Svartemarje

portable-lockup-epsom-1843-illustrated-london-life-in-k-williams-1977

engelsk: Black Maria; tysk: grüne Minna

En politivogn med mulighet for transport av flere arrestanter i bakrommet. I Lånord og lønnord hos folk og fant av Ragnvald Iversen (1939) føres det opp som Svarte-Maria eller Svarte-Marja, «et såkalt omsetings-lån, idet Svarte-Ma(r)ia må være en overføring av det engelske ‘kjælenavnet’ på politibilen: Black Mary. Ventelig er det helst gjennom sjøfolk dette ordet er overført til norsk.» I Kringla Heimsins – Norsk konversasjonsleksikon fra 1933 står det på oppslaget skjulesprog: «… Det vanlige s. som våre forbrydere bruger, dannes ved omstilling og tilføielser til dagligtalens ordforråd, hvori dog inngår et sterkt element av lokal slang og av de eldre forbrydersprog. Eksempler på det første er ord som Sorgens trille, Taugbåten, Svarte-Marja = politiets patrollvogn».

Uttrykket har antagelig opprinnelse fra New York; den eldste sikre referansen er ifølge Michael Quinion (2004) i New York Transcript 24. desember 1835: «A man named Henry Stage […] contrived to make his escape on Saturday last while on his way from Bellevue prison to the city in the carriage generally known as ‘Black Maria’». I Joseph Clay Neals Peter Ploddy, and Other Oddities fra 1844 heter en av fortellingene The Prison Van; or, The Black Maria. I Europa dukker det opp i detektivromanen Monsieur Lecoq av Émile Gaboriau fra 1868. Oversatt til norsk som Lecoq – oppdagerkongen i 1908, muligvis etter å ha gått som føljetong i VG: «… at træde ind i Sorte Maria uden at betænke sig.» Det ser ut til å være første forekomst i norsk. Gaboriau regnes for øvrig som en viktig inspirasjon for Conan Doyle (Haining 1981).

Bakgrunnen til navnet Maria i denne sammenheng er ukjent. Det finnes fantasifulle fortellinger om veddeløpshester og staute vertshusbestyrerinner, men ingen som ser ut til å kunne tåle nærmere etterprøving. Frem til 1986/87 var norske politibiler svarte og hvite, men akkurat kassebilene som gikk under navnet svartemarja var faktisk mørkegrønne, slik også i Tyskland, der kallenavet er grønne Minna. Lengre tilbake var de nok svarte, mens dagens svartemarjer faktisk er hvite (se bilder på Wikipedia).

Sorgens trille var et kallenavn på arrest- og fangetransporten antagelig fra 1890-tallet. Det er ikke samtidige skriftelige kilder på dette, men i erindringsboken Fra vekterstuen til Møllergaten 19 av Redvald Larsen (1946) skriver han om 1890-tallet at det «var før bilens tid, da transporten foregikk med åpent hestekjøretøy. I denne ‘Sorgens trille’ som folkevittigheten fort døpte den, satt arrestanten til alminnelig beskuelse under transporten.» Uttrykket gikk ikke ut av bruk ved bilens komme, men levde side om side med svartemarje (og kanskje taubåten) i lang tid, som i de Lange (red.) Quisling-saken – samlet rettsreferat (1945): «Som kjent har det norske folk til hr. Quislings store beklagelse ikke hatt noen overdreven lyst til å se ham før, og det var heller ikke særlig mange mennesker samlet der hvor det var håp om å få et gløtt av ham eller ‘Svartemarja’ de minuttene det var grunn til å vente at han skulle starte sin kjøretur, ikke i sin pansrede tonntunge bil, men i ‘sorgens trille’». Frasen er oppført i Gleditsch’ slangordbok Det får’n si (1952), men fra 60-tallet er det overveiende i historiske fremstillinger uttrykket anvendes.

Illustrasjon: Portable lockup, Epsom, 1843, fra Illustrated London Life

.

Advertisements
Svartemarje

Om ikke alle julemerker slår feil

lisbeth-bergh-fra-vesle-embjorg-og-dyrene-3-1916

engelsk: unless all signs mislead; tysk: forslag mottas!

Bakgrunnen for disse julemerkene kan man lese om i boken Dagligt Liv i Norden i det 16de Aarhundrede, 7. Bog: Aarlige fester av Troels Troels-Lund (1903, s. 35): «Det var Spørgsmaalet om Vejret det kommende aar. Til Bestemmelse heraf slog man Juleaften paa Loftsbjelken med kridt tolv Kre[t]se, en for hver af Aarets Maaneder, og i hver av de følgende tolv Juledage afmærkede man saa i en af disse – i reglen ved at lade tom Plads betyde godt, overkridtet daarligt – hvorledes Vejret paa denne Dag havde været: klart, skyfuldt, Regn eller Sne, varmt, koldt osv. Hermed var Svaret givet, Aarets Vejrkort tegnet, thi som Vejret havde været paa hver av disse Aarets første Dage, vilde det blive i hele den tilsvarende Maaned.» Tilsvarende forklart hos Moth (ca. 1700): «Jule-merke/et/kaldes et tegn, som bønder giver agt pâ, i de tolf første dage effter jûl, hvorefter de sluter, at mânederne i det ny âr, skal blive i tilstand med veirlighed, ligesom de tolf dage har væredt.» I tillegg gir Moth to eksempelfraser: «Nu glipper alle julemerker» og «Uden alle jule merker slâer mig feil.» I Kalkar på oppslaget Juleminde siteres fra et dikt av Bording (1619–1677) med rimet: «en snidig qvinde. der haver lært at være viis og har sin jule-minde» som Kalkar mener betyr det samme, i tillegg gis en beskrivelse fra Bondepractica som nevner og beskriver julemerkene (Kalkar oppgir en utgave fra 1706, det finnes flere ved dette navn både eldre og nyere, uten at jeg finner denne utgaven). Samme folketro (men ikke ordet julemerke) er beskrevet på svensk i Olof Bromans Glysisvallur fra 1730 (via SAOB på oppslaget Jul-dag): «om väderleken ställer sig på the första 12 Juledagar; Så mena än nu månge, at the 12 månader i året skola rätta sig». De eldste nedskrevne julemerkene finnes i et håndskrift (NKS 66, 8vo) fra siste halvdel av 1300-tallet. Utfyllende om julemerkene og henvisninger til andre kilder finnes på oppslaget i Feilbergs Bidrag til en ordbog over det jyske almuesmål (1894–1904, s. 55).

Om ikke alle julemerker slår feil, bør da innebære at ingen av de tolv månedenes spådommer skal gå i oppfyllelse, noe som må ha skjedd ganske ofte (hvilke måneder har bare én værtype?), men det er vel brukt som en slags hyperbol. Den danske intrigemakeren og opplysningsmannen Niels Ditlev Riegels ga i 1790 anonymt ut et skrift kalt Julemærker fra Landet og Byen, bestående av en slags politiske værmerker for konstiusjonelle endringer i Danmark-Norge i kjølvannet av revolusjonen som året før var skjedd i Frankrike. Den avsatte statsmannen Ove Høegh-Guldberg, hvis fall Riegels hadde vært en av initiativtakerne til, mente at forfatteren hadde kalt sitt skrift «‘Julemærker,’ for at det skulle læses af ‘Pøbelen.’» (Horstbøll 2004). Skriftet ble offer for sensuren og utgiveren ilagt en bot på 200 riksdaler. Camilla Collett (fra da hun het Wergeland) bruker det uten større baktanker før julen 1833 i et brev til sin bror, Oscar (Breve 2, s. 10): «Marie [Herre] har jeg tænkt ikke at bede herop, da her bliver, hvis ikke alle Julemærker slaaer Feil, den kjedeligste Juul af sand Eidsvolsk Natur, at jeg ikke vil narre nogen herop.» Begrepet er visstnok blandet sammen med solemerker (Tryti 1985, s. 42), som egentlig beskriver noe annet, men som klisjé benyttes likt, f.eks. i uttrykket etter alle solemerker (å dømme), som i Reinskous Norsk-tysk ordbok (1933) er oppført som «efter alle julemerker å dømme». Det er nok nær enerådende å snakke om solemerker i dag: sist julemerker ble brukt uten å være ledsaget av en forklaring i bøker søkbare i Nasjonalbiblioteket,  var i en oversettelse av P.G. Wodehouses Den tjenende ånd (1952, s. 105): «Jeg vet ikke om det er verdt jeg drikker mer. Hvis ikke alle julemerker slålr feil, kommer jeg til å få et nytt anfall av den forbannede dyspepsien snart.»

En annen type julemerker, er de vi setter på julekortene, på engelsk: christmas seal; tysk: (Weihnachts-) Spendenmarken. Dette er et brevmerke (ofte kalt cinderellamerke), utgitt til inntekt for en veldedig sak i julen. Tradisjonen med julemerker oppsto i Danmark i 1904, spredte seg og ble vanlig i alle de nordiske landene (i Norge fra 1906 ved Norske Kvinners Sanitetsforening til inntekt for tuberkolosetruede familier), og til mange land ellers i verden (Wikipedia). Disse julemerkene slår meget feil om de ikke ledsages av et vanlig frimerke, da de ikke er gyldig som porto, (de tyske Weihnachtsmarken var dog en periode frankering med et påslag).

* Illustrasjon: Lisbeth Bergh, fra Vesle Embjørg og dyrene, 1916

Om ikke alle julemerker slår feil

Drikke jul

robert-seymour-bringin-christmas-home-tk-herveys-the-book-of-christamas-1836

Drikke jul vil i gamle dager si å feire, holde, og viser vel hvor viktig drikken var ved eldre tiders større begivenheter. Ord som gravøl og barsel (barnsøl) og uttrykket å drikke bryllup forteller noe om hvordan en feiring skulle være.

Å drikke jul er selvfølgelig et uttrykk fra norrøn tid, og kan dokumenteres blant de eldste skriftlige kilder vi har fra Norge, som i Torbjørn Hornkløves Haraldskvæði. Strofe 6 i Hrafnsmál her, et hyldningsdikt til Harald Hårfagre tidfestet til slutten av 800-tallet, forteller at vår store samlingskonge foretrakk å feire (drikke) julen utendørs i kamp, og alt som ung gikk han lei av innesitting, peiskos og stuegrising med dunbløte votter (puter under armene?):

Úti vill jól drekka,
ef skal einn ráða,
fylkir hinn framlyndi,
ok Freys leik heyja.
Ungr leiddisk eldvelli
ok inni at sitja,
varma dyngju
eða vöttu dúns fulla.

Jul drikker han ute
om han ene får rå,
den framlynte fyrste
og leiker Frøys leik;
ild ble han ung lei av,
inneliv og gryter,
varm kvinnestue,
eller dunbløte votter.
(oversatt av Rasmus J. Flo)

I både danske og norske oversettelser står det gjerne fotnoter om at Frøys lek = strid, kamp, men siden Frøy var en fruktbarhetsgud, er det også foreslått at det kan ha dreid seg om andre aktiviteter. Strofen er antagelig den første skriftlige dokumentasjonen på ordet jul i norsk, og primstavmerket for jul er naturligvis et drikkehorn.

Begrepet hadde ordboksoppføring i Moth (ca. 1700): «drikke jûl med en», med den latinske oversettelsen «pergræcari», leve som grekerne; i Erasmus’ Adagia beskrevet som å leve et behagelig liv. I Anders Sørensen Vedels samling av middelalderballader, Hundrevisebog fra 1591 finner vi i Kong Byrge i Suerige lader tuende sine Brødre suelte ihiel vdi Fengsel «I være vel komen i Brødre baade, / i dricke JUUl met min Herris Naade.» Tittelen på visen indikerer vel at det ble med drikken før de skulle sultes ihjel.

Frasen dukker opp i enkelte nyere skrifter, som kan indikere at det lenge har vært brukt i dagligtale noen steder, her Johannes Ristesund i Mine forfedre (1943): «Selskapeligheten i heimen innskrenket seg til å drikke jul hos naboer.» Men i moderne tid støter vi typisk mest på det i historiske romaner, som i Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter – Husfrue (1921): «Kongen agtet at drikke jul på Baagahus det aar.»

Frasen å drikke bryllup kan man finne norrøne eksempel på i Hrólfs saga Gautrekssonar (fra 1200-tallet): «því at hann vildi heima í Gautlandi drekka brúðlaup sitt». Et annet eksempel er i Hervarar saga ok Heiðreks (hvor det opptrer to dverger ved navn Durin og Dvalin, og en skog som heter Myrkviðr, alt velkjent fra Tolkien) fra sent 1200-tall: «Ok nú vill Angantýr fá dóttur jarls, er Sváfa hét, ok var nú drukkit brúðlaup þeira». Det nevnes i Jacob Rosteds Topographisk Journal for Norge (vol 10, nr. 33) som en skikk, og et problem, i 1808. Senere virker det som bruken beskriver eldre tradisjon, det er i hvert fall ikke lenger et generelt begrep for feiringen, selv om det neppe betød at bryllup var alkoholfrie utover 1800-tallet.

Illustrasjon: Robert Seymour, Bringing Christmas Home. Fra T.K. Herveys The Book of Christmas, 1836

Drikke jul

Den nye oljen

w-h-brooke-the-humorist-harrison-fishing-1832

engelsk: The new oil; tysk: das neue Öl

Den nye oljen er et begrep for hva som skal gi Norge inntekter, arbeidsplasser og innovasjon og velstand til erstatning for … den gamle oljen, altså den enorme industrien som dannet seg rundt funnene av olje- og gassforekomstene i Nordsjøen og Norskehavet fra 1969. Den nye oljen er for økonomien noe nær hva den nye vinen er for Theatercaféen.

Selv om vi antageligvis har tatt opp under halvparten av oljereservene (og langt mindre av gassforekomstene), er det en begynnende desperasjon rundt lav oljepris, miljøperspektiver og vissheten om at alt som går opp kommer ned. Det har aktualisert spørsmålet om hva som skal være Norges viktigste næring i fremtiden. Det mest opplagte svaret er ganske ofte det som var landets viktigste eksportvare før oljen, nemlig fisk, og nå særlig laks i oppdrett som i dag utgjør over halvparten av eksportverdien som ser ut til å havne på mer en 90 mrd. kroner i 2016 (seafood.no). Spesifikt om oppdrett i Adresseavisa 25.4.2016: «Laks er den nye oljen. Lave oljepriser og stigende laksepriser gjør laksenæringen stadig viktigere». Foreningen Norsk olje og gass er såpass engstelige for å falle av lasset at de har laget en kampanje de kaller Den nye oljen der fem studenter skal «stille de store spørsmålene rundt energi, velferd, klima og teknologi. Hva skal vi gjøre for å sikre den energien verden trenger og opprettholde den velferden vi har?» Det er ikke helt lett å se hva oljenæringen skal få ut av dette, annet enn litt sårt tiltrengt omdømmebygging, om noen gidder å lese det, da.

I engelsk er det overveiende data som fremstilles som den nye oljen. Ved frasesøk på «the new oil» er det i hvert fall 90 % data på de første 100 treffene, med enkelte ordspill om at big data er den nye big oil. Nå har kanskje Google egeninteresse i at det blir slik, men det virker ikke så veldig urimelig heller. Interessant nok er den første jeg kan se bruke denne frasen på norsk helt enig, i Truls Fallets oversettelse av svenske B.G. Wennerstens Den stillferdige revolusjonen – microprosessorer fra 1981 (s. 52): «Og om silicium er den nye oljen kunne vi sammenligne San Franscisco Bay Area med Den Persiske Gulf.»

Toppåret for norsk olje- og gasseksport var i 2008, da verdien passerte 684 mrd. kroner mens den var falt til 450 mrd. i 2015 (norskpetroleum.no). Det er likevel et stykke frem for sjømatnæringen, og på statsministerens halvårlige pressekonferanse 14.12.2016 (via aftenposten.no) kan vi lese: «Jeg vil gjerne avlyse jakten på den nye oljen, sa Solberg under sin oppsummerende pressekonferanse onsdag. Bare ulovlig virksomhet er i nærheten av å være like innbringende som olje og gass, framholdt hun. – Men regjeringen har ingen planer om å begynne narkohandel, forsikret hun.» På spørsmål fra VG 3.102016 om fisk er den nye oljen, svarte derimot fiskeriminister Per Sandberg: «Ja, på lang sikt bør vi ha ambisjoner om det.» Statsministeren bør vel nok en gang ta en prat med sine statsråder for å bli enige om regjeringens ståsted.

Uansett er det opplagt en stund til den nye oljen kan gi den gamle oljen den siste olje.

* Illustrasjon: W.H. Brooke, The Humorist 1832

Den nye oljen

Akilleshæl

Death_of_Achilles_Chalchidian_amphora 540 BCE

engelsk: Achilles heel; tysk: Achillesferse

Et sårbart punkt eller en svakhet i noe ellers robust.

Det er forskjellige myter som skildrer helten Akilles’ barndom. Den aktuelle forteller at han ble dyppet i elven Styx av sin mor, nymfen Thetis, for å gjøre ham usårlig. Men hælen Thetis holdt i ble ikke våt, og dermed var det hans eneste sårbare kroppsdel. I Trojanerkrigen blir Akilles truffet av en pil skutt av en annen mytologisk helt, Paris, nettopp i hælen. Vi må formode at pilen var forgiftet siden han raskt døde, evt. fikk han en veldig sinna infeksjon, men dette synes ikke særlig heltemodig for noen av de involverte, så i Homers Iliaden nevnes overhodet ikke denne myten. Hos Homer er Akilles gjennomgående menneskelig, sårbar og dødelig. Det er flere forvarsler om hans endelikt, men eposet slutter før Akilles’ død. Så vidt jeg kan se, er fortellingen om Akilles’ bad i Styx først omtalt i Statius Achilleis I fra ca. år 95, og mer detaljert beskrevet i Fulgentius Mitologiarum III,7 fra rundt år 500, som ifølge innledningen på theoi.com var populær lesning i middelalderen.

«Det er ei min Hensigt, her at levere en Anti-kritik til den nævnte Recension», skriver Welhaven i 1860 i begynnelsen av den 15 sider lange antikritikken Et Par Bemærkninger i Anledning af en Kritik over Forfatterens Digte til omtalen som hadde stått i Aftenbladet nr. 7–17 samme år: «Men min Rec., der har forseet sig paa Begrebet Reflexion, har i det Hele intet Øie for det Umiddelbare i min Digtning, og finder dens Svaghed, dens ‘Achilles-Hæl’ i mit Forhold til Reflexionen. Dette søger han at paavise og begrunde, men uden at jeg deraf har kunnet hente nogen Belæring» (s. 261 flg.). Neste treff i NB er L. Dietrichsons Indledning i Studiet af Sveriges Literatur i vort Aarhundrede (1862, s. 104): «[…] endskjøndt der ved ham, som ved enhver stor Mand, maatte findes en Achilleshæl, og skjøndt denne hos Tegnér maaske var svagere og saarligere end sædvanligt.»

Fra nyere tid kan man lese hos Arnljot Eggen i Det flyktige varige (1988, s. 24): «Eit urettferdig system prøver å skjule sin Akilles-hæl i politiets blanke støvlar.» NRK skrev forut for fotball-EM 10.6.2016 at dødballer «er vertsnasjonens store akilleshæl», mens professor Cas Mudde uttaler i en artikkel i Dagens Perspektiv 22.8.2016 at «Italia er EUs akilleshæl». Særlig hvis man på kartet ser på regionen som heter Puglia, vil jeg tro.

Det virker nesten underlig at en så kjent myte ikke har vært benyttet før det dukker opp i Norge på 1860-tallet, men svenske SAOB har tilsvarende ingen eldre referanser enn 1868, og i danske ODS først fra 1888. På engelsk er det trolig først brukt i et essay av Coleridge trykket i The Friend i 1812, s. 431 (OED hevder 1810): «the alarming state of Ireland, that vulnerable heel of the British Achilles!». Heller ikke på tysk ser det ut til å ha en veldig lang historie. Eldste treff jeg har funnet, er i Morgenblatt für gebildete Leser 14.3.1837.

Akillessene ble faktisk et medisinsk begrep basert på samme myte før det ble en språklig klisjé. Akillessenen, som pussig nok er kroppens sterkeste, ble navngitt i 1693 av den flamske kirurgen Philip Verheyen, om hvem legenden forteller at han, etter å ha vært nødt til å amputere den, dissekerte sin egen fot (R. Suy 2007).  


Victor Honoré Janssen ca 1700 British museum

 * Illustrasjoner: Øverst, Akilles’ død, khalkisk amfora ca. 540 fvt.; nederst, Victor Honoré Janssen, ca 1700, British Museum

.

Akilleshæl

Balsam for sjelen

w-h-brooke-the-humorist-harrison-1832-cuddalore-kosemose

engelsk: balm for the soul, heart-balm; tysk: Balsam für die Seele

Noe følelsesmessig godt. Lindring for sjelen. Jeg vet ikke om det er allment, men jeg forbinder uttrykket med lettelse og ro. Nansen skriver i Fram over Polhavet (1897, s. 78): «Kvelden var vidunderlig. Rødmen efter den svundne dag i nord, månen stor og rund oppe over fjeldene bag os. Foran Alden og Kinn som eventyrlande op af sjøen. Så træt jeg var, kunde jeg ikke gå til køis, måtte suge al denne skjønhed i mig i lange svalende drag. Det lægger sig som balsam på sjelen efter alt strævet og alle rivninger mod fremmede mennesker.» Goebbels dagboknotat fra 15.02.1933 (utgitt på norsk i 1944, på s. 250) viser at også nazister kan sette pris på balsam: «No har vi også et nytt våpen mot pressen, og no fyrer vi løs med forbud så det er en fryd. ‘Vorwärts’ og ‘8 Uhr-Abendblatt’, alle de jødiske avisene som har gjort oss så meget vondt og plaget oss slik, de forsvinner med ett slag fra gatebildet i Berlin. Det beroliger og virker som balsam for sjelen.» Naturopplevelser eller å knuse jødene og pressefriheten kan altså, etter din legning, gi sjelefred.

Ordet balsam er fra gresk bálsamon, og selv om det i dag forbindes med noe man tar i håret for glans, mykhet og muligvis revitalisering, var det egentlig saft av harpiks og eterisk olje fra primært commiphora gileadensisBalsam opptrer i flere antikke kilder, som Det gamle testamente, der det synes mest å være en medisinsk plante og en handelsvare fra området rundt Gilead-fjellene. Billedlig brukt (tror jeg) er det særlig et par ganger i Jeremia (her fra 8,22): «Finnes det ikke balsam i Gilead? / Er det ingen lege der? / Hvorfor blir ikke folket, min datter, helbredet?». Det er opplagt også velduftende, slik ser vi det i oversettelsen av H. Müllers Aandeligt Tack-Altare publisert i 1683 (s. 585), der også nesen skal få sitt: «Der skal GUd være alting i alle, det deyligste Billede for Øyene, den lifligste Music for [Ørene] den sødeste Hunning for Tungen, den kraftigste Balsam for Næsen, den kostligste Skat for Hænderne, den allersaligste Fornøyelse for Hiertet.» For akkurat sjelen er det i det eldste jeg kan dokumentere fra Norge snakk om bønn, i K.O. Knutzens Læsebog for Almueskolernes mellemste Klasse (1839, s. 74): «Ligesaa er Bønnen ikke Blot det af Gud forordnede Middel til at erholde de aandelige Goder, men den er ogsaa en Balsam for vor Sjel».

Balsam ligger til grunn for ordet balsamering, selv om det bare var én av mange ingredienser for eksempel egypterne benyttet for å bevare kroppene til sine døde, og det er påvist flere sorter oljer og harpikser kalt balsam til denne anvendelse (Pettigrew, A History of Egyptian Mummies 1834 s. 80). Også balsamicoeddik har lånt navn fra balsamen, men i italiensk ment som generisk betegnelse for noe helende, om enn eddik for sjelen kanskje ikke lyder like lindrende.

For Nansen og nordmenn flest er det helst naturopplevelser i snøøde som gir det beste utgangspunktet, så dermed er det naturlig å lese i Erling Kagges Alene til Sydpolen (1993, s. 58): «Sitter og koser meg med kakao og en ekstra sjokoladepose. Den er som balsam for sjelen.»

Illustrasjon: W.H. Brooke, fra Harrisons The Humorist, 1832
Balsam for sjelen

En bjørnetjeneste

misc c a 1839 hood

engelsk: disservice; tysk: Bärendienst

En velment, men uheldig hjelp som gjerne virker mot sin hensikt eller resulterer i noe galt.

Eksempler på forfeilet hjelp er det en del av i litteraturen, også før den ble tillagt bjørnen. I Ovids Metamorfoser 9,98 (år 8) finner man f.eks. fortellingen om da Herakles skjøt og dødelig såret kentauren Nessos med en giftig pil. Nessos hadde forsøkt å bortføre Herakles’ kone Deianeira, og rakk før han døde å gi henne en kjortel innsmurt med sitt forgiftede blod og sa at det var et middel mot svinnende kjærlighet. Etter noen år, da Herakles ble betatt av prinsessen Iole, fant Deianeira frem kjortelen med Nessosblodet, og ba tjeneren Likas bringe det til sin herre. Giften i blodet var fortsatt virksom, og Herakles rev desperat av seg plagget, men huden fulgte med, og smertene var så uutholdelige at han raserte alt rundt seg, slengte rasende en tryglende Likas ut i havet og seg selv inn i et bål og døde. På tysk har en slik tjeneste derfor også blitt kalt en Lichasdienst.

En fortelling av mer hjemlig opphav kan leses i Soga om Ljosvetningane (1260, s. 72): «Det er fortalt om brørne, då dei var unge, at Gudmund hadde ein fosterfar som var fleinskalla. Honnom var han svært glad i. Ein dag då fosterfaren sov ute i solskinnet, sette det seg fullt av my på fleinskallen hans. Men Gudmund strauk dei bort med handa, med di han meinte dei gjorde fosterfaren vondt. Då sa Einar: ‘Hogg til med øksa di i skallen på karen, gut!’ Han så gjorde, tok øksa og grov borti skallen slik at det tok til å bløda. Men myet flaug bort. Då vakna karen og sa: ‘Det var då fælt korleis du går laus på meg, Gudmund!’ Han svara: ‘Dette er fyrste gongen eg merkar at rådende til Einar ikkje er ærlege mot meg.’»

Episoden har mye til felles med den der bjørnen i uttrykket bjørnetjeneste kommer fra: en av La Fontaines fabler, Bjørnen og gartneren – L’Ours et l’Amateur des jardins, fra 1678. Her knuser en tambjørn hodet til den sovende herren sin med en brostein i et forsøk på å fjerne fluene som plager ham. På fransk sier man dermed for det samme le pavé de l’ours: bjørnens brostein. Fortellingen (med og uten bjørn) finnes på en rekke språk og strekker seg tilbake til før La Fontaines fabel, som islendingsagaen over viser, men bamsen i historien kom nok til Norge gjennom ham.

La Fontaine bygget historien sin på den utbredte fabeltradisjonen basert på Ibn al-Muqaffas Kalilah wa-Dimnah (ca. 760), som var en oversettelse av Borzuys persiske Karirak ud Damanak, som igjen var en gjendiktning av det indiske Panchatantra. Denne fabelsamlingen skal ha blitt samlet på 200-tallet eller kanskje tidligere. En tysk utgave av Kalilah wa-Dimnah, Das Buch der Beispiele ble trykket allerede i 1483, og er dermed blant verdens første trykte bøker. La Fontaine skrev ærlig om opphavet i forordet til sin andre fabelsamling i 1678: «Je dirai par reconnaissance que j’en dois la plus grande partie à Pilpay sage indien». Denne Pilpay, eller Bidpai, blir ofte oppgitt som opphavsmann for mange av fablene i Europa, uten at jeg kan se at det har vært noen virkelig person. For øvrig skrev også den persiske poeten Rumi en nær versjon av fortellingen (med en bjørn) i sitt store verk Masnavi fra 1260-årene.

Hos Moth (ca. 1700) kan man lese at «ilde stedt tieniste er verre end mißgerning», men noen bjørn er ennå ikke kjent. Det er likevel påfallende hvordan en dikter på Island har flettet en såpass lik anekdote inn i Soga om Ljosvetningane lenge før vi ellers har skriftlige spor etter den i Europa. J.L. Heiberg gjendiktet fabelen til La Fontaine i Tjenstagtighed (ca. 1832, s. 245), så vidt jeg kan se for første gang på dansk; det slutter slik:

Den gode Mening, adskilt fra Forstand,
Vist aldrig kommer i sit rette Hjørne.
Moral: Saafremt du det undvære kan,
Tag aldrig imod Tjenester – af Bjørne!

I etterdønningene av den andre slesvigske krig, der Danmark mistet store landområder til Preussen, var det tale om forskjellige løsninger for de helt nordlige delene. Morgenbladet gjengir 19.9.1866 fra en lederartikkel i engelske Times, som mener Nord-Slesvig (med blant annet Flensburg og Als) bare bør tildeles Danmark uten noen folkeavstemning fordi innbyggerne kan komme til å krympe seg ved i det hele å tenke på Slesvigs deling og bli satt under tungt, prøyssisk press osv. og dermed etter engelskmennenes mening stemme feil. Her er står det eldste tilfellet av bjørnetjeneste jeg kan dokumentere: «Det danske Dagblad finder derfor, at Times i sin Velvillie kun har vist Danmark en Bjørnetjeneste». Det fremgår vel at det alt er godt innarbeidet som klisjé ved denne bruken. Danmark har forresten i sin tid også hatt en avis som het Vort Land, som 29. august 1905 (via ODS) skrev fornøyelig at «[vi] skøtter allermindst om Hr. Bjørnstjerne Bjørnsons Bjørnetjenester.» Sikkert urelatert til dette oppslaget hadde Bjørnson vært en ivrig pådriver for felles sak med Danmark i krigen mot Preussen, se f.eks. diktet Da Norge ikke vilde hjælpe.

I dag er det visstnok blitt utbredt å benytte bjørnetjeneste som en stor hjelp, uten noen bivirkninger (se f.eks. i Aftenposten 16.10.2011). I Danmark er denne nye betydningen inntatt i DDO (men med tilleggsopplysningen: «kendt fra 1988 | denne brug regnes af mange for ukorrekt»). Internettsøk gir noen eksempler, men ikke så fryktelig mange at det kan sies definitivt å være tilfellet i norsk. Derimot finnes det svært mange treff som hevder slik anvendelse og påpeker hvor feil det er. Kanskje det fortsatt primært er en muntlig nybruk, som ennå blir påpekt av flertallet som galt.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual, 1839

En bjørnetjeneste