engelsk: herostratic fame; tysk: herostratisch
Herostratos satte 21. juli 356 fvt. fyr på Artemis-tempelet i Efesos, kjent som ett av verdens syv underverker – kun for å bli berømt og få udødeliggjort sitt navn. For dette ble han henrettet. For at ingen skulle la seg inspirere og å hindre Herostratos i å oppnå sin hensikt, ble det også utstedt et forbud mot å nevne hans navn, med døden til straff. Men dette feilet, naturligvis, og den samtidige historikeren Theopompos (som bodde i en annen by) skrev om det i Hellenerne, og siden er fortellingen jevnlig blitt gjenfortalt. Cicero, Strabo, Valerius Maximus, Chaucer, Cervantes, Melville, Pessoa og Sartre har blant mange andre grunnet over og gjenfortalt handlingen, og slik bidratt til Herostratos’ berømmelse (selv om mange av dem faktisk ikke nevner navnet, bare dåden, motivet og, for Maximus’ del, at det var Theopompos som var årsaken til at navnet ble spredt).
Å være herostratisk berømt var lenge, og er i en viss grad fortsatt, det samme som å være kjent for en forferdelig handling, eller berømmelse for enhver pris, altså ikke i noen positiv forstand, men inntrykket man får ved litt søkevirksomhet er at det i dag oftest bare betyr svært kjent uten spesielle konnotasjoner, særlig på norsk og delvis engelsk (men ikke på tysk). Kanskje det er slik på grunn av det atmosfæreklingende navnet eller assosiasjonen med heroer, heltene. Herostratisk er også et glitrende eksempel på et eponym, et egennavn som har blitt en allmenn benevnelse på noe, som keiser etter Cæsar eller en quisling etter vår hjemlige Vidkun.
Det Bergenske Magazin i 1772 gir den første nevnelsen jeg finner i Nasjonalbiblioteket under vignetten Merkværdige Tildragelser og den snodige overskriften Den nu regierende tydske Keysers Menneske-Kierlighed: «Bekiendte blive de nok, end og for Eftertiden; men bekiendte, som Soldaten Herostrat, af det Onde, de have giort Verden.» I en oversettelse av Abbed Millots Verdens-historie fra 1782 kan vi lese at «Herostratus havde afbrændt Templet i Ephesus, for at giøre sit Navn udødeligt; er ikke en ødelæggende Erobrer en anden Herostratus?». Jens Baggesen uttrykker i sitt hovedverk Labyrinthen (1793) en tydelig, og overraskende moderne, forakt for rasisme, og mener at den som bruker nasjonsbetegnelsene spansk, hollandsk, tysk, fransk eller dansk som skjellsord «de fortiente at brændemerkes med herostratisk Navnkundighed, og udpibes saa høit, at deres Skiændsels Ekko skulde lyde giennem fierne Aarhundreder».
I et selsomt innlegg i Det Norske Nationalblad 26. april 1821 siteres det fra Jacob Nicolaj Wilses Indbydelse til Publikum i Universitets-Sagen (om dannelsen av et universitet i Norge) fra 1797: «Ikke Egennytte, da det allerede Passerede har kostet mig mere i eget Vel end Nogen skulde troe; ikke Højeres Indflydelse, den har snarere været tvertimod; ikke forfængelig Ære og herostratisk Rygtbarhed har været Drivefjær i en, med min Roelighed saa stridig og for min Stilling saa vanskelig Sag». Her ser man alt utvanningen av det negative. Hele avisinnlegget handler om at staten må tilkjenne Wilses sønn, Peter, en pengebevilgning på grunn av farens utrettelig innsats for norsk akademia og Peters liv i «trængende forfatning».
Så har vi i 1829 Wergelands dikt Til en Gran:
— Min Gran! Du ødsler hen som Dem
din Høihed i dit skjulte Hjem
i usel Veddekamp
med lave Kirkespiir i Dal.
— Det Himlens Skuur! Du heller skal
forgaae, Naturens Kathedral,
i herostratisk Damp.
Det er fint. Og litt trist.
Jo Nesbø ser ut til å like uttrykket. Fra Snømannen (2007): «Og denne herostratisk berømte Hole syntes å ha noe av Rafto i seg, noe av den samme skjødesløsheten og sinnet»; i Panserhjerte (2009): «Men da vi snakket med lensmannen i Ytre Enebakk, fortalte han meg at den herostratisk berømte Harry Hole var en av de tre som gjennomførte undersøkelsene.» Det er mulig det smitter, for Pål Gerhard Olsen skriver i Aftenposten 19. januar 2011 om årets kommende krimutgivelser at: «Jo Nesbøs herostratisk berømte Harry Hole skal være i anmarsj, men det er å håpe at han ikke gir støtet til flere forslitte seriemorderkonsepter, men i stedet inspirerer kollegene til en nytenkning som hadde vært kjekk å ha, som det heter.» Det har selvfølgelig ikke unngått å irritere Per Egil Hegge at frasen benyttes i slik positiv mening. 3. februar 2005 kan man lese i hans språkspalte i Aftenposten: «‘Forfatteren Dan Brown er herostratisk berømt for Da Vinci-koden’, sto det i Aftenposten en januardag, og her er det fare for at skribenten ikke vet hva som ligger i ordet. […] Hitler og Stalin er blant historiens herostratiske berømtheter. Og Dan Brown? Enkelte rettroende kristne vil kanskje hevde at det er herostratisk å bli så rik på vranglære, men helt i klasse med de forannevnte er han neppe.»
I en tid der kjendisstatus for mange synes å være livets eneste formål, er historien til Herostratos forstemmende. Hvem vil vel ikke like å være et begrep på enorm berømmelse, selve begrepet når den ufine bibetydning slipes av, nær 2400 år etter at man selv vandret på jorden i angst for sin egen forgjengelighet?
Artemis-tempelet ble bygget opp igjen av Aleksander den store, som pussig nok ble født noen timer før Herostratos satte fyr på det. Også Aleksander oppnådde en viss varig berømmelse, men det ved den gode, gamle «brette opp ermene og erobre hele verden»-metoden.