engelsk: éminence grise, grey eminence; tysk: graue Eminenz

En rådgiver eller aktør som utøver sin innflytelse i bakgrunnen. Det kan også være en respektert autoritet, f.eks. en eldre politiker som fortsatt «virker i kulissene» uten nødvendigvis å ha en offisiell posisjon.

Eminentissimus, deres eminense, var ifølge artikkelen Fakta om kardinaler av Per Einar Odden (2010) en av titlene til den bysantinske keiseren som senere ble overført til den tysk-romerske keiser, og så i tråd med sedvanlig inflasjon i tittelverdighet gikk over på ledere ved keiserens hoff. Under pave Urban VIII, visstnok etter påskyndelse fra kardinal Richelieu, fikk kardinalene tittelen eminense i 1630. Deres røde hatter symboliserer at de må være forberedt på å utgyte sitt blod for troen og for Kirken, og kan ha gitt Richelieu kallenavnet den røde eminense. Selv om noe av poenget med betegnelsen er at det dreier som maktpersoner utenfor offentlig oppmerksomhet, er det noen karakterer i historien som er kjent som grå eminenser par excellence.

Den første kjente grå eminensen var derimot ikke kardinal, men Richelieus rådgiver og høyre hånd  François Leclerc du Tremblay, en kapusinermunk også kjent som père Joseph. Kanskje var det fargen på kapusinerordenens munkekutter (som rett nok er mer brun) som ga ham kallenavnet éminence grise. Aldous Huxley skrev en bok om ham med tittelen Grey eminence i 1941, men på engelsk er det ganske vanlig å bruke det franske uttrykket. Tremblay opptrer også som den skumle karakteren fader Joseph i Dumas’ De tre musketerer fra 1844. Jeg finner ingen helt samtidige skriftlige kilder der Tremblay er omtalt slik, men i hvert fall finnes éminence grise brukt om ham (som P. Joseph) i tidsskriftet Mercure historique et politique, vol 33 fra 1702 (august), og det angis i en epitaf over ham nevnt i Guy Jolys memoarer om tiden 1643 til 1665, men ikke utgitt før i 1718.

Andre kjente grå eminenser inkluderer diplomaten og byråkraten Friedrich von Holstein, som fikk oppnavnet Die Graue Eminenz for sin store innflytelse på tysk utenrikspolitikk fra 1890 og til 1906 (det står endog på gravstenen hans) uten at han noensinne egentlig hadde noen mektig stilling. Han har fått mye av ansvaret, visstnok noe overdrevet ifølge Trueman 2015, for de tyske posisjonene som ledet til oppbygningen av første verdenskrig. I sovjet ble Mikhail Andrejevitsj Suslov ifølge R. Buchar i And Reality Be Damned (2012, s. 215) omtalt som Sovjets røde eminense fordi han var en innbitt antireformist, og Sovjets grå eminense som uofisiell sjefsideolog, først under Stalin, senere som andresekretær i kommunistpartiet og med diverse roller i politbyrået. Han ble også kalt sovjet-kommunismens yppersteprest av CIA (The Foreign Policy Views of Mikhail Suslov 1978). Ian Chadwicks artikkel The Soviet Machiavelli (2014) gir et fascinerende bilde av hvordan en grå eminense på sitt beste manøvrerer og manipulerer, og Suslov virker som å ha hatt en avgjørende rolle i nesten alle store beslutninger (særlig de mer kontroversielle) i kommunist-Europa fra etter krigen til sin død i 1982, selv om knapt noen i Vesten hadde hørt om ham.

Første treff i Nasjonalbiblioteket er fra en føljetong i Aftenposten 27.4.1871, Kardinalens Musketer av Henri Augu, der Den graa Eminence var en kapitteloverskrift. At det ikke er en frase forbeholdt politikk, kan vi lese i etterordet (formodentlig formulert av gjendikteren Torleiv Grue) til diktsamlingen Sand og Kobber av J.H. Prynne (1989, s. 61): «J.H. prynne, født 1936, i Kent, er den grå eminense i moderne engelsk poesi. Han har i en årrekke vært inspirator for den unge engelsk litteraturen.»

I The Merriam-Webster New Book of Word Histories (1991, s. 157) refereres noe de mener er eksempel på ny (og feil) bruk fra N.Y. Times 5. januar 1971: «One of the éminence grise of the French literary world was elected today to the French Academy». Sammenkoblingen til Académie française er interessant. Dette organet som normerer og holder det franske språk i ørene med en makt og innflytelse som antageligvis gir det norske Språkrådet tårer i øynene, består av 40 medlemmer som utpekes på livstid og som har tilnavnet Les immortels, noe som i alle fall sikrer mye gråhet. Det ble etablert i 1634/1635 av nettopp kardinal Richelieu.

* Illustrasjon: Chas. H. Bennett, «Old Enough to Know Better» fra Shadow and Substance, 1860