engelsk: have a screew loose; tysk: eine Schraube locker haben
Å være sinnsforvirret eller irrasjonell, oftest en mild til medium fornærmelse. Hvis man tenker etter, er det et uttrykk som passer best for androider og maskiner, og bildet av hjernen som et mekanisk apparat med små, presise skruer skulle man ikke tro var så veldig gammelt.
Men det er det. Det eldste hjemmelige jeg har funnet, er i svenske Haquin Spegels dikt Guds werk och hwila fra 1685:
Som är i Kreftans Punct, tå kan thet ofta henda
At någon Skruuf går löös så Hiernan må sig wenda
Och Karlen altjd går rät som han wore skutten
Med giftig Hareskroot och Skallen wore brutten.
Dansk biografisk leksikon er ikke helt sikker på når, men angir at i ca. 1687–88 gjendiktet Wilhelm Helt (løslig) deler av nederlandske Jacob Cats’ verk Trou-Ringh, og i diktet Freds-Contract imellem To unge Folk (utgitt posthumt i Curieuse poëtiske Skrifter 1732, s. 51) ser vi:
See: naar mit Hoved-Sæt er strøget til en Side,
Jeg da for ingen Ting Modsigelse kand lide,
En Skrue da er løs, mit Sind til Klammer staaer.
Dette fører det oss til Nederland og Jacob Cats. I originalen (1637, s. 207) finner vi faktisk «Soo weet dat my de schroef dan nie te vast en staat». Den faste skruens betydning for at apparatet skal fungere perfekt (for ikke å si knirkefritt), var altså allment kjent nok til å fungere som metafor såpass lenge før den industrielle revolusjon. Så er da den såkalte Arkimedes’ skrue kjent fra ca. 300 fvt., og håndfilte metallskruer fra rundt vår tidsregnings begynnelse (SDL). Forøvrig er frasen inkludert i Moths ordbok fra ca. 1700.
I brødrene Grimms Deutsches Wörterbuch hevdes det at uttrykket først forekom på tysk i Christian Reuters Graf Ehrenfried i 1700, men i så fall svært underforstått: «Ey das wäre eine schöne Schraube, wenn meines Herrn seine versetzten Sachen solten vertrödelt werden» (det korrelerer vel mer til det var meg en underlig skrue på norsk). Som einen Schraube los finner jeg det ikke før i oversettelser av Holberg fra 1744, og i von Aphelens dansk-tyske ordbok fra 1764 er frasen oversatt med «unter dem Hut nicht wohl verwahrt seyn». Nevnte Trou-Ringh ble oversatt til tysk i 1653, men jeg ser ikke denne delen, og det kan jo være beskrevet på annet vis også der.
Holberg benytter klisjeen ofte, og det dreier seg gjerne om mer enn én løs skrue. Hovedpersonen Vielgeschrey i Den Stundesløse (1726) utbryter om noe vås fra en advokat: «Ey jeg troer, at I lærde Folk har skruer løse i Hovedet». I Plutus (1754) sier tjeneren Davos om og til filosofen Diogenes: «Ha ha ha! disse Philosophi have Skruer løse i Hovedet.» I Den Forvandlede Brudgom (1753) nevner Pernille det relevante: «Jeg veed ikke, hvor mange Skruer der er i et Menneskes Hierne, men det seer jeg, at de ere alle løse udi Fruens.»
Henrik Wergeland gjør bruk av uttrykket i en tekst fra 1842, Vise om Syne-Martha paa Veitastrand i Sogn:
Hun er en stakkels enfoldig Tøs,
der burde Ingen forføre;
og at hun har sig en Skrue løs,
er godt af Alting at høre.
Gud fri os bare for Overtro!
Til engelsk kom det sent. Allen (2008), Ammer (2013) og Rogers (1985) angir 1800-tallet (Rogers angir Sporting Magazine 1810), selv om det verserer digitale oppslagsverk som hevder en eldre bruk, men uten noen form for eksempel eller kilde.
En billedmessig slektning er når noen sier at det er slik man er skrudd sammen for å forklare følelser og handlemåter; det har samme utgangspunkt med mennesket som en komplisert maskin. Er noen riktig ille kan man også si om dem eller ideene deres at de er forskrudd, som jeg oppfatter som langt grovere enn å ha en skrue løs. Uten grunnlag i samme menneskesyn, men kanskje en utvikling av samme klisjé, er det når man omtaler andre som en pussig/underlig skrue.
[…] ellers å ha en skrue løs, som er eldre, og som jeg tipper er talemåtens utgangspunkt, uten at jeg kan føre annet bevis enn […]