Tennene løper i vann

Thomas-Rowlandson-Dinners-Drest-in-the-Neatest-Manner 1811.jpg

engelsk: make one’s mouth water; tysk: das Wasser läuft im Mund zusammen

Å glede seg til noe, gjerne et næringsmiddel eller annet man finner attråverdig.

Hentydningen til å sikle er nært forbundet med forventningen om mat, en såkalt ubetinget respons, og kanskje mest kjent fra eksperimentene til Ivan Pavlov på hunder, men selvfølgelig ytterst gjenkjennelig på en selv, og beskrivelser som å få vann i munnen går langt tilbake i tid. Dette bildet med tenner som løper, skulle tyde på at disse satt rimelig løst i munnen, men løpe har også betydningen bevegelsesmelte (se f.eks. Moth, ca. 1700: «Snêen løber i vand», og på linjen under «Hanß tender løber i vand» og «floden løber igennem byen». Vannebo (2013) skriver at uttrykkets løpe har en inkoativ betydning, dvs. et begynnende aspekt eller en overgang (som f.eks. gulne, våkne).

Store medisinske leksikon skriver på oppslaget Kjertler: «Spyttkjertlene fungerer under påvirkning av nerveimpulser som opptrer automatisk (reflektoriske nerveimpulser). Under påvirkning av forventning kan man imidlertid også få tennene til å ‘løpe i vann’. Dette betyr at kjertlene begynner å virke og utskille spytt allerede når man bare tenker på bestemte nærings- og nytelsesmidler».

Uttrykket er brukt i P.J. Coldings Etymologicum (1622, på s. 671): «naar vandet løber en til Tenderne. Munden staar fuld aff Vand». Frasen er inkludert i Norsk-lappisk Ordbog fra 1852 (s. 710) som  «čacce bačča njalbmai» – uten at det nødvendigvis betyr at det var i bruk slik i samisk langt tilbake, men jeg synes det er interessant at det er noe ordbokforfatteren syntes skulle med.

Så til en erindring fra Bergen, der Elisabeth Welhaven (søster til Johan Sebastian) skildrer hva som ringer som bjeller for henne i Fra Staden og Stranden (1870, s. 137): «og saa hvad der maaske allermest tiltalte den opvoxende Slægt – mine Tænder løber i Vand, naar jeg tænker paa det: Laxerejmer og Tommelskringler og Jomp-Æg.» Jeg aner ikke hva noe av det er. Hva som får spyttkjertlene til å produsere, varierer naurlig nok. Ibsen lar den gufne typen «Den fremmede passageren» ombord på et skip i Nordsjøen si til Peer Gynt:

Havet gaar højt, som Huse.
Ah, ens Tænder løber i Vand!
Tænk, hvilke Vrag det inatt vil knuse; –
og tænk, hvilke Lig, der vil drive iland!

Klisjeen kan endog være poetisk, som hos Olaf Bull i Vaarkjenning (1913): «Det bruser – ens tænder løber i vand, / ens svælg vil fyldes, ens hjerte iler – –», eller hos Astrid Hjertenæs Andersens Bøketrær om høsten (1980):

Det er som om skogbunnens tenner
løper i vann
ved synet av fallende løv.

Den engelske ekvivalenten her finner vi i hvert fall tilbake til Richard Edens The Decades of the newe worlde fra 1555 (s. 181) om kannibaler som venter på sitt bytte: «For these craftie foxes [kannibalene] seemed to make signes of peace, when in theyr mindes they conceaued a hope for a daintie banquet: And espying their enemies a farre of, beganne to swalowe theyr spettle as their mouthes watered for greedines of theyr pray». Dette igjen er en oversettelse av Petrus Martyr Anglerius De orbe novo decades (1516), latinskspråklig førstehåndsskildringer fra det nyoppdagede Amerika. Jeg finner ikke noen søkbar utgave av denne, men uttrykket salivam movere var å finne i flere latinske ordbøker. Med denne knaggen kan man greit finne begrepet i klassiske latinske skrifter, som Senecas Epistulae Morales (år 65), epistel 79: «Aut ego te non novi aut Aetna tibi salivam movet», oversatt: «Now if Aetna does not make your mouth water, I am mistaken in you».

Så spørs det da om denne Aetna kan konkurrere med skipsforlis og drukning eller Jomp-Æg og Laxerejmer i å få spyttkjertlene i gang.

* Illustrasjon: Thomas Rowlandson, Dinners Drest in the Neatest Manner, 1811

.

 

Tennene løper i vann

Hylekor

breaking the news

engelsk: booing crowd; tysk: Buhrufe aus der Menge

Opprinnelig betød et hylekor en flokk av hylende mennesker, men det ble fort et bilde på massiv misnøye. Det har så vidt jeg kan se alltid ligget en form for misbilligelse i anvendelsen, og beskriver helst massiv syting og mas.

22. november 2016 skrev Kristin Clemet på sin blogg: «Å bruke begreper som ‘hylekoret’ om dem som er uenig med deg, eller å antyde at man er for ‘svenske tilstander’ eller åpne grenser, fordi man reagerer på tonen og retorikken som brukes, er ikke passende for en statsråd.» Bakgrunnen var Sylvi Listhaugs formulering på Facebook (via Dagbladet 22.11.2016): «‘Bli med og si klart og tydelig ifra at vi ikke lar oss stoppe av dette hylekoret. Vi vil fortsette å kjempe for en streng og bærekraftig asylpolitikk som sikrer den norske velferdsmodellen’, skrev innvandrings- og integreringsministeren på Facebook i går kveld.» Det er nok ordvalget anvendt som hersketeknikk for å redusere andres synspunkter som sutrete og kronisk negative Clemet reagerer på. Dette er en nyanse som ikke fremgår i ordbokdefinisjonen til Nynorskordboka (og tilsvarende mangelfullt i Bokmålsordboka og andre oppslagsverker): «opinionsgruppe som høglydt gjev uttrykk for misnøye over noko; proteststorm». For dansk gir DDO en bedre beskrivelse: «gruppe af personer der beklager sig højlydt på en jamrende, kværulerende eller chikanerende måde». Men også denne definisjonen tar utgangspunkt i anvenderens synsvinkel, og gjenspeiler ikke at det oftest brukes som retorisk merkelapp.

Det eldste eksempel jeg finner ved søk i Nasjonalbiblioteket, er i avisen Den Frimodige 16.1.1852 (som gjengir fra Tromsø Tidende). Det er en beskrivelse fra indre Finnmark om «Finnernes religiøse forvildelser […] thi det er paa Vanviddets Standpunkt, den stakkels Fjeldfin nu befinder sig, ikke enkeltviis, men i Masse». Læstadianer-bevegelsen hadde fått stor utbredelse i området, og kirken var svært misfornøyd med denne lekmannsvekkelsen blant samene. Derfor ble presten Nils Vibe Stockfleth sendt til Kautokeino i et forsøk på å roe gemyttene: «Ved den første Optræden blandt denne Menneskeflok maatte Stockfleths Sind, som enhver fornuftig Kristens, gribes af den smerteligste Medlidenhed. Mængden var saa forskregen, at den neppe havde Mæle længer; en hæs Hvæsen lød fra de Flestes Struber. Man samlede sig til Hylekor; Enkelte vare Fuldkommen afsindige.» Stockfleth var i utgangspunktet en forkjemper for at samene skulle beholde sitt språk og i noen grad sin samiske identitet (se f.eks. hans dagbok utgitt i 1860), men i dette arbeidet virket han mot sin hensikt, og konflikten eskalerte og toppet seg med Kautokeino-opprøret der lensmann Bucht og handelsmannen Ruth ble drept i november samme år. I sitatet er hylekor ganske konkret om hylende mennesker.

Av en artikkel i Aftenposten 19.9.1877 skjønner vi at verden er seg selv lik: «Resten af de Zigeunere, der for nogen Tid siden ankom med ‘Angelo’ til Kristianssand fra England, er nu idag ankommet hertil over Drammen og foreløbigt indsat paa Raadstuen for med det Første at tilbagesendes til England. […] Zigeunerne […] føle sig synlig generede over den Opmærksomhed, der vises dem fra Politiets Side, og da de erfarede, at de skulde overnatte paa Raadhusets Enemærker, opførte Kvinderne et fuldstendigt Hylekor med ægte sydlandske Gebærder.» Deretter følger spekulasjoner over i hvilket område disse «fremmede Fanter» hadde tenkt å gjøre ugagn og kriminalitet gjennom vinteren og at det «er dette, som for enhver Pris maatte forhindres, og Ingen vil vist forsvare den Mening, at dette fra vore Autoriteters Side skulde være ‘en inhuman Fremgangsmaade imod Fremmede, der Intet havde forbrudt;’». Her kan nok hylingen fortsatt ha vært til stede, men holdningen i teksten er også tydelig desavuerende.

Som merkelapp på de andres sutring har hylekoret alltid egnet seg godt. Her avisen 1ste Mai 28.4.1916: «Selv kapitalismens aller ivrigste halleluja-korister undser sig nu for at istemme hylekoret mot 8-timerskravet som et utslag av dovenskabens og nydelsessykens djævleklo i folket». Vi skal vel være glad for at dette hylekoret forstummet. Så fra den andre siden, i Den revolusjonære makt utgitt av Høires Centralstyre i 1933 skriver Realph Norland (s. 38): «Det er ovenpå slike uttalelser og de beslutninger som fulgte dem, at hele det agitatoriske hylekor skriker op som en skjæreflokk straks en konservativ mann slår fast at sosialistene vil anvende våpen i sin kamp.» Et eksempel førti år senere, der jeg tror hylekoret fikk rett, er i Grunnsirkel i marxismen-leninismen, trinn 2 (1974, s. 18): «Mange progressive blei i sin tid med på det reaksjonære hylekoret mot Folkets Kina fordi de ikke forsto Indias rolle i det sosialimperialistiske spillet.» Tonen i disse politiske tekstene indikerer, som for Sylvi Listhaug, at formuleringen ikke brukes for å overbevise noen, men for å spisse frontene.

Det er altså et vanlig, om enn ikke spesielt elegant retorisk grep Sylvi Listhaug benytter seg av når hun betegner meningsmotstandere som et hylekor. Det kan uansett være greit å minne statsråden på at hylekor er oppført på listen over uparlamentariske uttrykk som ikke er tillatt å si fra talerstolen på Stortinget (via Torbjørn Røe Isaksens blogg, konservativ.no). I Norges nasjonalforsamling skal nemlig representantene være gode forbilder.

(Dagen etter Listhaugs Facebook-innlegg stilte ifølge Aftenposten rundt 100 mennesker utenfor statsrådens kontor og hylte mot vinduet hennes. Som man reder, ligger man, kan man vel si).

Hylekor blir også brukt om dyreadferd, særlig hunder og ulver, som hos Nansen i Fram over Polhavet (1897, s. 386): «Ret som det er istemmer de et hylekor, så det sikkert må høres i Sibirien, og trætter og kjekler til ulddotterne fyker.» De fleste engelsk-norsk-ordbøker gir oversettelsen howling chours, men det dekker i hovedsak bare dyrekorene eller reelle kor som altså hyler. Det engelske og tyske oversettelsesforslaget jeg har gitt, er ikke helt dekkende, men var det nærmeste jeg kom.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1831

 

.

Hylekor

Barmhjertig samaritan

the-remarkable-convenience-of-hoops-for-young-mothers-in-the-country-by-george-cruikshank-harpers-weekly-1857

engelsk: good Samaritan; tysk: barmherziger Samariter

En som handler uselvisk mot andre og utviser empati og omsorg, gjerne for fremmede. Varianter er en god samaritan(er), eller bare samaritan(er). Ironisk eller nedlatende anvendelse er ganske vanlig.

Fortellingen om den barmhjertige samaritan finner vi i Lukas 10,25 flg.: En lovkyndig spør Jesus om hva man skal gjøre for «å arve evig liv». De blir enige om at å elske sin neste er blant flere ting ganske avgjørende. Men på spørsmålet om hvem som er ens neste, svarer Jesus med en parabel: En reisende mellom Jerusalem og Jeriko ble overfalt av røvere, skamslått og frastjålet klærne. Halvdød lå han i veikanten og ble passert av både en prest og en levitt (en slags kaste av tempeltjenere). Begge gikk utenom den skadde mannen uten å hjelpe. Så kommer det en samaritan som stanser opp, gnir sårene med olje og vin, bandasjerer ham og tar stakkaren med til et herberge, steller ham gjennom natten og betaler for pleie en stund fremover. «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» spør Jesus til slutt. Svaret er ikke så vanskelig.

Det var nok en like åpenbar parabel i sin tid, men det å plassere en samaritan i denne rollen (i stedet for f.eks. en vanlig israelitt, som ville vært det naturlige i hierarkiet prest–levitt–menigmann) er nok en viktig del av poenget. I Det nye testamente er det ytterligere tre relaterte henvisninger til samaritanere. I Lukas 17,11 flg. gjør Jesus ti spedalske menn friske, men bare én av dem, en samaritan, kommer tilbake og viser takknemlighet: «Jesus sa: ‘Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?’» Så i Johannes 4,9, hvor Jesus har bedt om å få vann ved en kilde: «‘Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?’ For jødene omgås ikke samaritanene». Til slutt i Johannes 8,48: «Da svarte jødene: ‘Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og har en ond ånd i deg?’». Samaritanere opptrer flere ganger, men disse fire bibelstedene indikerer tydelig jødenes antipati.

Samaritanene er ifølge R. Plummers The Samaritans (2016, s. 19) et etno-religiøst folk, det vil si at de definerer seg både utfra etnisitet og tro, og som utgangspunkt var det forbud mot inngifte og konvertitter. Det er en sårbar rekrutteringsstrategi, som reduserte dem til knapt over 100 individer på slutten av 1800-tallet. En oppmykning i nyere tid har etter deres eget nyhetsbrev resultert i en befolkning på 810 mennesker per 2016. Deres opprinnelige kjerneområde er Nordriket, Judea, og særlig det bibelske Samaria, som i dag i hovedsak utgjør den nordlige og største del av Vestbredden i det palestinske selvstyreområdet. Samaritanene anerkjenner kun de fem mosebøkene i Bibelen som hellige tekster, og en variant med en rekke avvikelser fra den hebraiske Tora. Av disse forskjellene, der størstedelen bare dreier seg om ortografi og småting, er faktisk en god del i overensstemmelse med Septuaginta, den greske oversettelsen som de første kristne gamle testamenter var basert på (og som fortsatt regnes som kanonisk i den ortodokse kirken), samt i noen grad Hieronymus’ vulgata, som dermed avviker fra den hebraiske bibelen. Noen avgjørende forskjeller er det selvfølgelig også, hvorav den viktigste nok er at det tiende bud hos samaritanene stadfester Garisimfjellet som det helligste sted for å tilbe Gud, og ikke Jerusalem (forbudet mot å begjære din nestes esel er hos dem det niende bud). Splittelsen antas å ha skjedd etter den assyriske invasjon av Nordriket i 722 fvt., og påfølgende diaspora for jødene i denne delen av landet (en hendelse som også har medvirket til uttrykket ramaskrik). I dag bor nesten hele folket i to områder, hvorav det ene er i tilknytning til Garisimfjellet nær Nablus og resten i Holon utenfor Tel Aviv (Wikipedia med videre henvisninger).

Som begrep i norsk har nok den barmhjertige samaritan fulgt på bibeloversettelsene fra 1500-tallet. Moralen i Lukas 10 er for eksempel gjendiktet på rim i Flores Sapientiae Divinae (1596) av Hallvard Gunnarsson, en av Oslo-humanistene i norsk renessanse: «Din neste elske du lige saa, / Som Samarit den Saargiorde laa.» Uavhengig av bibelfortellingen er det først å se hos Niels Lauridsen Arctander i Trøst oc Raad (1600): «Hand er den rette Samaritan der forbinder voris bræck».

Frasen er utsatt for hyppig ironisk eller nedlatende anvendelse, som var det noe naivt i å praktisere nestekjærlighet. Fra 1800-tallet er det i hvert fall mye slik bruk av klisjeen, eksempelvis i Bergens Adressecontoirs Efterretninger 27. februar 1836: «Helland yttrede sig i sin Indrykkelse i No. 15 lig en barmhjertig Samaritan ‘at han tilgiver den gamle Mand’»; Elise Aubert, Dagny (1882, s. 306): «En Klodrian, som ikke kan staae, brækker Benet ved Præmierendet idag, og strax skal Bernhard agere barmhjertig Samaritan»; Ragnar Knoph, Oversikt over Norges rett (1937, s. 208): «[…] og endelig at det ikke var redningsmannens tanke å opptre som barmhjertig samaritan, som ingen refusjon krever». Kim Småge i Containerkvinnen (1997, s. 130) kan stå som eksempel fra nyere tid: «Så det er slik det henger sammen, lille venn, tenker betjent Halvorsen. Du smisket deg inn med fru Steen slik at hun lot deg få vente i oppgangen, hun syntes vel synd på deg, barmhjertig samaritan som hun er.»

Internettsøk på samaritan gir svært mange treff som navn på sykehus, veldedighets- og hjelpeorganisasjoner, formodentlig av kristent grunnsyn, men ellers ser det ut til at frasen har ganske tilsvarende og variabel anvendelse på engelsk og tysk, og sikkert langt flere europeiske språk.

Innen forskningen er det for øvrig noe som heter barmhjertig samaritan-eksperiment, beskrevet av Adele Flakke Johannessen i en artikkel på forskning.no som en type «der deltakerne blir holdt for narr, og der det sentrale forskningsetiske kravet om informert samtykke ikke oppfylles». Tilsynelatende stammer det fra J.M. Darley og C.D. Batsons forskningseksperiment From Jerusalem to Jericho (1973), der de ved å skape en lignende situasjon som i Bibelen, undersøkte variabler for hva som medførte at folk eventuelt stoppet opp for å hjelpe en trengende fremmed.

Det litt snodigklingende ordet barmhjertig kan også fortjene noen ord. Det kommer via middellavtysk barmhertich (Falk og Torp), ev. barmherlich (De Caprona), men det er ikke hjertet som fyller hele barmen, men det samme ordet vi finner i forbarme, (ir)barmen fra armaheirts/armhertich, der første ledd er det samme i begge språk: arm, elendig, satt sammen med hjerte. Med hjerte for de arme. Dette igjen skal være en oversettelse fra latin, misericors, der miser betyr ulykkelig (som i miserabel) og cor jo betyr hjerte.

Man kan formode at parabelen gjennom århundrene har vært blant de mer anvendte temaer i kirkens søndagsprekener fordi det fint og enkelt forklarer nestekjærlighet, uavhengig om man fra før av kjenner til forholdet mellom samaritaner og jøder. Derfor er det også blitt en del av dagligspråket. Men det er noe overraskende at frasen så ofte benyttes uten hjertelige intensjoner. Som om flere tusen år gamle fordommer fortsatt sitter klistret til navnet på et nesten forsvunnet folk som knapt noen lenger vet om.

Illustrasjon: George Cruikshank: «The Remarkable Convenience of Hoops for Young Mothers in the Country», Harper’s Weekly, 1857

.

Barmhjertig samaritan

Rød som en hummer

Hummer på kull Totoya Hokkei (Japan, 1780–1850)

engelsk: go (red as a) beetroot, red as a lobster;
tysk: rot wie eine Tomate, rot wie ein Krebs

Rødmende, unaturlig rød. Hummer, en tifotkreps som lever i saltvann, får en distinkt rødfarge ved koking. Den europeiske hummeren er ellers blåsvart mens den amerikanske kan være grønn til brun-oransje. Når man bruker similen rød som en hummer, er det naturlig nok den kokte varianten man viser til, og noen ganger betyr det også bare at den beskrevne er mer rød enn vanlig, f.eks. solbrent, sint eller svært anstrengt. Ofte vil det beskrive skam eller sinne, knyttet til at man rødmer, og slik i det eldste funnet i NB, en oversettelse av ungarske Maurus Jokai (Mór Jókai) Den Skjønne Michal trykket som føljetong i Bergens Tidende 27.9.1878: «Da Heinrich igjen gik bort var han saa rød som en hummer, og han kom ud av Værelset med Ryggen vendt mod Døren, af hvilken Omstændighed de i Kjøkkenet lyttende Tjenstepiger uddrog diverse Slutninger». Et norsk eksempel, også i en føljetong fra samme år, Just W. Floods En sømands Hændelser (senere utgitt som Fem Aar tilsjøs) i Fædrelandet 18.11.1878: «Først blev jeg staaende rød som en Hummer i Ansigtet og ønskede mig langt bort fra Professoren og Temperance hall».

* Illustrasjon: Hummer på kull, Totoya Hokkei (1780–1850)

.

Rød som en hummer

Rund baut

mennsker i båt holk

 engelsk: all round; tysk: ringsherum

Overalt, alle, over det hele, alt. Baut er et maritimt uttrykk som betyr å vende skipet, fra engelsk, (a)bout ship (Merriam-Webster). Det er vanlig i uttrykket eller gjøre baut (vende skipet mot vinden slik at det får vinden på den andre siden), og som verb, å baute, altså å krysse, det vil si å seile opp mot vinden (veksle mellom bidevind for styrbord halser og bidevind for babord halser). Rund baut skulle i så fall bety helt rundt.

Som bout er det oppført i Dansk-Engelsk Søe-Lexicon (1808, s. 21) av Ludvig Herbert de Saint-Simon: «Bout, board, t[a]ck. / at staae en Bout til Søes, to stand off. / at staae et Bout mod Landet, to stand in» samt «Boute, to beat, to ply to windward by tacking, to turn to windward». Ivar Alnæs registrerte frasen i en artikkel fra 1902, Bidrag til en ordsamling over sjømandssproget, som også er den eldste beskrivelse jeg kan finne med overført betydning: «Her er en del engelske ord, som ikke er nævnt ovenfor; jeg tager dem i alfabetisk orden: baut – omkring; i udtr. rund ’baut – rundt omkring, overalt.»

Eldste treff i Nasjonalbiblioteket er et reisebrev i Nednæs Amtstidende 21.5.1904, Brev fra Syd-Afrika, der det berettes fra en hesteauksjon: «Paa ryggen sad altid en liden kafferboy; naar saa hesten var beskuet rundt bout, gav boyen den et slag med sin pisk og i galop bar det rundt pladsen for at kjøberne skulde se, at den ikke manglede noget paa skankerne». Så en annen reportasje, Gjennem Tyskland, Belgien og England under krigens tegn, skrevet av E. Gabrielsen i arbeiderpartiavisen Social-Demokraten 1.9.1914: «Oppe under buelampen det russiske aristokrati i fornem tilbaketrukkethet – længre nede bolstret endel jøder sig omkring mellem pakkasserne – riktig i sit element – danske og norsk haandverkere med snadden i mundviken, mens den norske sjømand i sin brede tryghet sender sin tobakssause rund baut.» Litt henslengt antisemittisme var tydeligvis rund baut den gang. Jeg avslutter med Tore Skoglund i Tre herrer helt bortreist (1990, s. 64): «Smil og glede rund baut».

Illustrasjon: John Leech, i G. Abbott À Becket, The Comic History of Rome, 1852

 

Rund baut

Tvi vøre

THACKERAY’S MARGINAL SKETCHES 2

engelsk: fie upon you; tysk: sei verflucht

Tvi er opprinnelig et onomatopoetikon for lyden av å spytte, og i de fleste sammenhenger brukt som uttrykk for vemmelse, og ifølge etymonline.com i relasjon med ordet fy. Se ellers generelt om tvi i oppslaget tvi tvi.

Tvi vøre, et uttrykk som dukker opp i eldre skrifter, særlig eventyr, hører man kanskje ikke mange under 110 år si lenger. Det gir likevel rundt 500 treff i aviser og bøker i NB fra etter år 2000. Det er registrert av Ivar Aasen i hans Ordbog over det norske Folkesprog (1850, s. 589) på oppslaget vera: «I Sætersdalen forekommer i saadanne Tilfælde Formen ‘vøre’ (aab. ø), som maaske er et Slags Konjunktiv. Hermed jævnføres Udraabet ‘Tvi vøre dæ’ hvorved man yttrer Forbitrelse og Afsky for en Ting (B. og Ag. Stift)». I noen tilfeller er det skrevet med o, som hos Kristofer Janson, De Fredløse (1894, s. 265): «‘Tvi vore Strilen, som ikkje betri Saksi kann bruka’ ropad han og kjøyrde i det same Kniven i Bringa paa Søren radt til Skaftet.» Man må håpe strilene har lært nå, og blitt flinkere til å bruke saks i våre dager.

Vøre er nok en variant av det gamle ordet vorde, bli, som vi kan lese i Moth (ca. 1700): «Tvi! vôrde dig». Tidligst kan jeg finne det i et håndskrift av Christiern Pedersen Jærtegns-Postil – Vinterparten fra 1515 om ukvemsordene Jesus fikk høre på korset (s. 360): «Jøderne robede paa hannem met atskillige bespottelser oc skendelige ord[.] Somme sagde Skamme dig nw[.] Oc Twi vorde dig». En herlig kraftvariant finnes i oversettelsen av Martin Mollers Manuale De praeparatione ad mortem; Lifvet i Døden  (1692, s. 45): «Tvi vorde dig Diefvel du Helvedis Myrdere, hvor ynckelig har du mig tilreed, min Forstand har du formørkket, min Villie forvendt, mit Hjerte og alle mine Kræfter forstyrret.» Livet i døden? … tvi tvi!

* Illustrasjon: Margtegning i kladdebok av William Makepeace Thackeray (1811–1863)

 

.

Tvi vøre

Ikke det grann

pèlerinage de vie humaine de Digulleville kiste 1401-1410.PNG

engelsk: not in the slightest; tysk: nicht im Entferntesten

Ikke noe. Vi har mange måter å formulere det tilsvarende på, som ikke (d)et fnugg, ikke det minste, ikke en døyt, ikke det spor. Grann brukes her med samme betydning som fnugg, smule, ubetydelighet. I Falk og Torp (1903–1906) oppgis at ordet er avledet av angelsaksisk grindan, knuse, male (tilsvarende engelsk grind), og da vel synonymt med ikke en smule. Grand på norrønt betyr ellers skade (Fritzner 1886). Et annet opphav kan være gran som den minste vektenheten, ifølge SNL tilsvarende 3,8 milligram, 3,6 mg om det gjaldt penger og 62 mg som apotekermål. I så fall er det i slekt med den engelske målenheten grain (fra korn, av latin granum), som ifølge Britannica utgjør ca. 65 mg, og tysk gran, spansk/italiensk grano, nederlandsk grein osv., alle i størrelsesorden 50–70 mg. I Norge ble tilsvarende enhet vanligvis kalt en æs (16 grann).

Kalkar siterer i sin Ordbog til det ældre danske sprog (1300–1700) blant annet Nye Danske Magazin II, som skal ha et eksempel fra 1510: «the ere flere, en i solen er grandh». Andre eldre eksempler på ordet har vi i Christen Staphensøn Bangs Postilla Catechetica (kommentar til Luthers lille katekisme, bind 2 1651, s. 1319): «For huilcken Hedningene ere actede, som en Draabe aff en Spand, oc som et Grand i Veyskaalene, ja som intet» og Dorothe Engelbretsdatters «Morgen-Suck» i Siælens Sang-Offer (1678, s. 196): «Giff hannem Hierted hver en grand, / Hand er detz rette Eyermand». Moths ordbok fra ca. 1700: «gran eller grand/et/Er det ringeste eller mindste, som er til, eller kand tenkes. Atomus», og som eksempel: «der var ei det mindste gran at see».

Det er noe snålt og fremmedlydende å putte ordet det før substantivet i dette og lignende uttrykk. Helt slik finner jeg det i NB først i Dagbladet 3.11.1879 (som siterer fra Fedraheimen): «Eg er ikkje det Grand glad i dei Bladi, som ligg her og vil dylja burt fyr os det, som er uppe hjaa andre Folk». I skjønnlitteraturen først hos Arne Garborg, Mannfolk (1886): «Jeg undres ikke det Grand paa at hun gir sin Mann en god Dag».

Hvis det er et grann, for eksempel et lite et, så får vi frasen lite grann. N.F.S Gruntdvig i Danne-virke (fjerde bind, 1819, s. 75): «Der behøves i det Mindste et lille Grand sund Fornuft», og Hans Allums Provindsiaden fra 1831 (i muntlig stil, s. 57): «Dom har bejynt herute lite Gran», er så vidt jeg kan se de første i NB. Det blir ofte uttalt litegranne, (og for så vidt ofte også skrevet slik med 48 000 googletreff, og iallfall brukt siden Christian Krohg i Albertine (1886, s. 125): «ossaa skulde du klippe den litegranne»), men uten oppføring i Norsk Ordbok eller Bokmålsordboka.

* Illustrasjon: Fra de Digullevilles Pèlerinage de vie humaine, 1401–1410

 

.

 

Ikke det grann

Ugler i mosen

ulv trubadur hood c a 1836

engelsk: something fishy is going on; tysk: dem Braten nicht trauen

Noe som ikke stemmer, noe er mistenkelig, noe galt er i gjære, og tilsvarende noe muffens. Det er vel ganske kjent at uglene en gang var ulver og at mose betyr myr på dansk. Opprinnelig var nok uttrykket ulver i mosen mer om fare på ferde enn bare at noe ikke er helt som det skal.

Ulver i mosen finnes i Peder Syvs Danske Ordsproge (1682) under emnet Fare (nr. 2089): «Der er ondt i Gryden; onde tov paa rokke. Ulve i mosen; høgen i hylderne», og under Ond. Ondskab. U-lykke (nr. 6807): «Smaa ulykker vare tidt for større. Her er ond tov paa rok; Onde i gære; Ulve i mosen; Høgen i hylderne». Moths ordbok (ca. 1700) har på oppslaget Ûlf: «der er ûlve i mosen. Tempestas ingruit»; latinen betyr noe sånt som at en storm truer.  

Falk og Torp (1903–1906) skriver «[e]fterat ulvene var udryddede i Danmark, misopfattedes dialektformen uller som ‘ugler’, medens den repræsenterer ‘ulve’». DR.dk skriver at «[i] Sønderjylland havde man oven i købet en blandingsform, for der sagde man: ‘Der er uller i mosen’», og oppgir at uglene kom da ulvene ble utryddet. Også dansk Wikipedia mener det er fra jysk dialekt. Sjællandsfødte N.F.S. Grundtvig benytter likevel uller i mosen i sin Snorre-oversettelse Norges Konge-Krønike (1818–1822, s. 695), så litt mer utbredelse enn sør på Jylland har det nok hatt. Også Språkrådet, SNL og Wikipedia påstår at ulvens utryddelse medvirket overgangen fra ulv til ugle.

Ulven ble utryddet i Danmark først i 1813 (Hein 2015), så da stemmer det ikke helt med at ODS oppgir en håndskriftkilde i Det Kgl. Bibl. i København alt fra begynnelsen av 1700-tallet som dokumenterer anvendelse av ugler i mosen, og det finnes (med samme betydning som i dag) hos Holberg i Dend Pandtsatte Bonde-Dreng (1731, III,3): «Spring strax hen og see. Ach jeg er bange der er Ugler i Mosen» samt i Huus-Spøgelse (1753, III,7): «Hvad vil det sige: Jeg troer her er Ugler i Mosen». Det er altså ikke mange år mellom eldste belegg for begrepet ulver i mosen (Peder Syv i 1682) til uglene fløy inn i frasen, men Syv skrev jo om faktisk etablerte talemåter og ordspråk, og det er kanskje ikke et typisk uttrykk til bruk i religiøse tekster og for kansellistene på 1500- og 1600-tallet, som utgjør store deler av de skriftlige kildene før 1700.

Selv om uglene tok over for ulvene i de danske myrene, eksisterte de lenge side om side i idiomet, som hos Steen Steensen Blicher i fortellingen Viinhandleren og Herremanden (1846, s. 27): «‘Aah!’ tyssede Faderen , ‘der er ingen Ulve i den Mose – tredsindstyve Aar – graa Haar!’», i Hedmarkens Amtstidende 25.8.1882: «… Indsenderen har sanket Temaet til Avisartiklen i sin nærmest omgivende Vennekreds, som ikke har anet Ulver i Mosen …» og i Edv. Blaumüllers Agnete og Havmanden (1894, s. 79):

Jeg hader Vrøvl. De forarges på mig,
og mener, jeg slipper Ulve i Mosen,
så har De vel selv så rent Mel i Posen,
at De enten kan svare Ja eller Nej.

I Norge finnes det så sent som i 1921 i oversettelsen av Ellis’ Paa Ohio (en av Hjortefot-bøkene, s. 16): «og først da jeg hørte skuddet, skjønte, at der var ulver i mosen». Siden er det bare ugler å finne i mosen. At utryddelsen av ulven i et land skulle hatt særlig å si for et fast uttrykk, virker ikke fullstendig overbevisende. Jeg tviler på at danskene helt glemte dyret. At ulve, ugle og ulle i Danmark hadde et lydlikt sammenfall, har jeg derimot lite problemer med å tro, og at slørete diksjon har skapt et humoristisk nonsens-begrep som var lett å omfavne og utbre av innflytelsesrike forfattere som Holberg og Grundtvig.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1836

.

Ugler i mosen

Tantaloskvaler

honore-daumier-le-supplice-de-tantale-le-carivari-1842

engelsk: torments of Tantalus, tantalising; tysk: Tantalusqualen 

Å lide tantaloskvaler er å begjære noe som er rett utenfor rekkevidde. Det skrives oftest med den latiniserte varianten tantaluskval.

Homer lar Odyssevs reise gjennom dødsriket i Odysseen (ellevte sang), og i avsnittet før han ser Sisyfos, beskriver han Tantalos (Østbyes 1922-overs., 7. utg. 2000): «Tantalos så jeg tillike. Han døyet de bitreste kvaler, / stående midt i en sjø som nådde ham opp under haken. / Gubben så ut til å pines av tørst, men fikk ikke drukket; / ti når han bøyde seg ned for å leske sin brennende gane, / sugedes vannet tilbake og svant, og rundt om hans føtter / viste seg jorden den sorte. En gud lot det stadig forsvinne. / Løvrike trekroner hvelvet et tak over oldingens hode, / bugnende rikt av granater, av pærer og rødmende epler, / fikener søte av smak og fullmodne grønne oliven. / Dog så titt som den gamle med hendene grep efter frukten / løftet et vindstøt den bugnende gren mot de regntunge skyer.» Å lide tantaluskvaler blir dermed resultatet av fristelser uten tilfredsstillelse. Akkurat som ved beskrivelsen av Sisyfos gir ikke Homer noen forklaring på hvorfor Tantalos var tildelt denne evige pine. Man kan vel gå ut fra at myten var allemannseie for det homeriske publikum i det åttende århundre fvt.

Fortellingen om Tantalos har tatt flere former, men noe er gjennomgående: Han var en velstående konge som nøt gudenes respekt, men taklet ikke denne æren og ble grådig og fornærmet dem, og for dette ble straffet hardt i Tartaros, en avgrunn i dødsriket (Hades). Hva overtredelsene mot gudene besto i, varierer i de forskjellige beskrivelsene, men også om straffen finnes det to versjoner. Tantalos var invitert til et gilde hos Zevs, som noen beskriver som hans far, jf. Euripides’ Orestes (408 fvt. – Andre kilder oppgir Tmolos som Tantalos’ far). Her fikk han innsikt i guddommelige hemmeligheter som han så røpet til vanlige mennesker (Hyginus, 64 fvt. til år 17, i Fabulæ 82 og Euripedes). Pindar forteller i Olympian (476 fvt.) at Tantalos stjal nektar og ambrosia fra gudenes bord, og ga det til sine svirebrødre, men det er jo kanskje en metafor for å røpe de guddommelige hemmeligheter (ambrosia betyr udødelighet) og sånn den samme historien. Det finnes andre fortellinger, som bl.a. involverer tyveriet av Zevs’ hund og mened (Antoninus Liberalis i Pandareus), men den verste historien om Tantalos kan man bl.a. lese i Servius’ Kommentarer til Æneiden VI og i Hyginus’ fabel 83. Her fortelles at han slaktet og parterte sin egen sønn, Pelops, kokte og serverte ham til gudene for å teste dem. Bare Demeter endte opp med å smake på gutten, muligvis fordi hun var sløvet av sorg. Syndemotivet som kildene oppgir, er oftest Tantalos’ grådighet, som også gir straffen med de uoppnåelige fristelsene en viss proporsjonalitet.

Den andre straffen er gjengitt hos Alkman (600-tallet fvt.), Plutark, som siterer Arkhilokhos (ca. 680 til ca. 645 fvt.), Alkaios (620 til 500-tallet fvt.) og Pindar (ca. 522 til 443 fvt.). Her fortelles at Zevs hengte en diger stein over hodet på Tantalos, som han hadde enorm angst for at skulle dette ned. Dette er versjonen Euripides tar utgangspunkt i i innledningen til Orestes (Coleridge overs., 1938): «Tantalus, the reputed son of Zeus, flies in the air, quailing at the rock which looms above his head; paying this penalty, they say, for the shameful weakness he displayed in failing to keep a bridle on his lips, when admitted by gods, though he was a man, to share the honors of their feasts like one of them.» Hyginus (i Fabulæ 83) er pragmatisk og kombinerer straffen for dette med både en stein hengende over hodet og fristelser som han akkurat ikke får tak i. Hadde disse forfattere vært mer lest i Norge, hadde vi formodentlig hatt klisjeen å ha en tantalosstein over hodet (og det brukes slik i L. Engelstofts Historisk kalender 1815), men vi har jo damoklessverd til den oppgaven.

Vårt uttrykk er uansett basert på pinen i Odysseen (og for så vidt andre, som Lukian (ca. 120 til 180) i dialogen Menippus og Tantalos, Ovid (43 fvt. til år 17) i Metamorfoser). Holberg bruker ikke uttrykket, men sammenligningen, i Peder Paars (1720): «Det viises ickun foer, men deraf intet faaer, / Som tørstig Tantalus, der seer, men intet naaer.» Derfra går det med tiden over til å bli mer billedlig, som et eksempel, som i Tronhiems […] Adresse-Contoirs Efterretninger 13. november 1789: «Vi lade denne Tantalus staae, for at mætte sig ved Klagen af hans Penge», via ordboksoppføring som en tantalus, tantalisk (Hansens Fremmed-Ordbog, 1851) frem til kvalene dukker opp i Den Norsk Rigstidende 2. juli 1827, om en lov som medførte økte kornpriser i England: «men at tillade, at et Folk drives til den høieste Ængstelse af Mangel […] og dog med Laas og Slaae og Bajonetter bevogte en Hob Korn, som det nesten kan naae med Tænderne, men ikke maa røre eller smage uden for en Betaling, som det ikke formaaer at give derfor, det er, at overgaae Alt, hvad man hidtil har hørt om, i at paalægge andre tantaliske Qvaler.» Emilie Diriks bruker det i et brev til venninnen Camilla Collett forsommeren 1838: «men af Dig har jeg ondt, Camilla! Gud, hva vil det ikke koste dig inden du faaer udstridt? Armes Kind! – For dig bliver det sande Tantalus Qvaler.»

Fra noe mer samtidig litteratur kan man lese i Finn Alnæs Koloss (1963): «‘Jeg ned til elva og drikke vann, ellers tørster jeg ihjel.’ Jeg nådde ikke fram. Jeg segnet om ved bredden. Å tantaluskvaler, det var som rant livet forbi meg i elva!» Begrepet er nok ikke så mye i bruk lenger om vi skal dømme etter funn i Nasjonalbiblioteket: En og annen oversettelse, og nyutgivelser av eldre forfattere som Jonas Lie og Knut Hamsun. Ellers lever det sitt liv i oppslagsverker og mytesamlinger. På tysk brukes det som på norsk, uten at antall treff er overveldende, mens det svært vanlige adjektivet tantalising/tantalizing på engelsk med tiden også har fått betydning som noe attråverdig generelt, hvilket kanskje er en indikasjon på at det er svært lite som oppleves som uoppnåelig i våre dager.

Illustrasjon: Honore Daumier, Le supplice de Tantale, Le Carivari 1842

.

Tantaloskvaler