engelsk: (public) outcry; tysk: Aufschrei, Protestwelle
Sterke protester, opphisset klaging og høylytt syting betegnes noen ganger (gjerne av den forårsakende eller utenforstående) som ramaskrik.
Rama opptrer flere steder i GT: I Josva 18,25 regnes den opp blant byene som tilfalt Benjamins stamme, i 19,29 og 19,36 beskrives den som en befestet by i Naftalis land på grensen til Asjer. Profeten Samuel ble antagelig født og gravlagt i en by kalt Rama (se Samuel 1,19, 2,11 og 25,1 osv.), men det dreier seg muligvis om forskjellige steder (se biblestudytools.com: «The name denotes height, from root rum, ‘to be high,’ and the towns to which it applied seem all to have stood on elevated sites»). Det Rama som har gitt oss skriket, er ifølge nevnte kilde en landsby ca. 8 km nord for Jerusalem, og som vi kan lese om i Jeremia 31,15:
Så sier Herren:
I Rama høres skrik,
klagesang og bitter gråt.
Rakel gråter over barna sine
og vil ikke la seg trøste.
For barna hennes er ikke mer.
I Bibelselskapets note til skriftstedet står det at «barna sine» viser til Josefs etterkommere som ble ført bort fra Nordriket i 722 fvt. I så fall er det tale om det assyriske fangenskapet. I NT siterer Matteus verset i 2,18 i forbindelse med at Herodes sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre: «Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia». Rakel har dessverre fått mange flere anledninger til å gråte over barna sine etter det. Ramaskrik skulle dermed være en utrøstelig mors sorg over sine tapte barn, men tiden har gitt det et trivielt og ofte nedsettende innhold.
Eksempel på det trivielle gir Østlands-Posten 10.9.2016: «Ingen ramaskrik blant lærerne – Så langt har ikke hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet i Larvik, Bjørge Riksfjord, fått tilbakemeldinger fra lærere som er negative til den digitale satsingen i kommunen.» Eksempel på det nedsettende leser man i Journalisten i et intervju med Jahn Otto Johansen 3.9.2001: «Politikerne må tåle å bli gjenstand for sterke personkarakteristikker, blant annet i form av terningkast. Men når søkelyset rettes mot mediene selv, ja da blir det ramaskrik. I mediene er vi alle bitt av selvopptatthetens basill, ironiserer Johansen.»
Det eldste eksemplet som klisjé finner jeg i Frederik Høegh-Guldbergs Et Ord til sin Tid (1813, s. 46): «… inden de faae de Halstarrige, hvis Tro ei kjøbes for Mad, Viin, og Lystreiser, til villigt, hurtigt og dog udholdende at istemme med dem Ramaskriget». Det er ikke så mange funn fra tidlig 1800-tall, men nok til at det må ha vært en relativ allmenn referanse. Jeg kan ikke se tilsvarende anvendelse på tysk, engelsk eller fransk, så det virker som en skandinavisk uttrykksmåte. I P.O. Brøndsteds Bidrag til den danske historie og til kundskab om Danmarks ældre politiske forhold (1817, s. 84–85) oversetter han deler av normanneren Waces dikt om Hastings, Rollo (Gange-Rolv) og hertugene av Normandie, Roman de Rou (skrevet mellom 1160 og 1174): «Donc oifsiez paiens crier / Et efforcier de bien plorer» blir til «Her for alvor den hedenske Trop / En Graad og et Ramaskrig slog op». Min ellevehundretallsnormannisk er ganske rusten, men det ser ut til at Rama-referansen er Brønsteds egen. (Wace skrev for øvrig også et dikt om Englands historie, Roman de Brut (1155), hvor han er opphavsmannen til at bordet til ridderne av det runde bord er rundt, og der han ga navn til Arthursverdet: Excalibur.)
Welhaven benyttet ordet i sitt store angrep på Wergeland i 1832, Henr. Wergelands Digtekunst og Polemik, (s. 84): «Et maadeligt Theater med dansk Personale, og den hyppige Anvendelse af hine Characteristiske Malerier af det danske Folkeliv, forøgede Ramaskriget, og Sinclars Døds og Farcernes Forfatter [Wergeland] fik saaledes Anledning til at lægge Fuskerens hele Hovmod for Dagen.» To sider før, og som artig lesning, står det «I en noget rigere og kjernefuldere Literatur end vor, skulde en Poesie, som Hr. W–s, med al dens Slethed ansees som en lidet farlig Udvæxt, men hos os maa den nødvendig have en Betydning, der fordrer ganske andre Forholdsregler, end taus Ligegyldighed».
Som kuriosa nevnes at det fra 2011 er en skrekkfilmfestival som heter Ramaskrik i Oppdal, og at det på Færøyene i 2001 ble utgitt et frimerke med Matteus 2,18 som tema. Man kan jo gjette at det dreier seg om hendelser i konflikten mellom Israel og Palestina færøyingene ville lede oppmerksomheten mot, siden Rama befinner seg i det selvstyrte området på Vestbredden. Eller de ville bare minnes bernemordet i Betlehems omtrentlige 2000-årsjubileum.
Suffikset -orama, som i panorama, og i en del tilfeller med betydning som massevis, overdrivelse, skrevet -o-rama, som musikksamlingen Punk-O-Rama, kommer opprinnelig fra gresk, ὅρᾱμᾰ (hórāma), «sight, spectacle, that which is seen» (etymonline.com), og er dermed ikke relatert, selv om noen nok synes nevnte Punk-O-Rama inneholder nok ramaskrik for sine sarte ører.
[…] Samaritanerne er ifølge R. Plummers The Samaritans (2016) et etno-religiøst folk, det vil si at de definerer seg både utfra etnisitet og tro, og som utgangspunkt var det forbud mot inngifte og konvertitter. Det er en sårbar rekrutteringsstrategi, som reduserte dem til knapt over 100 individer på slutten av 1800-tallet. En oppmykning i nyere tid har etter deres eget nyhetsbrev resultert i en befolkning på 810 mennesker per 2016. Deres opprinnelige kjerneområde er Nordriket, Judea, og særlig det bibelske Samaria, som i dag i hovedsak utgjør den nordlige og største del av Vestbredden i det palestinske selvstyreområdet. Samaritanerne anerkjenner kun de fem mosebøkene i Bibelen som hellige tekster, og en variant med en rekke avvikelser fra den hebraiske Tora. Av disse forskjellene, der størstedelen bare dreier seg om ortografi og småting, er faktisk en god del i overensstemmelse med Septuaginta, den greske oversettelsen som det kristne gamle testamente er basert på (og hvor kristendommens GT dermed avviker fra den hebraiske bibelen). Noen avgjørende forskjeller er det selvfølgelig også, hvorav den viktigste nok er at det tiende bud hos samaritanene stadfester Garisimfjellet som det helligste sted for å tilbe Gud, og ikke Jerusalem (forbudet mot å begjære din nestes esel er hos dem det niende bud). Splittelsen antas å ha skjedd etter den assyriske invasjon av Nordriket i 722 fvt., og påfølgende diaspora for jødene i denne delen av landet (en hendelse som også har medvirket til uttrykket ramaskrik). […]
[…] Se også innleggene Kumbaya, Kreti og pleti og Ramaskrik. […]
[…] diaspora for jødene i denne delen av landet (en hendelse som også har medvirket til uttrykket ramaskrik). I dag bor nesten hele folket i to områder, hvorav det ene er i tilknytning til Garisimfjellet […]