Fetetirsdag

john-ashton-1886-ansell-charles-williams1798

engelsk: shrove tuesday; tysk: Fastnachtsdienstag

Fetetirsdag er siste dag før fasten, tirsdag etter fastelavn, som kommer syv uker før 1. påskedag. Ordet er en oversettelse fra fransk, mardi gras, i mange land den store karnevalsdagen. Dagen har hatt flere navn. I Diplomatarium Norvegicum bind 1 kan man lese en erklæring bekreftet av to lagrettemenn 14. februar 1458 «q. gudz och konnwkt gørandæ at wy worom a Loghræ a smørtisdagen anno dominj mcdlviij». Denne smørtirsdagen er antatt i en note å være et annet navn for fetetirsdag. I Moths ordbok fra ca 1700 står det: «Hvîd-tiesdag/en/kaldes tießdagen i fastelàuns uge», og tilsvarende i Christopher Hammers Norsk Huusholdings-Kalender fra 1772 på 15. februar «Tirsdag efter Fastelavns Søndag kaldes Hvide-Tirsdag, og Aske-Onsdag derefter». Hvidetirsdag er også forklaringen Ivar Aasen gir på oppslaget feite-tysdag i Ordbog over det norske Folkesprog (1850). Før Aasen er ordet fettisdag og lignende kun å finne i trykt form i nasjonalbiblioteket som omtaler svenske forhold, men Moth har registrert det omkring 1700: «Fêd tîsdag/en/er tîßdagen i fastelàuns uge. Gall. Mardy gras.»

Navnene på dagen har nok lenge eksistert parallelt, og kanskje med lokale forskjeller. Den eldste trykte referansen på fransk jeg har oppdrevet, er i Guillaume Budés Forensium Verborum et loquendi generum (utgitt posthumt i 1545, Budé døde i 1540): «Dies hilarium, Le iour de quaresme prenant, Le mardi gras.» Det betyr noe i nærheten av Gledens dager, Karnevalet, Fetetirsdagen. Den lærde leser kjenner kanskje igjen Quaresmeprenant, navnet på monsteret i Rabelais’ Fjerde bok (1552) som gråter tre deler av dagen, går aldri i bryllupsfest, pryler barna og fører krig mot pølsene. Mardi gras, som også er personifisert i boken til Rabelais, bør nok ikke tolkes så bokstavelig som å dreie seg bare om fett, men om kjøttmat og melkeprodukter (og egg) generelt. Kanskje skal ordet karneval tilsvarende komme av carne vale, latin: carnem levare, hhv. farvel til og bortløfting av kjøttet (Wunderlin, Fasnacht, Fasnet, Carnaval im Dreiland, 2005).

Troels Troels-Lund omtaler dagen slik i Dagligt Liv i Norden i det 16de Aarhundrede bind VII (1903): «Tirsdagen kaldtes ‘Fed Tirsdag’, hvormed sigtedes til, at man paa denne Dag plejde at spise varm Mælk og Hvedebrød. Benævnelsen ‘Fed Tirsdag’ var ikke, som paastaaet, kun en fordrejet Udtale af Hvid Tirsdag, men en Hentydning til den Skik: paa denne Dag at anbringe en Klump Smør inden i Hvedebrødet. Paa Fransk kaldtes den ogsaa ‘mardi gras’, den fede Tirsdag. I Sverige gik denne Benævnelse, ‘Fettisdag’, over til at blive den almindelige. Da senere Lovbestemmelser indskrænkede Fastelavn til Mandagen, henlagdes ogsaa Nydelsen af Mælk og Boller til denne Dag.» I England kaldtes Tirsdagen og kaldes undertiden endnu, for ‘Pandkage-Tirsdag’ (Pancake tuesday).» En siste frokost med egg, smør og melk før faste. Pancake day o.l. er fortsatt i bruk på engelsk (se f.eks. Wikipedia), men men den vanlige benevnelsen er shrove tuesday, som kommer fra ordet shrive, skrifte. «Shrove Tuesday (c. 1500) is from practice of celebration and merrymaking before going to confession at the beginning of Lent» (Etymonline). På svensk finnes fet tijdsdag tilbake til 1594 i SAOB. Også i Tyskland het dagen Fetter Dienstag før i tiden, se f.eks. oppslaget ciera di carneuale i ordboken Dittionario Di Tre Lingue fra 1674.

Illustrasjon: James Gillray, John Bull Taking a Luncheon 1798
Fetetirsdag

Dyrtid

com-an-1832-my-native-day

engelsk: soaring prices; tysk: Teuerung

SNLs definisjon på dyrtid er ganske grei: «en økonomisk tilstand som oppstår når etterspørselen etter en varemengde er større enn tilbudet, og derfor driver prisen i været.» Det lyder kanskje udramatisk, men i de eldre tekstene er dyrtid et resultat av uår og resulterer i nød, så konnotasjonene er nok en del av betydningen. Den dyre tid er brukt i de tidlige bibeloversettelsene, som i Første Mosebok, 41 i Christian IIIs fra 1550: «Oc alle land komme ind i Egypten, at købe aff Joseph, thi den dyre tid vor stor i alle land.» Fra 2011 lyder oversettelsen «for hungersnøden var hard over hele jorden».

Det er svært sannsynlig at begrepet er hentet fra tysk, i Luthers bibel (1545) står det: «Denn die Theurung war gros in allen Landen», og Hans Tausens oversettelse av mosebøkene i 1535 bruker her ordet dyring (Kalkar). En annen som bruker det, er Luthers venn, Johannes Brenz, i Nogle udkaarne oc saare nyttelige Predicken om en Christelig Penitentz oc Leffnit oversatt av Haagen Lauritssøn 1563: «Jeg vil kalde kornit, oc jeg vil formere det, oc jeg vil ingen dyr tid lade komme til eder». Om den dyre tid / dyrtid var et uttrykk før Bibelen, kan selvfølgelig hende, men kildene forut for 1500 er naturlig nok ganske få. Det er ganske utbredt utover 1500-tallet. Anders Sørensen Vedel (1571), En Predicken: «Til Høytifest og udi dyrtid, søgte mange til hannem»; i en salme i Niels Jespersens Gradval – En Almindelig Sangbog (1573): «Fri oss Herre Gud fra tuist oc strid, / Fra Kranckhed oc den dyre tid».

Senere eksempler er i Wilhelm Ernst Christiani Kongerigerne Danmarks og Norges samt Hertugdømmene Slesvigs og Holsteens Historie indtil vore Tider, bind 5 (1783): «Til de ulykkelige Begivenheder i dette Aar [1545] henhøre endnu en stor Dyrtid og en voldsom Død i Danmark og ogsaa paa Holsteens Grændser. Men især Dyrtiden og Sygdommen i Hamborg.» Bergens Adressecontoirs Efterretninger 18. juni 1796 «ja endskiønt Dyrtiden nu ei meere er saa trykkende, som i afvigte Vinter, sees dog ikke desmindre en Hoben driftige og arbeidsføre Betlere paa Gaderene, fornemmelig af Qvindekiønnet, som finder Lediggang og Betlerie mageligere, end at fortiene noget ved Haandarbeide, eller paa anden lovlig Maade». Samme synspunkter leser vi i avisene i dag også.

Under første verdenskrig oppsto mangel på en rekke varer i nøytrale Norge. Samtidig var det oppgangstid innen shipping, bank og råvarer. Den andre såkalte jobbetiden inntrådte, med aksjespekulasjon og store formuer skapt og tapt i løpet av kort tid, medfølgende høy inflasjon, og altså dyrtid. Dette var særlig problematisk for offentlig ansatte, som ikke hadde lønnsvekst som kunne følge utviklingen. Et dyrtidstillegg ble innført for offentlig tjenestemenn fra 1917 (SNL). Slike tillegg var for øvrig også jevnlig bevilget i Statens regnskaper fra slutten av 1850-årene og utover.

Så vidt jeg kan se, har ikke engelsk noe ord eller uttrykk som dekker bredden fra hungersnød til inflasjon. En må nok ha et lutheransk sinnelag for den slags.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comocs Annual 1832

 

Dyrtid

Abrakadabra

com-an-1830-neglecting-to-join-in-a-catch-j-h-reynolds

Visvas, meningsløse ord, og et formular brukt av tryllekunstnere. Det er også en besvergelse med omstridt opphav. Tidvis skrevet abracadabra, avrakadabra. Eldste kjente nedtegnelse er i De medicina praecepta av Serenus Sammonicus (død i år 212). Det skulle skrives i en trekant på en talisman som en beskyttelse mot sykdom (Prioreschi, A History of Medicine 1998):

Almennyttigt dansk Konversations-Lexikon 1849.PNG

Ideen om at denne besvergelsen hjalp mot feber, tyfus og pest er beskrevet opp gjennom historien, bl.a. i The troublesome voyage of Captain Edward Fenton, (1582-1583): «Banester sayth yt he healed 200 in one yer of an ague by hanging abracadabra abowt ther necks», og Daniel Defoe forteller i A Journal of the Plague Year (1722) at folk slik beskyttet seg mot pesten: «that it was to be kept off with crossings, signs of the zodiac, papers tied up with so many knots, and certain words or figures written on them, as particularly the word Abracadabra, formed in triangle or pyramid». Holberg hadde det som alternativ tittel til Huus-Spøgelse (1753), en komedie som latterliggjør overtro. Den beryktede Aleister Crowley (1875–1947) stavet det abrahadabraLiber Samekh (1930): «Such are Abrahadabra, the Word of the Aeon, which signifieth ‘The Great Work accomplished’». Han la store magiske krefter i uttrykket.

En av de morsomme etymologiske teoriene bak ordet er at det stammer fra arameisk eller kaldeisk og er knyttet til gudommen Abraxa (Steinmetz 2008). Salman Rushdie skriver basert på dette i Midnattsbarn (1983) at abrakadabra er «en kabalistisk trylleformel avledet av navnet på den høyeste gud blant de basilisanske gnostikerne, som inneholder tallet 365, antall dager i året, og antall himler, og antall ånder som utgår fra guden Abraxas». Og i Alexander Whitelaws The popular encyclopedia (1846) står det at noen mener det kommer fra de hebraiske ordene Ab, Ben, Ruach hakodesh (far, sønn, den hellige ånd), og videre: «But Abrasax is neither an Ægyptian, nor Greek, nor Hebrew, but a Persian name, which denotes the Persian deity, Mithras».

Nyeste variant av uttrykket er å finne som en av «De tre utilgivelige forbannelsene» i J.K. Rowlings Harry Potter, nemlig morderforbannelsen aveda kedavra. Om opprinnelsen har forfatteren uttalt at «It is an ancient spell in Aramaic, and it is the original of Abracadabra, which means ‘let the thing be destroyed’. Originally, it was used to cure illness and the ‘thing’ was the illness, but I decided to make it the ‘thing’ as in the person standing in front of me» (Wikipedia med videre henvisninger). Det er ikke vanskelig å finne kilder som hevder det samme (og lignende) som det Rowling har blandet sammen, men ingen av dem virker som annet enn spekulasjoner, så det er nok bare noe hokus pokus.

På 1800-tallet ble formularet etterhvert en standardfrase for tryllekunstnere og dermed ironisk nok mindre magisk. Det ble også et uttrykk for babbel, som i W.W. Stabell, Eventyrferden (1927): «‘Jeg skjønner ikke et kvekk, jeg!’ utbrøt Egil. ‘Det er den rene abra-kadabra for mig.’»

Illustrasjoner: øverst:  J.H. Reynolds, i T. Hood, The Comic Annual 1830; nederst: fra Almennyttigt dansk Konversations-Lexikon 1849
Abrakadabra

Misforstå meg rett

fin på håret

engelsk: don’t get me wrong [misunderstand me right];
tysk: versteh mich nicht falsch [missversteh mich nicht falsch]

Talemåten er et forsøk på å si ikke misforstå meg på en humoristisk måte, en vri på forstå meg rett. Egentlig er det nonsens. Ofte etterfølges det av noe ugreit, og det er et forsøk på å avvæpne hva som kommer. En petit i avisen Valdres 14. juli 1906 fremstår som et sitat fra noe Jacob Worm-Müller har skrevet: «Misforstaa mig ret. Jeg er ingen kvindehader; jeg elsker det hulde kjøn. Det er storartet til sit brug. Derfor behøver man imidlertid ikke at give kvinderne stemmeret —- Kvinderne maa holdes itømme. Det er til hendes egen Lykke.» Javisst, storartet til sitt bruk. Worm-Müller ble kjent som aktiv venstremann, et parti som arbeidet for kvinners stemmerett, så det kan være tatt ut av sin sammenheng, eller det kan tyde på at han som 21-åring ennå ikke faktisk hadde hatt så mye bruk for kvinner. Kanskje jeg rett og slett misforstår det feil.

Trondhjems Adresseavis spiser frokost med «skuepilleren, operasangeren, operetteelskeren, bilisten» Erling Drangsholt på Britannia 27. juni 1916 «[…] det var Thrane Nielsen i Kristiania som fortalte mig at aktierne mine stiger. – Jobber de? – Nei, selvfølgelig nei, men ved siden av ‘dramaet’ interesserer aktier p. t. mig mest. Ja, næst efter Lille bil da. Ja, misforstaa mig ret. Lille bil II, min Lillebil, mener jeg.» Spørsmålet om han jobber, viser interessant nok at å jobbe ble brukt om å handle med aksjer fortsatt i 1916, se jobbetid. Lillebil viser seg å være navnet på Drangsholts bil, som han var svært opptatt av. Avisen Nord-Trøndelag 5. juni 1920 gir et eksempel egnet som stereotypi for landsdelen: «Bl. a. har vi gaatt igang med heimebrenning igjen! – Ja misforstaa mig rett, vi hadde en halv hektoliter kul igjen fra ivinter, og den har vi brent op».

I den nyttige boken Naturlig ansiktsløftning ved hjelp av akupressur (1991) advarer Lindsay Wagner mot parfymerte såper og kremer: «Misforstå meg rett. Jeg lider ikke av noen dødelig angst for allergiske reaksjoner eller kjemiske forgiftninger. Det er såpass enkelt at jeg ikke ønsker å bli utsatt for slike påkjenninger i det hele tatt.» Akupressur kan beskrives som en form for akupunktur uten nåler (nifab.no), og vi får misforstå Wagner så rett vi klarer. På engelsk lød det her «don’t get me wrong».

Det er flere eksempler på at det engelske don’t get me wrong blir oversatt med misforstå meg rett, f.eks. tittelen på en av Peter Cheyneys kriminalromaner om Lemmy Caution fra 1939 (oversatt 1958). Flere av Caution-romanene ble filmatisert i Frankrike, men den mest kjente, Alphaville, regissert av Jean-Luc Godard i 1965, er ikke direkte basert på noen av Cheyneys bøker. Til gjengjeld hentet det tyske popbandet, kjent for landeplagene Forever Young og Big in Japan, navnet sitt fra denne filmen (Wikipedia). Misforstå meg rett, med landeplage mener jeg også en evergreen: Forever Young er opplagt lyden av 80-tallets ungdomsskolefest, og det er merkelig hvordan sangen blir noen anelser mindre irriterende desto eldre man blir.

Illustrasjon: John Leech, fra G.A.A. Becket, The Comic History of Rome, 1852

Misforstå meg rett

Kjærlighet gjør blind

the-greatest-plague-of-life-cruikshank-1847-romantikk

engelsk: love is blind; tysk: Liebe macht blind

Den som elsker, mister lett dømmekraften og ser ikke sin elskedes feil og dårlige sider, eller den som elsker, legger ikke vekt på det overfladiske. Dette er en nyttig funksjon hvis du f.eks. skal kysse frosker. Det er et såkalt leonidisk vers om dette fra middelalderen: «Quisquis amat ranam, ranam putat esse Dianam»; den som elsker en frosk, tror frosken er Diana. Det er vel ikke umulig at verset vokste seg til brødrene Grimms berømte eventyr Der Froschkönig fra 1812.

Frasen finnes i Peder Syvs Almindelige Danske Ordsproge fra 1682, nr. 4573: «Kjærlighed er blind, og som dend ikke seer, meener mand at ingen seer dend», og nr. 4574: «Kjærlighed er blind, mand seer skjønheden, men ikke manglerne […] det er altid smukt, som mand elsker». Kierkegaard skriver kronglete, men morsomt i Enten – Eller (1842): «Vil man troe Musikkens Præster, og disse staae vel i denne Henseende nærmest til Troende, vil man blandt disse igjen agte paa Mozart, saa maa den Tilstand, der gaaer forud for den første Kjærlighed, vel snarest beskrives ved at erindre om, at Kjærlighed gjør blind.»

Det er en gammel metafor å koble blindhet med fortrengelse. Det er den samme man kan bruke når man lukker øynene for noe, og i noen grad når man ser bort fra noe. I kobling til kjærlighet er det uunngåelig å trekke frem Shakespeare, som benyttet uttrykket flere ganger og nok er ganske vesentlig for dets utbredelse. Blant annet i Henry V, (V,2) 1592: «Yet they do wink and yield, as love is blind and enforces», og i Romeo and Juliet (II,1) 1594: «Blind is his love and best befits the dark». I Merchant of Venice (II,6) 1596:

Here, catch this casket; it is worth the pains.
I am glad ’tis night, you do not look on me,
For I am much ashamed of my exchange:
But love is blind and lovers cannot see
The pretty follies that themselves commit;
For if they could, Cupid himself would blush
To see me thus transformed to a boy.

Kiøbmanden i Venedig ble oversatt til dansk i 1792, men denne utgaven er ikke å oppdrive digitalt. Derimot finnes Simon Meislings oversettelse fra 1810 (side 175):

Hold denne Æske, den er Umag værd!
Godt det er nat, at I mig ei kan see!
Hvor er jeg skamfuld ved en slig Forklædning;
Men kiærlighed er blind, og Elsker see
De Daarligheder ei, som de begaae;
Thi hvis de kunde, rødmed Amor selv
At see mig selv forvandlet til en Dreng.

Den eldste kjente referansen på engelsk finnes i Chaucers The Merchant’s Tale fra noe før 1400 (linje 1598). Her har den 60-årige Januarie muligheten til å gifte seg med en rekke kvinner med forskjellige kvaliteter, og velger den 20 år gamle Mayus, primært for hennes ungdom og skjønnhet: «For loue is blynd alday and may nat see». Jeg tror det er ironi. The Merchant’s Tale regnes blant Chaucers saftigere fortellinger, og er i det hele ganske vittig.

I engelskspråklige oppslagsverker om opprinnelsen til love is blind begynnes det gjerne ved Chaucer, mannen man kan føre tradisjonen med valentinsdagen tilbake til, men vi kan flytte oss til kontinentet og den franske legen Bernard de Gordons berømte verk Lilium mediciane fra 1303. I omtalen av kjærlighetens onde gjengis her både ordtaket om frosken, og rett før: «Omnis amans caecus non est amor arbiter aequus»; all kjærlighet gjør blind, kjærlighet er ingen upartisk dommer. Det er derimot en sykdom.

På tysk går det greit å finne gamle tekster med lignende formuleringer, som hos Heraclius av Jerusalem (ca. 1120 til ca. 1190), skrevet på eller oversatt til en slags mellomnedertysk: «Doch machet si diu minne blint. / Diu lieb(e) chan / wol blenden den man, / daz er niht ensiht / und nimt im doch der ougen niht» (Wander 1873 og Zingerle 1864). Klisjeen er selvfølgelig langt eldre enn Heraclius også. Konseptet om kjærlighetens (og attråens) blindhet er rikelig diskutert i den klassiske litteraturen. I artikkelen The Lover’s Blindness av M.B. Ogle (1920), trekkes vi gjennom eksempler fra Juvenalis, Cicero, Lucretius, Horats: «It is apparent from these last citations that the blindness of lovers was a ‘commonplace of philosophy’». Ogle trekker særlig frem Ovids bidrag som inspirasjon for middelalderens blinde kjærlighet, se f.eks. Ars Amatoria bok II (fra år 2): «With care conceal whatever defects you find, / To all her faults seem like a lover blind.»

Og atter eldre: Theokritos (3. årh. fvt.) anvender det humoristisk i Idyller X, der en uskjønn kvinne, «that grasshopper of a girl will lie by thee the night long!», blir forsvart av sin elsker: «Thou art beginning thy mocks of me, but Plutus is not the only blind god; he too is blind, the heedless Love!». Mindre skjemt er det hos Platon, som døde rundt 348 fvt., og er min eldste referanse. I Lovene (731e) omtales det slik: «It is the evil indicated in the saying that every man is by nature a lover of self, and that it is right that he should be such. But the truth is that the cause of all sins in every case lies in the person’s excessive love of self. For the lover is blind in his view of the object loved, so that he is a bad judge of things just and good and noble, in that he deems himself». Heldigvis for froskene, men dårlig nytt for narsissistene.

Illustrasjon: George Cruikshank, fra The Greatest Plague of Life, 1847

Publisert på valentinsdagen 14. februar 2017. Det begynte som en hyllest til Chaucer, men froskene tok meg andre steder.

Kjærlighet gjør blind

Ett fett

 

thackerays-marginal-sketches-3

engelsk: I couldn’t care less; tysk: das ist mir Wurst

Altså ikke to eller flere fett? Ett fett betyr det samme (helt likt), likegyldig, uvesentlig. I NB funnet først i Chr. L. Langes Fransk-norsk Ordbog fra 1903 som en av forklaringene på oppslaget égal. Ragnhild Jølsen gjør bruk av frasen i novellen Mørkeræd (1907): «Du er gammal, Tøger, – sa det, – no før eller no seinere, blir ett Fett det, Far.» I Johan Borgens roman Min arm, min tarm (1972) uttrykkes undring over uttrykksmåten: «Helt annerledes her ute, eller hadde han sagt helt forskjellig, men det kan da være ett fett, Frank, hvor skriver forresten et slikt uttrykk seg fra ‘ett fett’? Aldeles meningsløst, måtte bero på en folkelig omskriving av noe helt annet.»

Det er ganske sannsynlig at det er en omskriving av det eldre uttrykket det er lige fedt, som betyr det samme og fortsatt brukes i Danmark. C.V.P. Arlincourt, Revolutionen, eller Rædselsperioden i Frankrig 1418 (1835) er et fint eksempel: «Om man hænger eller drukner en Minister, det er lige fedt, Tusinde andre komme istedet, og der vil aldrig fattes paa det Slags Folk». Lige fedt er oppført alt i Moths ordbok fra ca. 1700 som «det er lige fit». Danske ODS har også oppføringen eet fedt, med informasjonen «næsten vulg.». Eldste eksempel der er fra 1904.

At noe er fett, blir gjerne anvendt som svært positivt i slang og overført betydning, om enn ikke like mye i konkret betydning etter at slanke- og sunnhetshysteriet har bredt om seg. For noen er vel smør på flesk ett fett, mens andre er mer nyanserte. Og siden vi går inn i et valgår: stiller man seg likegyldig til valgflesk, og er det ett fett hvem som vinner?

ILLUSTRASJON: MARGTEGNING I KLADDEBOK AV WILLIAM MAKEPEACE THACKERAY (1811–1863)
Ett fett

Trekke i trådene

marionette-john-tenniel-1884

engelsk: pull the strings; tysk: die Fäden ziehen

Ha kontroll over hendelsene; om den som egentlig har makten, gjerne i det skjulte. Trekke i trådene henspiller på marionettedukker som har bevegelige ledd styrt av tråder ovenfra. Den som trekker i trådene, styrer dukken, og klisjeen beskriver hvem som styrer handlingen og hvem som blir styrt, i stort og smått. Marionette er en dobbel diminutiv, lille Marion, som igjen er en diminutiv av Maria. Det kommer fra dukketeatre om den unge jomfru Maria. Vibeke Helgesen i Den magiske hånd (2000) skriver at: «[o]rdet marionette kan skrive seg fra denne perioden [slutten av 900-tallet], enten direkte fra kirkespillene, i betydningen ‘små Maria’er’, eller fra Adam de la Halles ‘Robin et Marion’ som ble oppført i Napoli i 1268».

Jeg er ikke fullstendig sikker, men tror det er denne klisjeen Magnus Jacob Crusenstolpe tar i bruk i et brev fra Waxholmen, der han satt fengslet for majestetsfornermelser mot Karl Johan, gjengitt i avisen Den Constitutionelle 6. oktober 1838: «Deres Mangel paa Indsigter og Grundsætninger i Statsanliggender gjorde Dem nødvendigvis til et Verktøi i deres Hænder, som greb fat i Traadene. Blev dette ikke mig, saa blev det en Anden». SAOB kan for øvrig gjengi eksempel på svensk fra 1814. Ellers finner vi i Karl Friedrich Becker’s Verdenshistorie (ved Woltmann og Wenzel 1844): «Da disse imidlertid, i det mindste med Hensyn til viktige Sager, ikke gave deres Gesandter nogen uindskrænket Fuldmagt, men pleide at lade Alt skee ved Budskaber og Beretninger, saa blev Rigsdagen til en Dukkekomedie, i hvilken Figurene stode ubevægelige, naar Dirigenterne bag ved Scenen ikke talede eller trak i Traadene.» Otto Sinding benytter det ganske usubtilt i sitt skuespill Bedstemor Jahr og hendes Sønner (1898): «jeg har begge næverne fulde af traade, og jeg behøver bare at trække i traadene, saa maa alle dukkerne danse … danse, som Joel Jahr vil».

I engelske oppslagsverker som etymonline.com, og tilsvarende Ammer (2013) og Rogers (1985) har det vært i bruk fra 1860, men det er eldre, og i hvert fall anvendt i Reflections on the state of the late Spanish Americas fra 1823, og samme år av pseudonymet Oliver Oldschool i The Port Folio: «while the reins of power are held by those who pull the strings which put the puppet in motion». Også i Tyskland ser die Fäden ziehen ut til å ha oppstått metaforisk på begynnelsen av 1800-tallet (basert google books-søk), og det tilsvarende franske uttrykket, Tirer les ficelles, hevdes på Expressions françaises å være fra da. Det virker spesielt at frasen skal spontanoppstå i så mange språk omtrent samtidig uten at det er et innflytelsesrikt opphav. Det har jeg ikke klart å oppdrive.

En modifisering av frasen er å trekke i noen tråder og lignende, som er mer å utøve sin innflytelse for å oppnå noe konkret, men som ikke nødvendigvis innebærer at man er en grå eminense som manipulerer alle fra skyggene (the puppet master, der Drahtzieher). Christianna Brand, Døden på høye hæler (1949): «Jeg fikk tak i mor og fikk henne til å trekke i noen tråder til. Hun ringte til venninnen sin, Lady Ditt eller Datt». Videre kan man si om den som oppnår makt, at vedkommende samler alle trådene i sin hånd (og dermed kan trekke i trådene). Slik hos Fredrik Nielsen Den kristne kirkes historie (1891): «Jon Wesley selv holdt alle trådene i sin hånd. Til ham måtte klasseledere og præster gøre indberetning om alt menighederne vedkommende, og ideligt var han på rejser, prædikede og havde overtilsyn.»

Å være en marionette, altså styrt av andre, er i seg selv en klisjé. Holberg bruker det i Epistler III (1750): «thi ingen er mindre competent Dommere end Personer, som føre Pølse-Snak udi ziirlig Stiil, som tale uden at tænke, og hvilke man kand ansee som et slags Machiner og Marionetter». Vi merker oss også pølsesnakk. En metaforisk slektning er en nikkedukke, selv om denne dukken ikke har tråder, er det også en viljeløs tjener.

Illustrasjon: John Tenniel, Punch 1884

Trekke i trådene