Tennene løper i vann

Thomas-Rowlandson-Dinners-Drest-in-the-Neatest-Manner 1811.jpg

engelsk: make one’s mouth water; tysk: das Wasser läuft im Mund zusammen

Å glede seg til noe, gjerne et næringsmiddel eller annet man finner attråverdig.

Hentydningen til å sikle er nært forbundet med forventningen om mat, en såkalt ubetinget respons, Les videre “Tennene løper i vann”

Tennene løper i vann

Hylekor

breaking the news

engelsk: booing crowd; tysk: Buhrufe aus der Menge

Opprinnelig betød et hylekor en flokk av hylende mennesker, men det ble fort et bilde på massiv misnøye. Det har så vidt jeg kan se alltid ligget en form for misbilligelse i anvendelsen, og beskriver helst massiv syting og mas. Les videre “Hylekor”

Hylekor

Barmhjertig samaritan

the-remarkable-convenience-of-hoops-for-young-mothers-in-the-country-by-george-cruikshank-harpers-weekly-1857

engelsk: good Samaritan; tysk: barmherziger Samariter

En som handler uselvisk mot andre og utviser empati og omsorg, gjerne for fremmede. Varianter er en god samaritan(er), eller bare samaritan(er). Ironisk eller nedlatende anvendelse er ganske vanlig. Les videre “Barmhjertig samaritan”

Barmhjertig samaritan

Rund baut

mennsker i båt holk

 engelsk: all round; tysk: ringsherum

Overalt, alle, over det hele, alt. Baut er et maritimt uttrykk som betyr å vende skipet, fra engelsk, (a)bout ship (Merriam-Webster). Det er vanlig i uttrykket eller gjøre baut (vende skipet mot vinden slik at det får vinden på den andre siden), og som verb, å baute, altså å krysse, det vil si å seile opp mot vinden (veksle mellom bidevind for styrbord halser og bidevind for babord halser). Rund baut skulle i så fall bety helt rundt.

Som bout er det oppført i Dansk-Engelsk Søe-Lexicon (1808, s. 21) av Ludvig Herbert de Saint-Simon: «Bout, board, t[a]ck. / at staae en Bout til Søes, to stand off. / at staae et Bout mod Landet, to stand in» samt «Boute, to beat, to ply to windward by tacking, to turn to windward». Ivar Alnæs registrerte frasen i en artikkel fra 1902, Bidrag til en ordsamling over sjømandssproget, som også er den eldste beskrivelse jeg kan finne med overført betydning: «Her er en del engelske ord, som ikke er nævnt ovenfor; jeg tager dem i alfabetisk orden: baut – omkring; i udtr. rund ’baut – rundt omkring, overalt.»

Eldste treff i Nasjonalbiblioteket er et reisebrev i Nednæs Amtstidende 21.5.1904, Brev fra Syd-Afrika, der det berettes fra en hesteauksjon: «Paa ryggen sad altid en liden kafferboy; naar saa hesten var beskuet rundt bout, gav boyen den et slag med sin pisk og i galop bar det rundt pladsen for at kjøberne skulde se, at den ikke manglede noget paa skankerne». Så en annen reportasje, Gjennem Tyskland, Belgien og England under krigens tegn, skrevet av E. Gabrielsen i arbeiderpartiavisen Social-Demokraten 1.9.1914: «Oppe under buelampen det russiske aristokrati i fornem tilbaketrukkethet – længre nede bolstret endel jøder sig omkring mellem pakkasserne – riktig i sit element – danske og norsk haandverkere med snadden i mundviken, mens den norske sjømand i sin brede tryghet sender sin tobakssause rund baut.» Litt henslengt antisemittisme var tydeligvis rund baut den gang. Jeg avslutter med Tore Skoglund i Tre herrer helt bortreist (1990, s. 64): «Smil og glede rund baut».

Illustrasjon: John Leech, i G. Abbott À Becket, The Comic History of Rome, 1852

 

Rund baut

Ugler i mosen

ulv trubadur hood c a 1836

engelsk: something fishy is going on; tysk: Da ist etwas im Busch

Noe som ikke stemmer, noe er mistenkelig, noe galt er i gjære, og tilsvarende noe muffens. Det er vel ganske kjent at uglene en gang var ulver og at mose betyr myr på dansk. Opprinnelig var nok uttrykket ulver i mosen mer om fare på ferde enn bare at noe ikke er helt som det skal. Les videre “Ugler i mosen”

Ugler i mosen

Tantaloskvaler

honore-daumier-le-supplice-de-tantale-le-carivari-1842

engelsk: torments of Tantalus, tantalising; tysk: Tantalusqualen 

Å lide tantaloskvaler er å begjære noe som er rett utenfor rekkevidde. Det skrives oftest med den latiniserte varianten tantaluskval.

Homer lar Odyssevs reise gjennom dødsriket i Odysseen (ellevte sang), og i avsnittet før han ser Sisyfos, beskriver han Tantalos (Østbyes 1922-overs., 7. utg. 2000): «Tantalos så jeg tillike. Han døyet de bitreste kvaler, / stående midt i en sjø som nådde ham opp under haken. / Gubben så ut til å pines av tørst, men fikk ikke drukket; / ti når han bøyde seg ned for å leske sin brennende gane, / sugedes vannet tilbake og svant, og rundt om hans føtter / viste seg jorden den sorte. En gud lot det stadig forsvinne. / Løvrike trekroner hvelvet et tak over oldingens hode, / bugnende rikt av granater, av pærer og rødmende epler, / fikener søte av smak og fullmodne grønne oliven. / Dog så titt som den gamle med hendene grep efter frukten / løftet et vindstøt den bugnende gren mot de regntunge skyer.» Å lide tantaluskvaler blir dermed resultatet av fristelser uten tilfredsstillelse. Akkurat som ved beskrivelsen av Sisyfos gir ikke Homer noen forklaring på hvorfor Tantalos var tildelt denne evige pine. Man kan vel gå ut fra at myten var allemannseie for det homeriske publikum i det åttende århundre fvt.

Fortellingen om Tantalos har tatt flere former, men noe er gjennomgående: Han var en velstående konge som nøt gudenes respekt, men taklet ikke denne æren og ble grådig og fornærmet dem, og for dette ble straffet hardt i Tartaros, en avgrunn i dødsriket (Hades). Hva overtredelsene mot gudene besto i, varierer i de forskjellige beskrivelsene, men også om straffen finnes det to versjoner. Tantalos var invitert til et gilde hos Zevs, som noen beskriver som hans far, jf. Euripides’ Orestes (408 fvt. – Andre kilder oppgir Tmolos som Tantalos’ far). Her fikk han innsikt i guddommelige hemmeligheter som han så røpet til vanlige mennesker (Hyginus, 64 fvt. til år 17, i Fabulæ 82 og Euripedes). Pindar forteller i Olympian (476 fvt.) at Tantalos stjal nektar og ambrosia fra gudenes bord, og ga det til sine svirebrødre, men det er jo kanskje en metafor for å røpe de guddommelige hemmeligheter (ambrosia betyr udødelighet) og sånn den samme historien. Det finnes andre fortellinger, som bl.a. involverer tyveriet av Zevs’ hund og mened (Antoninus Liberalis i Pandareus), men den verste historien om Tantalos kan man bl.a. lese i Servius’ Kommentarer til Æneiden VI og i Hyginus’ fabel 83. Her fortelles at han slaktet og parterte sin egen sønn, Pelops, kokte og serverte ham til gudene for å teste dem. Bare Demeter endte opp med å smake på gutten, muligvis fordi hun var sløvet av sorg. Syndemotivet som kildene oppgir, er oftest Tantalos’ grådighet, som også gir straffen med de uoppnåelige fristelsene en viss proporsjonalitet.

Den andre straffen er gjengitt hos Alkman (600-tallet fvt.), Plutark, som siterer Arkhilokhos (ca. 680 til ca. 645 fvt.), Alkaios (620 til 500-tallet fvt.) og Pindar (ca. 522 til 443 fvt.). Her fortelles at Zevs hengte en diger stein over hodet på Tantalos, som han hadde enorm angst for at skulle dette ned. Dette er versjonen Euripides tar utgangspunkt i i innledningen til Orestes (Coleridge overs., 1938): «Tantalus, the reputed son of Zeus, flies in the air, quailing at the rock which looms above his head; paying this penalty, they say, for the shameful weakness he displayed in failing to keep a bridle on his lips, when admitted by gods, though he was a man, to share the honors of their feasts like one of them.» Hyginus (i Fabulæ 83) er pragmatisk og kombinerer straffen for dette med både en stein hengende over hodet og fristelser som han akkurat ikke får tak i. Hadde disse forfattere vært mer lest i Norge, hadde vi formodentlig hatt klisjeen å ha en tantalosstein over hodet (og det brukes slik i L. Engelstofts Historisk kalender 1815), men vi har jo damoklessverd til den oppgaven.

Vårt uttrykk er uansett basert på pinen i Odysseen (og for så vidt andre, som Lukian (ca. 120 til 180) i dialogen Menippus og Tantalos, Ovid (43 fvt. til år 17) i Metamorfoser). Holberg bruker ikke uttrykket, men sammenligningen, i Peder Paars (1720): «Det viises ickun foer, men deraf intet faaer, / Som tørstig Tantalus, der seer, men intet naaer.» Derfra går det med tiden over til å bli mer billedlig, som et eksempel, som i Tronhiems […] Adresse-Contoirs Efterretninger 13. november 1789: «Vi lade denne Tantalus staae, for at mætte sig ved Klagen af hans Penge», via ordboksoppføring som en tantalus, tantalisk (Hansens Fremmed-Ordbog, 1851) frem til kvalene dukker opp i Den Norsk Rigstidende 2. juli 1827, om en lov som medførte økte kornpriser i England: «men at tillade, at et Folk drives til den høieste Ængstelse af Mangel […] og dog med Laas og Slaae og Bajonetter bevogte en Hob Korn, som det nesten kan naae med Tænderne, men ikke maa røre eller smage uden for en Betaling, som det ikke formaaer at give derfor, det er, at overgaae Alt, hvad man hidtil har hørt om, i at paalægge andre tantaliske Qvaler.» Emilie Diriks bruker det i et brev til venninnen Camilla Collett forsommeren 1838: «men af Dig har jeg ondt, Camilla! Gud, hva vil det ikke koste dig inden du faaer udstridt? Armes Kind! – For dig bliver det sande Tantalus Qvaler.»

Fra noe mer samtidig litteratur kan man lese i Finn Alnæs Koloss (1963): «‘Jeg ned til elva og drikke vann, ellers tørster jeg ihjel.’ Jeg nådde ikke fram. Jeg segnet om ved bredden. Å tantaluskvaler, det var som rant livet forbi meg i elva!» Begrepet er nok ikke så mye i bruk lenger om vi skal dømme etter funn i Nasjonalbiblioteket: En og annen oversettelse, og nyutgivelser av eldre forfattere som Jonas Lie og Knut Hamsun. Ellers lever det sitt liv i oppslagsverker og mytesamlinger. På tysk brukes det som på norsk, uten at antall treff er overveldende, mens det svært vanlige adjektivet tantalising/tantalizing på engelsk med tiden også har fått betydning som noe attråverdig generelt, hvilket kanskje er en indikasjon på at det er svært lite som oppleves som uoppnåelig i våre dager.

Illustrasjon: Honore Daumier, Le supplice de Tantale, Le Carivari 1842

.

Tantaloskvaler