Knask eller knep

the-english-dance-of-death-th-rowlandson-1815-be-not-alarmd

engelsk: trick or treat; tysk: Süßes oder Saures

Del ut godteri eller bli utsatt for rampestreker, det er trusselen fra tusenvis av utkledde barn 31. oktober når den relativt nye tradisjonen Halloween feires i Norge. Egentlig er det det samme som allhelgensaften eller helgamess (all Hallows’ Eve), altså kvelden før allehelgensdag 1. november, til minne om alle helgener og martyrer. Dagen ble ved helligdagsreformen i 1770 av praktiske årsaker flyttet til første helg i november. Alle sjelers dag, som fortsatt feires i Den katolske kirke 2. november, var for alle som «døde i troen», og ble samtidig avskaffet eller slått sammen med allehelgensdag; i noen kirker leser man opp hvem som er gått bort i løpet av året, og det er vanlig å tenne lys på kirkegården.  I ortodoks tradisjon feires allehelgensdag første søndag etter pinse. Ellers er det vanlig å føre sporene til feiringen generelt til førkristne, keltiske riter (kilder: kirken.no og katolsk.no).

En artikkel om Halloween av Augustine Thompson publisert på katolsk.no i 2011, knytter trusseltradisjonen til Guy Fawkes’ Day (som er den 5. november): «En av de tåpeligste motstandshandlinger var et komplott som gikk ut på å sprenge den protestantiske kong Jacob 1 og hans parlament i luften med krutt. Dette var antatt å utløse en katolsk oppstand mot undertrykkerne. Dette lite gjennomtenkte ‘Kruttkomplottet’ ble avverget den 5. november 1605, da mannen som voktet kruttet, en skjødesløs konvertitt ved navn Guy Fawkes, ble tatt og arrestert. Han ble hengt; komplottet løp ut i sanden. 5. november, Guy Fawkes’ Day, ble en stor festdag i England og er det fremdeles. I de årene da katolikker var fratatt juridiske rettigheter, tok gjenger med feststemte folk på seg masker og besøkte lokale katolikker i nattens mulm og mørke, og krevde øl og kaker til sin feiring». Denne tradisjonen skal ha blitt med til USA og smeltet sammen med allhelgensaften.

Frasen brukt av barna som i Norge ringer på døren for å be om godteri, stammer fra en Donald-historie av Carl Barks (Trick or Treat) fra 1952, som i nyoversettelsen av brødrene Espen og Henning Hagerup ble til Knask eller knep (i Donald-boken Eventyrlig snadder 1993). Dette bekreftes i et intevju med Henning Hagerup i Dagsavisen 31. oktober 2015: «Det var Espen som allerede konkret hadde dette uttrykket klart for seg da vi begynte på oversettelsen. Jeg husker han spurte meg om jeg syns ‘knask eller knep’ var en god gjengivelse av det amerikanske uttrykket ‘trick or treat’. Jeg sa at jeg syntes det ikke kunne vært stort bedre! Det gjengir effekten i det engelske uttrykket ganske eksakt. Det er dessuten to enstavelsesord, og det er en bokstavrimeffekt: ‘Tr’ og ‘tr’ blir ‘kn’ og ‘kn’. Jeg syns han hadde gjort en fantastisk jobb, så det er Espen som skal ha æren. Æres den som æres bør!» Det har vært andre varianter, som digg eller deng og godteri eller fanteri, men knask eller knep har festet seg, og gir 176 000 treff som frasesøk på google, og fra eldste treff i Nasjonalbiblioteket i 1993 er det nå ca. 1300 treff i aviser og bøker. Det er først ved årtusenskiftet uttrykket ordentlig festet seg, og etter treffene i NB å dømme er det fra da innarbeidet ved oversettelser.

Det engelske uttrykket trick or treat er ifølge phrases.org.uk først påvist i avisen The Oregon Journal 1. november 1934: «Other young goblins and ghosts, employing modern shakedown methods, successfully worked the ‘trick or treat’ system in all parts of the city.» Det tyske Süßes oder Saures, søtt eller surt, har ifølge en artikkel i Spiegel fra 2010 eksistert som den tyske trussel i ca. 20 år. I Sverige heter det bus eller godis, i Danmark er det boller eller ballade. Men treat, knep, bus og ballade bør ikke tolkes bokstavlig med eggekasting og annet griseri: I sympati med alle undertrykte 1600-tallskatolikker i England, synes jeg vi må heve oss over slike mafialignende utpressingsmetoder fra småbarn, og la grinebiterne spise kakene sine selv.

Illustrasjon: Thomas Rowlandson, fra The English Dance of Death, 1815
Knask eller knep

Klin kokos

slassing-drikk-to-menn

engelsk: completely bonkers; tysk: völlig bekloppt

Fullstendig gal. Per Egil Hegge gjengir i sin språkspalte 7. februar 2005  en populær myte om opphavet til dette uttrykket: «Det norske slangutrykket klin kokos er nesten hundre år gammelt, og det stammer fra første verdenskrig. Da importerte margarinprodusenten Wilhelm Mustad store mengder råvare, ren kokosolje clean cocos oil av frykt for at det kunne bli mangel hvis krigen trakk ut. Og han ville gardere seg: Han kjøpte mye mer enn han hadde lagerplass til, så dette ble lagret både på Oslo havn og på åpne gater og plasser, som vidnesbyrd om sjansespillet. Klin kokos fra Mustads side, med andre ord». I Astrid Melands artikkel i Dagbladet 11. mars 2002 gir også Ronald Grambo denne forklaringen: «Mangel på kunnskap er grunnen til at folk tar feil. Mange ordtak og munnhell er veldig gamle, folk kjenner ikke så godt til dem lenger, forklarer Grambo […] Ja, klin kokos, det er jo egentlig engelsk. Clean cocos skal det være. Dette har noe med et firma som importerte kokos til havna i Oslo. Og denne kokosen ble reklamert for som veldig ren, eller clean. På 30-tallet ble dette et munnhell, og vi det bruker [sic] fortsatt i betydningen ‘sprø’, sier Grambo.»

Wikipedia argumenterer ganske overbevisende for hvorfor dette bare er en god historie: «For det første ville det engelske ordet brukt i denne sammenheng vært ‘pure’ og ikke ‘clean’. For det andre er ikke ‘cocos’ et engelsk ord for kokosolje eller kopra. Cocos brukes kun om Kokosøyene. Kopra heter ‘copra’ på engelsk og kokosolje ‘coconut oil’. Den engelske termen vil altså være «pure copra’ eller ‘pure coconut oil’». Det er likeens ikke engelske treff på søkefrasen clean cocos, og ingen som gjengir historien oppgir noe som helst belegg for den.

Klin kokos har første treff i NB i Arbeiderbladet 1. juni 1939, deretter i Lalli Knutsens Det er dyrt å være fattig (1940): «Fritsi kastet det pene lille hodet sitt bakover og lo. – Er’u klin kokos, hvisket Nusse». Helt kokos har sin eldste forekomst i 1940 i Hans Falladas Hackendahl gir sig ikke: «Han er helt kokos, han!». Klin koko (uten s) er det også en del bruk av: Eldste funn i NB er fra Haugesunds Avis 14. januar 1967. Nynorskordboka synes å mene at det bare er et sammenfall av kokos og ko-ko, som i nærliggende varianter er et vanlig ord for gal på flere språk (engelsk cuckoo). Wikipedia nevner også teorien om at «[d]en S som er blitt lagt til i slutten har sin parallell i andre norske uttrykk som f eks ‘bankers’, og forandrer ikke betydningen av ordet».

Norsk Ordbok (som også gjengir kokosoljeimporten fra første verdenskrig som trolig opphav for frasen) har noen tidfestinger på klin som forsterkerord fra ca. 1900 (klin tussut og klin galen), men kildene i ordboken er sekundære. Klin er i hvert fall med i Ivar Alnæs’ artikkel Bidrag til en Ordsamling over Sjømandssproget fra 1902 i betydningen helt inntil: «klin (clean) forsterkende adv. som i engelsk: vi var klos, klin opunder Norge». Dermed har man kanskje samtidig fått opphavet til kloss hold o.l., av close (klos).

Språkspalten på NRK Hordaland hevdet derimot 1. november 2002 at «[v]i har fått ordet fra tysk, og ikke fra engelsk som mange tror. Det har medisinsk opprinnelse, avledet av ‘klinikk’. Tyskerne hadde ordet fra gresk ‘kline’, som betyr ‘seng’.» De oppgir ingen kilder. Antageligvis er det hentet fra Bokmålsordboka som på oppslaget klin parentetisk skriver at det trolig er fra klinisk, som klinisk edru og klinisk død. Det kan jo hende, men hvordan det skulle ha blitt slik, er vanskelig å se og det gis ingen empiri. De tidlige forklaringene på klin man kan finne i ordbøker og vitenskaplige arbeider fører det tilbake til engelsk clean: Eksempelvis Alnæs’ nevnte artikkel fra 1902, Aasta Stene: The Influence of English on Present-day Norwegian (1938) og English Loan-words in Modern Norwegian (1945), Ragnvald Iversen: Lånord og lønnord hos folk og fant (1939), Christiansen og Nielsen: Norsk-dansk ordbog (1955) og Tone Tryti: Norsk slang (1984), men ordet er knapt å finne på trykk frem til 30-tallet, og må lenge ha eksistert som et rent muntlig forsterkningsadverb.

Illustrasjon: Anonym i T. Hood: The Comic Annual 1835

Klin kokos

Sisyfosarbeid

the-english-dance-of-death-th-rowlandson-1815-deaths-dance

engelsk: Sisyphean task; tysk Sisyphusarbeit

En meningsløs arbeidsoppgave uten ende.

Den greske mytologiens helter har gjerne store brister i personligheten, slette karaktertrekk eller gjør elendige valg som til slutt fører til deres fall. Det gjør dem mindre til sjablonger og er en av grunnene til at historiene om dem fascinerer etter tusenvis av år. Jeg er mindre sikker på om Sisyfos likevel burde regnes blant heltene, eller om han ikke egentlig bare er en superskurk med visse underholdende nihilistiske trekk.

Den eldste skriftlige kilden om Sisyfos er kanskje en linje i Homers Iliaden (Østbyes 1920-gjendiktning, rev. 1991): «Innerst i Argos, det hesterike land, er byen Efyra. / Der var Sisyfos konge, den klokeste hersker som levde.» Efyra blir antatt er forløperen til Korint. Han er også nevnt i Hesiods Kvinnekatalogen, som kun finnes i fragmenter. Deretter støter Odyssevs på ham, slik han er mest kjent, i dødsriket i Odysseen (Østbye 1922, 6. utg. 2000): «Sisyfos så jeg tillike. Han veltet i endeløs møye / stadig en sten, uhyre av vekt med de kraftige armer. / Kjempetak tok han og strevde hårdt med hender og føtter / veltet han stenen mot toppen; men når han til sist skulle styrte / stenblokken ut over kammen, da veltet den om ved sin tyngde. / Nedover fjellsiden rullet den skamløse sten imot sletten. / Spente han da sine sener på ny og veltet, mens svetten / strømmet fra hvert et lem og støvskyen føk om hans hode.» Det er en utspekulert evig helvetets pine, slik også Tantalos, Tityos og Ixion ble til del i Hades, og som sikkert har gitt inspirasjon til mange senere helvetesfremstillinger.

De antikke kildene om hva Sisyfos hadde gjort for å fortjene en slik straff, er mange, men gjerne fragmentariske eller summariske. Satt sammen av fortellinger i Theognis i Elegier (strofe 703 flg., 6. årh fvt.), (Pseudo)-Apollodorus i Bibliotheca 1,9 (fra første eller andre årh.), Pausanias’ Beskrivelse av Hellas (200-tallet) og Aiskhylos’ tapte satyrspill Sisyfos på rømmen som gjenfortalt av Pherekydes (Müller, fragment 78, 6. årh. fvt.), blir historien denne:

Da Zevs bortførte og voldtok elveguden Asopus’ datter, Aegina, fortalte Sisyfos, som hadde sett det, det til faren hennes under forutsetning av å få en vannkilde. Zevs, som måtte slå tilbake et angrep fra Asopus, ble ganske sinna og sendte Thanatos (Døden) for å ta sladrehanken. (Ingen av tekstene gir uttrykk for at Zevs selv er noe å bebreide.) Sisyfos klarte å utmanøvrere Thanatos og lenke ham fast, med det resultat at menneskene overalt sluttet å dø. Situasjonen ble uholdbar og Ares måtte til slutt frigjøre Thanatos, og bragte deretter Sisyfos i hans varetekt. Før det rakk Sisyfos å instruere sin kone om at hun skulle la være å begrave ham og droppe de foreskrevne ritene. Vel nede i dødsriket klarte Sisyfos så å overtale Hades (Persefone ifølge Theognis) om en liten permisjon slik at han kunne dra tilbake å ordne opp i den skammelige mangelen (som også inkluderte offergaver til Hades). Tilbake blant de levende stakk han selvfølgelig av, og måtte oppspores og denne gang fanges av Hermes. Straffen for å lure døden to ganger samt å yppe seg med Zevs, og dermed blasfemi, ble for evig å slite en kampestein opp et fjell som så rullet ned igjen rett før toppen. Det er primært denne opprøreren Albert Camus tar utgangspunkt i i sitt kjente essay Myten om Sisyfos fra 1942.

Av andre og mindre tilforlatelige fremstillinger om Sisyfos oppsummerer mythindex.com (med videre henvisninger): «As king of Corinth he promoted navigation and commerce, but was fraudulent, avaricious, and altogether of bad character, and his whole house was in as bad repute as he himself». Hyginus (64 fvt. til år 17) skriver i Fabulæ 60 at han hatet sin bror Salmoneus, og ønsket å drepe ham. Etter råd fra Apollon satte han barn på sin niese Tyro, som fødte to gutter som skulle være skjebnebestemt til å ta livet av sin morfar-onkel. Men slik gikk det ikke, for Tyro myrdet sine barn da hun fikk høre om profetien. En annen historie nevnt av Hyginus (fabel 201) og Plutark i Greske spørsmål (1. årh.), med støtte i Euripides Kyklopen (ca. 408 fvt.), forteller at Sisyfos voldtok Antiklea, som like etter giftet seg med Laertes, og dermed var Odysseus’ egentlige far.

Sisyfosarbeid henspiller naturlig nok på det meningsløse ved arbeidet han var satt til for evig tid. Som Camus skriver: «[Gudene] hadde, ikke uten grunn, tenkt seg at det ikke finnes verre straff enn et unyttig, håpløst arbeide». Allerede Lucretius i Om tingenes natur (ca. 55 fvt.) gjør bruk av Sisyfos som klisjé for dette (Sparres oversettelse fra 1978): «Sisyphos kjenner vi også vel fra vår daglige omgang: / mannen som beiler til folkets gunst, søker ære og rangstegn, / og som, forbitret og slått, dog alltid må gjenta sitt forsøk. / Den som tar på seg et endeløst strev, i jakt efter makten – / nytteløs i seg selv, og et mål han aldri når frem til –, / han ruller tungt, med uendelig slit, en sten oppad bakken.» Det er politikere Lucretius skriver om.

I avisen Statsborgeren sto det 16. november 1837 et usignert innlegg med tittel Hvorfor omskifte saa Mange med Aarene politisk Trosbekjendelse? Det er egentlig en kritikk av det mange uttrykker med klisjeen den som ikke er radikal i sin ungdom, har intet hjerte, og den som ikke er konservativ som gammel, har ingen hjerne: «Forholdt det sig saaledes, vilde det ei være Umagen værd at pønske paa Forbedringer i Samfundet; thi man vidste da iforveien, at sligt ikkun vilde vorde Sisyfus’s Arbeide (Tidsspilde), og at Stenen som man gjør sig Umage for at faae op til Klippens Top, om en Stund atter vil rulle ned i Dypet.» Henrik Wergeland var på den tiden redaktør for Statsborgeren, og han hadde brukt den hyppig som talerør for sine mange angrep på erkefienden Welhaven. I Morgenbladet 15. april 1838 er en anonym innsender noe lei av begge to: «Men at W[elhaven] nu vil skille Wergeland endog ved den almindelige Anerkjendelse af hans Digteraand, forekommer mig deels for et ligesaa fortvivlet Forsøg, som Sisyphus’s Arbeide, hvis Qvaler W. har besjunget for os».

Arnulf Øverland skriver syrlig i En kjetters bekjennelser (1969) om en lærer som hadde beskrevet ham som en ateist som markerte et frafall fra et høyere livssyn, og dermed fra en høyere kultur til noe lavere: «Han er den typiske eksponent for vår tids vulgærkristendom, og ved å citere ham så vidt utførlig, har jeg spart meg for det sisyfos-arbeide å forklare hva kristendom er.» For øvrig var Øverland i 1933 den siste som ble tiltalt for blasfemi i Norge. Han ble frikjent, og deretter var blasfemiparagrafen en sovende bestemmelse inntil den ble opphevet da ny straffelov trådte i kraft i 2015.

Illustrasjon: Thomas Rowlandson: The English Dance of Death, 1815

.

 

Sisyfosarbeid

Ikke en døyt

john-leech-hoods-com-an-1842

engelsk: not a tittle; tysk: keinen Deut

Ingenting, tilsvarende uttrykkene ikke det spor, ikke det grann, ikke det minste m.fl. En døyt, duit, var en nederlandsk småmynt, og beskrives slik på SNL: «eldre nederlandsk kobbermynt = 2 pfenning = 1/8 styver = 1/100 gulden». Styveren her skulle man jo ønske seg var den vi finner i ordet nesestyver, men det er det antageligvis ikke (Falk og Torp 1903–1906). Nederlandsk Wikipedia skriver at det gikk 160 duiter på en gulden, og at den var i bruk fra 1600-tallet til 1816. Ifølge Moths ordbok fra ca. 1700 gikk det fire døyt på en dansk skilling, og samme sted kan vi lese uttrykket: «Hand er ikke mand for en døit». Ikke noe verdt, altså.

Holberg bruker det i Peder Paars (1720), men det handler konkret om penger: «Da vil jeg ey en Døjt begiære for Umage», jeg tror likevel det utenlandske myntvalget tyder på at det alt er en fast frase. Helt uavhengig av pengeverdi er Søren Kierkegaard tilsynelatende først i Indøvelse i Christendom (1850): «de have ikke bidraget en Døit til at bevise Christendommens Sandhed». «Ikke en Døit» er tatt inn i Fausbølls Bidrag til en Ordbog over Gadesproget fra 1866, altså ikke regnet som helt dannet tale ennå. Døyt vil muntlig i dag i de fleste tilfeller kunne byttes ut med ordet dritt, for å sette «gatespråket» i 1866 i perspektiv. Noe senere gis et eksempel i et innlegg om det fånyttes ved å stille for høye krav til lærerene i Aftenposten 14. august 1868: «Han kjender til Hinduernes og Kinesernes Historie; men det er tvivlsomt, at han kan en Døjt af Sanskrit, Nyhinduisk og Kinesisk». 

Frasen er den samme på tysk, og sikkert hentet til dansk/norsk derfra. Også i Tyskland har den glidd over fra å beskrive en liten eller ingen verdi til generelt betegne en hvilket som helst ingenting (Grimm 1971).

Illustrasjon: John Leech, i Hood: The Comic Annual 1842

Ikke en døyt

Ikke vite sin arme råd

lerum-1904-sancho-e-kraemmer

engelsk: be at one’s wits’ end; tysk: mit seiner Weisheit am Ende sein

Ikke vite hva man skal gjøre, ikke se noen utvei på problemene. I denne frasen, som uttrykker fortvilelse og rådvillhet, er ordet arm selvfølgelig i betydningen fattig, stakkars, slik som i matretten arme riddere, og ikke kroppslemmene. Tilsvarende har nok utallige barn (meg selv inkludert) misforstått salmen Her kommer dine arme små av Hans Adolf Brorson (1732), og ifølge salmebloggen på religioner.no endret faktisk Norsk Salmebok i 1985-utgivelsen førstelinjen til «Her kommer, Jesus, dine små» på grunn av forvirringen (jeg antar at alle barna hørte og forsto de subtile kommaene og ikke antok at det var Jesus som kommer her, men dem selv). Heldigvis er dette reversert i 2013-utgaven. Uten arm kan jeg finne bruk av å ikke vite råd i en folkevise på vestnorsk dialekt trykket i 1647, Lante oster i Kraakelund (Rabnabrydlaup), der bjørnen er redd for å få våte bukser: «‘Skal æg sømja den breje Fior / Voet da verte mi Buxa’, / Biødnen viste inge Raa i Skogien».

Utrykket brukes alltid i negert form. Det kan virke uvant at pronomenet er felleskjønn (sin/min/vår), og ikke intetkjønn (sitt/mitt). Men som intetkjønn er det eldste treffet i NB, et insendt dikt i Morgenbladet 17. januar 1840 Smaafuglene paa Juleneget, beskjedent signert Henrik W.: «De traf den Huusmand i bitter Graad: / ‘Nu veed jeg ikke mit arme Raad!’». Samme år, i avisen Den Constitutionelle 6. november 1840, der skribenten klager over sin nesevise og jålete sønn, benyttes min: «Havde han saasandt Skjæg, er jeg vis paa han lagde Moustacher an. Jeg ved ikke min arme Raad med ham; jeg faaer vel den Sorg, kan jeg tænke, paa mine gamle Dage at see ham med Glacéhandsker». I Moths ordbok fra ca. 1700 er kun felleskjønn oppgitt. Vi ser tilsvarende i uttrykksmåten det blir vel en råd med det eller det er ingen annen råd. Moth har for øvrig eksempelet «Hand vêd sig ingen gode râd mere», som er frasemessig er ganske likt.

Asbjørnsen og Moe bruker sitt i eventyret De tre Mostre (Norske Folkeeventyr bind 1, 1843): «Der sad hun nu og græd og var bedrøvet og vidste ikke sit arme Raad». Camilla Collett i Amtmandens Døttre (1855): «Kan du huske dengng vi væltede i Tomsbakken, Skjækerne gik af, og vi stod der i det Græsseligste Veir, og vidste ikke vort arme Raad». I senere utgaver, er ordene endret til sin/vår, og annet vil nok klinge helt feil i dagens ører, Asbjørnsen og Moe endret det selv til 3. utgaven i 1866.

Kjønnsforvirringen har sin språkhistoriske bakgrunn, som svartjenesten i Språkrådet forklarer slik i e-post 7. oktober 2016:

«I gammelnorsk er dette et entallsord i intetkjønn. Det ble mye brukt i flertall, og ‘sine råd’ het ‘ráð sín’. Det er nøyaktig samme form som uttrykket ville hatt om ráð var et hunkjønnsord som stod i entall (sín var altså både hunkjønn entall og intetkjønn flertall). Det er som om ‘sine råd’ i intetkjønn flertall skulle hett ‘si råd’ i dag.

Heller ikke semantisk er det alltid så lett å skille mellom ráð i flertall og råd i entall. Da grammatikken ble forenklet etter gammelnorsk tid, ble tolkningen gjerne entall.

[…]

Western 1921 viser godt den blandingstilstanden riksmålet/bokmålet kom til å stivne i. Han registrerer intetkjønn hos Kielland og Egge, men hovedmønsteret er felleskjønn, og i 1915 er det et klart råd å skrive ‘min arme raad’.»

Didrik Arup Seip skriver i Norskhet i sproget hos Wergeland og hans samtid (1914). «Som i æ[ldre] da[nsk] vakler W. ved ordene Sekund (secund) og Minut (n. folkemaal hankj.). W. bruker mot alm. norsk sprogbruk intetkj. i uttrykket ‘Nu veed jeg ikke mit arme Raad’»

Klisjeen virker mindre brukt i Danmark, kanskje er den der en norvagisme. Eksempelvis er Helge Rodes dikt «Drøm» fra samlingen Hvide Blomster (1892) eldste eksempel i ODS: «Jeg skal male dig Natten, den triste, / saa du ved ej din arme Raad». Rode tilbragte store deler av oppveksten i Norge, etter at moren giftet seg for annen gang med den norske skribenten Erik Vullum.

Illustrasjon: Gustav Lerum, Sancho, fra E. Kræmmers Kram, 1904

Redigert 2.2.2017: Anvendelse av ikke vite råd fra 1647 lagt til.

 

Ikke vite sin arme råd

Skvær person

thoralf-klouman-charles-hoff-1925

engelsk: fair, decent person; tysk: anständig, annehmbar

En real, grei og rettferdig person.

Ordet skvær kommer av det engelske square, firkant (NOB), se uttrykket skvære opp, jf. også en båt med skvær akterende (gjerne kjent som plattgatter). Når det ikke dreier seg om maritime anliggender, ser det i første del av nittenhundretallet til å bety rett eller på tvers, som i Jacob Hilditch, Bergmands-kaar (1900): «[…] derpaa strammer han tøilerne, smatter paa den vesle muntre graa hest og kjører skvær ud til den høire side». Enda oftere opptrer skvær som rent forsterkningsord, først funnet hos journalisten Thorvald Bernhoft i En kristianiareporters optegnelser (1911): «Og da jei saa vaakna igjen, kjendte jei, at jei var blitt skvær fresk igjen». På engelsk har ifølge Etymonline square hatt betydningen hederlig og ærlig siden 1500-tallet, og en square deal er en rettferdig avtale som man også kan kalle fair and square (brukt siden 1600-tallet).

Jeg antar at betydningen en grei, rettferdig person har opphav i den engelske firkanten (slik i NOB); man kan jo tenke seg at det dreier seg om noen uten ujevnheter og mentale svingninger når de kan karakteriseres som skvære. Eldste funn slik i NB er i teksten til sangen Leieboer-Idyl av Arne Svendsen (1924): «Jeg har holdt mig til skomaker’n for han var i grunden skvær».

To be square blir ikke alltid brukt positivt på engelsk. F.eks. har det vel mer betydningen konform i  Huey Lewis & The News-låta It’s hip to be square (1986), om en hippie som er blitt jappete (80-tallet hadde for øvrig et ganske kantet stilbilde med skulderputer og rette bukser). Pussig nok er en som er firkantet ikke nødvendigvis særlig skvær, selv om det heller ikke er antonymer.

Illustrasjon: Charles Hoff av Thoralf Klouman 1925
Skvær person

I grevens tid

cruikshank-frightening-society-1842

engelsk: in the nick of time; tysk: gerade rechtzeitig kommen

I rett tid, komme i siste liten.

I Hornslet kirke litt nord for Aarhus ligger en gravstein med epitafen «Her ligger Erlig og Velbr. Qvinde Frue Anna Holgers, Hr. Hendrich Majenstorphs Datter, som var Lands-Dommer i Siælland, som de forredsele (hodie forræderlig) ihielslog i Grevens Tid 1535. Hvis Siæl Gud glæde». Teksten er sitert etter Erik Pontoppidans bok Marmora fra 1741, der han har nedskrevet en rekke inskripsjoner i kirken. På kirkens hjemmesider avbildes en del minneplater og epitafer, men ikke denne, det står dog at mange av dem er nedslitt.

Anna Holgers, også kjent som Anne Meinstrup, var hoffmesterinne hos dronning Christine, mor til kong Christian II. Da Christian i 1515 giftet seg med Elisabeth av Habsburg, søster til den kommende keiser Karl V, ble hun kalt tilbake til slottet for å ta opp igjen sin hoffgjerning. Men Anne falt fort i unåde da hun uttrykte misbilligelse over at kongen opprettholdt sitt forhold til elskerinnen, Dyveke, som han hadde tatt med fra Norge etter sin tid som stattholder her. Da den danske adelen gjennomførte et kupp mot Christian i 1523 og innsatte onkelen, hertug Fredrik, som ny konge, vendte hun nok en gang tilbake og ble hoffmesterinne for den nye dronnigen, Sophie.

Fredrik døde etter ti strabasiøse år i 1533, og det oppsto en sterk uenighet om hvem som skulle etterfølge ham, blant annet fordi Fredriks sønn, Christian III, var opplagt protestant. Mange blant borgerne i København og Malmö, store deler av bondestanden, og med støtte fra hansabyen Lübeck forsøkte da å gjeninnsette Christian II (som rett nok hadde flørtet med reformkatolisisme og Luther en tid, men så hadde vendt tilbake til katolisismen i et mislykket forsøk på å få Norge til å gi ryggdekning til å ta tronen tilbake i 1531). Forbundet ble ledet av Christians tremening, grev Christoffer av Oldenburg, og etter ham har den påfølgende borgerkrigen fått navnet grevens feide. Det var en tid med bondehærer, leiesoldater, pøbel og anarki i Danmark. Da greven stevnet adel, borgere og bønder til landsting på Ringsted i 1535, innfant Meinstrup seg. Her skal hun i uforsiktige ord ha utfordret Christian IIs tilhengere, og blitt hugget ned av en mobb med københavnske borgere, som så grovt mishandlet og ranet liket. Hun ble først gravlagt i Ringsted, men senere bragt til Hornslet kirke, og epitafet som antagelig stammer fra denne tid omkring 1550  er første kjente bruk av i grevens tid (Dansk Biografisk Leksikon). Alt i ordspråksamlingen Rostgaard fra ca. 1600 er «Hand kom i Greffuens Tid» oppført (nr. 823).

Om uttrykket på Meinstrups gravstein helt enkelt angir perioden da grevens feide pågikk, eller om det alt fra da generelt betød en dyster tid, er uklart. Litt uklart også i forordet til Peder Syvs Almindelige Danske Ordsproge (1682, s. XXIII): «Hand kom i Grevens Tiid. (hvormed hensees til Gr. Christofers, saavel som de andre 2 Grevers, som blev slagne i Fyen, deres ulykkelige ankomst hid til disse lande)». Senere er det utvilsomt slik, som hos Moth (ca. 1700): «Hand kom i grevens tîd. dvs. kom i en ond tîd. Infausto omine advenit», latinen her betyr at det kom uflaks.

I den lille, rare utgivelsen Lyk-Ønskninger til den stormægtigste Monarch (1709), et dikt til kong Fredrik den fjerde skrevet av Daniel Ramus, der strofene er utstyrt med fotnoter og masse kurisver, og betydningen her kan synes noe utvidet:

Det Romersk Monarchie hand hiorde Ende paa,
Som nu mod denne Magt ey lenger kunne staa.
Hand kom i Grevens Tid(b) med Gotherne at stride,
Sterk Didrich ud af Bern har lært ham det at vide,

(b) betyder at komme i rette Tid til sin Skade

Daniel Ramus var for øvrig sønn av heltinnen prestefru Anna Colbjørnsdatter, som under den store nordiske krig i 1716 fikk oberst Axel Löwens hæravdeling på uønsket besøk på Norderhov. Etter legenden skal hun ha sjenket svenskene fulle og fått varslet det norsk/danske militæret, som med underlegen styrke slo svenskene og tok Löven til fange (Per Holck i Ringerike 2003 s. 48 flg.).

Holberg forklarer begrepet slik i Dannemarks Riges Historie (Tomus II, 1733): «Denne Krig, som gemeenligen kaldes Grevens Krig efter Grev Christopher af Oldenborg, foraarsagede saadan Uheld i Riget, at det siden er bleven et Ordsprog: Du kommer i Grevens Tid, naar man spaaer een noget Ont.»

Etter hvert har det skjedd en betydningsendring mot å bety i rett tid. Slik er det brukt i Buskerud-dikteren Hans Allums Provindsiaden (1831):

Jeg kom til Hervig just i Grevens Tid
Og Jarlen traf i bedste Lune hjemme.
Mig Frøknen sidde bad saa hjertensblid,
At reeent jeg maatte Smedenpigen glemme.

Allum er ellers mest kjent for å ha utgitt en fornøylig kokebok på rim (Den Norske Huusmoder i sit Kjøkken og Spisekammer 1833).

Frasen i slik positiv betydningen ble tatt i bruk i Sverige i hvert fall fra 1700-tallet, og forvirrende nok har uttrykket der sin egen finsk-svenske historie: Grev Per Brahe d.y. var guvernør i Finland fra 1637, og dette skal ha vært en god tid som skapte uttrykket kreivin aikaan i Finland, i grevens tid i Sverige. I E. Tunelds Inledning til geographien öfver Sverige fra 1746 står det (via SAOB): «Gref Pehr Brahe har haft Kuopio och Idensalmi Soknar, såsom Friherrskap, hvaraf the för then lindriga Skatten, som the ta utgiorde, kalla then tiden Grefvens tid.» Men også den ulykkelige grevefeiden har hatt anvendelse i svensk, eksempelvis Dalin (1761, fortsatt via SAOB): «Som .. (grevefejden) förorsakade mycket ondt; så är deraf det talesättet, at komma i Grefvens tid: d. ä. at komma i olyckeliga omständigheter.»  Svenska Akademins Ordbok skriver videre at «I d[ansk] syftar uttr. på grevefejden […]; huruvida detta urspr., varit fallet, är dock osäkert. Uttr. är i sv. möjl. lånat från danskan med ändring av bet. (i Sv. var den olyckliga grevefejden mindre känd, Per Brahes lyckliga generalguvernörstid i Finl. däremot välbekant)». Jeg vet ikke helt om historisk kjennskap til utgangspunktet er nødvendig for at en frase skal feste seg, og hva angår grevefeidens betydning i Sverige, synes SAOB å ha glemt at Sverige var en svært aktiv part i krigen, at størstedelen av Skånelandene ble en slagmark og at Malmö var beleiret i flere måneder. Selv om landsdelen ble svensk først 120 år senere, kan jo minnet om grevefeiden ha vært sterk her.

I Molbech (1850) oppgis et ordspråk som på et vis knytter det sammen: «Den kom tidsnok, som kom i Grevens Feide». Wikipedia introduserer en tredje teori, nemlig at hovne adelsfolk hadde for vane å komme sent, og jo høyere status desto senere; at grevens tid var å komme helt i siste liten. Det er slik det oftest brukes i dag (også i Danmark), men selv om teorien er asossiativt logisk, virker det spekulativt, og helt uten kildebelegg. Det er utrolig merkelig at et såpass spesielt idiom har en uavhengig dansk og en finlandsvensk etymologi, og at det har blitt rørt sammen og funnet en slags tredje betydning er sånn sett ikke det rareste.

Illustrasjon: George Cruikshank, Frightening Society 1842

Redigert 31.10.2016: Rostgaards eksempel fra 1600 lagt til.

.

I grevens tid