Tvi vøre

THACKERAY’S MARGINAL SKETCHES 2

engelsk: fie upon you; tysk: sei verflucht

Tvi er opprinnelig et onomatopoetikon for lyden av å spytte, og i de fleste sammenhenger brukt som uttrykk for vemmelse, og ifølge etymonline.com i relasjon med ordet fy. Se ellers generelt om tvi i oppslaget tvi tvi.

Tvi vøre, et uttrykk som dukker opp i eldre skrifter, særlig eventyr, hører man kanskje ikke mange under 110 år si lenger. Det gir likevel rundt 500 treff i aviser og bøker i NB fra etter år 2000. Det er registrert av Ivar Aasen i hans Ordbog over det norske Folkesprog (1850, s. 589) på oppslaget vera: «I Sætersdalen forekommer i saadanne Tilfælde Formen ‘vøre’ (aab. ø), som maaske er et Slags Konjunktiv. Hermed jævnføres Udraabet ‘Tvi vøre dæ’ hvorved man yttrer Forbitrelse og Afsky for en Ting (B. og Ag. Stift)». I noen tilfeller er det skrevet med o, som hos Kristofer Janson, De Fredløse (1894, s. 265): «‘Tvi vore Strilen, som ikkje betri Saksi kann bruka’ ropad han og kjøyrde i det same Kniven i Bringa paa Søren radt til Skaftet.» Man må håpe strilene har lært nå, og blitt flinkere til å bruke saks i våre dager.

Vøre er nok en variant av det gamle ordet vorde, bli, som vi kan lese i Moth (ca. 1700): «Tvi! vôrde dig». Tidligst kan jeg finne det i et håndskrift av Christiern Pedersen Jærtegns-Postil – Vinterparten fra 1515 om ukvemsordene Jesus fikk høre på korset (s. 360): «Jøderne robede paa hannem met atskillige bespottelser oc skendelige ord[.] Somme sagde Skamme dig nw[.] Oc Twi vorde dig». En herlig kraftvariant finnes i oversettelsen av Martin Mollers Manuale De praeparatione ad mortem; Lifvet i Døden  (1692, s. 45): «Tvi vorde dig Diefvel du Helvedis Myrdere, hvor ynckelig har du mig tilreed, min Forstand har du formørkket, min Villie forvendt, mit Hjerte og alle mine Kræfter forstyrret.» Livet i døden? … tvi tvi!

* Illustrasjon: Margtegning i kladdebok av William Makepeace Thackeray (1811–1863)
Tvi vøre

Legg igjen en kommentar