engelsk: booing crowd; tysk: Buhrufe aus der Menge
Opprinnelig betød et hylekor en flokk av hylende mennesker, men det ble fort et bilde på massiv misnøye. Det har så vidt jeg kan se alltid ligget en form for misbilligelse i anvendelsen, og beskriver helst massiv syting og mas.
22. november 2016 skrev Kristin Clemet på sin blogg: «Å bruke begreper som ‘hylekoret’ om dem som er uenig med deg, eller å antyde at man er for ‘svenske tilstander’ eller åpne grenser, fordi man reagerer på tonen og retorikken som brukes, er ikke passende for en statsråd.» Bakgrunnen var Sylvi Listhaugs formulering på Facebook (via Dagbladet 22.11.2016): «‘Bli med og si klart og tydelig ifra at vi ikke lar oss stoppe av dette hylekoret. Vi vil fortsette å kjempe for en streng og bærekraftig asylpolitikk som sikrer den norske velferdsmodellen’, skrev innvandrings- og integreringsministeren på Facebook i går kveld.» Det er nok ordvalget anvendt som hersketeknikk for å redusere andres synspunkter som sutrete og kronisk negative Clemet reagerer på. Dette er en nyanse som ikke fremgår i ordbokdefinisjonen til Nynorskordboka (og tilsvarende mangelfullt i Bokmålsordboka og andre oppslagsverker): «opinionsgruppe som høglydt gjev uttrykk for misnøye over noko; proteststorm». For dansk gir DDO en bedre beskrivelse: «gruppe af personer der beklager sig højlydt på en jamrende, kværulerende eller chikanerende måde». Men også denne definisjonen tar utgangspunkt i anvenderens synsvinkel, og gjenspeiler ikke at det oftest brukes som retorisk merkelapp.
Det eldste eksempel jeg finner ved søk i Nasjonalbiblioteket, er i avisen Den Frimodige 16.1.1852 (som gjengir fra Tromsø Tidende). Det er en beskrivelse fra indre Finnmark om «Finnernes religiøse forvildelser […] thi det er paa Vanviddets Standpunkt, den stakkels Fjeldfin nu befinder sig, ikke enkeltviis, men i Masse». Læstadianer-bevegelsen hadde fått stor utbredelse i området, og kirken var svært misfornøyd med denne lekmannsvekkelsen blant samene. Derfor ble presten Nils Vibe Stockfleth sendt til Kautokeino i et forsøk på å roe gemyttene: «Ved den første Optræden blandt denne Menneskeflok maatte Stockfleths Sind, som enhver fornuftig Kristens, gribes af den smerteligste Medlidenhed. Mængden var saa forskregen, at den neppe havde Mæle længer; en hæs Hvæsen lød fra de Flestes Struber. Man samlede sig til Hylekor; Enkelte vare Fuldkommen afsindige.» Stockfleth var i utgangspunktet en forkjemper for at samene skulle beholde sitt språk og i noen grad sin samiske identitet (se f.eks. hans dagbok utgitt i 1860), men i dette arbeidet virket han mot sin hensikt, og konflikten eskalerte og toppet seg med Kautokeino-opprøret der lensmann Bucht og handelsmannen Ruth ble drept i november samme år. I sitatet er hylekor ganske konkret om hylende mennesker.
Av en artikkel i Aftenposten 19.9.1877 skjønner vi at verden er seg selv lik: «Resten af de Zigeunere, der for nogen Tid siden ankom med ‘Angelo’ til Kristianssand fra England, er nu idag ankommet hertil over Drammen og foreløbigt indsat paa Raadstuen for med det Første at tilbagesendes til England. […] Zigeunerne […] føle sig synlig generede over den Opmærksomhed, der vises dem fra Politiets Side, og da de erfarede, at de skulde overnatte paa Raadhusets Enemærker, opførte Kvinderne et fuldstendigt Hylekor med ægte sydlandske Gebærder.» Deretter følger spekulasjoner over i hvilket område disse «fremmede Fanter» hadde tenkt å gjøre ugagn og kriminalitet gjennom vinteren og at det «er dette, som for enhver Pris maatte forhindres, og Ingen vil vist forsvare den Mening, at dette fra vore Autoriteters Side skulde være ‘en inhuman Fremgangsmaade imod Fremmede, der Intet havde forbrudt;’». Her kan nok hylingen fortsatt ha vært til stede, men holdningen i teksten er også tydelig desavuerende.
Som merkelapp på de andres sutring har hylekoret alltid egnet seg godt. Her avisen 1ste Mai 28.4.1916: «Selv kapitalismens aller ivrigste halleluja-korister undser sig nu for at istemme hylekoret mot 8-timerskravet som et utslag av dovenskabens og nydelsessykens djævleklo i folket». Vi skal vel være glad for at dette hylekoret forstummet. Så fra den andre siden, i Den revolusjonære makt utgitt av Høires Centralstyre i 1933 skriver Realph Norland (s. 38): «Det er ovenpå slike uttalelser og de beslutninger som fulgte dem, at hele det agitatoriske hylekor skriker op som en skjæreflokk straks en konservativ mann slår fast at sosialistene vil anvende våpen i sin kamp.» Et eksempel førti år senere, der jeg tror hylekoret fikk rett, er i Grunnsirkel i marxismen-leninismen, trinn 2 (1974, s. 18): «Mange progressive blei i sin tid med på det reaksjonære hylekoret mot Folkets Kina fordi de ikke forsto Indias rolle i det sosialimperialistiske spillet.» Tonen i disse politiske tekstene indikerer, som for Sylvi Listhaug, at formuleringen ikke brukes for å overbevise noen, men for å spisse frontene.
Det er altså et vanlig, om enn ikke spesielt elegant retorisk grep Sylvi Listhaug benytter seg av når hun betegner meningsmotstandere som et hylekor. Det kan uansett være greit å minne statsråden på at hylekor er oppført på listen over uparlamentariske uttrykk som ikke er tillatt å si fra talerstolen på Stortinget (via Torbjørn Røe Isaksens blogg, konservativ.no). I Norges nasjonalforsamling skal nemlig representantene være gode forbilder.
(Dagen etter Listhaugs Facebook-innlegg stilte ifølge Aftenposten rundt 100 mennesker utenfor statsrådens kontor og hylte mot vinduet hennes. Som man reder, ligger man, kan man vel si).
Hylekor blir også brukt om dyreadferd, særlig hunder og ulver, som hos Nansen i Fram over Polhavet (1897, s. 386): «Ret som det er istemmer de et hylekor, så det sikkert må høres i Sibirien, og trætter og kjekler til ulddotterne fyker.» De fleste engelsk-norsk-ordbøker gir oversettelsen howling chours, men det dekker i hovedsak bare dyrekorene eller reelle kor som altså hyler. Det engelske og tyske oversettelsesforslaget jeg har gitt, er ikke helt dekkende, men var det nærmeste jeg kom.
