engelsk: disservice; tysk: Bärendienst
En velment, men uheldig hjelp som gjerne virker mot sin hensikt eller resulterer i noe galt.
Eksempler på forfeilet hjelp er det en del av i litteraturen, også før den ble tillagt bjørnen. I Ovids Metamorfoser 9,98 (år 8) finner man f.eks. fortellingen om da Herakles skjøt og dødelig såret kentauren Nessos med en giftig pil. Nessos hadde forsøkt å bortføre Herakles’ kone Deianeira, og rakk før han døde å gi henne en kjortel innsmurt med sitt forgiftede blod og sa at det var et middel mot svinnende kjærlighet. Etter noen år, da Herakles ble betatt av prinsessen Iole, fant Deianeira frem kjortelen med Nessosblodet, og ba tjeneren Likas bringe det til sin herre. Giften i blodet var fortsatt virksom, og Herakles rev desperat av seg plagget, men huden fulgte med, og smertene var så uutholdelige at han raserte alt rundt seg, slengte rasende en tryglende Likas ut i havet og seg selv inn i et bål og døde. På tysk har en slik tjeneste derfor også blitt kalt en Lichasdienst.
En fortelling av mer hjemlig opphav kan leses i Soga om Ljosvetningane (1260, s. 72): «Det er fortalt om brørne, då dei var unge, at Gudmund hadde ein fosterfar som var fleinskalla. Honnom var han svært glad i. Ein dag då fosterfaren sov ute i solskinnet, sette det seg fullt av my på fleinskallen hans. Men Gudmund strauk dei bort med handa, med di han meinte dei gjorde fosterfaren vondt. Då sa Einar: ‘Hogg til med øksa di i skallen på karen, gut!’ Han så gjorde, tok øksa og grov borti skallen slik at det tok til å bløda. Men myet flaug bort. Då vakna karen og sa: ‘Det var då fælt korleis du går laus på meg, Gudmund!’ Han svara: ‘Dette er fyrste gongen eg merkar at rådende til Einar ikkje er ærlege mot meg.’»
Episoden har mye til felles med den der bjørnen i uttrykket bjørnetjeneste kommer fra: en av La Fontaines fabler, Bjørnen og gartneren – L’Ours et l’Amateur des jardins, fra 1678. Her knuser en tambjørn hodet til den sovende herren sin med en brostein i et forsøk på å fjerne fluene som plager ham. På fransk sier man dermed for det samme le pavé de l’ours: bjørnens brostein. Fortellingen (med og uten bjørn) finnes på en rekke språk og strekker seg tilbake til før La Fontaines fabel, som islendingsagaen over viser, men bamsen i historien kom nok til Norge gjennom ham.
La Fontaine bygget historien sin på den utbredte fabeltradisjonen basert på Ibn al-Muqaffas Kalilah wa-Dimnah (ca. 760), som var en oversettelse av Borzuys persiske Karirak ud Damanak, som igjen var en gjendiktning av det indiske Panchatantra. Denne fabelsamlingen skal ha blitt samlet på 200-tallet eller kanskje tidligere. En tysk utgave av Kalilah wa-Dimnah, Das Buch der Beispiele ble trykket allerede i 1483, og er dermed blant verdens første trykte bøker. La Fontaine skrev ærlig om opphavet i forordet til sin andre fabelsamling i 1678: «Je dirai par reconnaissance que j’en dois la plus grande partie à Pilpay sage indien». Denne Pilpay, eller Bidpai, blir ofte oppgitt som opphavsmann for mange av fablene i Europa, uten at jeg kan se at det har vært noen virkelig person. For øvrig skrev også den persiske poeten Rumi en nær versjon av fortellingen (med en bjørn) i sitt store verk Masnavi fra 1260-årene.
Hos Moth (ca. 1700) kan man lese at «ilde stedt tieniste er verre end mißgerning», men noen bjørn er ennå ikke kjent. Det er likevel påfallende hvordan en dikter på Island har flettet en såpass lik anekdote inn i Soga om Ljosvetningane lenge før vi ellers har skriftlige spor etter den i Europa. J.L. Heiberg gjendiktet fabelen til La Fontaine i Tjenstagtighed (ca. 1832, s. 245), så vidt jeg kan se for første gang på dansk; det slutter slik:
Den gode Mening, adskilt fra Forstand,
Vist aldrig kommer i sit rette Hjørne.
Moral: Saafremt du det undvære kan,
Tag aldrig imod Tjenester – af Bjørne!
I etterdønningene av den andre slesvigske krig, der Danmark mistet store landområder til Preussen, var det tale om forskjellige løsninger for de helt nordlige delene. Morgenbladet gjengir 19.9.1866 fra en lederartikkel i engelske Times, som mener Nord-Slesvig (med blant annet Flensburg og Als) bare bør tildeles Danmark uten noen folkeavstemning fordi innbyggerne kan komme til å krympe seg ved i det hele å tenke på Slesvigs deling og bli satt under tungt, prøyssisk press osv. og dermed etter engelskmennenes mening stemme feil. Her er står det eldste tilfellet av bjørnetjeneste jeg kan dokumentere: «Det danske Dagblad finder derfor, at Times i sin Velvillie kun har vist Danmark en Bjørnetjeneste». Det fremgår vel at det alt er godt innarbeidet som klisjé ved denne bruken. Danmark har forresten i sin tid også hatt en avis som het Vort Land, som 29. august 1905 (via ODS) skrev fornøyelig at «[vi] skøtter allermindst om Hr. Bjørnstjerne Bjørnsons Bjørnetjenester.» Sikkert urelatert til dette oppslaget hadde Bjørnson vært en ivrig pådriver for felles sak med Danmark i krigen mot Preussen, se f.eks. diktet Da Norge ikke vilde hjælpe.
I dag er det visstnok blitt utbredt å benytte bjørnetjeneste som en stor hjelp, uten noen bivirkninger (se f.eks. i Aftenposten 16.10.2011). I Danmark er denne nye betydningen inntatt i DDO (men med tilleggsopplysningen: «kendt fra 1988 | denne brug regnes af mange for ukorrekt»). Internettsøk gir noen eksempler, men ikke så fryktelig mange at det kan sies definitivt å være tilfellet i norsk. Derimot finnes det svært mange treff som hevder slik anvendelse og påpeker hvor feil det er. Kanskje det fortsatt primært er en muntlig nybruk, som ennå blir påpekt av flertallet som galt.