engelsk: years behind sb., years of experience; tysk: jahr zurucklegen; -jährige Erfahrungen
Alder og erfaring kan omtales som år på baken, som var det årringer, kilo eller sittesår som samlet seg bare der. Kan hende er det et spill på å ha noe bak seg som er utgangspunktet, men det blir spekulasjoner.
Eldste funn i Nasjonalbiblioteket er i H. Müllers Aandelige Spare-Timer 1667 (s. 146): «Naturen kiender et Middel imellem Til- oc Aff-tagelse. Et Barn paa 12. Aar tager til udi Krafter, een Mand paa 70. Aar tager aff: hvo der har 40. eller 50. Aar paa Bagen, tager hvercken aff eller til.» Det er hyggelig sagt, men ikke helt slik det føles. Uttrykket er langt eldre, og kan gjenfinnes i den islandske Kjalnesinga saga fra ca. 1300: «Eg hefi enn ekki marga vetur á baki», som blir noe sånt som jeg har ennå ikke mange vintre på baken. Geir T. Zoëgas gir det norrøn ordbokstatus i A Concise Dictionary of Old Icelandic (1910): «hafa marga vetr á baki». Vi har kanskje lagret år på baken siden vikingtiden eller lenger.
Et annet sted å legge årene er på nakken. År på nakken er nyere, men på ingen måte mer fornuftig. Eldste treff er i oversettelsen av botanikeren N.J. Anderssons reisebrev til Aftonbladet samlet i En Verdensomseiling (1854. s. 327), fra en svensk vitenskapelig ekspedisjon i 1851–1853 der han, overveldet av mengdene guano på en øy utenfor Peru, anfører: «thi naar man seer hen til Kvantiteten af Gjødselen, og betænker, at Jorden ikke har mere end 5854 Aar paa Nakken […] saa synes man næsten at kunne være berettiget til den nysanførte Hypothes, som maaske er ligesaa god som nogen anden». Hypotesen han viser til, er vel unødvendig å utdype. På svensk, dermed, har man ifølge SAOB (på oppslaget samka) eksempel siden 1669, men da som år på halsen (som er svensk for nakke). Vi finner årene på nakken også i oversettelsen av Martin Luthers Udførlige Udlæggelse af første Mosebog, bind 2 (1864, s. 289): «Thi hans blomstrende Ungdoms […] Aar ere forløbne, og han har nu allerede fireogotti Aar paa Nakken». Muligvis syntes ikke oversetteren at det passet seg i et avsnitt om den bibelske Jacobs kyskhet å legge hans alder på den kroppsdelene vi bruker til å sitte på. Det er ingenting i Luthers originaltekst (Über das erste Buch Mose, 1527) som egentlig tilsier at det skulle stå noen av delene.