engelsk: to take ones hat and go, pick up and leave; tysk: den Hut nehmen u.a.
Å slutte, gi opp, si opp, bli oppsagt, gå sin vei. Før i tiden var dette noen man gjorde, altså tok sin hatt når man gikk. Jeg vet ikke hvorfor det var viktig å spesifisere at man tok med seg hatten; hva med nøkler, frakk og lommebok? Han tok sitt skjerf og gikk sin vei? I føljetongen Lord Oakburns Døttre av Ellen Woods i Morgenbladet 29.11.1864 kan man f.eks. lese at «[d]et første, Sir Stephen, gjorde da han havde spist Frokost i største Hast, var derfor at tage sin Hat og begive sig hen til Arresten». Det er påtagelig at forfatteren synes det nødvendig å bemerke dette med hatten (og kanskje også at han tok seg tid til å spise frokost, men det er en annen sak).
Tilsvarende i Johannes Ewalds skuespill Pebersvendene (1771, s. 154): «Han sukkede, tog sin hat og gik ud», og i Holbergs Peder Paars fra 1720 (s. 275): «Jeg er forsickret om I skal mig derfor tacke; / Hand der paa tog sin Hat, man saa ham strax sig pake». Jens Schielderup Sneedorff beklager seg i Den patriotiske Tilskuer (1761, s. 105) over et dikt han må lese, skrevet av en rik patron, som inneholder rimet «Diana blegnede, hver Stierne tog sin Hat / Og Natten ønskede en god og roelig Nat». Til og med stjernene tar altså sin hatt når de er ferdig for natten. Sneedorff jamrer over at versene er grufulle, men jeg antar han har skrevet dem selv for poengets skyld.
Det første tilfellet hvor frasen ser ut til å være helt som i vår mening, er i Claus Pavels’s Dagbogs-Optegnelser på datoen 6. mai 1815: «Han vedblev at paastaa, at naar man hørte saadant fra en Prædikestol, burde man tage sin Hat og gaa ud». Det eneste som kunne gitt en slags logisk forklaring på dette begrepet, var om det stammet fra England (det vil si: om det er av engelsk opphav er gjerne logikken uansett utenfor rekkevidde). Jeg finner det brukt både av Trollope (The Warden 1855 «to take his hat and go») og Dickens (No Thoroughfare (1867) «take up his hat and retire»), men må slå fast at det virker langt mer utbredt i Norge, både med flere og eldre funn (det eldste engelske er hos Harriet Martineau fra Retrospect of Western Travel fra 1838, s. 62). Også det tyske den Hut nehmen virker mer utbredt og eldre, men innebærer helst bare å slutte i jobben, som også er en av de vanlige betydningene det har på norsk. For eksempel ble Leif A. Lier sitert i Dagbladet 14.8.2012 på at «Stoltenberg bør ta sin hatt og gå. Han har ikke gjort jobben sin» etter 22. juli-kommisjonens rapport.
Siden hatten var det første en dannet mann tok av seg når han ankom, og det siste han iførte seg før han gikk, må det å ta sin hatt ha fått en symbolsk betydning. Ekstra pussig er det nå som de færreste bruker hatt. Klisjeen har festnet seg for en som gir opp, sier opp eller slutter, men også på en som bare går, kanskje indignert eller sur fra noe eller noen. Alt passer i Agnar Mykles brev til Toralv Maurstad, som da var teatersjef ved Oslo Nye Teater. I Et brev om dukketeater fra september 1969, nekter Mykle å fullføre instruksjonen av dukketeaterstykket Ali Baba om de ikke mer enn dobler betalingen (Brev og annen prosa, 1998, s. 178): «Kunsten? Vår tids drama utspilles ikke lenger på scenen mellom Othello og Desdemona, men mellom kunstneren og systemet. Hvis jeg ikke får disse 16.000 tar jeg min hatt og går.» Forestillingen gikk på Oslo Nye året etter.
