engelsk: make one’s mouth water; tysk: das Wasser läuft im Mund zusammen

Å glede seg til noe, gjerne et næringsmiddel eller annet man finner attråverdig.

Hentydningen til å sikle er nært forbundet med forventningen om mat, en såkalt ubetinget respons, og kanskje mest kjent fra eksperimentene til Ivan Pavlov på hunder, men selvfølgelig ytterst gjenkjennelig på en selv, og beskrivelser som å få vann i munnen går langt tilbake i tid. Dette bildet med tenner som løper, skulle tyde på at disse satt rimelig løst i munnen, men løpe har også betydningen bevegelse, smelte (se f.eks. Moth, ca. 1700: «Snêen løber i vand», og på linjen under «Hanß tender løber i vand» og «floden løber igennem byen». Vannebo (2013) skriver at uttrykkets løpe har en inkoativ betydning, dvs. et begynnende aspekt eller en overgang (som f.eks. gulne, våkne).

Store medisinske leksikon skriver på oppslaget Kjertler: «Spyttkjertlene fungerer under påvirkning av nerveimpulser som opptrer automatisk (reflektoriske nerveimpulser). Under påvirkning av forventning kan man imidlertid også få tennene til å ‘løpe i vann’. Dette betyr at kjertlene begynner å virke og utskille spytt allerede når man bare tenker på bestemte nærings- og nytelsesmidler».

Uttrykket er brukt i P.J. Coldings Etymologicum (1622, på s. 671): «naar vandet løber en til Tenderne. Munden staar fuld aff Vand». Frasen er inkludert i Norsk-lappisk Ordbog fra 1852 (s. 710) som  «čacce bačča njalbmai» – uten at det nødvendigvis betyr at det var i bruk slik i samisk langt tilbake, men jeg synes det er interessant at det er noe ordbokforfatteren syntes skulle med.

Så til en erindring fra Bergen, der Elisabeth Welhaven (søster til Johan Sebastian) skildrer hva som ringer som bjeller for henne i Fra Staden og Stranden (1870, s. 137): «og saa hvad der maaske allermest tiltalte den opvoxende Slægt – mine Tænder løber i Vand, naar jeg tænker paa det: Laxerejmer og Tommelskringler og Jomp-Æg.» Jeg aner ikke hva noe av det er. Hva som får spyttkjertlene til å produsere, varierer naurlig nok. Ibsen lar den gufne typen «Den fremmede passageren» ombord på et skip i Nordsjøen si til Peer Gynt:

Havet gaar højt, som Huse.
Ah, ens Tænder løber i Vand!
Tænk, hvilke Vrag det inatt vil knuse; –
og tænk, hvilke Lig, der vil drive iland!

Klisjeen kan endog være poetisk, som hos Olaf Bull i Vaarkjenning (1913): «Det bruser – ens tænder løber i vand, / ens svælg vil fyldes, ens hjerte iler – –», eller hos Astrid Hjertenæs Andersens Bøketrær om høsten (1980):

Den engelske ekvivalenten her finner vi i hvert fall tilbake til Richard Edens The Decades of the newe worlde fra 1555 (s. 181) om kannibaler som venter på sitt bytte: «For these craftie foxes [kannibalene] seemed to make signes of peace, when in theyr mindes they conceaued a hope for a daintie banquet: And espying their enemies a farre of, beganne to swalowe theyr spettle as their mouthes watered for greedines of theyr pray». Dette igjen er en oversettelse av Petrus Martyr Anglerius De orbe novo decades (1516), latinskspråklig førstehåndsskildringer fra det nyoppdagede Amerika. Jeg finner ikke noen søkbar utgave av denne, men uttrykket salivam movere var å finne i flere latinske ordbøker. Med denne knaggen kan man greit finne begrepet i klassiske latinske skrifter, som Senecas Epistulae Morales (år 65), epistel 79: «Aut ego te non novi aut Aetna tibi salivam movet», oversatt: «Now if Aetna does not make your mouth water, I am mistaken in you».