Knute på tråden

mars-and-venus-1836

engelsk: bump in the road, a conflict, a tiff; tysk: Kabbelei

Hindring, uoverenskomst, problem. Vekselsvis brukte man også ordet kurre på tråden før. En kurre er en krøll (Falk og Torp 1903). I Dorothe Engelbretsdatters dikt «Den Taare-gydende Synderinde» (i Taare-Offer 1685) lyder en linje «Flan-Grillen fick Forlov, da Cuur paa Kæden falt», og i Kristen Valkner (red.) Samlede skrifter forklarer en note at dette Cuur betyr «kurre, knute (på tråden) vanskelighet, floke». Hos Peder Syv (1688) er det mer gjenkjennelig (s. 189, nr. 13229): «Der kommer tidt en kurre paa traaden». Moth hadde heller ingen trådknuter, bare kurrer i sin ordbok fra rundt 1700 (til gjengjeld har han fem eksempler), det ene lyder: «der er en kurre pâ trâen imellem ham og hans kone». Holdt opp mot det engelske to tie the knot, å gifte seg, er det jo tankevekkende udramatisk. Ordet ser ut til å ha dødd ut under krigen (siste bruk jeg finner, er hos Fredrik Ingerslev i 1939, s. 184). Men altså på tråder i sine fleste funksjoner er knuter irriterende, i veien og et bilde på et problem og konflikt. Holberg i Dannemarks Riges Historie, Tomus II (1733, s. 894): «hvilket sees af en ny Begiering i Raadets Navn […] om hendes Befrielse Aaret derefter, saa at der maa være kommen en ny Knude paa Traaden, som foraarsagede, at Kongen suspenderede sin Erklæring af 1646».

Drammens Tidende 9.10.1826 rapporterer etter Birmaner-krigen: «En anden Gang, om der kommer en Knude paa Traaden, vil man udentvivl først forsøge, hvad Negociationer kunne udrette, istedet for at styrte sig ud i en Krig.» Uten tvil. Med tap av 15 000 menneskeliv på britisk side (og sikkert mange flere på den andre) var dette bare den første av tre anglo-burmesiske kriger i det 19. århundret, som i 1885 til slutt knekket det siste av Burmas kongedynastier og resulterte i britisk anneksjon (Wikipedia).

Mange vil nok forbinde uttrykket om mellommenneskelige floker, som hos Edvard Hoem i Frøken Dreyers musikkskole (2000, s. 240): «Det var knute på tråden mellom Renate og Karoline, og begge leid under det, men den første hadde ikkje lett for å tilgi ein øyrefik, og den andre ville ikkje ha omgang med ei tøyte», eller kanskje helst i kjærlighetsforhold, som hos Amalie Skram i Lucie (1888, s. 20): «Sådan havde han det altid når han var borte fra hende. Hver en blodsdråbe skreg efter hende, især når der havde vært knude på tråden imellem dem.»

Noen ganger er knuten tilsynelatende uløselig, se for eksempel om den gordiske.

* Illustrasjon: George Cruikshank, The Comic Almanack 1836

.

 

Knute på tråden

Gordisk knute

com-an-1830-ketching-its-prey

engelsk: Gordian knot; tysk: Gordischer Knoten

Et komplisert, kanskje uløselig problem. Fortellingen om den gordiske knuten er egentlig en eldre variant av anekdoten om Columbus’ egg, selv om det sjelden brukes slik i praksis. Av de fem primære biografiene over Alexander den store, er den gordiske knuten nevnt av fire: Arrianos (86 til 160), Curtius (1. årh), Plutark (45 til 120) og Justinus (3. årh), (Diodorus er den femte), men selvfølgelig i vidt forskjellige versjoner. Vi kan gjengi historien slik: En ørn satte seg en morgen på åket på oksespannet til bonden Gordius og ble sittende der en hel dag. Av dette ble det spådd at han en dag skulle bli konge. Underveis fikk han seg en kone, og en sønn: den senere kong Midas. I Frygia hadde urolige tider berøvet landet for dets konge, og et orakel spådde at en vogn kom til å bringe dem en ny, som skulle gjenopprette stabilitet og orden. Mens folket i hovedstaden fortsatt undret over dette, kom familien Gordius kjørende inn i byen i sin vogn, og ting gikk som de måtte gå. Forfatterne er litt uenige om det var Gordius som ble konge først eller om tittelen gikk rett til Midas, men navnet på byen var eller ble Gordium, som kanskje indikerer en kobling til senior. Åket ørnen hadde sittet på og vognen ble sjenket Zeus Basileus i Gordiums akropolis og der bundet med en knute, om hvilken oraklet spådde (muligvis bare folkloren) at den som kunne løse den opp, skulle herske over hele Asia. Århundrer forløp, og så kom Aleksander, prøvde seg på knuten en god stund før han irritert tok sverdet sitt og kappet den over. Det er uvørent og morsomt, og man kan lure på hvem som fant opp en slik anekdote. Ingen av nevnte forfattere var samtidige med Aleksander; den eldste kilden er kanskje Justinius, som selv om han er yngst av dem, oppgir at han gjengir Pompeius Trogus’ ellers tapte beretning fra Augustus’ tid, men som fortsatt er skrevet 300 år etter hendelsene. På den annen side har også flere av de andre forfatterne, særlig Curtius, hatt tilgang til mye troverdig kildemateriale.

Selv om uttrykket burde benyttes om en overraskende og original løsning på noe veldig vrient, tilsvarende columbi egg, blir det mest brukt om en vanskelighet eller et tilnærmet uløselig problem. Slik definert i von Aphelens Dictionnaire Royal fra 1759: «Gordiansk Knude, s. c. (bruges som et Ordsprog om en meget vanskelig og forvirret Sag)». Originalt og tankevekkende anvendt i Dorothea Biehls oversettelse av Don Quixote (tredje del, 1777, s. 169): «En Kone er ikke af de Slags Vahre, som, naar man engang har kiöbt dem, man siden kan skille sig ved igien eller bytte bort, men det er et Kiöb, som sluttes for Livstiid. Det er et Baand, de, naar man först har det om Halsen, bliver til en gordiansk Knude». I tilfellet hjelper et aleksandersverd heller dårlig. Oversettelsen er fullt i overensstemmelse med Cervantes’ originaltekst fra 1615: nudo gordiano. Når vi så har forflyttet oss til Den iberiske halvøy, kan man lese i The Spanish Empire: A Historical Encyclopedia på s. 159 at Ferdinand II av Aragón (som sammen med Isabella finansierte Columbus’ ekspedisjon over Atlanterhavet) hadde som valgspråk «tanto monta» (det går ut på ett), visstnok en forkortelse av «Tanto monta cortar como desatar» (det går ut på ett om du knyter opp eller kutter), noe som stemmer bra med at et åk med en løsnet knute preget våpenskjoldet han hadde felles med sin kone (som sammen med pilene også ble brukt som emblem av de spanske falangister og videreført som symbol av Franco, se Rodgers: Encyclopedia of Contemporary Spanish Culture 1999, s. 173). Også Shakespeare viser til knuten, i Henry V fra 1598:

List his discourse of war, and you shall hear
A fearful battle render’d you in music:
Turn him to any cause of policy,
The Gordian knot of it he will unloose,

I dag brukes frasen mest om et uløslig problem, noe uhyre komplisert. Pål Gerhard Olsen, Fredstid (2000, s. 183): «Han kan ikke si noe med rene ord. Han er omskrivinger, han er en gåte, en gordisk knute.» Litt som man også benytter en hodepine metaforisk, eksempelvis  Gjermund Wollan i Kulturarvturisme, geografi og etikk (i Menneskers rom, 2000, s. 120): «Forholdet mellom opplevelse og læring og det å forbruke natur og kultur synes å være en gordisk knute innenfor kulturarvturismen.»

I en del tilfeller finner man også varianter av å kappe den gordiske knuten, Martin Nag, Omkring samfunnsrefseren Alexander L. Kielland (1999, s. 124): «Da løser magistrat Kielland problemet – ved resolutt å kutte over den gordiske knute». Det er så å si en klisjé på egne ben, som jeg først finner hos Wessel i diktet Stella (1785):

Naar i dit Skuespil ei Knuden løses kan,
gielder det at vise dig som Mand,
Da hæv dig over feige Mængde,
Og naar dit Stykke har behørig Længde,
Hug over Hæk den gordianske Knude,
At Stykket i betids kan være ude,
viis, at du og vove tør,
Hvad Alexander voved’ før!

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830
Gordisk knute

Uten en tråd

1820-venus-bathing-rowlandson

engelsk: not have a stitch on; tysk: splitterfasernackt

Naken. En tråd er vel det minste element i et klesplagg, så hvis man ikke engang har på seg en tråd, er man så naken man kan være. Samtidig er det jo en hyperbol, og kanskje en eufemisme, om nakenhet skulle trenge det. Eilert Sundt er så vidt jeg kan finne den første til å bruke frasen i sin Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge (1850, s. 139): «under et Slagsmaal mellom to mandstærke Fantefølger, har man fortalt mig, saaes to Kvinder med forbittret Hidsighed at rives og slides, indtil de begge stode der ligeoverfor hinanden – uden en Traad paa deres brune Kroppe». H.C. Andersen skriver i fortellingen Keiserens nye Klæder fra 1837 at bedragerne «klippede i Luften med store Saxe, de syede med Syenaal uden Traad». En slik bekledning ville jo passe godt til uttrykket, og hvem vet om ikke dette er utgangspunktet.

Jens Bjørneboe utga i 1966 den pornografisk romanen Uten en tråd (anonymt, og skamløst markedsført som den første norske erotiske roman). Det ble fort kjent at Bjørneboe var forfatteren, og året etter ble han og forleggeren dømt i byretten for å ha publisert pornografisk materiale. Saken gikk til Høyesterett, som opprettholdt dommen (Rt. 1967 s. 1502), samtidig som det gjorde boken til en stor salgssuksess (den danske utgaven, og etter hvert på en rekke andre språk). I et intervju med E. Berggrav i Magasin for alle nr. 31 1970 (gjengitt i Rem 1987, s. 129) uttaler Bjørneboe: «Jo, boken har faktisk finansiert alt jeg har skrevet siden. Etter at jeg skrev den, kunne jeg bare gi blaffen og skrive hva jeg hadde lyst til.» Visstnok er dommen aldri opphevet (Wikipedia), men håndhevelsen er opplagt ikke prioritert; den har kommet ut i flere utgaver i Norge fra 1988 og senere.

Man har også den klassiske situasjonen, som i Tor Edvin Dahls Paris (2000, s. 65): «Døren inn til mitt eget rom har smelt igjen, jeg glemte nøkkelen igjen der inne, jeg står uten en tråd på kroppen, uten mulighet for å komme inn på mitt eget rom. Vær så snill, Charlotte …».

Uten en tørr tråd (på kroppen) er en annen fast frase, som før var ganske vanlig. Det betyr like frem at man er gjennomvåt. ODS oppgir første forekomst i oversettelsen av Samuel Richardsons Pamela i 1743, og det er et eksempel på oppslaget traad i von Aphelens dansk-tyske ordbok fra 1764. Det brukes av og til fortsatt, som i Patrick Suskinds Parfymen (1986, s. 32): «I flere måneder gikk han uten en tørr tråd på seg av all vannhentingen», men foruten å oftest være en overdrivelse, er det relativt lite å bemerke.

Hvis tråden man er foruten, er rød, altså at noe er uten en rød tråd, betyr det derimot noe helt annet. Se denne.

* Illustrasjon: Thomas Rowlandson, Venus Bathing, 1820

.

Uten en tråd

Gamle bardun

 

com-an-1830-a-greenwich-pensioner-cruikshank

engelsk: old bean, old sausage; tysk: alter Knabe

«Smell i gang en video da, gamle bardun», sier figuren Reidar i Postens sommerkassett 1988 (Reidarkassetten) med Øivind Blunck. Det hele var en reklame for Postsparebanken, og handler mye om den røde postsparebankboken (som mange, denne skribenten inkludert, fikk i dåpsgave med et lite, første innskudd) der alle kontobevegelser og saldo ble skrevet inn. Ifølge Reidarwiki (jepp!), med Sparebankbladet nr. 11/2009 som kilde, «ble det solgt 137 000 kassetter, med et overskudd på ca. kroner 500.000,- ‘som ingen visste hvordan skulle bokføres. Hvem hadde hørt om inntekter på et reklamebudsjett?’» Både sparebankboken og banken og vel kassetter er i dag forhistorisk. Hele innspillingen finnes på youtube og på den nevnte Reidarwiki. Gamle bardun blir sagt ca. 30 sekunder inn i første innslag. Alf Tande-Petersen skrev vel en del av Reidar-materialet (SNL), men det er ikke spesifisert hvem som har skrevet tekstene på reklamekassetten, og det er vel både reklamebyråer (Creative Service AS), Blunck selv og andre som har vært involvert.

Det er få skriftlige spor etter dette uttrykket, som er en slags måte å si gamle venn på. Jeg mistenker det for å ha opprinnelse i tegneserier, men muligvis var det denne Reidar-karakteren, som først dukket opp som innslag i ungdomsprogrammet Blikkbåx på NRK, som er opphavet. Det er i hvert fall eldste spor jeg har klart å finne.

Barduner er tau eller vaiere som brukes til å stive opp master på seilfartøyer, noe som så vidt holder til å gjøre frasen til et maritimt uttrykk, særlig fordi det jo lyder som en karikatur på noe en sjøulk skal si. Barduner benyttes for øvrig også på telt og på master ol. på land. «Hallois, gamle bardun, ligg du her og røyter», lyder en replikk i Torvald Sunds roman Seglet og dansen fra 1999, og det er også noen treff i aviser fra midten av 90-tallet og fremover i Nasjonalbiblioteket. Det er likevel mest i bruk på diskusjonsfora og annen uhøytidlig skrift på internett med nærhet til det muntlige. Bruken virker ganske lik som med gamle ørn (se denne), men altså nyere og snålere.

Illustrasjon: George Cruikshank, fra Hood’s The Comic Annual, 1830

 

.

 

Gamle bardun

Slå på tråden

tradtelefon-thore-kahlmeters-ovesettelse-av-la-clef-de-la-science-explication-des-phenomenes-de-tous-les-jours-par-brewer-et-moigno-1890

engelsk: give a buzz; tysk: anrufen

Telefonere. Dette merkelige uttrykket for å ringe en telefon, er i grunnen blitt enda merkeligere etter at mobiltelefoner gjorde det permanent trådløst. Ranens Tidende 12.6.1912: «Men en ting maatte først skaffes og det var noe aa drekke. Nu har M[osjøen] inte samlag, og da enkelte handlende desværre ikke bruker reklameskilter til veiledning for tørstige sjæle, blev de tre enige om aa marsjere til telegrafstasjonen og slaa paa traaden til Trondhjem.» Det er ca. 40 mil mellom Mosjøen og Trondheim, men hvis den lokale forretningsstanden ikke har vett til å annonsere sine alkoholvarer, var det vel ikke annet å gjøre. Et eksempel av Agnar Mykle i Lasso rundt fru Luna (1954, s. 249): «‘Jeg har vært et ludder for deg,’ sa hun. ‘Gratisludder. Har ikke kostet deg et øre. Helt gratis. Bare å slå på tråden, så kommer a. Billigste hore som har levd.’» Det første sitatet kunne indikere at frasen stammer fra telegrafien, der man jo faktisk slår på et apparat som står i forbindelse med en ledning, en «tråd». En annen teori er at det stammer fra en stang eller knott som eldre telefoner skal ha hatt og som måtte slås på for å gi signal til sentralen eller for å få ringesignal (Vannebo: Prikken over i-en, 2013). Man kan undres over hvordan denne anakronismen ser ut til å overleve uansett telefonens endringer. Dagsavisen etter kommunevalget i Oslo 15. september 2015: «Etter det Dagsavisen forstår skal Johansen slå på tråden til MDGs 1.kandidat i Oslo».

Når man så først hadde slått på den og kommet i kontakt med noen, var man på tråden. Det er ikke like merkelig, all den tid det jo gikk telefonledninger overalt; Sjur Lothe, Det blir aldri som før (1938, s. 94): «Ute på Strøms kontor kimte telefonen, og han forstod av kontorsjefens tjenstivrige stemme at en ny kjøper var på tråden.» (Det er noen ikke undersøkte treff på frasen «være/er/var/vært på tråden» i Arbeiderbladet m.fl. fra 1933 og fremover.) ODS har et sitat av Vilhelm Bergstrøm i Magasinpigen (1922): «han kom paa Traaden og […] sagde Hallo.»

Som en avledning, antar jeg, begynte man etter hvert også å slå telefonnummer. Først funnet i en sak om «Det talende ur i telefonen» (i Tyskland) i Smaalenenes Social-Demokrat 16.1.1935: «På de helautomatiske telefonstasjoner i Tyskland vil slike ‘talende ur’ efterhvert bli opstillet, og abonnentene vil, ved å slå nummeret for ‘det talende ur’ på sin telefonapparatskive, få opgitt den nøiaktige tid i timer og minutter.»

*Illustrasjon: Fra Thore Kahlmeters ovesettelse av La clef de la science, explication des phénomènes de tous les jours par Brewer et Moigno, 1890

.

Slå på tråden

En rød tråd

 

w.h. brooke The humorist Harrison 1832 ben block and tom starboard.PNG

engelsk: a common thread; tysk: ein roter Faden

En rød tråd er felles kjennemerker, motiv eller gjennomgangstema. Uttrykket kommer fra Goethes roman Wahlverwandtschaften (1809, bind 2 s. 26): «ein rother Faden», oversatt av Sverre Dahl som Valgslektskapene (1996, s. 175):

«Vi hører om en spesiell innretning i den engelske marine. Samtlige tauverk i den kongelige flåten, fra det sterkeste til det svakeste tau, er spunnet slik at en rød tråd går gjennom det hele, en tråd som man ikke kan trekke ut uten at man løser opp alt, og som tilkjennegir at selv det minste stykke tilhører Kronen.

På samme måte er det gjennom Ottilies dagbok trukket den tråd av sympati og hengivenhet som forbinder alt og preger det hele.»

Den britiske marine flettet en farget tråd inn i tauverket for å hindre tyveri, på engelsk kalt rogue’s yarn: «Originally, rogue’s yarns were used only in naval rope and indicated from their colour the ropeyard in which they were made. They were introduced to stop thieving by making the rope easily recognizable, as in the days of sailing navies naval rope was considered far superior to any other» (oxfordreference.com). I ODS kan man lese at også den danske marine hadde slik merketråd innflettet i sitt tauverk frem til omtrent 1900.

Det finnes for så vidt andre tråder som kunne vært opphavet til uttrykket, som i Første Mosebok 38,28, der det bindes en skarlagensrød tråd rundt armen som stakk først frem under tvillingfødsel, eller Ariadnes tråd, som ukjent av farge i hvert fall billedlig er beslektet (dog ikke det samme), men Goethes metafor forklares jo av ham selv, og i et brev fra Ingemann til Grundtvig (via ODS, mellom 1821 og 1859) finner vi en formulering som levner liten tvil om opphavet: «Det sidste Afsnit af Middelaldershistorien har, som hele dette Skrift, ikke lidet bidraget til at lede mig paa Sporet efter den røde Traad i Tidens knudrede Tovværk». I Norge er det først brukt av Marcus Jacob Monrad i innledningen til Tolv Forelæsninger om det Skjønne utgitt 1859 (s. 12): «jeg vil blot ganske frit og som det kan falde sig raisonnere over æsthetiske Materier, der især maatte synes mig skikkede til at indlede en klarere indsigt i det Skjønnes Væsen, af den hele Sammenhæng kun ligesom pege paa enkelte Steder, hvor ‘den røde Traad’ ligger mest bar.» Man kan trenge en ariadnetråd for å finne frem i Monrads setningslabyrinter, men den røde tråd i forelsningene er altså estetikkens vesen.

* Illustrasjon: W.H. Brooke, fra  Harrisons The Humorist, 1832

 

En rød tråd

Fru Blom

thoralf-klouman-1925

Uttrykket «fru Blom» gir en modifisering av noe som er sagt: Ung og ung, fru Blom. Snill og snill, fru Blom, osv. Som om man trekker på påstanden for en slags vurdering. Frasen var opprinnelig «piller og piller, fru Blom», og stammer fra Alex Brinchmanns lystspill Karusellen (1940). Aase Bye spilte fru Blom, Per Aabel doktor Holm. Uttrykket ble tilføyd av Per Aabel selv ifølge hans selvbiografi Den stundesløse (1980, s. 67): «Det ble en meget stor suksess og for meg personlig noe nytt. I stillhet hadde jeg en levende modell, det var vår kjære Jibborn Bull, teatrets fornemme sekretær, jeg kunne nesten si grå eminense. Hans tale var alltid langsom og besindig, en liten skarring, pussige pauser, jo, der hadde vi doktor Holm, han som sier: ‘Piller og piller, fru Blom’. En replikk som forresten var min egen oppfinnelse på en av prøvene.» I manuset fra 1940 står ikke replikken, mens i en versjon fra 1950 (nå under navnet Karusell, s. 28) er det skrevet inn. Lill Herlofson Bauer er den første jeg kan se at tar det skriftlig i bruk i Gratulerer med stor gutt (1947, s. 37): «Moro og moro, fru Blom».

Dette idiomet har ingen egentlig logisk forklaring, ikke engang i Aabels opprinnelige anvendelse. Når replikken hans leses nå, gir det ingen mening, og man må antageligvis ha sett det på teateret for å oppfatte det som morsomt. Likevel er det en ganske integrert språklig vending de fleste forstår hva innebærer. Det vil si: Forstår og forstår, fru Blom, det er vel mer en intuitiv oppfatning.

Utsagnet er opplagt uoversettelig, men man ser en lignende modifisering i engelsk av og til ved et slags tullerim, som i James Ellroys American Tabloid (1995, s. 114): «‘I got tired of FBI-sanctioned car theft.’ / Schiffrin mimicked the wink ‘Tired, schmired. How bad could it be […]’». I den norske oversettelsen En amerikansk myte (1997, s. 133) er dette «Trøtt og trøtt, fru Blom». På tysk kan man noe lignende modifisere ved å legge til et «spørs hvordan man ser det»: wie man es nimmt.

Illustrasjon: Thoralf Klouman, Erna Schøyen, 1925
Fru Blom

I Adams drakt / i Evas drakt

but536-1-4-wc-100

engelsk: in one’s birthdaysuit; tysk: im Adamskostüm/Evaskostüm

Naken. Noen ganger er det skrevet Evas kostyme/Adamskostyme o.l. Den første tiden av Adam og Evas opphold i paradiset ble ifølge Første Mosebok 2,25 tilbragt uten klær: «Begge var nakne, både mannen og kvinnen, og de skammet seg ikke for hverandre.» Først etter at de spiser frukt av kunnskapens tre, blir dette flaut, og klisjeen med fikenbladet oppstår (3,7): «Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet.» Uttrykket i Adams drakt eller i Evas drakt viser til den første perioden uten klær.

Eldste funn i NB har likevel ikke denne betydningen; Berte Kanutte Aarflot, Troens Frugt (1844): «O, at vi vare saa villige til at lade os afføre den gamle Adams Dragt, nemlig vor Egenretfærdigheds besmittede Kjortel», men det skyldes altså spesifikasjonen den gamle Adam, som var et fast uttrykk for menneskets syndige natur. Andreas Vibe skriver i boken Billeder og Minder fra mit Kystmaalerliv i det nordlige Norge (1860): «De maatte nu Samtlige klæde sig i Fader Adams Dragt, og deres hidtil brugte Hylstere bleve græsselig gjennemrøgede.» I Bergens Tidende 16. mai 1878: «Konstantinopel har samtidig mistet to af sine mest bekjendte Originaler. Den ene var en af de hellige ved Navn Deli Mustapha, som nu i over 20 Aar har vandret om i Byens Gader i Adams Dragt, tigget, og mumlet eller snarere knurret frem Bønner.» Fra nyere tid kan nevnes Tomm Kristiansens Mørk Safari (1998): «Smilende står de i veikanten. I Adams drakt. Det var nytt for en sjenert Stanley.»

I Morgenbladet 27. april 1858 fortelles fra India (Udenlandske Efterretninger): «Damerne fra Agra burde have været reisefærdige for længe siden. Enhver ved, hvor pinligt det kan være for en Ægtemand at vente, medens hans Kone ‘blot tager Hatten paa’; men naar nu denne Pynten bliver en Hindring for en hel Arme, naar den bringer strategiske Operationer til at strande, forhaler store Beleiringer og maaske tilintetgjør Frugten af et helt Felttog, saa kan en General nok tilsidst ønske, at Moder Evas Dragt maatte komme i Mode hos hendes Døttre.» Det er vittig, men en merkelig reportasje som egentlig dreier seg om britenes krig mot sepoyene i Det indiske opprøret 1857/58. I Joan Collins selvbiografi Jeg er ingen engel (1984) er klisjeen utnyttet til fulle, siden hun tar den på seg: «Dette var 1969, og nakenhet på lerretet var med ett blitt moderne. […] Nå var det av med klærne og opp i sengen eller lasteplanet, alt etter hva som gjorde seg best og var mest ‘kunstnerisk’. […] Så en kald vinterdag i Trieste, den tristeste byen jeg forøvrig har vært i, iførte jeg meg Evas drakt ‘for kunstens skyld’».

Adam og Eva kan gjerne opptre sammen, som i Geir Uthaugs Den kosmiske smie (2000) der en anekdote om William Blakes angivelige nudisme (sammen med sin kone Catherine) blir fortalt: «[…] Blakes oppdragsgiver Thomas Butts – skal ha kommet uforvarende på dem mens de satt i lysthuset som sto i bakhagen i deres senere hjem i Lambeth. Butts ble forbauset, for han fant Mr. og Mrs. Blake ‘nakne som den dagen de ble født’. ‘Kom inn,’ skal William ha sagt da han så sin overraskede og forlegne venn. ‘Vi er bare Adam og Eva, vet du.’ Ekteparet satt og leste om syndefallet i Miltons Paradise Lost i Adam og Evas drakt i sin private hage». Vi vet ikke om det er sant, men jeg liker Blake litt bedre hvis det er det.

Illustrasjon: William Blake: Satan Watching the Endearments of Adam and Eve (1808), fra Miltons Paradise Lost (Butts)

I Adams drakt / i Evas drakt

Ta sin hatt og gå

the-humorist-robert-cruikshank-1837-gryte-pa-hodet

engelsk: to take ones hat and go, pick up and leave; tysk: den Hut nehmen u.a.

Å slutte, gi opp, si opp, bli oppsagt, gå sin vei. Før i tiden var dette noen man gjorde, altså tok sin hatt når man gikk. Jeg vet ikke hvorfor det var viktig å spesifisere at man tok med seg hatten; hva med nøkler, frakk og lommebok? Han tok sitt skjerf og gikk sin vei? I føljetongen Lord Oakburns Døttre av Ellen Woods i Morgenbladet 29.11.1864 kan man f.eks. lese at «[d]et første, Sir Stephen, gjorde da han havde spist Frokost i største Hast, var derfor at tage sin Hat og begive sig hen til Arresten». Det er påtagelig at forfatteren synes det nødvendig å bemerke dette med hatten (og kanskje også at han tok seg tid til å spise frokost, men det er en annen sak).

Tilsvarende i Johannes Ewalds skuespill Pebersvendene (1771, s. 154): «Han sukkede, tog sin hat og gik ud», og i Holbergs Peder Paars fra 1720 (s. 275): «Jeg er forsickret om I skal mig derfor tacke; / Hand der paa tog sin Hat, man saa ham strax sig pake». Jens Schielderup Sneedorff beklager seg i Den patriotiske Tilskuer (1761, s. 105) over et dikt han må lese, skrevet av en rik patron, som inneholder rimet «Diana blegnede, hver Stierne tog sin Hat / Og Natten ønskede en god og roelig Nat». Til og med stjernene tar altså sin hatt når de er ferdig for natten. Sneedorff jamrer over at versene er grufulle, men jeg antar han har skrevet dem selv for poengets skyld.

Det første tilfellet hvor frasen ser ut til å være helt som i vår mening, er i Claus Pavels’s Dagbogs-Optegnelser på datoen 6. mai 1815: «Han vedblev at paastaa, at naar man hørte saadant fra en Prædikestol, burde man tage sin Hat og gaa ud». Det eneste som kunne gitt en slags logisk forklaring på dette begrepet, var om det stammet fra England (det vil si: om det er av  engelsk opphav er gjerne logikken uansett utenfor rekkevidde). Jeg finner det brukt både av Trollope (The Warden 1855 «to take his hat and go») og Dickens (No Thoroughfare (1867) «take up his hat and retire»), men må slå fast at det virker langt mer utbredt i Norge, både med flere og eldre funn (det eldste engelske er hos Harriet Martineau fra Retrospect of Western Travel fra 1838, s. 62). Også det tyske den Hut nehmen virker mer utbredt og eldre, men innebærer helst bare å slutte i jobben, som også er en av de vanlige betydningene det har på norsk. For eksempel ble Leif A. Lier sitert i Dagbladet 14.8.2012 på at «Stoltenberg bør ta sin hatt og gå. Han har ikke gjort jobben sin» etter 22. juli-kommisjonens rapport.

Siden hatten var det første en dannet mann tok av seg når han ankom, og det siste han iførte seg før han gikk, må det å ta sin hatt ha fått en symbolsk betydning. Ekstra pussig er det nå som de færreste bruker hatt. Klisjeen har festnet seg for en som gir opp, sier opp eller slutter, men også på en som bare går, kanskje indignert eller sur fra noe eller noen. Alt passer i Agnar Mykles brev til Toralv Maurstad, som da var teatersjef ved Oslo Nye Teater. I Et brev om dukketeater fra september 1969, nekter Mykle å fullføre instruksjonen av dukketeaterstykket Ali Baba om de ikke mer enn dobler betalingen (Brev og annen prosa, 1998, s. 178): «Kunsten? Vår tids drama utspilles ikke lenger på scenen mellom Othello og Desdemonda, men mellom kunstneren og systemet. Hvis jeg ikke får disse 16.000 tar jeg min hatt og går.» Forestillingen gikk på Oslo Nye året etter.

* Illustrasjon: Robert Cruikshank, fra The Humorist 1837

.

Ta sin hatt og gå