engelsk: The fat is in the fire; tysk: in Teufels Küche
Nå er hundreogett ute betyr at nå er ting ille, spillet er tapt. Hundreogén eller hundre og ett/én er et kortspill som går ut på å oppnå en poengsum på 101. Reglene kan leses i boken Bli vis (1950, s. 108), eller i kortversjon på SNL.
Evensberget og Gudersen skriver i Bevingede ord (2012) at det er en «talemåte som har sitt opphav i at man fra gammel tid har pleid å gi et visst overskudd ved beregning av runde tall. Et eks. på dette er tittelen på den orientalske eventyrsamlingen 1001 natt. Jf. også angivelse av tidsfristen År og dag […] Vår betydning av uttrykket skriver seg fra et kortspill som var særlig vanlig på 1600- og 1700-tallet og der det gjaldt å unngå å få 101 poeng.» Dessverre oppgis ingen referanser, så det er vanskelig å se nærmere på det, men det er interessant at det ser ut til å ha motsatt suksesskriterium av reglene oppgitt i den norske spillitteraturen om Hundreogén ellers. Det er en del historiske regler i den store kortspillbasen pagat.com hvor vinneren skal oppnå 101 (og et par hvor man skal unngå det) og som har andre likheter, men ingen som ikke også avviker mye fra den norske varianten.
Bevingede ords tidsangivelse kan i hvert fall se ut til å stemme. Et håndskrift i den Thottske Samling fra ca. 1700, sitert i ODS uten forfatterangivelse, er det eldste jeg har funnet. Jomfruens dyd lignes med det skjøre glass, og spillet er altså tapt om det får det minste støt:
Det skiere Jomfru Skiød
Den glaße skøre Rude
Faar den det mindste Stød
Da Hundred et er ude
Det er vel et pussig emne å benytte en lignelse fra hasardverdenen på. Charlotta Dorothea Biehl, som aldri giftet seg, men ikke synes meg særlig skjør av den grunn, tar frasen i bruk i sin oversettelse av Don Quixote (1776, s. 165): «[…] lad os nu kun skynde os herfra, og see til at faae et Herberge i Nat, Gud lade os kun komme til et hvor der hverken er Himmelsprættere, Spøgelser eller forhexede Mohrer; thi faaer de Klöer paa os igien, saa er hundrede og et ude». Denne første danske oversettelsen av Cervantes store roman, er sprudlende og intelligent, om kanskje i overkant fri og full av holbergske idiomer, men akkurat dette uttrykket har jeg ikke klart å søke opp hos ham.
Knud Knudsen, som ofte kalles bokmålets far, skriver i Mere om sprogsagen i Morgenbladet 11.1.1853: «Men – saasnart man vil tage ham paa Ordet og lade den gjennemtrænge Teatret, saa er 101 ude». Det er «Den norske Folkeaand» det er snakk om, som Knudsen mener en ikke navngitt aviskorrespondent ikke vil tåle å høre i teateret selv om han ellers agiterer for norsk språk. Camilla Collett i et essay om boken Lodsen og hans Hustru av Jonas Lie i Fra de Stummes Lejr (1877, s. 124): «Der havde staaet meget Ry af dette Skib, Elisabeth havde altid sværmet for at faa det at se engang. Hun udbrød nu, ikke anende at Løjtnant Bech er ombord, i naiv Beundring over det. Strax er Hundrede og Et ude.»
Klisjeen er uforandret i bruk i dag, som i Unni Lindells Rødhette (2004): «Fikk hun derimot mistanke om at hun ble forfordelt, var hundre og ett ute. Da skrek hun så tårene rant og feide papirklipp og dukker og binderser og sakser ned på gulvet og trampet rasende på dem.»
[Dette blogginnlegget er nr. 101 på klisjeer.no, sånn passe passende, altså.]
* Illustrasjon:Thomas Hood, The Comic Annual, 1830
