engelsk: to change one’s tune; tysk: ein anderes Lied singen
Ombestemmelse, si noe annet enn før, skifte anskuelse. Blir gjerne sagt når noen omsider kan endre på saker og ting. Piper, som fløyter og orgelpiper, har jo en lyd, og for at den skal bli en annen må det endringer til. Lignende klisjeer er nå skal det bli andre boller og nå skal det bli en annen dans.
Frasen har ordbokoppføring alt hos Moth fra ca. 1700: «Piben har fâedt et andet lŷd. dvs. tingen har faedt forandring.» Det eldste eksempel jeg har klart å finne, er i trønderen Johan Brunsmands Francisci Spirae Fortuifflelsis Historie (1673, s. 2): «Men det bliffver ikke saa altid, Piben faar omsider en anden Lyd». Teksten er rimelig snurrig, fortvilelseshistorien fortsetter slik: «Samvittigheden kommer omsider til sine sandse igien, vaagner op i en kaald drøm og som en meget bisk og arrig Hund der en tid lang har slummet forskrekkelig paa dem stormer, og med saadan ofverfald Synderen trenger og engster, at hand ikke kand nyde nogen roe oc fred mere derfore.» Brunsmand var en ivrig religiøs polemiker, men hadde et sørgelig liv som nok fylte ham med mye bitterhet. Hans mest utbredte verk, Et Forfærdeligt Huus-Kaars (1674) om omfattende djevelbesettelse i byen Køge ved århundrets begynnelse, var skrevet for å fremme dyd og en puritansk protestantisme, men ble ifølge Dansk Biografisk Leksikon overveiende lest for sin gru og spenning. Dansk Wikipedia skriver i en overraskende verdiladet karakteristikk at «han havde i rigeligt mål sin tids ufordragelighed og overtro», og om hans salmer kan man lese i DBL at de «vel ikke røber stort poetisk talent».
Ammer (2013) trekker en linje for den engelske frasen to change one’s tune fra John Gowers Confessio Amantis (1394, bok 2 strofe 3012): «Now, schalt thou singe an other song» til den nåværende ordlyd funnet i en ballade om Robin Hood fra 1600. Enda tidligere finner jeg det på fransk med samme betydning i Guillaume de Deguilevilles Le Pèlerinage de Vie Humaine fra ca. 1332, strofe 5396: «Ains li chanta d’autre chancon», og det fører en jo straks til Lydgates engelske oversettelse fra 1426, men dessverre fånyttes (selv om det ikke utelukker at frasen er der; Lydgate benyttet Deguilevilles reviderte versjon fra 1355 som jeg ikke finner transkribert, og oversettelsen hans vokste med nær 8000 linjer og er vanskelig å sammenholde).
Sammenkoblingen mellom å synge en annen sang o.l. og at pipen får en annen lyd, ser vi på norsk gjennom Daniel Dykes The Mystery of Selfe-Deceiving (1616, s. 102): «And therefore […] when he is off the wracke, he begins to sing another note», som i den norske oversettelse Hiertets Self-bedragelse eller Self-bedragelses Hemmelighed fra 1737 lyder: «Saa snart hand derfore er qvit fra Smerten, da faar Piben en anden Lyd» (s. 220). Ludvig Holberg brukte begge varianter, først i Anhang til hans Historiske Introduction (1713, s. 108): «Men, da den berømmelige Dronning Elisabeth kom at sidde paa Thronen, fik Piben en anden Lyd, og bekom Papisteried sin Afskeed udi Engeland», og så med både tone og sang i komedien Uden Hoved og Hale (1725, I,5): «Jeg har kiendt mange Mennisker, der ligeledes har foragtet saadant, men nu synger de en anden Tone. Der kunde ingen være værre end gammel Gunnild tilforn, hun troede hvercken Nøck, Varulv, Nissen, Marre, Underjorske, Hælhest, &c. Hun loe af alle Historier om Geister og Spøgelser, men spørg hende nu; Siden den Tid hun blev indtagen i en Høy, synger hun en anden Sang».
I Arbeider-Foreningernes Blad 16.6.1849, antageligvis skrevet av Marcus Thrane som på den tid var redaktør, står en kritikk av tollavgiftene, særlig på importerte matvarer, som ble opplevd som en urettferdig og hard skatt for fattige med store familier: «Men saaledes gaar det til i denne Verden, naar visse Klasser af Folket skal have Alt at sige, og de øvrige Intet. Men engang, og maaske snart, vil den Tid komme, da ogsaa Smaafolk faar en Stemme med i Laget; da vil Piben faa en anden Lyd.» Allmenn stemmerett for menn fikk vi nær femti år senere i 1898, for kvinner først i 1913. Man kan undres om Marcus Thrane ville likt å danse etter lyden av dagens demokratiske pipe: Det er fortsatt toll og særavgifter på mange matvarer samt at merverdiavgiften på 15 % utgjør ca. 20 mrd. kroner til staten (beregnet ut fra Regjeringens pressemelding 6.10.2011). I 1860 utgjorde statens samlede tollinntekter 2 610 000 speciedaler (mat og alt annet), tilsvarende ca. 782 538 000 i dagens kroneverdi (1860 er det nærmeste jeg kommer; omregning fra specidaler med Norges Banks priskalkulator).
Joseph Goebbels oversatte dagbokinnføring for 21.4.1943 gir et godt bilde på dagens anvendelse, og er fraseologisk faktisk et ganske elegant eksempel i all sin forrykthet: «Vi har fått ubehageligheter fordi et tysk handelsskip har skutt på en svensk båt. Svenskene slår en helvetes alarm. Den aksefiendtlige pressen i Sverige taler i en toneart som den bare kan tillate seg fordi vi for øyeblikket ikke står oss så godt militært. Men bladet vil jo snart vende seg igjen, og da skal pipen få en annen lyd når vi snakker med svenskene.»
