engelsk: Sisyphean task; tysk Sisyphusarbeit

En meningsløs arbeidsoppgave uten ende.

Den greske mytologiens helter har gjerne store brister i personligheten, slette karaktertrekk eller gjør elendige valg som til slutt fører til deres fall. Det gjør dem mindre til sjablonger og er en av grunnene til at historiene om dem fascinerer etter tusenvis av år. Jeg er mindre sikker på om Sisyfos likevel burde regnes blant heltene, eller om han ikke egentlig bare er en superskurk med visse underholdende nihilistiske trekk.

Den eldste skriftlige kilden om Sisyfos er kanskje en linje i Homers Iliaden (Østbyes 1920-gjendiktning, rev. 1991): «Innerst i Argos, det hesterike land, er byen Efyra. / Der var Sisyfos konge, den klokeste hersker som levde.» Efyra blir antatt er forløperen til Korint. Han er også nevnt i Hesiods Kvinnekatalogen, som kun finnes i fragmenter. Deretter støter Odyssevs på ham, slik han er mest kjent, i dødsriket i Odysseen (Østbye 1922, 6. utg. 2000): «Sisyfos så jeg tillike. Han veltet i endeløs møye / stadig en sten, uhyre av vekt med de kraftige armer. / Kjempetak tok han og strevde hårdt med hender og føtter / veltet han stenen mot toppen; men når han til sist skulle styrte / stenblokken ut over kammen, da veltet den om ved sin tyngde. / Nedover fjellsiden rullet den skamløse sten imot sletten. / Spente han da sine sener på ny og veltet, mens svetten / strømmet fra hvert et lem og støvskyen føk om hans hode.» Det er en utspekulert evig helvetets pine, slik også Tantalos, Tityos og Ixion ble til del i Hades, og som sikkert har gitt inspirasjon til mange senere helvetesfremstillinger.

De antikke kildene om hva Sisyfos hadde gjort for å fortjene en slik straff, er mange, men gjerne fragmentariske eller summariske. Satt sammen av fortellinger i Theognis i Elegier (strofe 703 flg., 6. årh fvt.), (Pseudo)-Apollodorus i Bibliotheca 1,9 (fra første eller andre årh.), Pausanias’ Beskrivelse av Hellas (200-tallet) og Aiskhylos’ tapte satyrspill Sisyfos på rømmen som gjenfortalt av Pherekydes (Müller, fragment 78, 6. årh. fvt.), blir historien denne:

Da Zevs bortførte og voldtok elveguden Asopus’ datter, Aegina, fortalte Sisyfos, som hadde sett det, det til faren hennes under forutsetning av å få en vannkilde. Zevs, som måtte slå tilbake et angrep fra Asopus, ble ganske sinna og sendte Thanatos (Døden) for å ta sladrehanken. (Ingen av tekstene gir uttrykk for at Zevs selv er noe å bebreide.) Sisyfos klarte å utmanøvrere Thanatos og lenke ham fast, med det resultat at menneskene overalt sluttet å dø. Situasjonen ble uholdbar og Ares måtte til slutt frigjøre Thanatos, og bragte deretter Sisyfos i hans varetekt. Før det rakk Sisyfos å instruere sin kone om at hun skulle la være å begrave ham og droppe de foreskrevne ritene. Vel nede i dødsriket klarte Sisyfos så å overtale Hades (Persefone ifølge Theognis) om en liten permisjon slik at han kunne dra tilbake å ordne opp i den skammelige mangelen (som også inkluderte offergaver til Hades). Tilbake blant de levende stakk han selvfølgelig av, og måtte oppspores og denne gang fanges av Hermes. Straffen for å lure døden to ganger samt å yppe seg med Zevs, og dermed blasfemi, ble for evig å slite en kampestein opp et fjell som så rullet ned igjen rett før toppen. Det er primært denne opprøreren Albert Camus tar utgangspunkt i i sitt kjente essay Myten om Sisyfos fra 1942.

Av andre og mindre tilforlatelige fremstillinger om Sisyfos oppsummerer mythindex.com (med videre henvisninger): «As king of Corinth he promoted navigation and commerce, but was fraudulent, avaricious, and altogether of bad character, and his whole house was in as bad repute as he himself». Hyginus (64 fvt. til år 17) skriver i Fabulæ 60 at han hatet sin bror Salmoneus, og ønsket å drepe ham. Etter råd fra Apollon satte han barn på sin niese Tyro, som fødte to gutter som skulle være skjebnebestemt til å ta livet av sin morfar-onkel. Men slik gikk det ikke, for Tyro myrdet sine barn da hun fikk høre om profetien. En annen historie nevnt av Hyginus (fabel 201) og Plutark i Greske spørsmål (1. årh.), med støtte i Euripides Kyklopen (ca. 408 fvt.), forteller at Sisyfos voldtok Antiklea, som like etter giftet seg med Laertes, og dermed var Odysseus’ egentlige far.

Sisyfosarbeid henspiller naturlig nok på det meningsløse ved arbeidet han var satt til for evig tid. Som Camus skriver: «[Gudene] hadde, ikke uten grunn, tenkt seg at det ikke finnes verre straff enn et unyttig, håpløst arbeide». Allerede Lucretius i Om tingenes natur (ca. 55 fvt.) gjør bruk av Sisyfos som klisjé for dette (Sparres oversettelse fra 1978): «Sisyphos kjenner vi også vel fra vår daglige omgang: / mannen som beiler til folkets gunst, søker ære og rangstegn, / og som, forbitret og slått, dog alltid må gjenta sitt forsøk. / Den som tar på seg et endeløst strev, i jakt efter makten – / nytteløs i seg selv, og et mål han aldri når frem til –, / han ruller tungt, med uendelig slit, en sten oppad bakken.» Det er politikere Lucretius skriver om.

I avisen Statsborgeren sto det 16. november 1837 et usignert innlegg med tittel Hvorfor omskifte saa Mange med Aarene politisk Trosbekjendelse? Det er egentlig en kritikk av det mange uttrykker med klisjeen den som ikke er radikal i sin ungdom, har intet hjerte, og den som ikke er konservativ som gammel, har ingen hjerne: «Forholdt det sig saaledes, vilde det ei være Umagen værd at pønske paa Forbedringer i Samfundet; thi man vidste da iforveien, at sligt ikkun vilde vorde Sisyfus’s Arbeide (Tidsspilde), og at Stenen som man gjør sig Umage for at faae op til Klippens Top, om en Stund atter vil rulle ned i Dypet.» Henrik Wergeland var på den tiden redaktør for Statsborgeren, og han hadde brukt den hyppig som talerør for sine mange angrep på erkefienden Welhaven. I Morgenbladet 15. april 1838 er en anonym innsender noe lei av begge to: «Men at W[elhaven] nu vil skille Wergeland endog ved den almindelige Anerkjendelse af hans Digteraand, forekommer mig deels for et ligesaa fortvivlet Forsøg, som Sisyphus’s Arbeide, hvis Qvaler W. har besjunget for os».

Arnulf Øverland skriver syrlig i En kjetters bekjennelser (1969) om en lærer som hadde beskrevet ham som en ateist som markerte et frafall fra et høyere livssyn, og dermed fra en høyere kultur til noe lavere: «Han er den typiske eksponent for vår tids vulgærkristendom, og ved å citere ham så vidt utførlig, har jeg spart meg for det sisyfos-arbeide å forklare hva kristendom er.» For øvrig var Øverland i 1933 den siste som ble tiltalt for blasfemi i Norge. Han ble frikjent, og deretter var blasfemiparagrafen en sovende bestemmelse inntil den ble opphevet da ny straffelov trådte i kraft i 2015.

Illustrasjon: Thomas Rowlandson: The English Dance of Death, 1815