Jobbetid

glade dager

engelsk: boom period; tysk: Konjunkturperiode

Jobbetiden beskriver en periode med høykonjunktur og økonomisk boble. Det ble først brukt om 1890-tallets byggeboom og vill eiendomspekulasjon i Kristiania (særlig tiden fra 1896 til krakket i 1899), med tilhørende aksjebobler, svindel og massekonkurser. Hvordan Kristiania forandret seg, er morsomt gjengitt av Christian Krohg i kapitlet «Jobbetid» i erindingsverket Kampen for tilværelsen (1921). Her forteller han om hjemkomsten etter et år i Paris i 1898: «Jeg trodde dog at jeg bare hadde vært borte i ett år, men jeg var til mote som den bergtatte i eventyret, da han kommer ut igjen og oppdager at de fem minutter han har vært borte, representerer en hel menneskealder.» Krohg treffer maleren Hans Heyerdahl på Grand, som bobler over av progermanistiske, tilnærmet nazistiske, forklaringer på utviklingen, og opplyser Krohg om at han i den senere tid har vært sterkt opptatt av eiendomsmarkedet: «Du må kaste deg inn i spekulasjonen. Jeg har tjent masse penger på det.»

I Nedenæs Amtstidende 1. august 1900 er første gang jeg ser det på trykk: «Regjeringen tog ikke i Betænkning at følge den af Direktør Rasmussen givne Anvisning midt i den værste Jobbetid at gaa hen endog uden at spørge Storthinget og kjøbe en flot Kristiania-Gaard til den høie Pris af 415,000 Kroner.» Aftenposten 22. april 1901: «Fra Jobbetiden. O. C. Strøm & Ko.s Konkursbo. Den retslige Efterforskningen mod O. C. Strøm, Medindehaver af Firmaet O. C. Strøm & Ko., paabegyndtes i Formiddag af Assesor Ebbel.» Indtrøndelagen har en beskrivende notis 18. juli 1903, som vel er hentet fra Morgenposten: «Jobbere til Sydafrika. Til Sydafrika er der i første halvdel af indeværende aar utvandret 140 mennesker fra Kristiania, fortæller ‘Morgenp.’ En overveiende del af disse er ingeniører, byg- eller murmestere og andre bygningshaandværkere, hvoraf mange har tat en meget aktiv del i byggesvindelen under jobbetiden i Kristiania.»

Den neste perioden med jobbetid, var utover første verdenskrig, da nøytrale Norge opplevde sterkt økende priser på skipstransport. Industrien (særlig bergverksindustrien) gikk bra og skipsaksjeselskaper ble et ettertraktet spekulasjonsobjekt for tusenvis av hobbyspekulanter. Kort fortalt i Sverre Knutsens Rapport nr. 13 i Det nye pengesamfunnet, Noen merknader til relasjonene stat-bank-bedrift under jobbetiden 1914–20 (1990): «Fra 1910 gikk den økonomiske utviklingen inn i en høykonjunktur, som etterhvert ble stadig kraftigere. Etter kortvarig turbulens rundt krigsutbruddet, ble næringslivet virvlet inn i en stadig mer omfattende spekulasjons- og jobbetidsbølge. Ved krigsslutt i november 1918, inntrådte det en kortvarig avmatning. Men snart startet den kraftige etterkrigs-boomen, som endte i et prissammenbrudd, høsten 1920.» Samtidig medførte varemangel og høy inflasjon såkalt dyrtid (se denne).

Avisen 1ste Mai gjør et ordspill på uttrykket 10. januar 1916 ved overskriften Naar Jobs klagesang lyder paanyt: «Kristiania idag. Under tittel Jobbere og tullinger skriver ‘Intelligensen’ idag: De eneste som nu aapenbart ikke forstaar sig paa skibsrederi er de gamle skibsredere! De sælger med millioners fortjeneste og der er tusinde hænder ledig til at overta skibene. Den første aktiejobbing er vi færdig med efter regjeringens resolution, og naar sammenbruddet engang kommer vil de nye spekulationsrederier ikke svare sig, og da melder nok de erfarne redere sig kjøber sine egne skibe tilbake. Enkelte av jobbemillionærene vil vel klare sig over krisen, men mange kommer at maatte sætte sig i asken og med Job utbryte: Nøken kom jeg fra moders liv, nøken vender jeg tilbake!»

Årsaken til at det ble hetende jobbetid, skyldes at a job på engelsk siden 1600-tallet betød et avgrenset stykke arbeid (i motsetning til et varig), og alt i 1660 er det registrert brukt om å handle som megler. Fra 1721 har det betydd «deal in public stocks on one’s own account» (etymonline.com). Ord som Aktiejobberi er å se i Morgenbladet 13. juli 1854; Orla Lehmanns Efterladte Skrifter (utgitt 1873) bruker ordet Aktiejobbere, og i Den Norske Rigstidende 18. april 1857 er det bekymring for de gode statsfinansene siden «[d]et afføder vilde Udgiftsprojecter og en hel Slægt av Spekulanter og Jobbere, der opbyder al deres Skarpsindighed for at faa fat paa Statens Penge».

Selv om det så smått hadde begynt å få anvendelse som det har i dag (se f.eks. G.Th. Mejdell, Politik 1903), er ikke ordet jobb et oppslag i Falk og Torps etymologiske ordbok fra 1903, men jobbere har plass som «i nyere tid optaget fra eng. jobber ‘daglønner, aktiehandler’, af job ‘lidet stykke arbeide’, tidligere gob, af ofr. gob ‘mundfuld’». Altså: fra munnfull til hovedbeskjeftigelse via børsen.

Illustrasjon: John Leech, fra G.A.A. Beckett, The Comic History of Rome
Jobbetid

Cicerone

The English Dance of Death, Th. Rowlandson 1815 the vision of skulls

engelsk: Cicerone; tysk: Cicerone

Guide, veiviser, reisefører. H.A. Kofods Conversations-Lexicon fra 1817 gir en utmerket forklaring: «Kaldes i Italien, fornemmelig i Rom, den, som viser og forklarer Fremmede Stadens Mærkveærdigheder og Oldsager. Jo grundigere og lærdere Kundskaber Ciceronen har om Kunst- og Oldsager, desto bedre kan han forestaae sit Embede, og flere fortjente Archæologer og Kunstcritiker, […] have ei holdt det under deres Værdighed at hellige sig en Beskjeftigelse, hvori de kunde gavne Andre, medens de selv ved den gjentagne Betragtning af Kunstværkerne, gjorde sig mere fortrolige med dem.» Det er brukt i Georg Sverdrups oversettelse av Heerens Haandbog i de gamle Staters Historie (1800): «en Caste af Translateurer (…) som vare baade Ciceroni for Fremmede og Mæglere ved Handelen», og ordbokoppføring (Ciceroni) samme år i Jens Leths Dansk Glossarium: «Een som viser Fremmede, Reisende, omkring».

Riksmålsordboken hevder at det egentlig er «Ciceros navn brukt spøkefullt med henblikk på ciceronenes ‘veltalenhet’». En helt annen forklaring står i Morgenbladet 8. september 1819: «Oprindelse til Benævnelsen Cicerone. En pavelig Schweizersoldat var den Første, som, i rom, gjorde en Næringsvei af, at ledsage Fremmede ved Beskuelsen af Mærkverdighederne, og af hans Benævnelse Suiz-zero opkom efterhaanden Navnet Cicerone». SAOB angir for Sverige eksempel på bruk fra 1771 og at opprinnelsen trolig er «af namnet Cicero, på grund af de som ciceroner tjänstgörande personernas vältalighet. […] ordet är i it. i sin nuvarande bet. påvisadt redan 1685». Før dette var cicerone også brukt i betydningen veltalende, som Cicero, f.eks. i Petter Dass’ Nordlands Trompet: «Latinen og hængte paa Tungen Bereed, / Slig Gloser som giør Ciceroner fortræd».

I 1865 utga Fredrik M. Wallem En bergensk Cicerone, og i 1868 C.S.S Lous En Stavangersk Cicerone; bybeskrivelse med historie og noen reisetips («Kommunikation. Er Du plaget af Ligtorne, saa vil Brolægningen paa Steder i Bergen ikke bidrage synderligt til at lindre Din Smerte i den Henseende», «Klimat. At have flere Maaneder stadigt Regnveir generer ikke Bergenserne, men de tale meget nødigt om dette Regnveir – det maa Du endelig huske godt paa»). I 1902 finner vi Kristiania-Ciceronen, som for eksempel beskriver Grünerløkka slik: «Det er store lange, rette Gader, som Markveien, Thv. Meyers Gade, Trondhjemsveien o. fl., som Helhed en lidet interessant Del af Byen». I 1912 og 1913 ble det også utgitt en Stortings-Cicerone «en veileder for alle, som skal ha forbindelse med Stortinget». Man hadde Kupé-Ciceroner (ca. 1907) for togreisende med informasjon om hver stasjon på ruten m.m. Disse bøkene viser ordet i bruk lik tilfellet med forleggeren Baedeker, som en periode var eponym for reiseguide.

I dag brukes ordet nok i mindre grad, og vel neppe om annet enn en reisefører. Slik i Ove Røsbaks biografi Rolf Jacobsen (1998): «Rolf er så godt forberedt på turen, han er deres cicerone, han legger opp rutene, det er bare å følge etter.»

Illustrasjon: Thomas Rowlandson, The English dance of Death, 1815

.

Cicerone

Et lønnlig håp

Thoralf Klouman Dybwad den skjønne helene 1925

engelsk: a secret hope; tysk: eine geheime Hoffnung

Ordet lønnlig, altså hemmelig, skjult, er lite brukt i dag annet enn i dette uttrykket – og i sangen Glade jul med strofen «lønnlig iblant oss de går». Det er samme ord som vi ser mer anvendt på nynorsk: løynd. Jeg finner uttrykket først i en forfatterløs føljetong i Morgenbladet 4. desember 1864: «Skjønt han ikke egentlig havde været forelsket i Henriette, havde han dog fundet hende særdeles tiltrækkende, og det var ikke uden et hemmelig Suk, og Opgivelsen af et lønligt Haab at han tænkte sig hende bundet til en anden.» Forfatteren har fortjenestefullt variert med synonymer for å unngå samme ord to ganger i setningen.

Det kan være mange årsaker til at man holder sine håp skjult, men formuleringen brukes nok ofte uten hensikt. Thor Heyerdahl, Kon-Tiki ekspedisjonen (1948): «Herman var en ypperlig svømmer, og selv om vi straks var klar over at livet sto på spill, så hadde vi et lønnlig håp om at han skulle klare å crawle seg tilbake til kanten av flåten før det var for sent.» Hvorfor hemmeligholde håpet om at venn i mannskapet skal redde livet? Det er som om lønnlig skal ha betydningen berettiget eller begrunnet, kanskje, noe udefinerbart. En replikk i Oslo-piken av Pål Gerhard Olsen (1998) lyder: «Jeg har et lønnlig håp om at vi kan gjøre det i lag». Når det sies høyt, er det neppe hemmelig (resten av teksten gir ingen indikasjoner på at det egentlig er noe som helst som er intensjonen med ordet).

Et hyppig vedheng er også at man nærer dette lønnlige håpet. Nære, altså gi næring til, mate, gir da bildet at man dyrker et skjult håp. Først funnet i Otto Valseth, Hotel Haukenæs (1890): «Doktoren hadde nemlig – trods alt – hele tiden næret et lønligt haab om, at den skjæbne, som førte ægtefællerne saa uforberedt sammen efter den lange adskillelse, ogsaa vilde besørge en forsoning tilvejebragt mellem dem». Brukt fullstendig uten motivasjon  eksempelvis hos Dan Lindholm i Vårherre og Sankt Peter på vandring (1988): «Sankt Peter næret et lønnlig håp om å kunne hilse på fiskerne i et vær ute ved kysten. Ikke så rart, Peter hadde jo selv vært fisker.» Det virker som ordfyll for å gi preg av en høylitterær tone, og er en språkslange man slett ikke bør nære.

Når ordets mening ikke er bevisst eller kjent, men likevel brukes uten innhold, kun som hensiktsløs form, tror jeg vi har nådd klisjeenes ytterende. Jeg har et utilslørt håp om at noen tipper uttrykksmåten over kanten til frasenes skraphaug.

Illustrasjon: Thoralf Klouman, Johanne Dybwad som fru Alving, 1925

.

Et lønnlig håp

Luft i luken, liv i luken

Cruikshank The Comic Almanck for 1836 mai

Om energisk livlighet, høy stemning. Tilsvarende liv i leiren og liv og røre. Riksmålsordboken hevder at det egentlig kommer av «‘frisk luft i lasten’ ved at dekksluken åpnes». Det kan jo hende, selv om eksempler på bruk som tyder på dette opphavet er få, og nyere enn de man kan finne for fest og oppstandelse. Muligvis kommer det fra svensk. SAOB anfører «Adams barn behöfva väl / Lite luft i luckan» i en sang av Elias Sehlstedt fra 1861, og eldste eksempel med liv fra 1911. På søk i Google books finner jeg første eksempel med liv i C.K. Johansen Valkyrian: Illustrerad månadsskrift, volum 2 (1898): «Nu blef det ‘lif i luckan’ på operaterrassen!»

Luft i luka gir mangfoldig flere treff i Nasjonalbiblioteket enn liv i luka, men forholdet er omvendt ved nettsøk. Det indikerer nok at luften er i ferd med å bli utkonkurrert av livet. Det betyr det samme, og kan virke som en sammenblanding med andre fraser med liv. Eldste funn på norsk er i Romsdals Amtstidende 14. februar 1893: «Da det var kommet derhen, at han ogsaa i San Francisko havde nogen Møie med at reise flere Penge paa sin Arv, døde Faderen, og ‘da blev der Luft i Luka’». Nyere bruk med luft kan vi se i Rogalands Avis som skriver «Luft i luken for AP» som overskrift på lederartikkelen sin 5. juni 2010.

Olav Aukrust har i diktet I byen (1926) en lite flatterende skildring av Oslo som en dike ved elveutløpet dit all kloakk siger fra de staute og friske bygdene:

Men mismæte skul’ ein ikkje
heller hovudsta’n:
vår utførings, vår avførings
digre dike va’n.
Hau, gut, hundrad tusund bruka
her kloakk og «Madam Grøn»,
difor trongst det luft i luka –
godt at byen låg ved sjø’n!

Jeg-personen i Aukrusts dikt har hatt seg en svir natten før, så jeg skal ikke insistere på kun én betydning av luft i luka her. Gunnar Larsen beskrev diktet som et stort angrep, «et sprekt hallingkast like i nesen på Oslo» (St. Hallvard, vol. 6 1927/28). Dorian Red (Arne Paasche Aasen) benytter frasen om festing i Hansen vil ha sommerfred (fra Pytt i panne, 1937):

Er kona på sitt sommersted
får Hansen luft i luka,
da fråtser han i sommerfred –
og fester hele uka …

Eldste funn av liv i luken i Nasjonalbiblioteket er i Hans Selands Gard og grund (1919): «Han gav borni havre og sundskorne jordeple som dei fekk bjoda fram i flokken. Og daa kan det vel henda det vart liv i luka! Dei slost um aa koma til og faa god plass». Arne Paasche Aasen har gjort bruk av dette også (fortsatt som Dorian Red), I kjærlighetens hønsegård (fra Jordbær under snøen, 1956):

Når hanefar drar på galei
er’n ikke lett å stagge. Nei,
da blir han borte hele uka.
Men tenk deg stakkars hanen, du
når hønsgården blir sjalu
– da skal det nok bli liv i luka!

Illustrasjon: George Cruikshank: The Comic Almanck, May 1836

.

.

Luft i luken, liv i luken

Tylle i seg

Rowlandson The Hunt Supper ca. 1800

engelsk: guzzle; tysk: saufen, in sich hineinkippen

Drikke store mengder, oftest alkohol. Tylde i sig er beskrevet i Falk og Torps Etymologisk Ordbog (1906) som etter eldre dansk «tvilde ‘fylde paa tønde, sile’». Det stemmer jo ikke så verst, (og silingen skjer kanskje mellom tennene?). Moth (ca. 1700) skriver om Tvilde/tvilne/tŷlde: «Er at øse af êt kar i andet» og «Hand tŷlder i sig som en karl». I Peder Syvs ordsprog II (1688) er det gått lengre: «Hand er saa fuld, at mand kand ikke tylde en taar i ham. Øllet raller i halsen paa hannem.» Enda eldre, kanskje (boken er påfallende obskur), i Den Danske Kiempebog – en Sangkrønike fra Midten af det syttende Hundredaar, ugitt av Fredrik Barfod i 1860, hvor en kan se at man kan tylle i seg annet enn drikke: «De lode hunden trylde, / Oc klogskab i ham tylde, / Ved Finners kunst oc list».

Det er nok ofte en anklagende, negativ klang i uttrykket, som i Aftenbladet fra 1855 der man kan lese: «De kan vel frelse Skindet, de kan leve for at røge en Uendlighed av Tobak, og tylle i sig en Uendlighed af Liebfrauenmilch og bajersk Øl; men de har forbrudt deres Menneskeværdighed.» Dette under overskriften Udlandet, selvfølgelig. Og Arild Nyquist opplevde harde kår på kafeen i Kabelvåg, beskrevet i Om livet i Lofoten (1995) hvor han får skjenn av betjeningen: «Sitte her og tylle i seg medbrakt vin på en avholdskafé, to voksne mennesker. At dokk ikke skjems.»

Illustrasjon: Thomas Rowlandson, The Hunt Supper, ca. 1800, © Victoria and Albert Museum

.

Tylle i seg

En snubletråd

the-comic-offering-1832-sheridan-2

engelsk: trip-wire; tysk: Stolperdraht

En felle eller utløsningsmekanisme. Salmonsens Konservationsleksikon 1930 informerer på ordet snubletraad at man må «se Pigtraadshegn», og de neste funnene jeg gjør i NB er tilsvarende synonyme med piggtråd, gjerne i en militær sammenheng. I David Humes (pseud. for J.V. Turner) kriminalroman Død over Cardby (1938) er snubletråden satt opp som en felle for at man skal snuble i den: «Han tok nebbtangen frem igjen og klippet over den ledningen som stod der som snubletråd for alle som vilde gå igjennem døren.» – Altså for å utløse en sprengladning. Tilsvarende i Marms Engelsk-amerikansk-norsk militær ordbok (1955): «Trip wire snublehinder; i forbindelse med miner: snubletråd.» På engelsk er ordet trip-wire kjent fra 1868 (etymonline).

Snubletråder fikk en ny, billedlig og guffen betydning under Den kalde krigen, nevnt først i Bergens Tidende i 1952, men her fra Arbeiderbladet 15. desember 1956: «Aviser som står regjeringen nær, har imidlertid antydet besparelser på NATO’s landstyrker […] da den mener at hvis disse styrkene likevel ikke kan tjene som noe annet enn en ‘snubletråd’, er det like godt å lage denne tråden så tynn som mulig.» Tanken var at det europeiske forsvaret mot en sovjetisk invasjon kun skulle få warszawapakt-landene til å snuble, og i fallet utløse de amerikanske atomvåpnene. I løpet av 60-tallet forandret styrkeforholdet seg, og Sovjet fikk et mer likeverdig arsenal med kjernefysiske våpen, beskrevet av USAs forsvarsminister Schlesinger i boken Transatlantisk krise (1974): «I NATOs første dager hadde De forente stater en klar overvekt i kjernefysiske våpen. Det førte til at alliansen baserte sin strategi på ‘snubletråd’-forestillingen. […] utviklingen fram mot kjernefysisk likevekt betyr at større vekt må legges på NATOs konvensjonelle beredskap». Nå skulle det satses mer på konvensjonelt forsvar. Se også Henry Kissingers Memoarer (1979) og NATO Strategy documents  1949-1969 side XX.

Eksempler på andre billedlige snubletråder ser vi, som generell fare, hos Petter Thomassen, Havbruk 1985: «og ikke minst trenger vi debatten for å forhindre den nærsynthet som gjør enhver snubletråd farlig og som medfører at vi som oppdrettsnasjon går i den ene fella etter den andre»; som språklige feller hos Antony Trew, Yashimotos siste dykk (1988): «Torpedoofisserenes skjeve smil skjulte en verbal snubletråd» og Ola Bauer i Løvetemmersken 1988: «Etter å ha skrevet imot leserne i så mange år, alltid imot leserne, kom han til det uskarpe og farlige øyeblikket da han glemte sin egen snubletråd og falt klynkende ned i fiendens brannseil».  Disse snarene er sikkert leie å gå i, men utløser i det minste ikke noen atomkrig.

På engelsk har tripwire fått nye betydninger, særlig innen salg og markedsføring relatert til noe som utløser mersalg o.l., ganske annerledes enn på norsk hvor snubletåden er en ren hindrinig. Det er påfallende vanskelig å finne eksempler på bruk av ordet som en snor strukket ut for at folk bare skal falle, og uten at det fører til noe mer, f.eks. som en skøyerstrek. Det er rett og slett litt nedstemmende.

Illustrasjon: Louisa Henrietta Sheridan, The Comic Offering 1832

.

.

En snubletråd

Dødt løp

john leech rob s Surtees mr. sponge's sporting tour6.PNG

engelsk: dead heat, dead race; tysk: totes Rennen

Uavgjort i konkurranser, særlig i renn og løp. Uttrykket kan også brukes om like resultater i andre sammenhenger, som ved politiske valg mv.

Første dokumenterte bruk på norsk  er i en beskrivelse av kapproing i Victor Hansens Illustreret Idrætsbog (1890): «I et dødt Løb, hvor Baadene altsaa komme samtidig til Maalet, kan en Omroning finde sted med samme Mandskaber». Aftenposten rapporterer 1. september 1912 om 100-meteren fra «Kristiania Idrætsforenings 10de internationale stevne […] I første heat var Bie og svensken Inge Lindholm favoriter. Bie blev først i starten og de første 40 à 50 meter, da svensken gik op og kom ind i dødt løb med Bie. Tiden var 11.8 sec.» Verdensrekorden i 1912 var for øvrig 10.6, Bolts nåværende 9.58.

Akkurat når frasen ble anvendelig også i politikken, er ikke helt sikkert, men i hvert fall slik i Arbeiderbladet 1. april 1950: «Under kongekrisen har kong Leopold hatt sin beste støtte i de flamske distriktene og møtt den kraftigste motstanden i de vallonske. I Brusselområdet blev avstemningen dødt løp.»

Det er nok et lån fra engelsk, der dead heat først dreide seg om hesteløp, men nå er anvendelig for de fleste idretter. Det har ifølge Ammer (2013) vært i bruk siden sent 1700-tall. Det kan i hvert fall leses i The Sporting Magazine september 1795. I Max Jähns Ross und Reiter in Leben und Sprache 1872 beskrives det tyske totes Rennen (i hesteløp) som en overføring av det engelsk dead heat. Det tilsvarende dead race er nyere; Emerson Bennett The Border Rover (1867): «The distance between us, to the best of my judgement, could not be less than four or five miles–a start that would save us in a dead race provided our horse could hold out and we meet with no accident.» 

Heat her er i betydningen gruppe, avdeling, men hvorfor man har begynt å omtale et resultat der det er umulig å avgjøre hvem som har vunnet som dødt, er heller merkelig. I andre sammenhenger, f.eks. hopp- og kasteidretter, betyr dødt at forsøket er ugyldig, som når en lengdehopper tråkker over satslinjen (planken, overtramp) eller andre feil er begått. Løvland og Schiøtz, Idrettsbok for norske gutter (1925) sier om kulestøt: «I tilfelle av oversteg, eller om kastet av annen grunn av dommeren dømmes som dødt kast, skal dette meddeles dommerne på feltet av den dommer, som er plasert ved kastegrensen.»

Illustrasjon: John Leech, fra Surtees Mr. Sponge’s Sporting Tour, 1853
Dødt løp