engelsk: Achilles heel; tysk: Achillesferse
Et sårbart punkt eller en svakhet i noe ellers robust.
Det er forskjellige myter som skildrer helten Akilles’ barndom. Den aktuelle forteller at han ble dyppet i elven Styx av sin mor, nymfen Thetis, for å gjøre ham usårlig. Men hælen Thetis holdt i ble ikke våt, og dermed var det hans eneste sårbare kroppsdel. I Trojanerkrigen blir Akilles truffet av en pil skutt av en annen mytologisk helt, Paris, nettopp i hælen. Vi må formode at pilen var forgiftet siden han raskt døde, evt. fikk han en veldig sinna infeksjon, men dette synes ikke særlig heltemodig for noen av de involverte, så i Homers Iliaden nevnes overhodet ikke denne myten. Hos Homer er Akilles gjennomgående menneskelig, sårbar og dødelig. Det er flere forvarsler om hans endelikt, men eposet slutter før Akilles’ død. Så vidt jeg kan se, er fortellingen om Akilles’ bad i Styx først omtalt i Statius Achilleis I fra ca. år 95, og mer detaljert beskrevet i Fulgentius Mitologiarum III,7 fra rundt år 500, som ifølge innledningen på theoi.com var populær lesning i middelalderen.
«Det er ei min Hensigt, her at levere en Anti-kritik til den nævnte Recension», skriver Welhaven i 1860 i begynnelsen av den 15 sider lange antikritikken Et Par Bemærkninger i Anledning af en Kritik over Forfatterens Digte til omtalen som hadde stått i Aftenbladet nr. 7–17 samme år: «Men min Rec., der har forseet sig paa Begrebet Reflexion, har i det Hele intet Øie for det Umiddelbare i min Digtning, og finder dens Svaghed, dens ‘Achilles-Hæl’ i mit Forhold til Reflexionen. Dette søger han at paavise og begrunde, men uden at jeg deraf har kunnet hente nogen Belæring» (s. 261 flg.). Neste treff i NB er L. Dietrichsons Indledning i Studiet af Sveriges Literatur i vort Aarhundrede (1862, s. 104): «[…] endskjøndt der ved ham, som ved enhver stor Mand, maatte findes en Achilleshæl, og skjøndt denne hos Tegnér maaske var svagere og saarligere end sædvanligt.»
Fra nyere tid kan man lese hos Arnljot Eggen i Det flyktige varige (1988, s. 24): «Eit urettferdig system prøver å skjule sin Akilles-hæl i politiets blanke støvlar.» NRK skrev forut for fotball-EM 10.6.2016 at dødballer «er vertsnasjonens store akilleshæl», mens professor Cas Mudde uttaler i en artikkel i Dagens Perspektiv 22.8.2016 at «Italia er EUs akilleshæl». Særlig hvis man på kartet ser på regionen som heter Puglia, vil jeg tro.
Det virker nesten underlig at en så kjent myte ikke har vært benyttet før det dukker opp i Norge på 1860-tallet, men svenske SAOB har tilsvarende ingen eldre referanser enn 1868, og i danske ODS først fra 1888. På engelsk er det trolig først brukt i et essay av Coleridge trykket i The Friend i 1812, s. 431 (OED hevder 1810): «the alarming state of Ireland, that vulnerable heel of the British Achilles!». Heller ikke på tysk ser det ut til å ha en veldig lang historie. Eldste treff jeg har funnet, er i Morgenblatt für gebildete Leser 14.3.1837.
Akillessene ble faktisk et medisinsk begrep basert på samme myte før det ble en språklig klisjé. Akillessenen, som pussig nok er kroppens sterkeste, ble navngitt i 1693 av den flamske kirurgen Philip Verheyen, om hvem legenden forteller at han, etter å ha vært nødt til å amputere den, dissekerte sin egen fot (R. Suy 2007).