Under pave Urban VIII, visstnok etter påskyndelse fra kardinal Richelieu, fikk kardinalene tittelen eminense i 1630. Deres røde hatter symboliserer at de må være forberedt på å utgyte sitt blod for troen og for Kirken, og kan ha gitt Richelieu kallenavnet den røde eminense. Selv om noe av poenget med betegnelsen er at det dreier som maktpersoner utenfor offentlig oppmerksomhet, er det noen karakterer i historien som er kjent som grå eminenser par excellence.

Den første kjente grå eminensen var derimot ikke kardinal, men Richelieus rådgiver og høyre hånd  François Leclerc du Tremblay, en kapusinermunk også kjent som père Joseph. Kanskje var det fargen på kapusinerordenens munkekutter (som rett nok er mer brun) som ga ham kallenavnet éminence grise. Aldous Huxley skrev en bok om ham med tittelen Grey eminence i 1941, men på engelsk er det ganske vanlig å bruke det franske uttrykket. Tremblay opptrer også som den skumle karakteren fader Joseph i Dumas’ De tre musketerer fra 1844. Jeg finner ingen helt samtidige skritlige kilder om Tremblay omtalt slik, men i hvert fall finnes éminence grise brukt om ham (som P. Joseph) i tidsskriftet Mercure historique et politique, vol 33 fra 1702 (august), og det angis i en epitaf over ham nevnt i Guy Jolys memoarer om tiden 1643 til 1665, men ikke utgitt før i 1718.

Andre kjente grå eminenser inkluderer diplomaten og byråkraten Friedrich von Holstein, som fikk oppnavnet Die Graue Eminenz for sin store innflytelse på tysk utenrikspolitikk fra 1890 og til 1906 (det står endog på gravstenen hans) uten at han noensinne egentlig hadde noen mektig stilling. Han har fått mye av ansvaret, visstnok noe overdrevet ifølge Trueman 2015, for de tyske posisjonene som ledet til oppbygningen av første verdenskrig. I sovjet ble Mikhail Andrejevitsj Suslov ifølge R. Buchar i And Reality Be Damned (2012) omtalt som Sovjets røde eminense fordi han var en innbitt antireformist, og Sovjets grå eminense som uofisiell sjefsideolog, først under Stalin, senere som andresekretær i kommunistpartiet og med diverse roller i politbyrået. Han ble også kalt sovjet-kommunismens yppersteprest av CIA (The Foreign Policy Views of Mikhail Suslov 1978). Ian Chadwicks artikkel The Soviet Machiavelli (2014) gir et fascinerende bilde av hvordan en grå eminense på sitt beste manøvrerer og manipulerer, og Suslov virker som å ha hatt en avgjørende rolle i nesten alle store beslutninger (særlig de mer kontroversielle) i kommunist-Europa fra etter krigen til sin død i 1982, selv om knapt noen i Vesten hadde hørt om ham.

Første treff i Nasjonalbiblioteket er fra en føljetong i Aftenposten 27. april 1871, Kardinalens Musketer av Henri Augu, der Den graa Eminence var en kapitteloverskrift. At det ikke er en frase forbeholdt politikk, kan vi lese i etterordet (formodentlig formulert av gjendikteren Torleiv Grue) til diktsamlingen Sand og Kobber av J.H. Prynne (1989): «J.H. prynne, født 1936, i Kent, er den grå eminense i moderne engelsk poesi. Han har i en årrekke vært inspirator for den unge engelsk litteraturen.»

I The Merriam-Webster New Book of Word Histories (1991) refereres noe de mener er eksempel på ny (og feil) bruk fra N.Y. Times 5. januar 1971: «One of the éminence grise of the French literary world was elected today to the French Academy». Sammenkoblingen til Académie française er interessant. Dette organet som normerer og holder det franske språk i ørene med en makt og innflytelse som antageligvis gir det norske Språkrådet tårer i øynene, består av 40 medlemmer som utpekes på livstid og som har tilnavnet Les immortels, noe som i alle fall sikrer mye gråhet. Det ble etablert i 1634/1635 av nettopp kardinal Richelieu.

* Illustrasjon: Chas. H. Bennett, «Old Enough to Know Better» fra Shadow and Substance, 1860

 

 

Grå eminense

Lakmustest / syreprøve

com an 1832 a receipt in full

engelsk: litmus test / acid test; tysk: Lackmustest / Zerreißprobe

Noe som skiller ekte fra uekte, en avgjørende test. Test og prøve går litt om hverandre i disse uttrykkene. Egentlig er syreprøve en kjemisk undersøkelse der man kan skille gull fra uedelt metall. På engelsk er acid test ifølge phrases.org brukt billedlig siden 1845. Det er mye benyttet i forbindelse med en økonomisk måling av en bedrifts likviditet, og slik først på norsk i Odd Johnsens lærebok Bedriftsøkonomi I (1965).  Syreprøven fikk en litt annen betydning av Ken Keseys eksperimenter med LSD på 60-tallet, dokumentert av Tom Wolfe i boken The Electric Kool-Aid Acid Test (1968, på norsk i 1995). Det er oppført som figurativt i Cappelens store engelsk-norsk ordbok også fra 1968.

Lakmustesten gir en indikator på ph-verdi og er et fargestoff basert på lav. Figurativt brukt i en oversettelse av L. Bennets Martin Luther King jr. (1968): «Etter Kings syn skulle fattigfolkskampanjen tjene som en lakmusprøve for ikke-voldsmetoden.» Metaforisk brukes syreprøve og lakmustes likt og om hverande, men der syreprøven heller mot å være et økonomisk begrep, er nok lakmustesten mer politisk og generelt, om man skal dømme ut fra søketreffene i Nasjonalbiblioteket.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1832

 

 

Lakmustest / syreprøve

Alle og enhver / noen hver

com an 1830 a constable's misc

engelsk: all and sundry; tysk: Gott und die Welt

Alle og enhver er hver eneste en. Dette er en pleonasme, for alle dekker naturligvis også enhver og vice versa. Eldste treff i Nasjonalbiblioteket er biskop Erik Bredals trykte likpreken over sin forgjenger i Trondhjem, Peder Schjelderup, i 1646 (trykket 1648). Bredal måtte ifølge NBLs artikkel om Schjelderup betale 500 riksdaler til sin forgjenger i årlig pensjon for å få overta stillingen, så at prekenen både var inderlig ektefølt og publiseringsverdig kan nok noen hver forstå. Fra 1680-tallet ser man stadig bruk av uttrykket i Nasjonalbibliotekets rikholdige samling av bryllups- og likvers (det takknemlig er / å rime på enhver), og Holberg anvender det så ofte at vi kan anta en alder tids tro på at alle blir flere av å bli gjentatt med et synonym.

Det nærlydende uttrykket noen hver blir ofte kontaminert med alle og enhver, slik at vi får noen og enhver, men som Per Egil Hegge skriver i språkspalten sin i Aftenposten 7. juni 2004: «‘Noen og enhver’ er det ikke noe som heter, rett og slett fordi det er en selvmotsigelse: Hvis det gjelder enhver, kan det ikke begrenses til å gjelde bare noen.» Hegge er kanskje litt streng, man kan jo intensjonelt ønske å uttrykkes seg litt upresist, og mange slike fraser henger jo ikke alltid helt sammen. Hvorom allting er kan jeg i hvert fall finne eksempel på noen og enhver tilbake til J.F. Vinsnes roman Stortinget Brænder fra 1921: «… kan kanske noen og enhver av os komme til at møte virkeligheten …». Feil eller ei har det vært i bruk i rundt 100 år, og frasesøk gir nær 60 000 googletreff – mer enn dobbelt så mange som noen hver.

Noen hver, altså i betydningen ganske mange, finner jeg som eldste treff i Nasjonalbiblioteket i Nordiske Intelligenz-Sedler 4. juli 1764: «Men at denne Bildning eller Forestilling har en stærk Formue, og sætter Siæl og Legeme i Bevægelse, det kand og nogen hver fatte, som lidt vil tænke om sig». Så vidt jeg kan se, er formuleringen ikke i bruk på dansk, men i Tobiæ komedie fra ca. 1600 finnes varianten «[i]eg kand se eder alle oc huer».

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual, 1830

Redigert: Lagt til antall treff og eldste funn av noen og enhver 8.06.2016, og 23. juli 2016 eldste funn av noen hver, 7. desember: alle og hver fra Tobiæ komedie.

Alle og enhver / noen hver